Dokumentarportrettet av Navalny har et klimaks som overgår de fleste thrillere og ydmyker Putins agenter på direkten. Klassikeren Z er alle politiske thrilleres store mor og en film som effektivt motsetter seg Russlands annektering av filmens tittel. Vi ser nærmere på to filmer Putinregimet frykter.
Å være på rett sted til rett tid er en syvende sans en hver oppsøkende dokumentarist er avhengig av. Og selvsagt en god porsjon flaks. Daniel Rohers dokumentar Navalny (HBO Max) ville blitt helt annerledes om ikke hovedpersonen selv hadde kommet på sporet av de som forsøkte å drepe ham. Ved å flette handlingen i filmen rundt denne jakten, gjør filmskaperen dette til et annerledes politikerportrett.
Den russiske dissidenten Alexei Navalny er ikke som andre opposisjonspolitikere. Han har levd på Putins nåde i snart to tiår. Han overlevde det siste forsøket på å komme ham til livs og har innledet soningen av ni års fengsel for «svindel» og «forrakt for retten». Filmskaperne har fulgt ham siden det nær fatale forsøket fra russiske agenter på å drepe ham med nervegiften Novichok.
Vi møter ham like før attentatet. Han har trappet opp sine avsløringer på sosiale medier av Putinregimets korrupsjon og forventer en eller annen reaksjon. Vi blir med til en sibirsk småby der han skal presentere en ny avsløring. Men politiet er ikke å se. Seriøst, roper han nesten skuffet, men heller ikke uten humor: «Jeg er her. Hvor er politiet?».
Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Kort tid etter på en ny flyreise til Tomsk blir han brått syk. Flyet må nødlande i Omsk og det lokale sykehuset tar kontrollen over hans skjebne. Det blir klart for hans hustru at sjansen for å redde ham avhenger av å få ham ut av landet. Det ser lenge stygt ut. Myndighetene slipper ham ikke. Men så gjør de det likevel, uklart av hvilken grunn, og Navalny kan flys til Tyskland.
Filmskaperne er med på denne reisen, med unik tilgang til den nære kretsen. I Tyskland gjenforenes Navalny med egen familie og for første gang kommer vi tett på ham. Han viser seg å være en varm og leken familiefar som har stor forkjærlighet for animasjonsserien Rick and Morty. Men han har hele tiden kontroll på kamera. Han har lært seg å ikke stole på noen utenforstående, men ser åpenbart den politiske verdien av et vestlig dokumentarportrett som er produsert av CNN. Da hans nye samarbeidspartner, den bulgarske journalisten Christo Grozev, kommer på sporet agentene som forgiftet Navalny, er det duket for et ganske sensasjonelt scoop.
Det viser seg at disse agentene er noen amatører som har etterlatt seg for mange spor. Ganske ironisk, med tanke på at Novichok, giften de plasserte i underbuksene hans, vil forsvinne sporløst fra kroppen om den anvendes korrekt. Navalny ringer opp en av sine attentatmenn og får servert hele historien på et fat. Det er nesten ikke til å tro. Alt filmes, og de forbereder å gå ut med nyheten i samarbeid med en rekke mediehus.
Det er altså nok spenning i filmen til å holde vår oppmerksomhet. Men noe forsvinner på veien. Hva Navalny står for som opposisjonell politiker, utover antikorrupsjons-plattformen, får vi ikke vite mye om. Han bruker mesteparten av energien på å ligge et hestehode foran sine forfølgere, med stadig nye avsløringer, og viser seg som en mesterlig operatør på sosiale medier. Men da han blir spurt om sin politiske plattform, er det ikke plass til mye annet. Han svarer unnvikende på spørsmålet om hvorfor han tidligere har stilt opp på markeringer sammen med nasjonalister. Han definerer seg som en liberal i vestlig forstand og er motstander av invasjonen av Ukraina. Men det kunne vært interessant å høre hvordan han skal få en nasjon som i hovedsak er nasjonalistisk innstilt til å samle seg bak hans politiske plattform. Hvilke kameler er han villig til å svelge, om han, mot all formodning, skulle komme i posisjon?
Tidligere i sommer måtte åpningsfilmen til filmfestivalen i Cannes endre sin tittel en måned før festivalpremieren. Russland hadde ikke bare invadert nabolandet Ukraina, men annektert bokstaven Z som et symbol på den blodige krigsoperasjonen og militariseringen av samfunnet. Regissør Michel Hazanavicius har laget noe så tilsynelatende uskyldig som en zombiekomedie. Men det hjalp ikke. Ukrainske myndigheter ba ham innstendig endre den franske tittelen Z (comme Z) som nå er blitt til Coupez!, eller Final Cut på engelsk.
Når og hvordan bokstaven begynte å figurere i det russiske samfunnet, kan ikke fastlås nøyaktig. I begynnelsen av mars kunne den russisk-amerikanske reporteren Martha Gessen konstatere at Z var blitt det fremste symbolet for «den nye russiske totalitarismen». På denne måten er en bokstav forvandlet til et tegn i krigshissende propaganda. Det er ikke første gangen bokstaven Z er blitt tilført eksplosiv sprengkraft. Den var lenge forbudt under militærdiktaturet i Hellas på 1960 og 70-tallet. Også den gangen var en film med en problematisk tittel involvert. Den gresk-franske regissøren Costa-Gavras sin politiske thriller Z er i dag regnet som en klassiker innen sin sjanger. Men da filmen kom i 1969, ble den totalforbudt av den greske militærjuntaen. Og bokstaven Z ble et effektivt symbol for opposisjonens frihetskamp.
Filmen er basert på en bok av Vassili Vassilikos om rettssaken rundt attentatet mot den greske opposisjonspolitikeren og fredsaktivisten Grigorios Lambrakis. Nærmere etterforskning viste at Lambrakis i 1963 ble likvidert av politioffiserer på kommando fra militærregimet i Hellas. Regissøren Costa-Gavras levde selv i eksil, og skuespillerne og språket er fransk. Men selv om de sentrale rollene spilles av datidens to store franske stjerner, Yves Montand og nylig avdøde Jean-Louis Trintignant, er det aldri noen tvil om at vi befinner oss i Hellas. Det politisk motiverte drapet og den farseaktige rettsprosessen som fulgte, ledet til landsomfattende protester i Hellas. Og det var under denne mobiliseringen at bokstaven Z ble hentet fram som et slagkraftig symbol. Når bokstaven uttales som zée, betyr den «han lever». I Hellas ble den et frihetssymbol som ofte dukket opp på gateniva i form av grafitti. Og da filmen ble et internasjonalt fenomen og fikk en Oscar i 1969, ble den en farlig utfordring for den greske juntaen.
Z skulle ikke bare få politisk betydning, men den førte sammen to filmsjangre mange mente ikke hørte sammen. Den melodramatiske thrilleren og politisk realisme var sjelden forent i europeisk film, det hadde oftest forekommet i amerikansk film på 1930-tallet. Men det politiserte sekstitallspublikummet var mer enn klar for det. Nøkkelen til filmens popularitet lå i viljen til å skape spenning rundt politiske spørsmål, dette var noe helt annet enn et seminar. I likhet med forløpere som Kampen om Algier (1966) anvendte Costa-Gavras dokumentariske virkemidler for å forsterke realismen og spenningen. Men han vegret seg ikke for stilistiske og mer dogmatiske motiverte inngrep som brøt med realismen. En lang rekke av vår tids filmskapere som har utforsket disse sjangergrensene, fra William Friedkin (The French connection) til Paul Greengrass (Utøya 22.July) og Oliver Stone (Platoon, JFK), har flere ganger pekt på Z som en tydelig innflytelse.
Costa-Gavras skulle gjenta bragden 13 år senere med den Oscarbelønte filmen Missing. Også den skildrer politisk motiverte drap under et eksisterende militærdiktatur, denne gangen i Pinochets Chile. Men det er Z som er blitt hans fremste avtrykk i filmhistorien. I 2015 viste Cannesfestivalen filmen i sin klassikerserie og hyllet den som en av tidenes viktigste politiske thrillere. Nå som det russiske militærdiktaturet forsøker å stjele symbolet og gjøre det til sitt, er det kanskje på tide at festivalen setter bokstaven tilbake på plassen der den hører hjemme. Foreløpig kan Z kun ses på dvd, eller den kopierte versjonen som finnes på YouTube. Men den fortjener å løftes fram igjen med all sin symbolske kraft.
«Navalny» er tilgjengelig på HBO Max. «Z» kan ses på DVD eller YouTube. Disse to tekstene er tidligere publisert hver for seg i papirutgaven av Aftenposten.
Dokumentarportrettet av Navalny har et klimaks som overgår de fleste thrillere og ydmyker Putins agenter på direkten. Klassikeren Z er alle politiske thrilleres store mor og en film som effektivt motsetter seg Russlands annektering av filmens tittel. Vi ser nærmere på to filmer Putinregimet frykter.
Å være på rett sted til rett tid er en syvende sans en hver oppsøkende dokumentarist er avhengig av. Og selvsagt en god porsjon flaks. Daniel Rohers dokumentar Navalny (HBO Max) ville blitt helt annerledes om ikke hovedpersonen selv hadde kommet på sporet av de som forsøkte å drepe ham. Ved å flette handlingen i filmen rundt denne jakten, gjør filmskaperen dette til et annerledes politikerportrett.
Den russiske dissidenten Alexei Navalny er ikke som andre opposisjonspolitikere. Han har levd på Putins nåde i snart to tiår. Han overlevde det siste forsøket på å komme ham til livs og har innledet soningen av ni års fengsel for «svindel» og «forrakt for retten». Filmskaperne har fulgt ham siden det nær fatale forsøket fra russiske agenter på å drepe ham med nervegiften Novichok.
Vi møter ham like før attentatet. Han har trappet opp sine avsløringer på sosiale medier av Putinregimets korrupsjon og forventer en eller annen reaksjon. Vi blir med til en sibirsk småby der han skal presentere en ny avsløring. Men politiet er ikke å se. Seriøst, roper han nesten skuffet, men heller ikke uten humor: «Jeg er her. Hvor er politiet?».
Man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Kort tid etter på en ny flyreise til Tomsk blir han brått syk. Flyet må nødlande i Omsk og det lokale sykehuset tar kontrollen over hans skjebne. Det blir klart for hans hustru at sjansen for å redde ham avhenger av å få ham ut av landet. Det ser lenge stygt ut. Myndighetene slipper ham ikke. Men så gjør de det likevel, uklart av hvilken grunn, og Navalny kan flys til Tyskland.
Filmskaperne er med på denne reisen, med unik tilgang til den nære kretsen. I Tyskland gjenforenes Navalny med egen familie og for første gang kommer vi tett på ham. Han viser seg å være en varm og leken familiefar som har stor forkjærlighet for animasjonsserien Rick and Morty. Men han har hele tiden kontroll på kamera. Han har lært seg å ikke stole på noen utenforstående, men ser åpenbart den politiske verdien av et vestlig dokumentarportrett som er produsert av CNN. Da hans nye samarbeidspartner, den bulgarske journalisten Christo Grozev, kommer på sporet agentene som forgiftet Navalny, er det duket for et ganske sensasjonelt scoop.
Det viser seg at disse agentene er noen amatører som har etterlatt seg for mange spor. Ganske ironisk, med tanke på at Novichok, giften de plasserte i underbuksene hans, vil forsvinne sporløst fra kroppen om den anvendes korrekt. Navalny ringer opp en av sine attentatmenn og får servert hele historien på et fat. Det er nesten ikke til å tro. Alt filmes, og de forbereder å gå ut med nyheten i samarbeid med en rekke mediehus.
Det er altså nok spenning i filmen til å holde vår oppmerksomhet. Men noe forsvinner på veien. Hva Navalny står for som opposisjonell politiker, utover antikorrupsjons-plattformen, får vi ikke vite mye om. Han bruker mesteparten av energien på å ligge et hestehode foran sine forfølgere, med stadig nye avsløringer, og viser seg som en mesterlig operatør på sosiale medier. Men da han blir spurt om sin politiske plattform, er det ikke plass til mye annet. Han svarer unnvikende på spørsmålet om hvorfor han tidligere har stilt opp på markeringer sammen med nasjonalister. Han definerer seg som en liberal i vestlig forstand og er motstander av invasjonen av Ukraina. Men det kunne vært interessant å høre hvordan han skal få en nasjon som i hovedsak er nasjonalistisk innstilt til å samle seg bak hans politiske plattform. Hvilke kameler er han villig til å svelge, om han, mot all formodning, skulle komme i posisjon?
Tidligere i sommer måtte åpningsfilmen til filmfestivalen i Cannes endre sin tittel en måned før festivalpremieren. Russland hadde ikke bare invadert nabolandet Ukraina, men annektert bokstaven Z som et symbol på den blodige krigsoperasjonen og militariseringen av samfunnet. Regissør Michel Hazanavicius har laget noe så tilsynelatende uskyldig som en zombiekomedie. Men det hjalp ikke. Ukrainske myndigheter ba ham innstendig endre den franske tittelen Z (comme Z) som nå er blitt til Coupez!, eller Final Cut på engelsk.
Når og hvordan bokstaven begynte å figurere i det russiske samfunnet, kan ikke fastlås nøyaktig. I begynnelsen av mars kunne den russisk-amerikanske reporteren Martha Gessen konstatere at Z var blitt det fremste symbolet for «den nye russiske totalitarismen». På denne måten er en bokstav forvandlet til et tegn i krigshissende propaganda. Det er ikke første gangen bokstaven Z er blitt tilført eksplosiv sprengkraft. Den var lenge forbudt under militærdiktaturet i Hellas på 1960 og 70-tallet. Også den gangen var en film med en problematisk tittel involvert. Den gresk-franske regissøren Costa-Gavras sin politiske thriller Z er i dag regnet som en klassiker innen sin sjanger. Men da filmen kom i 1969, ble den totalforbudt av den greske militærjuntaen. Og bokstaven Z ble et effektivt symbol for opposisjonens frihetskamp.
Filmen er basert på en bok av Vassili Vassilikos om rettssaken rundt attentatet mot den greske opposisjonspolitikeren og fredsaktivisten Grigorios Lambrakis. Nærmere etterforskning viste at Lambrakis i 1963 ble likvidert av politioffiserer på kommando fra militærregimet i Hellas. Regissøren Costa-Gavras levde selv i eksil, og skuespillerne og språket er fransk. Men selv om de sentrale rollene spilles av datidens to store franske stjerner, Yves Montand og nylig avdøde Jean-Louis Trintignant, er det aldri noen tvil om at vi befinner oss i Hellas. Det politisk motiverte drapet og den farseaktige rettsprosessen som fulgte, ledet til landsomfattende protester i Hellas. Og det var under denne mobiliseringen at bokstaven Z ble hentet fram som et slagkraftig symbol. Når bokstaven uttales som zée, betyr den «han lever». I Hellas ble den et frihetssymbol som ofte dukket opp på gateniva i form av grafitti. Og da filmen ble et internasjonalt fenomen og fikk en Oscar i 1969, ble den en farlig utfordring for den greske juntaen.
Z skulle ikke bare få politisk betydning, men den førte sammen to filmsjangre mange mente ikke hørte sammen. Den melodramatiske thrilleren og politisk realisme var sjelden forent i europeisk film, det hadde oftest forekommet i amerikansk film på 1930-tallet. Men det politiserte sekstitallspublikummet var mer enn klar for det. Nøkkelen til filmens popularitet lå i viljen til å skape spenning rundt politiske spørsmål, dette var noe helt annet enn et seminar. I likhet med forløpere som Kampen om Algier (1966) anvendte Costa-Gavras dokumentariske virkemidler for å forsterke realismen og spenningen. Men han vegret seg ikke for stilistiske og mer dogmatiske motiverte inngrep som brøt med realismen. En lang rekke av vår tids filmskapere som har utforsket disse sjangergrensene, fra William Friedkin (The French connection) til Paul Greengrass (Utøya 22.July) og Oliver Stone (Platoon, JFK), har flere ganger pekt på Z som en tydelig innflytelse.
Costa-Gavras skulle gjenta bragden 13 år senere med den Oscarbelønte filmen Missing. Også den skildrer politisk motiverte drap under et eksisterende militærdiktatur, denne gangen i Pinochets Chile. Men det er Z som er blitt hans fremste avtrykk i filmhistorien. I 2015 viste Cannesfestivalen filmen i sin klassikerserie og hyllet den som en av tidenes viktigste politiske thrillere. Nå som det russiske militærdiktaturet forsøker å stjele symbolet og gjøre det til sitt, er det kanskje på tide at festivalen setter bokstaven tilbake på plassen der den hører hjemme. Foreløpig kan Z kun ses på dvd, eller den kopierte versjonen som finnes på YouTube. Men den fortjener å løftes fram igjen med all sin symbolske kraft.
«Navalny» er tilgjengelig på HBO Max. «Z» kan ses på DVD eller YouTube. Disse to tekstene er tidligere publisert hver for seg i papirutgaven av Aftenposten.
