Ytringsrommet for filmskapere krymper inn i store deler av verden. Men hvor mye bedre ytringskår er det her hjemme i Norden, egentlig? Vi gjengir Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens «Keynote Speech» under årets Nordisk Panorama.
Denne talen er oversatt fra engelsk. Nordisk Panorama er det største bransjetreffet for dokumentarfilmskapere og kortfilmskapere i Norden.
«Kjære filmskapere og filmfolk.
Jeg har som keynote speaker fått i oppgave å gi dere en pitch om hva framtiden har å by på. Hvordan vil filmfeltet fortone seg de neste ti årene? Hva er det som kommer til å stå på spill?
Vel, ærede festivalledere, dere har gitt dette oppdraget til en sann dystopiker. Jeg er vant til å analysere i stykker filmer, og finner ofte illevarslende tegn og betydninger ikke en gang filmskaperne har hatt i tankene når de lager filmene.
Så når jeg skuer innover det landskapet som nå tegner seg foran oss, faller det naturlig å hente fram en velkjent replikk: «Winter is coming». Og jeg tenker ikke da på strømprisen, selv om vi ikke kan utelukke at også den har noe med saken å gjøre.
Over hele verden ser vi tegn på at ytringsfriheten er satt under press. For noen uker sider ble Ungarn diagnostisert av EU som et autokrati som ikke lenger kan kalles et demokrati. Polen unndrar seg såvidt den samme diagnosen. Tyrkia framstår som en tapt kamp, og hva små land som Slovakia sliter med kan vi se i The Killing of a Journalist som vises her på festivalen.
I sin nye rapport melder Freemuse om et rekordantall drap, fengslinger og andre overgrep overfor kunstnere på verdensbasis. Og dokumentarfilmskaperne er mest utsatt innen filmfeltet.
I kjølvannet av pandemien har autokratiske leder og diktatorer strammet inn ytringskårene. Iran har denne sommeren arrestert en lang rekke filmskapere, deriblant Firouzeh Khosrovani som for et par år siden deltok på denne festivalen. Og i Tyrkia og Russland er, som dere vet, tusenvis av journalister, lærere og filmskapere fengslet.
Et stykke unna, tilsynelatende skjermet fra denne repressive atmosfæren, finner vi de nordiske landene: Vi ligger her oppe i nord som en stabil halvøy mot et stormende hav, et mønsterbruk av transparens og velfungerende demokrati. Det er i hvert fall slik det ser ut på avstand. Men står det virkelig så bra til?
For ikke lenge siden tok jeg en øl med en gammel venn som en gang var aktiv filmskaper. Vi kom i prat om arrestasjonen av dokumentarfilmskaperen Thomas Østbye. Sistnevnte var ute og filmet aktivister som okkuperte en oljeinstallasjon i Oslo da arrestasjonen fant sted. Min venn ble med ett stille, og jeg forsto med en gang hvorfor.
For mange år siden lagde min venn reklame- og oppdragsfilmer for oljenæringen. Dette er noe filmskapere i Norge ikke snakker så mye om, av ulike årsaker. Noen er kanskje litt skamfulle over hva de var med på. Men den gangen var dette stort sett regnet som helt stuereine oppdrag.
Min venn var ikke på noen måte oljenæringens Leni Riefenstahl. Det var det heller ingen andre som var. Men noen ganger fikk de disse oljeinstallasjonene til å framstå som noen framtidens Shangri-la’er som lyste opp den mørke Nordsjøen. Og på noen måter så var disse konstruksjonene ekte Shangri-laer, som ga oss nordmenn en ekstrem velstand andre europeere opplever som stadig mer uvirkelig – særlig med siste tidens energikrise.
Mer enn noen andre kunstnere var filmskaperne instrumentelle i å gjøre oljenæringen stuerein. Og noen gjør det fortsatt: Bare sjekk ut den siste reklamefilmen for det norske oljeselskapet Equinor. Anledningen er at selskapet fylte 50 år på forsommeren. Men det er som om selskapet også fikk lyst til å feire oljebransjens comeback i kjølvannet av den nye energikrisen, og ikke kan styre sin begeistring.
Den ekstreme velstanden fra oljen har lenge vært Norges mørke hemmelighet. Men vi har alle våre mørke hemmeligheter i de nordiske landene. Sveriges mørke hemmelighet er ikke så hemmelig lenger etter det siste valget, da 20 prosent av velgerne stemte på det høyrenasjonalistiske partiet Sverigedemokraterna.
Velkommen til klubben, sier jeg bare. De andre skandinaviske landene har allerede hatt høyrepopulistiske partier i regjering, og vi har overlevd – på sett og vis. Det som er annerledes for dere svensker er at dere må forholde dere til et parti med påviselige røtter i den nynazistiske bevegelsen.
En hovedutfordring for kultursektoren er å gi disse høyreradikale populistene et positivt eierskap til samtidskulturen. Man må få de til å glemme deres populistiske utspill om å bygge ned økonomisk støtte til kulturen. Det er ikke umulig å bearbeide dem: politikere liker å gå på rød løper. Så dere må huske å invitere dem.
Men selvsagt blir ikke noen av høyrepopulistene ministre for kultur, for de er ikke særlig interessert i feltet. Kulturen er i økonomisk og politisk forstand den minste sektoren som bare en sjelden gang tiltrekker seg maktpolitikere av format.
Men om det skulle dukke opp, la oss si en Joseph Goebbels blant de, så ville det ikke være særlig vanskelig for vedkommende å dominere kulturfeltet i de nordiske landene. Fordi dette feltet er totalt avhengig av staten.
For noen år siden traff jeg en legendarisk amerikansk produsent som holdt en workshop i Norge. Hun hadde produsert hardcore arthousefilmer i flere tiår, men var ikke noe mindre business minded av den grunn, snarere tvertimot. Hun ble lettere sjokkert i møte med det norske produksjonsmiljøet for fiksjon. Ingen her gjør noe som helst før de har fått penger eller tillatelse fra staten, utbrøt hun.
Og det er sant: Om de nordiske filminstituttene ber oss om å hoppe, så hopper vi.
Da er det ikke så vanskelig å se for seg en mer utsatt og tilspisset politisk situasjon der politikere med makt kan utnytte disse institusjonene til egen politisk vinning.
I 2019 fikk vi i Norge en liten prøvesmak på dette da det høyreradikale Fremskrittspartiet i Oslo ville fjerne den økonomiske støtten til det vesle lokale teatret Black Box. Teatret hadde nettopp hatt premiere på forestillingen Ways of seeing, der husfasaden til en av Framskrittpartiets ministre ble avbildet og lokalisert. Jeg skal ikke gå inn på om forestillingen er vellykket som politisk teater – jeg synes reaksjonen på den er det mest interessante. Det politiske establishment på høyresiden reagerte med sinne og avsky. Selv statsministeren, som ikke hadde sett stykket, kritiserte det kraftig. På toppen av det hele kunne ministerens kone vise pressen hvordan eiendommen deres var blitt vandalisert etter at den var lokalisert i stykket. Det var da trykket økte fra Fremskrittpartiet, særlig i Oslo, for å fjerne all støtte til Black Box. Politikerne hadde fått ferten av blod
Men så tok handlingen en overraskende vending. Politiet fant ut at ministerens kone sannsynligvis hadde stått bak vandaliseringen selv, og i den påfølgende rettssaken ble hun funnet skyldig. Noen av dere har sikkert hørt om det, det skapte også overskrifter utenfor Norge.
Dette kunne altså ha blitt en politisk krise, et destruktivt polariserende øyeblikk der tillitten mellom politikerne og kulturoffentligheten ble satt på en alvorlig prøve. Isteden ble det redusert til en personlig tragedie og en offentlig farse som nå muligens blir en internasjonal tv-serie.
Vi hadde ingen Joseph Goebbels som kulturminister da dette skjedde. Men jeg lurer på hva som ville ha skjedd om vi hadde hatt en mer autoritær og nidkjær minister.
Hva om forestillingen Ways of seing var en film? I Norge har vi ikke den såkalte armlengdes avstand mellom kulturdepartement og Norsk filminstitutt. I realiteten har departementet full kontroll på instituttet, om det ønsker å utnytte denne muligheten. Filmmiljøet har i praksis ikke noe vern overfor press fra politisk styrende myndigheter. I Sverige har man i det minste produsert en rapport om kunstens frihet og instituttets rolle. Det er noe vi sårt trenger i Norge, også.
Som jeg sa: Winter is coming.
Vi har alle sett de hårreisende scenene som utspiller seg i Russland i disse dager. Hvordan ansatte i de nasjonale tv-kanalene og andre tv-folk forvandler audiovisuell nyhets- og kunnskapsformidling til en grotesk farse. De har ikke bare okkupert Ukraina, en selvstendig nasjon. De har også annektert Costa Gavras anti-autoritære filmklassiker Z med sitt perverse misbruk av bokstaven i tittelen. Denne skamløse propagandaen og oppløsningen av virkeligheten står ikke noe tilbake for hva man var vitne til i Tyskland under førkrigstiden. Arven fra Goebbels lever videre i beste velgående i dagens Russland.
Det har samtidig pågått en debatt i den vestlige verden om presset på kunstnere fra identitetspolitikk og såkalt cancel culture, og det er et reellt problem. Jeg er også noen ganger bekymret for hvordan nye generasjoner er blitt så selektive når det gjelder ytringsfrihet. Men den største umiddelbare trusselen er framveksten av et intolerant ytre høyre i Vesten og denne bevegelsens allianser med korrupte diktatorer som Putin og milliardærer og religiøse grupper i særlig USA.
Disse kreftene holder på å virkeliggjøre så mange av de siste tiårenes dystopiske scenarier fra filmer og serier på en måte filmskaperne aldri trodde ville være mulig. The Handmaids Tale, Idiocracy, Don’t look up – disse dystopiene vil snart ikke kunne holde tritt med virkeligheten.
Om dere skulle være i tvil: Disse aktørene hater alt dere står for.
Dere er, helt åpenbart, en gjeng med liberale kunstnere, som oftest med politisk tilhold på venstresiden. Dere skildrer virkeligheten og menneskenaturen som motsetningsfull og full av paradokser, dere avslører maktbastioner og gjør politikere og næringslivsledere nervøse. Det er jobben deres – i hvert fall er det min romantiske forestilling om den. Og det er derfor jeg velger å støtte meg på dere når vinteren kommer.
Jeg kan ikke lene meg på filmmiljøet som lager spillefilmer og serier. De er altfor avhengig av myndighetene og opptatt av hvem som kan gi dem deres neste jobb. Jeg ville vegret meg for å kjempe i skyttergravene med dem. Men jeg vil kjempe ved siden av dere. Fordi dere vil måtte utgjøre frontlinjene. Det er dere som må slå tilbake når presset vokser og «de hvite vandrerne» forsøker å rive ned murene som skjermer demokratiet.
Så det er best dere gjør dere klare.»
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.
Denne talen er oversatt fra engelsk. Nordisk Panorama er det største bransjetreffet for dokumentarfilmskapere og kortfilmskapere i Norden.
«Kjære filmskapere og filmfolk.
Jeg har som keynote speaker fått i oppgave å gi dere en pitch om hva framtiden har å by på. Hvordan vil filmfeltet fortone seg de neste ti årene? Hva er det som kommer til å stå på spill?
Vel, ærede festivalledere, dere har gitt dette oppdraget til en sann dystopiker. Jeg er vant til å analysere i stykker filmer, og finner ofte illevarslende tegn og betydninger ikke en gang filmskaperne har hatt i tankene når de lager filmene.
Så når jeg skuer innover det landskapet som nå tegner seg foran oss, faller det naturlig å hente fram en velkjent replikk: «Winter is coming». Og jeg tenker ikke da på strømprisen, selv om vi ikke kan utelukke at også den har noe med saken å gjøre.
Over hele verden ser vi tegn på at ytringsfriheten er satt under press. For noen uker sider ble Ungarn diagnostisert av EU som et autokrati som ikke lenger kan kalles et demokrati. Polen unndrar seg såvidt den samme diagnosen. Tyrkia framstår som en tapt kamp, og hva små land som Slovakia sliter med kan vi se i The Killing of a Journalist som vises her på festivalen.
I sin nye rapport melder Freemuse om et rekordantall drap, fengslinger og andre overgrep overfor kunstnere på verdensbasis. Og dokumentarfilmskaperne er mest utsatt innen filmfeltet.
I kjølvannet av pandemien har autokratiske leder og diktatorer strammet inn ytringskårene. Iran har denne sommeren arrestert en lang rekke filmskapere, deriblant Firouzeh Khosrovani som for et par år siden deltok på denne festivalen. Og i Tyrkia og Russland er, som dere vet, tusenvis av journalister, lærere og filmskapere fengslet.
Et stykke unna, tilsynelatende skjermet fra denne repressive atmosfæren, finner vi de nordiske landene: Vi ligger her oppe i nord som en stabil halvøy mot et stormende hav, et mønsterbruk av transparens og velfungerende demokrati. Det er i hvert fall slik det ser ut på avstand. Men står det virkelig så bra til?
For ikke lenge siden tok jeg en øl med en gammel venn som en gang var aktiv filmskaper. Vi kom i prat om arrestasjonen av dokumentarfilmskaperen Thomas Østbye. Sistnevnte var ute og filmet aktivister som okkuperte en oljeinstallasjon i Oslo da arrestasjonen fant sted. Min venn ble med ett stille, og jeg forsto med en gang hvorfor.
For mange år siden lagde min venn reklame- og oppdragsfilmer for oljenæringen. Dette er noe filmskapere i Norge ikke snakker så mye om, av ulike årsaker. Noen er kanskje litt skamfulle over hva de var med på. Men den gangen var dette stort sett regnet som helt stuereine oppdrag.
Min venn var ikke på noen måte oljenæringens Leni Riefenstahl. Det var det heller ingen andre som var. Men noen ganger fikk de disse oljeinstallasjonene til å framstå som noen framtidens Shangri-la’er som lyste opp den mørke Nordsjøen. Og på noen måter så var disse konstruksjonene ekte Shangri-laer, som ga oss nordmenn en ekstrem velstand andre europeere opplever som stadig mer uvirkelig – særlig med siste tidens energikrise.
Mer enn noen andre kunstnere var filmskaperne instrumentelle i å gjøre oljenæringen stuerein. Og noen gjør det fortsatt: Bare sjekk ut den siste reklamefilmen for det norske oljeselskapet Equinor. Anledningen er at selskapet fylte 50 år på forsommeren. Men det er som om selskapet også fikk lyst til å feire oljebransjens comeback i kjølvannet av den nye energikrisen, og ikke kan styre sin begeistring.
Den ekstreme velstanden fra oljen har lenge vært Norges mørke hemmelighet. Men vi har alle våre mørke hemmeligheter i de nordiske landene. Sveriges mørke hemmelighet er ikke så hemmelig lenger etter det siste valget, da 20 prosent av velgerne stemte på det høyrenasjonalistiske partiet Sverigedemokraterna.
Velkommen til klubben, sier jeg bare. De andre skandinaviske landene har allerede hatt høyrepopulistiske partier i regjering, og vi har overlevd – på sett og vis. Det som er annerledes for dere svensker er at dere må forholde dere til et parti med påviselige røtter i den nynazistiske bevegelsen.
En hovedutfordring for kultursektoren er å gi disse høyreradikale populistene et positivt eierskap til samtidskulturen. Man må få de til å glemme deres populistiske utspill om å bygge ned økonomisk støtte til kulturen. Det er ikke umulig å bearbeide dem: politikere liker å gå på rød løper. Så dere må huske å invitere dem.
Men selvsagt blir ikke noen av høyrepopulistene ministre for kultur, for de er ikke særlig interessert i feltet. Kulturen er i økonomisk og politisk forstand den minste sektoren som bare en sjelden gang tiltrekker seg maktpolitikere av format.
Men om det skulle dukke opp, la oss si en Joseph Goebbels blant de, så ville det ikke være særlig vanskelig for vedkommende å dominere kulturfeltet i de nordiske landene. Fordi dette feltet er totalt avhengig av staten.
For noen år siden traff jeg en legendarisk amerikansk produsent som holdt en workshop i Norge. Hun hadde produsert hardcore arthousefilmer i flere tiår, men var ikke noe mindre business minded av den grunn, snarere tvertimot. Hun ble lettere sjokkert i møte med det norske produksjonsmiljøet for fiksjon. Ingen her gjør noe som helst før de har fått penger eller tillatelse fra staten, utbrøt hun.
Og det er sant: Om de nordiske filminstituttene ber oss om å hoppe, så hopper vi.
Da er det ikke så vanskelig å se for seg en mer utsatt og tilspisset politisk situasjon der politikere med makt kan utnytte disse institusjonene til egen politisk vinning.
I 2019 fikk vi i Norge en liten prøvesmak på dette da det høyreradikale Fremskrittspartiet i Oslo ville fjerne den økonomiske støtten til det vesle lokale teatret Black Box. Teatret hadde nettopp hatt premiere på forestillingen Ways of seeing, der husfasaden til en av Framskrittpartiets ministre ble avbildet og lokalisert. Jeg skal ikke gå inn på om forestillingen er vellykket som politisk teater – jeg synes reaksjonen på den er det mest interessante. Det politiske establishment på høyresiden reagerte med sinne og avsky. Selv statsministeren, som ikke hadde sett stykket, kritiserte det kraftig. På toppen av det hele kunne ministerens kone vise pressen hvordan eiendommen deres var blitt vandalisert etter at den var lokalisert i stykket. Det var da trykket økte fra Fremskrittpartiet, særlig i Oslo, for å fjerne all støtte til Black Box. Politikerne hadde fått ferten av blod
Men så tok handlingen en overraskende vending. Politiet fant ut at ministerens kone sannsynligvis hadde stått bak vandaliseringen selv, og i den påfølgende rettssaken ble hun funnet skyldig. Noen av dere har sikkert hørt om det, det skapte også overskrifter utenfor Norge.
Dette kunne altså ha blitt en politisk krise, et destruktivt polariserende øyeblikk der tillitten mellom politikerne og kulturoffentligheten ble satt på en alvorlig prøve. Isteden ble det redusert til en personlig tragedie og en offentlig farse som nå muligens blir en internasjonal tv-serie.
Vi hadde ingen Joseph Goebbels som kulturminister da dette skjedde. Men jeg lurer på hva som ville ha skjedd om vi hadde hatt en mer autoritær og nidkjær minister.
Hva om forestillingen Ways of seing var en film? I Norge har vi ikke den såkalte armlengdes avstand mellom kulturdepartement og Norsk filminstitutt. I realiteten har departementet full kontroll på instituttet, om det ønsker å utnytte denne muligheten. Filmmiljøet har i praksis ikke noe vern overfor press fra politisk styrende myndigheter. I Sverige har man i det minste produsert en rapport om kunstens frihet og instituttets rolle. Det er noe vi sårt trenger i Norge, også.
Som jeg sa: Winter is coming.
Vi har alle sett de hårreisende scenene som utspiller seg i Russland i disse dager. Hvordan ansatte i de nasjonale tv-kanalene og andre tv-folk forvandler audiovisuell nyhets- og kunnskapsformidling til en grotesk farse. De har ikke bare okkupert Ukraina, en selvstendig nasjon. De har også annektert Costa Gavras anti-autoritære filmklassiker Z med sitt perverse misbruk av bokstaven i tittelen. Denne skamløse propagandaen og oppløsningen av virkeligheten står ikke noe tilbake for hva man var vitne til i Tyskland under førkrigstiden. Arven fra Goebbels lever videre i beste velgående i dagens Russland.
Det har samtidig pågått en debatt i den vestlige verden om presset på kunstnere fra identitetspolitikk og såkalt cancel culture, og det er et reellt problem. Jeg er også noen ganger bekymret for hvordan nye generasjoner er blitt så selektive når det gjelder ytringsfrihet. Men den største umiddelbare trusselen er framveksten av et intolerant ytre høyre i Vesten og denne bevegelsens allianser med korrupte diktatorer som Putin og milliardærer og religiøse grupper i særlig USA.
Disse kreftene holder på å virkeliggjøre så mange av de siste tiårenes dystopiske scenarier fra filmer og serier på en måte filmskaperne aldri trodde ville være mulig. The Handmaids Tale, Idiocracy, Don’t look up – disse dystopiene vil snart ikke kunne holde tritt med virkeligheten.
Om dere skulle være i tvil: Disse aktørene hater alt dere står for.
Dere er, helt åpenbart, en gjeng med liberale kunstnere, som oftest med politisk tilhold på venstresiden. Dere skildrer virkeligheten og menneskenaturen som motsetningsfull og full av paradokser, dere avslører maktbastioner og gjør politikere og næringslivsledere nervøse. Det er jobben deres – i hvert fall er det min romantiske forestilling om den. Og det er derfor jeg velger å støtte meg på dere når vinteren kommer.
Jeg kan ikke lene meg på filmmiljøet som lager spillefilmer og serier. De er altfor avhengig av myndighetene og opptatt av hvem som kan gi dem deres neste jobb. Jeg ville vegret meg for å kjempe i skyttergravene med dem. Men jeg vil kjempe ved siden av dere. Fordi dere vil måtte utgjøre frontlinjene. Det er dere som må slå tilbake når presset vokser og «de hvite vandrerne» forsøker å rive ned murene som skjermer demokratiet.
Så det er best dere gjør dere klare.»
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint.