Foto: fra protestene foran Netflix-hovedkvarteret mot visningen av stand up-showet til David Chappelle (Scanpix/Polaris).

For de som ikke kjenner fenomenet: Sensitivitetslesning handler om å røkte et manus før utgivelse for slikt som stereotypiske fremstillinger, bevisste eller ubevisste fordommer, eller lite troverdige karakter- og miljøbeskrivelser i tilfeller der forfatteren skriver om noe som ligger utenfor hens egen livserfaring. Dette har framfor alt handlet om representasjonen av ulike minoritetserfaringer, og angår særlig slikt som seksuell legning og (fremmed)kulturell bakgrunn.

Kritiske røster bekymrer seg for at praksisen er en del av en kanselleringskultur drevet fram av illsinte woke-aktivister. Sensitivitetslesning plasserer seg altså midt i det identitetspolitiske landskapet, og berører (eller lar seg relatere til) betente spørsmål rundt sensur, kunstnerisk frihet, ytringsfrihet, ytringsrom og ytringskultur. Klassekampens Karin Haugen har for eksempel uttalt at norske aktørers begrunnelser for å ta i bruk sensitivitetslesere vitner om «et litteratursyn så tungt vektet mot hensyn at manøvreringsrommet for den enkelte forfatter blir lite».

Fra kansellering til sanksjonering

Det skal sies at det ikke er så godt å få tak på verken hva såkalt kanselleringskultur egentlig viser til eller hvor omfattende og omseggripende fenomenet er. Termen slår meg strengt tatt som nokså misvisende, ettersom det langt fra alltid handler om å «avlyse» eller undertrykke ytringer, eller å frata noen en plattform. I den grad det gir mening å operere med et samlebegrep, vil jeg mene at sanksjoneringskultur er mer presist, siden det stort sett handler om å møte standpunkter man er uenig i på en slik måte at de blir ubehagelige å fremføre. Noe av det som gjør dette så vanskelig å sirkle inn, er at straffesanksjonene ikke bare rammer offentlige personer, som bør forvente og tåle en viss motbør, men også alskens vilkårlige enkeltindivider med besynderlige meninger og/eller slett folkeskikk.

Sosiale medier har naturligvis vært en sentral drivkraft, dels fordi de har gjort det mulig for hvem som helst å tilgjengeliggjøre ytringer for allmennheten, og dels fordi de har gjort det lettere å koordinere ulike sanksjoner. Mediedekningen gir gjerne inntrykk av at det utelukkende er politiske aktivister som går til samlet angrep på meningsmotstandere, men organiserte tastaturkrigere kan komme i de underligste støpninger. En amerikansk kollega kunne nylig fortelle at han fikk en flodbølge av hets fra, av alle ting, rabiate Taylor Swift-fans etter at han på nettet hadde kritisert superstjernens ubetenksomme bruk av privatfly. Hvis han ikke straks slettet eller gikk tilbake på denne kritikken, skulle Swift-fansen sørge for å benytte enhver anledning til å skrive og spre negative anmeldelser av hans kommende fagbok. Dette framstår riktignok som en heller tom trussel for den som vet noe om markedet for, og økonomien i, akademiske publikasjoner, men det sier noe om hvor trivielle «ugjerninger» som kan bli gjenstand for gjengjeldelsesaksjoner.

De fleste kan nok si seg enig i at sanksjoneringskulturen spenner fra kurant utøvelse av forbrukermakt til uhumsk utenomrettslig flokkjustis, der det er vanskelig å se noe rimelig samsvar mellom påstått overtramp og påført straff. Det er ikke like enkelt å enes om hva som er hva, for det kommer gjerne an på hva man finner klanderverdig i utgangspunktet. Resultatet er at beskyldninger om hykleri og lettkrenkethet flakser i alle retninger.

Filmindustriens plass

Filmindustrien har i høyeste grad blitt dratt inn i dette minefeltet, for eksempel i kjølvannet av MeToo. Og, som på litteraturfeltet, har identitetspolitisk aktivisme ikke minst handlet om hvem som har rett til å fortelle hvilke historier. På filmfeltet har dette også en tilleggsdimensjon, siden historiefortellingen også involverer skuespillere. I en profilert sak fra 2018 så Scarlett Johansson seg nødt til å trekke seg fra et prosjekt der hun var tiltenkt en rolle som transkjønnet mann, etter protester fra LHBTQ-miljøet, som mente produksjonen burde funnet en transkjønnet skuespiller.

Likevel er det bokforlag snarere enn filmstudioer som har ledet an i innføringen av sensitivitetslesning (les også Rushprints artikkel om hvordan norske produsenter og utviklingsansvarlige ser på fenomenet sensitivitetslesning). Dette er ikke selvsagt, for filmbransjen har tradisjonelt hatt betydelig lavere terskel for å ta publikum med på råd (jamfør praksisen med testvisninger, for eksempel), og filmer har langt høyere produksjonskostnader enn bøker, slik at det står mer på spill dersom en publikumsgruppe skulle gå sammen om å påføre omdømmetap eller ta initiativ til boikott. Det vil derfor overraske meg om ikke praksisen får fotfeste også i Hollywood. De siste par-tre årene har det da også kommet flere oppslag om at filmindustrien i USA smått om sen har fulgt etter, selv om det foreløpig ikke er lett å finne informasjon om hvilke konkrete produksjoner som har brukt sensitivitetslesere, eller hva slags tjenester det egentlig er snakk om.

Framskritt og tilbakeskritt

Frontene i identitetspolitiske debatter har en tendens til å bli så steile at pendelen rase mellom ytterpunktene: oppjaget krisemaksimering på den ene siden; lettsindig ufarliggjøring på den andre. Slik mister vi av syne nyansene og de reelle og vanskelige avveiningene som befinner i mellomlandskapet. Det er verdt å minne om at utviklingen bunner i en mangfoldiggjøring av stemmer og erfaringer, samt økt kunnskap om hva som oppleves som vanskelig for andre enn oss selv. Dette er en god ting, og har tross alt ledet til det jeg ser som klare fremskritt. I filmbransjen er det for eksempel blitt en selvfølge å trekke inn såkalte «intimitetskoordinatorer» under innspilling av nakenscener,[1] og pronomenet «hen» har gitt skribenter et lite men nyttig verktøy som gjør at de slipper å ty til krøkkete «han-eller-hun»-formuleringer. Ingen av grepene løser verdensproblemer, selvsagt, men de utgjør små og enkle skritt i riktig retning. De skader ingen, og gjør ting litt bedre for noen.

Samtidig burde alle kunne erkjenne at identitetspolitikk kan ha problematiske sider, og det gjelder også sensitivitetslesning. Det er lett å forstå Haugens ønske om mer informasjon om hva praksisen faktisk går ut på. Når kommer sensitivitetslesere inn i prosessen? Hva er mandatet deres? Får forfattere kun tilbud om å benytte slike tjenester, eller er det en anbefaling, eller sågar et pålegg? Og hvordan følges sensitivitetslesernes innspill opp? Står forfattere selv fritt til å avgjøre hvorvidt de tar bemerkningene til følge, eller kan forlaget insistere på endringer i teksten? Og hva blir følgene dersom forfatteren skulle finne på å nekte å føye seg?

Det hadde selvsagt vært nyttig å få belyst hvordan sensitivitetslesere opererer, men vi kan neppe forvente at forlag skal legge fram spesielt detaljerte retningslinjer. Personlig er jeg heller ikke så sikker på om det er ønskelig, i alle fall ikke hvis det innebærer å formulere skarpskårne kriterier og prinsipper i håp om å sikre forutsigbarhet eller klarere skiller mellom hva som er greit og ugreit. Hvis forlag eller filmskap først skal holde seg med sensitivitetslesere, bør de etter mitt syn gjøre det på grunnlag av skjønnsmessige og prosjektspesifikke vurderinger.[2]

Krevende navigeringer

I engelskspråklige land finnes mer utfyllende skildringer av hva sensitivitetslesning går ut på. Det første som er verdt å merke seg, er at praksisen hovedsakelig gjør seg gjeldende innenfor ungdomslitteratur. I Norge er det så vidt jeg kan se kun ungdomsbøker som har blitt gjenstand for sensitivitetslesning. Videre er det verdt å merke seg at sensitivitetslesere er frilansere, og at det på ingen måte er slik at det alltid er forlagene som bringer dem inn i prosessen. Vel så ofte er det slik at forfattere selv søker tilbakemelding på slikt som karaktertegning, miljøbeskrivelser og språkbruk når de skriver utenfor eget perspektiv. Disse opplever at tilbakemeldingen bidrar til å heve verkets kvalitet (og særlig troverdigheten).

Her finnes imidlertid et utall gråsoner det er krevende å navigere seg gjennom. Det er jo ingen grenser for hvilke andre hensyn forfattere nødvendigvis må ta i tillegg – litterære, dramaturgiske, tematiske, etc. – som kan gjøre det legitimt å forsake representativitet og autentisitet. Det for eksempel ikke gitt at det er noen treffende innvending mot replikkene i et manus at «ingen av oss snakker egentlig slik», for fiksjonsdialog er en idealisert og estetisert form for muntlighet. Slik kritikk kan nok helt sikkert være gyldig i noen tilfeller, men den kan også være helt malplassert. Det vil alltid være slik at det kommer an på. Det kan være nyttig for en som skriver roman om en flyktnings reise at hovedpersonen på ingen måte er en typisk flyktning – i alle fall dersom forfatteren har gått ut fra at det er tilfelle, og det er viktig for fortellingen. Men forfattere har heller ingen generell forpliktelse til å skildre typiske erfaringer. Mange av oss vil også mene at et av kunstens formål nettopp er å trykke der det gjør vondt, eller å peke på ambivalenser, paradokser og selvmotsigelser. Det er ikke innlysende at disse formålene har gode vilkår i møte med sensitivitetslesning.

En fersk artikkel i tidsskriftet Reason hevder at sensitivitetslesning gradvis er i ferd med å spre seg også til voksenlitteratur i USA, og det ryktes at forlag har brutt kontrakten med enkelte forfattere som følge av tilbakemelding fra sensitivitetslesere.[3] Det mest detaljerte – men forhåpentligvis ikke det mest representative – innblikket i hvordan sensitivitetslesning foregår kommer fra den skotske forfatteren Kate Clanchy. I 2019 utga hun Some Kids I Taught and What They Taught Me – en memoarbok – som først fikk gode kritikker, men siden ble kraftig kritisert for stereotypiske og rasistiske beskrivelser. Anklagene utløste en mediestorm, og boken måtte revideres. I den forbindelse hentet forlaget inn en rekke sensitivitetslesere, noe Clanchy i utgangspunktet stilte seg positiv til. Hun vurderte imidlertid responsen som så inkonsistent og urimelig at forfatter og forlag til slutt gikk hver til sitt. Clanchy publiserte så en artikkel hvor hun gjengir og kommenterer sensitivitetslesernes rapport.[4] Etter mine begreper vitner tilbakemeldingen om en betydelig oversensitivitet for diverse ismer og fobier, og en undersensitivitet for litterære hensyn. Clanchys artikkel viser hvor komplekst og konfliktfylt et tekstarbeid kan fortone seg når ulike interesser og kompetanser forsøksvis skal utfylle hverandre.

Vanlig eller uvanlig konsulentbruk?

I Karin Haugens kommentar i Klassekampen spør hun betimelig om sensitivitetslesing er en form for «vanlig konsulentbruk» eller noe annet. Alle vet jo at filmskapere ofte rådfører seg med ymse spesialister – historikere, forskere osv. – i arbeidet med fortellinger som forutsetter deres kompetanse. Og Hollywood har i lang tid samarbeidet med politiet eller militæret for å få innsikt i deres virksomhet eller hverdag, men da på betingelse av at produksjonen ikke stiller dem i et dårlig lys. Skjønnlitterære forfattere arbeider på lignende vis, og det kalles vanligvis rett og slett research. Det lages filmer og bøker om alle slags mennesker og miljøer som de skrivende selv har begrenset kjennskap til, fra aksjemeglere og akademikere til gangstere og cowboyer. Hva er det som stiller fortellinger om visse minoriteter i en særstilling?  Handler det egentlig om å forsikre seg mot straffesanksjoner?

Som Haugen skriver: «Hvis forlag strekker seg for å ikke støte, er det et knefall». Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, avviser bestemt at det handler om å unngå å såre eller fornærme. «Vi gjer det fordi vi vil gi ut litteratur som lesaren kan tru på», skriver hun.

Og det kan godt hende at norske forlag har reflektert fornuftig rundt hva sensitivitetslesere bør og ikke bør befatte seg med, og i hvilke tilfeller og sammenhenger. Andre skiller ikke like skarpt. I en kommentar i The Guardian fra tidligere i år, som tar til orde for sensitivitetslesere, står det å lese at formålet blant annet er å identifisere «elements which may cause offence». Det er verdt å merke seg at det ligger en tvetydighet innebygd i selv begrepet «sensitivitetsleser»: Det kan bety at den som innehar stillingstittelen har noe til felles med karakterene i verket (slik at sensitiviteten kommer verket til gode). Men det kan også bety at hen har noe til felles med bestemte lesere (slik at sensitiviteten hen besitter utvises på vegne av publikum).

Det er verdt å merke seg at sensitivitetslesere ikke utelukkende representerer de identitetspolitiske kategoriene vi gjerne hører mest om i media. En artikkel i The Spectator kan fortelle at lesernes spesialkompetanse spenner fra “the ethnic and cultural (Afro-Brazilian, Christian, Native American) to the traumatic (emotional/mental abuse by a parent, rape survivor, institutionalisation in mental hospital) to the interest-based (cheese-making, equestrianism, tabletop gaming, K-pop)”.

Det er derfor ikke sikkert at Haugen har rett når hun hevder at det er en betydelig forskjell mellom en konsulent og en sensitivitetsleser. Men like fullt gjenstår spørsmålet Haugen stiller: Hvorfor da kalle det «sensitivitetslesning» i utgangspunktet? Jeg har ikke noe godt svar, men det slår meg at politisk progressive initiativ ofte utrustes med så udugelige merkelapper at det grenser til selvskading. Hvem i all verden syntes for eksempel at det var en god idé å lansere et ellers forstandig forslag under merkelappen «defund the police»?

Å inkludere adjektivet «sensitiv» i stillingsbenevnelsen slår meg likeledes som maksimalt uhensiktsmessig, i alle fall om det finnes noe ønske om å skape forståelse og aksept blant dem som ikke vet hva arbeidet går ut på. Det vekker umiddelbart assossiasjoner til de noen av de hyppigst brukte fornærmelsene i den pågående kulturkrigen: lettkrenket, tynnhudet, snowflake osv. Det skal sies at det sirkulerer alternative begreper, som «diversity editors», «expert reading» og «authenticity reading». Trohaug bruker et sted i sitt innlegg termen «erfaringskonsulent», som slår meg som utmerket. Det er både mer dekkende og langt mindre inflammatorisk, og jeg benytter derfor det i resten av teksten.

En god eller dårlig idé?

Det er selvsagt ikke slik at en enkel rebranding løser alle floker. Bruken av erfaringskonsulenter er et tveegget sverd. På den ene siden finnes det plausible argumenter for hvorfor forfattere og forlag bør gjøre grundigere research når de skal utgi bok om transkjønnede eller muslimer enn når de skal utgi bok om aksjemeglere eller akademikere. Det handler blant annet om at det for de førstnevnte rett og slett står mer på spill. De er mer utsatte for skepsis eller direkte fiendtlighet, slik at negative stereotypier og unøyaktigheter gjør mer skade. På den andre siden er det ubestridelig også slik at dersom aksjemeglere og akademikere skulle bli fremstilt på stereotypisk eller unøyaktig vis, så pleier ikke disse yrkesgruppene å lage noe videre oppstyr. Det er altså ikke utenkelig at bruken av erfaringskonsulenter har et todelt formål, dvs. at den både bunner i et genuint ønske om å forbedre et verk og i en frykt for fordømmelse, for å måtte gå kanossagang og kanskje trekke en utgivelse.

Eventuell engstelse for represalier bør ikke få overtaket. Dessverre er det slik at det simpelthen fungere å dyrke en beleiringsmentalitet. Jeg hører folk med minoritetsbakgrunn si at det er vanskeligere for dem å få en fot innafor, enten det er i kulturlivet eller i akademia. Samtidig hører jeg andre si at de skulle ønske de hadde minoritetsbakgrunn, fordi det er slike personer arbeidsgivere er opptatt av å løfte fram. Det lar seg ikke gjøre å føre sikre bevis for det ene eller det andre. Men i yrkessfærer der nåløyet er trangt, vil det alltid finnes en anselig mengde forsmådde mennesker som med største letthet vil finne anekdotiske bevis som støtter nettopp deres sak.

Min hjemby, Bergen, er et godt eksempel på hvor ille det kan gå. Her er som kjent volumet til enhver tid skrudd opp til 11, og evnen til å skille viktig fra uviktig er varig svekket. Sosiale medier har likevel maktet å forverre tilstanden, og gjort i alle fall den nettbaserte delen av den bergenske offentlighet til et absurd teater det er vanskelig å ta på alvor. Jeg kjenner for eksempel flere som har sagt opp abonnementet med Bergens Tidende med den begrunnelse at avisen er blitt «for borgerlig». Men går man til kommentarfeltene, skal man ikke lete lenge før man kommer over karakteristikker av BT som et sosialistisk eller kommunistisk propagandaorgan. Eller ta bybanesaken: Tilhengerne av det ene trasévalget oppfatter avisens dekning som skamløs kampanjejournalistikk for det andre trasévalget. Tilhengerne av det andre trasévalget oppfatter naturligvis også avisen som et reinspikka talerør for motparten.

Det finnes ingen enkel eller rask vei ut av dette uføret av fordumming og forsøpling. Et første skritt bør være å dempe retorikken, og et nyttig hjelpemiddel kan være å lese Julia Galefs The Scout Mindset. 

Når det gjelder bruken av erfaringskonsulenter, så finnes det ikke noe entydig svar på om det er en god eller dårlig idé å innføre. Det kommer, som alltid, an på. Praksisen er ikke god eller dårlig i seg selv, men den kan åpenbart anvendes på mer eller mindre fruktbare måter, for mer eller mindre fruktbare formål. Det gjelder først og fremst å ikke bidra til å belønne hysteri og opportunisme. Her har både media, menige debattanter og kulturliv et ansvar. Forfattere, forlag, filmskapere og produksjonsselskap må for all del lytte til alle engasjerte stemmer, det være seg før, under eller etter en utgivelse. Men da bør man låne øre til argumentenes holdbarhet, ikke ytringenes evne til å vekke uro for sanksjoner.

NOTER

[1] Se for eksempel https://www.hollywoodreporter.com/tv/tv-news/lets-talk-about-simulated-sex-intimacy-coordinators-two-years-on-4101799/

[2] Lignende problemstillinger er vanlige på kulturfeltet, for eksempel når komiteer og konsulenter gir tildelinger på kvalitetsmessig/kunstnerisk grunnlag. Her kommer det regelmessig ønsker eller krav om klarere vurderingskriterier, men jeg har lite tro på at det er mulig å utforme retningslinjer som er finmaskede nok til å gjøre beslutningene bedre, enklere eller mer etterprøvbare. Dette er et klassisk eksempel på en vanskelig avveining av fordeler og ulemper. Løse retningslinjer og rikelig rom for faglig skjønn kan skape grobunn for nepotisme. Detaljerte retningslinjer og skarpskårne kriterier gir (muligens) konsulenter og komiteer mindre handlingsrom, men det generer mer byråkrati og – tror jeg – både dårligere søknader (mer «mekanistiske») og dårligere beslutninger (mer kvasiobjektive).

[3] Se https://reason.com/2022/07/05/rise-of-the-sensitivity-reader/

[4] Se https://unherd.com/2022/02/how-sensitivity-readers-corrupted-literature/

Les også Rushprints artikkel om hvordan norske produsenter og utviklingsansvarlige ser på fenomenet sensitivitetslesing – og om de anvender det selv.

Erlend Lavik er professor i medievitenskap ved Institutt for informasjons- og medievitenskap (UIB), der han leder bachelorprogrammet i TV-produksjon og masterprogrammet i manusutvikling for serier. Han er også forfatter av bl.a boken TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen (2014). Hans tidligere innlegg kan du lese her.