Thomas Østbye havnet på glattcelle da han filmet klima-aktivistene som gjennomførte mandagens aksjon ved Sjursøya. – Det er sjokkerende at en norsk filmskaper på jobb i 2022 blir kastet på glattcelle av politiet, sier Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund, som lover et etterspill.
Å filme sivil ulydighet er ikke noe nytt innen dokumentarfilmen. Sivil ulydighet har vært en naturlig del av de store folkeprotestene i moderne tid som ofte er blitt fulgt og dokumentert av filmskapere. Thomas Østbye holder på å lage trilogi om klimakampen. Han følger for tiden aktivistene i Extinction Rebellion (XR) som blant annet gjennomfører aksjoner mot infrastruktur som distribuerer norsk olje. Som observatør var han tilstede under denne ukas aksjon ved Sjursøya. På mandag blokkerte medlemmer av XR et tog og flere tankbiler som skulle frakte flydrivstoff fra Sjursøya til Oslo Lufthavn. En anonym kunstnergruppe med navnet «Blood and Fire» hadde formet to store «kloder» som ble benyttet i blokaden og ødelagt av politiet. Østbye slapp heller ikke unna politiet som plasserte ham på glattcelle – til tross for at han var tydelig på sin rolle som observatør.
– Aktivistene holdt denne blokaden gående i nesten et døgn, forteller Østbye. Og de gjorde en blokade av tankbiler i noen timer. Blokaden av tankbilene ble løst opp mandag formiddag med mild tone fra politiet, og det var presse tilstede. Men da blokaden foran toget ble løst opp på kvelden var det ingen presse eller dokumentarister tilstede. Da ble det brukt både vanlig politi og anti terror-politi under arrestasjonene og de gikk ifølge aktivistene og noen videosnutter rimelig brutalt fram. Noen aktivister ble dratt etter buksebeina baklengs over togskinner. Da låsene aktivistene hadde festet seg til toget med ble åpnet, fikk de mindre skader på hender og armer.
Noen av aktivistene var skremt da Østbye kom tilbake onsdag for å filme, forteller han.
– De var ekstra opptatt av å ha noen med kamera tilstede for å verne seg. Jeg så det som min jobb å dokumentere hele prosessen til aktivistene, inkludert at de ble arrestert. Og jeg så det som en samfunnsplikt å være der som eksternt vitne, gitt det som skjedde mandag og at noen av aktivistene var bekymret for hvordan dette skulle skje.
«Stopp Oljeletinga» er del av en større internasjonal aksjon («Just Stop Oil») som i mars-april markeres gjennom tilsvarende sivil ulydighet-aksjoner i Storbritannia, USA, Australia, Italia, Sveits, Frankrike og Tyskland. Den norske kampanjen har to krav: For det første at norske myndigheter erklærer at de øyeblikkelig skal stanse utdeling av letetillatelser for olje på norsk sokkel; for det andre at regjeringen må legge fram en plan for rettferdig omstilling for arbeiderne i oljesektoren.
I fjor intervjuet vi Østbye om den første filmen i hans trilogi om klimakampen. Der fulgte han rettsprosessen som avgjorde det såkalte Klimasøksmålet i 2020. Nå er han midt i den andre filmen, med arbeidstittel Climatetrilogy #2, i tillegg til et parallellt prosjekt med tittelen Samfunnet der også aktivisme inngår (produsent er 21 Pictures, tilskudd er gitt av NFI og Fritt Ord). Climatetrilogy #2 handler om aktivisme og sivil ulydighet som strategi i klimakampen. Alle filmene i trilogien skal være rent observerende dokumentarer og portrettere en prosess og en situasjon, i like stor grad som at det er menneskeportretter, forteller han. Det er en tilnærming som for ham gjør det mulig å gripe klimanødssituasjonen kunstnerisk og dokumentarisk.
– Det er en måte jeg personlig klarer å ta kunstnerisk og dokumentarisk tak i den enorme trusselen som klimanødssituasjonen er. Det å binde meg til det dokumentarisk observerende, det at jeg må klare å “fange” objektet for å kunne formidle det, er en hindring som gjør det mulig å bale med.
Han beskriver portrettene som en hel prosess der mennesker med veldig forskjellig bakgrunn kommer sammen og gjerne går utover sin komfortsone og gjør noe de aldri har gjort før.
– De lager en aksjon, forbereder seg på den og gjennomfører den. Aktivisme er ofte portrettert i et begrenset sett former. Fordi aktivismen er ulovlig og den delvis er rettet mot media, så er bildet som gis av aktivister farget av disse forutsetningene. For pressen er det for eksempel lettest og mest umiddelbart å fokusere på enten en personlig historie eller på noe som ser voldsomt eller ekstremt ut, for å få klikk og raskt kunne skape en historie. Min intensjon er å gi publikum tilgang til hele prosessen og gruppen av mennesker, og å få særs god tilgang til dette, noe jeg har.
Det som bekymrer han nå er at politiets opptreden hindrer ham i å kunne fullføre dette prosjektet.
– Det at politiet bortviser og gjør det umulig for dokumentarister å dokumentere en slik prosess, gjør meg bekymret på vegne av et samfunn som påberoper seg å søke transparens. Spesielt når det kommer til statens bruk av voldsmakt kreves en høy grad av transparens.
Dokumentarister og kunstnere har mulighet til å følge prosesser og gi større bilder av en situasjon enn det en pressefotograf på jobb har, mener han. Det er noe annet å oppholde seg på en plass kun i en time eller to for å ta bilder. Skal politiet kunne bortvise og arrestere dokumentarister og dermed hindre observasjon av en viktig samfunnsprosess?
– Dette er jo en del av samfunnet som må holdes kontinuerlig under oppsikt. Vi vet jo at institusjoner som Trandum utreisesenter har vært kritisert flere ganger av Europeiske menneskerettighetskonvensjonens torturkommisjon for bruk av unødig voldsmakt og torturlignende praksis. En annen bekymring er om dette skremmer og begrenser uavhengige filmskapere og kunstneres befatning med denne delen av samfunnet. Og ikke minst gjør det meg bekymret for aktivistene som kjemper for at vi alle skal få en levelig framtid, og som kan bli stående alene i den mest sårbare delen av deres kamp.
Leder i Norsk filmforbund, Elisabeth Sjaastad, er sjokkert over politiets framferd. Hun varsler at de som fagforbund og støtteapparat for filmarbeidere vil forfølge det som har skjedd.
– At en dokumentarfilmskaper på jobb i Oslo i 2022 blir kastet på glattcelle av politiet er sjokkerende. Vi jobber nå med å få oversikt over fakta i saken. Dokumentarfilmskapere, på lik linje med journalister, skal ikke hindres i å dokumentere hvordan politimyndighetene opptrer overfor aksjonister.
Politiet har begått overtramp tidligere, noe som ble stadfestet da Ulrik Imtiaz Rolfsen vant frem i Høyesterett over urettmessig beslag av sine opptak.
Denne aktuelle saken reiser også viktige prinsipielle spørsmål, påpeker hun.
– Vi ser med bekymring på at filmskapere som utfordrer makt, myndigheter og store økonomiske interesser utsettes for trusler om søksmål og blir forsøkt presset til taushet, slik blant annet den svenske dokumentaristen Fredrik Gerttens filmer viser.
– Vi har allerede på radaren at vi i filmbransjen trenger å bygge et støtteapparat, tilsvarende mediehusenes redaksjoner, rundt dokumentarfilmskaperne, for å ivareta deres ytringsfrihet. Dette som nå har skjedd viser med all tydelighet at vi her har en viktig jobb å gjøre.
Thomas Østbye havnet på glattcelle da han filmet klima-aktivistene som gjennomførte mandagens aksjon ved Sjursøya. – Det er sjokkerende at en norsk filmskaper på jobb i 2022 blir kastet på glattcelle av politiet, sier Elisabeth Sjaastad i Norsk filmforbund, som lover et etterspill.
Å filme sivil ulydighet er ikke noe nytt innen dokumentarfilmen. Sivil ulydighet har vært en naturlig del av de store folkeprotestene i moderne tid som ofte er blitt fulgt og dokumentert av filmskapere. Thomas Østbye holder på å lage trilogi om klimakampen. Han følger for tiden aktivistene i Extinction Rebellion (XR) som blant annet gjennomfører aksjoner mot infrastruktur som distribuerer norsk olje. Som observatør var han tilstede under denne ukas aksjon ved Sjursøya. På mandag blokkerte medlemmer av XR et tog og flere tankbiler som skulle frakte flydrivstoff fra Sjursøya til Oslo Lufthavn. En anonym kunstnergruppe med navnet «Blood and Fire» hadde formet to store «kloder» som ble benyttet i blokaden og ødelagt av politiet. Østbye slapp heller ikke unna politiet som plasserte ham på glattcelle – til tross for at han var tydelig på sin rolle som observatør.
– Aktivistene holdt denne blokaden gående i nesten et døgn, forteller Østbye. Og de gjorde en blokade av tankbiler i noen timer. Blokaden av tankbilene ble løst opp mandag formiddag med mild tone fra politiet, og det var presse tilstede. Men da blokaden foran toget ble løst opp på kvelden var det ingen presse eller dokumentarister tilstede. Da ble det brukt både vanlig politi og anti terror-politi under arrestasjonene og de gikk ifølge aktivistene og noen videosnutter rimelig brutalt fram. Noen aktivister ble dratt etter buksebeina baklengs over togskinner. Da låsene aktivistene hadde festet seg til toget med ble åpnet, fikk de mindre skader på hender og armer.
Noen av aktivistene var skremt da Østbye kom tilbake onsdag for å filme, forteller han.
– De var ekstra opptatt av å ha noen med kamera tilstede for å verne seg. Jeg så det som min jobb å dokumentere hele prosessen til aktivistene, inkludert at de ble arrestert. Og jeg så det som en samfunnsplikt å være der som eksternt vitne, gitt det som skjedde mandag og at noen av aktivistene var bekymret for hvordan dette skulle skje.
«Stopp Oljeletinga» er del av en større internasjonal aksjon («Just Stop Oil») som i mars-april markeres gjennom tilsvarende sivil ulydighet-aksjoner i Storbritannia, USA, Australia, Italia, Sveits, Frankrike og Tyskland. Den norske kampanjen har to krav: For det første at norske myndigheter erklærer at de øyeblikkelig skal stanse utdeling av letetillatelser for olje på norsk sokkel; for det andre at regjeringen må legge fram en plan for rettferdig omstilling for arbeiderne i oljesektoren.
I fjor intervjuet vi Østbye om den første filmen i hans trilogi om klimakampen. Der fulgte han rettsprosessen som avgjorde det såkalte Klimasøksmålet i 2020. Nå er han midt i den andre filmen, med arbeidstittel Climatetrilogy #2, i tillegg til et parallellt prosjekt med tittelen Samfunnet der også aktivisme inngår (produsent er 21 Pictures, tilskudd er gitt av NFI og Fritt Ord). Climatetrilogy #2 handler om aktivisme og sivil ulydighet som strategi i klimakampen. Alle filmene i trilogien skal være rent observerende dokumentarer og portrettere en prosess og en situasjon, i like stor grad som at det er menneskeportretter, forteller han. Det er en tilnærming som for ham gjør det mulig å gripe klimanødssituasjonen kunstnerisk og dokumentarisk.
– Det er en måte jeg personlig klarer å ta kunstnerisk og dokumentarisk tak i den enorme trusselen som klimanødssituasjonen er. Det å binde meg til det dokumentarisk observerende, det at jeg må klare å “fange” objektet for å kunne formidle det, er en hindring som gjør det mulig å bale med.
Han beskriver portrettene som en hel prosess der mennesker med veldig forskjellig bakgrunn kommer sammen og gjerne går utover sin komfortsone og gjør noe de aldri har gjort før.
– De lager en aksjon, forbereder seg på den og gjennomfører den. Aktivisme er ofte portrettert i et begrenset sett former. Fordi aktivismen er ulovlig og den delvis er rettet mot media, så er bildet som gis av aktivister farget av disse forutsetningene. For pressen er det for eksempel lettest og mest umiddelbart å fokusere på enten en personlig historie eller på noe som ser voldsomt eller ekstremt ut, for å få klikk og raskt kunne skape en historie. Min intensjon er å gi publikum tilgang til hele prosessen og gruppen av mennesker, og å få særs god tilgang til dette, noe jeg har.
Det som bekymrer han nå er at politiets opptreden hindrer ham i å kunne fullføre dette prosjektet.
– Det at politiet bortviser og gjør det umulig for dokumentarister å dokumentere en slik prosess, gjør meg bekymret på vegne av et samfunn som påberoper seg å søke transparens. Spesielt når det kommer til statens bruk av voldsmakt kreves en høy grad av transparens.
Dokumentarister og kunstnere har mulighet til å følge prosesser og gi større bilder av en situasjon enn det en pressefotograf på jobb har, mener han. Det er noe annet å oppholde seg på en plass kun i en time eller to for å ta bilder. Skal politiet kunne bortvise og arrestere dokumentarister og dermed hindre observasjon av en viktig samfunnsprosess?
– Dette er jo en del av samfunnet som må holdes kontinuerlig under oppsikt. Vi vet jo at institusjoner som Trandum utreisesenter har vært kritisert flere ganger av Europeiske menneskerettighetskonvensjonens torturkommisjon for bruk av unødig voldsmakt og torturlignende praksis. En annen bekymring er om dette skremmer og begrenser uavhengige filmskapere og kunstneres befatning med denne delen av samfunnet. Og ikke minst gjør det meg bekymret for aktivistene som kjemper for at vi alle skal få en levelig framtid, og som kan bli stående alene i den mest sårbare delen av deres kamp.
Leder i Norsk filmforbund, Elisabeth Sjaastad, er sjokkert over politiets framferd. Hun varsler at de som fagforbund og støtteapparat for filmarbeidere vil forfølge det som har skjedd.
– At en dokumentarfilmskaper på jobb i Oslo i 2022 blir kastet på glattcelle av politiet er sjokkerende. Vi jobber nå med å få oversikt over fakta i saken. Dokumentarfilmskapere, på lik linje med journalister, skal ikke hindres i å dokumentere hvordan politimyndighetene opptrer overfor aksjonister.
Politiet har begått overtramp tidligere, noe som ble stadfestet da Ulrik Imtiaz Rolfsen vant frem i Høyesterett over urettmessig beslag av sine opptak.
Denne aktuelle saken reiser også viktige prinsipielle spørsmål, påpeker hun.
– Vi ser med bekymring på at filmskapere som utfordrer makt, myndigheter og store økonomiske interesser utsettes for trusler om søksmål og blir forsøkt presset til taushet, slik blant annet den svenske dokumentaristen Fredrik Gerttens filmer viser.
– Vi har allerede på radaren at vi i filmbransjen trenger å bygge et støtteapparat, tilsvarende mediehusenes redaksjoner, rundt dokumentarfilmskaperne, for å ivareta deres ytringsfrihet. Dette som nå har skjedd viser med all tydelighet at vi her har en viktig jobb å gjøre.
