Høydepunkter fra Haugesund og Oslo Pix

Høydepunkter fra Haugesund og Oslo Pix

Aleksander Huser presenterer et utvalg spillefilmer som vises på høstens norske festivaler og får kino- og strømmepremiere senere i høst.

Foto fra filmplakaten til Gullpalmevinner «Triangle of Sadness»

Hovedstadsfestivalen Oslo Pix har i år lagt seg etter sommeren, og arrangeres i perioden 29. august til 4. september. Før det er det klart for årets utgave av Den norske filmfestivalen i Haugesund, som startet denne helgen.

Her følger anbefalinger av et utvalg filmer på de to festivalene. Noen av filmene vises både på Oslo Pix og i Haugesund, andre kun på en av dem. Noen er førpremierer (og da er dette angitt), mens andre kun får festivalvisning i Norge – med mindre de kjøpes inn av distributører senere.

Først, en slags disclaimer: Dette utvalget inneholder dessverre ingen dokumentarer, som begge festivalene viser en del av, og det er heller ikke mange norske eller nordiske titler (men noen!). Det skyldes at utvalget er basert på hva undertegnede har sett på andre, fortrinnsvis utenlandske festivaler, som Cannes og Karlovy Vary. Flere av de norske filmene blir imidlertid dekket i egne artikler her i Rushprint.

Selv om hovedfokuset i denne artikkelen er på internasjonale spillefilmer, anbefales det naturligvis å sjekke ut hva som vises av norske spillefilmer og dokumentarer på begge festivalene.

Borgli, Östlund og «norsk indie»

Syk Pike

Men la oss i hvert fall starte med litt norsk og nordisk film. Oslo Pix åpner med Kristoffer Borglis Syk pike og avslutter med Ruben Östlunds Triangle of Sadness, og sistnevnte er også åpningsfilm for markedet New Nordic Films i Haugesund. Utover at begge deltok i årets filmfestival i Cannes – Syk pike i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, mens Östlund var i hovedkonkurransen og sågar vant Gullpalmen for andre gang – deler disse filmene langt på vei den samme satiriske tilnærmingen, som er av en bitende type man strengt tatt ikke ser veldig mye av i nordisk film.

Borglis film handler om kafémedarbeideren Signe (Kristine Kujath Thorp), som føler at hun havner i skyggen av sin kunstnerkjæreste Thomas (Eirik Sæther). For å ta opp kampen om oppmerksomheten, begynner hun i hemmelighet å fore seg med noen svært tvilsomme, russiskimporterte piller som fører til en hudsykdom – og med dette opplever Signe omsider sine etterlengtede minutter i rampelyset. Der Borglis første spillefilm DRIB rettet et satirisk blikk mot den internasjonale reklamebransjen, dreier det seg denne gang om hvordan man kan benytte seg av offerrollen for sympati og oppmerksomhet, satt til et relativt privilegert miljø i hovedstaden (ikke helt ulikt det man finner i Joachim Triers Oslo-trilogi). Syk pike kan ikke bare skilte med en selvdestruktiv og samtidig forbilledlig lite sympatisk hovedkarakter, men er også en smart og uredd samfunnssatire som sparker i flere betimelige retninger.

Triangle of Sadness

Ut fra de tidligste omtalene av Triangle of Sadness, kunne man få inntrykk av at Östlund nå skulle lage en satire om den internasjonale toppmodell- og moteverdenen. Men der hans forrige film The Square tok utgangspunkt i samtidskunstmiljøet for egentlig å snakke om klasseskiller og ulikhet i Skandinavia, handler det egentlig fint lite om motebransjen i den nye filmen. Riktignok dreier handlingen seg rundt to modeller, men fra dette paret i filmens andre del (av tre) befinner seg på et luksuriøst cruiseskip, blir det stadig tydeligere at den svenske filmskaperens satiriske prosjekt retter seg mot økonomiske hierarkier og ideologier. I tillegg byr filmen på mer fysisk komedie enn vi er vant til fra denne kanten (nært sagt slapstick!), ikke minst i en lengre sekvens hvor passasjerene ufrivillig velter seg i diverse kroppsvæsker. Filmen vil muligens splitte publikum mer enn hans forrige filmer Turist og The Square, men selv vil jeg påstå at satiren denne gang er skarpere. Filmen er dessuten vel så morsom som disse – men Triangle of Sadness skal særlig berømmes for å være så direkte politisk, og for faktisk å diskutere politiske ideologier.

Katja drømmer om å våkne

Oslo Pix har en programseksjon kalt Norsk Indie, hvor man blant annet finner Truls Krane Mebys langfilmdebut Katja drømmer om å våkne. Filmen utspiller seg både i Berlin og på Lofoten, og er en slags «stream of consciousness»-skildring av hovedkarakteren Katja og hennes hektiske, samtidstypiske hverdag, med alle sine små og overveldende store utfordringer. Jeg anmeldte Katja drømmer om å våkne etter at den ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, og skrev at den meget mulig vil bli stående som en av årets beste norske spillefilmer. (Anmeldelsen er å lese på Nordnorsk Filmsenters nettsider.)

Mia Hansen-Løve og Gulløve-vinneren Hendelsen

En vakker morgen

På fjorårets Cannes-festival deltok Mia Hansen-Løve i hovedkonkurransen med den lekne metafilmen Bergman Island, der Anders Danielsen Lie spilte en sentral birolle. I år var hun valgt ut til sideprogrammet Director’s Fortnight med En vakker morgen, som må sies å være en retur til hva den franske filmskaperen gjør aller best: Et intimt og skarpt observert hverdagsdrama, som endatil kan føre tankene til den sterke debutfilmen All Is Forgiven. Her spiller Lea Seydoux en alenemor som innleder sitt første forhold etter at barnefaren gikk bort, i det hun og en gammel venn faller for hverandre – ikke nødvendigvis uten komplikasjoner. Filmen vises både på Oslo Pix og Den norske filmfestivalen i Haugesund, før den får ordinær kinodistribusjon 4. november.

Begge festivalene har også førpremiere på fjorårets vinner av Gulløven i Venezia, Hendelsen av Audrey Diwan, som er basert på Annie Ernaux’ roman om sine egne opplevelser med abort da det stadig var forbudt i Frankrike på 60-tallet. Dette er med andre ord en film som er blitt sørgelig relevant den siste tiden. Hendelsen har et konsekvent subjektivt filmspråk som legger seg svært tett på den unge hovedkarakteren (Anamaria Vartolomei) – og som tilfører en thrilleraktig følelse i en film som like fullt skal kategoriseres som et drama. Filmen har ordinær norsk kinopremiere allerede 9. september.

På Oslo Pix vises Hendelsen som del av et eget program med fokus på abort. Her er det blant annet også mulig å få sett Eliza Hittmans Never Rarely Sometimes Always, som var et av høydepunktene på filmfestivalen i Berlin i 2020.

Tysk fengselsfilm og iransk seriemorder

Holy Spider

I Haugesund-festivalens hovedprogram finner vi østerriksk-tyske Den store friheten, regissert av Sebastian Meise, som vant juryprisen i Un Certain Regard-seksjonen under fjorårets festival i Cannes. I likhet med Hendelsen er dette en periodefilm med aktualitet, i dette tilfellet fordi det i år er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Spillefilmen, som vel må sies å tilhøre sjangeren fengselsfilm (om enn ikke med det sedvanlige fokuset på rømningsforsøk), forteller om tyske menn gjennom flere tiår som er fengslet, eller går ut og inn av fengsel, nettopp fordi de er homofile. Dette er et bevegende drama med en interessant og velfungerende dramaturgisk struktur som spenner fra tiden rett etter andre verdenskrig til slutten av 60-tallet, og med en strålende Franz Rogowski (som jo alltid er severdig) i hovedrollen. Ordinær kinopremiere er i slutten av oktober.

I samme konkurranseprogram på Den norske filmfestivalen vises skandinaviabaserte Ali Abbasis Holy Spider, som deltok i hovedkonkurransen på årets Cannes-festival (hvor hovedrolleinnehaver Zar Amir Ebrahimi ble belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller, altså prisen Renate Reinsve vant året før). Abbasi har tidligere brukt etablerte sjangre på spennende nye måter i Shirley og Grensen, og denne gang har han laget en krim – kanskje sågar en slags Nordic Noir – som utspiller seg i Iran og baserer seg på faktiske hendelser. Holy Spider handler om en religiøst motivert seriemorder som tar prostituerte kvinner av dage, og fungerer utmerket som kriminalfortelling – men regissøren bruker like fullt denne fortellingen til å rette søkelys på forhold og holdninger i det iranske samfunnet. Filmen kommer på norske kinoer 25. november.

Krigsskildring fra Ukraina og «snakkis» om amerikansk urbefolkning

War Pony

Den ukrainsk-tyrkiske spillefilmen Klondike, regissert av Maryna Er Gorbach, er på sin side en formsterk og rystende skildring av et ukrainsk ektepar i møte med krigsutbruddet i Donbas-regionen i 2014. Den høygravide Irka (Oksana Cherkashyna) insisterer på at hun og ektemannen ikke skal forlate huset sitt, til tross for at den ene veggen bombes i filler og folk i området tvinges til å velge side i konflikten. Filmen fortelles i stor grad gjennom lange tagninger og panoreringer som bidrar til intensitet så vel som realisme, og handlingen integrerer også episoden med passasjerflyet fra Malaysia Airlines som ble skutt ned i regionen samme år. Klondike har vunnet priser i blant annet Berlin og Sundance, og vises både i Oslo Pix’ Ukraina-program I kryssilden og Den norske filmfestivalens programseksjon Human Nature.

War Pony var en av «snakkisene» under årets filmfestival i Cannes, der den deltok i Un Certain Regard-programmet og vant Golden Camera-prisen for beste debutfilm. Filmen er regissert av Riley Keough (kjent som skuespiller, i tillegg til at hun er Elvis Presleys barnebarn) og Gina Gammell, og skildrer livet til en gruppe unge mennesker på et reservat for amerikansk urbefolkning (for øvrig samme sted Nomadland– og Eternals-regissør Chloé Zhaos tidligere filmer The Rider og Songs My Brothers Taught Me er spilt inn). War Pony er en sosialrealistisk skildring av mindre privilegerte samfunnssjikt i dagens USA, og samtidig en nokså energisk og medrivende film med imponerende prestasjoner fra et ungt og i stor grad ikke-profesjonelt skuespillerensemble. Vises i Oslo Pix’ internasjonale konkurranseprogram.

I samme program vises den ungarske filmen Gentle, om en kvinnelig kroppsbygger (meget solid spilt av Eszter Csonka) som begynner med sexarbeid for å tjene pengene hun trenger for å stille i verdensmesterskapet. Dette er en film om både toppidrett og kjærlighet, samt om kropp og ikke nødvendigvis konvensjonell feminitet. Anna Eszter Nemes og Lázló Csujas film er et vellaget, interessant og for så vidt også særegent drama, selv om det er fristende å sammenligne den med franske Elsa Amiels spillefilmdebut Pearl fra 2018 – som også handlet om en kvinnelig bodybuilder, og som nok i mine øyne var enda sterkere. Men siden den så vidt meg bekjent aldri fikk noen visninger i Norge, vil kanskje ikke så mange andre enn meg gjøre akkurat den sammenligningen.

Eksentrisk performancekunst og kunstig intelligens

After Yang

Den eksentriske britiske filmskaperen Peter Strickland gjorde seg ikke minst bemerket med sin andre spillefilm Berberian Sound Studio for ti år siden – en film med åpenbare referanser til den italienske grøssersubsjangeren kalt «giallo». Etter det har han blant annet laget flere kortfilmer og spillefilmene The Duke of Burgundy og In Fabric, og nå er han tilbake med Flux Gourmet. I den nye filmen henter han igjen inspirasjon fra italienske skrekkfilmer, og da særlig Dario Argento-klassikeren Suspiria – men likevel må Flux Gourmet sies å være noe for seg selv. Filmen handler om et kunstnerkollektiv på et herskapshus som driver med performancekunst med utgangspunkt i lyden av matlaging (!), med en innleid gresk journalist (Makis Papadimitriou) – sterkt plaget av flatulens og andre fordøyelsesproblemer – som filmens forteller og hovedkarakter. Dette er en herlig absurd blanding av filmreferanser, høy- og lavkultur og mørk humor – med både sanselige, kroppslige og direkte groteske ingredienser. Vises på Oslo Pix i programmet Festivalfavoritter.

I samme programseksjon finner vi After Yang, som også vises i hovedkonkurransen i Haugesund – og følgelig vil få ordinær kinodistribusjon. Den sørkoreanskfødte amerikanske filmskaperen Kogonada har laget en poetisk og ettertenksom film om kunstig intelligens, med Colin Farrell og Jodie Turner-Smith i sentrale roller. Handlingen utspiller seg i en nær fremtid og forteller om en familie som mister androiden Yang (det vil si, han kortslutter), som har fungert som en storebror for den unge, kinesiske adoptivdatteren. After Yang rommer flere tankevekkende perspektiver på teknologi knyttet til emosjoner og minner, men er i vel så stor grad en historie om sorgbearbeidelse. Filmen er lekkert og stemningsfullt fotografert av norsk-kanadiske Benjamin Loeb, som også har foto på Kristoffer Borglis Syk pike. After Yang har kinopremiere i slutten av oktober.

Ari Folman om Anne Frank og Lukas Dhonts Close

Hvor er Anne Frank

Den israelske regissøren Ari Folman, mest kjent for Vals med Bashir (selv om Stanislaw Lem-adapsjonen The Congress også er vel verdt å se), er tilbake med en ny helaftens animasjonsfilm med utgangspunkt i virkelige hendelser. Denne gangen tar han for seg historien om Anne Frank, i en familiefilm med et originalt og fantasifullt utgangspunkt. Hvor er Anne Frank handler om den imaginære venninnen Anne Frank skrev sin kjente dagbok til, som i filmen plutselig våkner til live i Annes Franks hus i dagens Amsterdam. Men huset er nå blitt et museum, og Anne er ikke å se – så fantasijenta Kitty setter ut for å finne henne. Filmen vises i barnefilmprogrammet Cinemagi i Haugesund og i Oslo Pix’ familiefilmprogram, og får ordinær kinopremiere i november.

Lukas Dhonts etterlengtede nye film etter den bejublede debuten Girl handler også om unge karakterer, men Close kan neppe kalles noen familiefilm. Her skildrer den belgiske filmskaperen vennskapet mellom to trettenårige gutter, og konsekvensene av at de etter hvert beveger seg vekk fra hverandre. Dette er en utpreget intim film, også i filmspråket, hvor Dhont igjen viser imponerende grep om unge skuespillere og vilje til å ta opp emosjonelt utfordrende tematikk. Close vant juryens Grand Prix på årets Cannes-festival, delt med Claire Denis’ Stars at Noon. Filmen vises i hovedkonkurransen i Haugesund, og får ordinær kinopremiere 1. juledag.

Den norske filmfestivalen i Haugesund arrangeres i perioden 20. til 26. august. Oslo Pix arrangeres i perioden 29. august til 4. september. Datoer for norske kinopremierer er hentet fra Filmweb.no

Høydepunkter fra Haugesund og Oslo Pix

Høydepunkter fra Haugesund og Oslo Pix

Aleksander Huser presenterer et utvalg spillefilmer som vises på høstens norske festivaler og får kino- og strømmepremiere senere i høst.

Foto fra filmplakaten til Gullpalmevinner «Triangle of Sadness»

Hovedstadsfestivalen Oslo Pix har i år lagt seg etter sommeren, og arrangeres i perioden 29. august til 4. september. Før det er det klart for årets utgave av Den norske filmfestivalen i Haugesund, som startet denne helgen.

Her følger anbefalinger av et utvalg filmer på de to festivalene. Noen av filmene vises både på Oslo Pix og i Haugesund, andre kun på en av dem. Noen er førpremierer (og da er dette angitt), mens andre kun får festivalvisning i Norge – med mindre de kjøpes inn av distributører senere.

Først, en slags disclaimer: Dette utvalget inneholder dessverre ingen dokumentarer, som begge festivalene viser en del av, og det er heller ikke mange norske eller nordiske titler (men noen!). Det skyldes at utvalget er basert på hva undertegnede har sett på andre, fortrinnsvis utenlandske festivaler, som Cannes og Karlovy Vary. Flere av de norske filmene blir imidlertid dekket i egne artikler her i Rushprint.

Selv om hovedfokuset i denne artikkelen er på internasjonale spillefilmer, anbefales det naturligvis å sjekke ut hva som vises av norske spillefilmer og dokumentarer på begge festivalene.

Borgli, Östlund og «norsk indie»

Syk Pike

Men la oss i hvert fall starte med litt norsk og nordisk film. Oslo Pix åpner med Kristoffer Borglis Syk pike og avslutter med Ruben Östlunds Triangle of Sadness, og sistnevnte er også åpningsfilm for markedet New Nordic Films i Haugesund. Utover at begge deltok i årets filmfestival i Cannes – Syk pike i det viktige sideprogrammet Un Certain Regard, mens Östlund var i hovedkonkurransen og sågar vant Gullpalmen for andre gang – deler disse filmene langt på vei den samme satiriske tilnærmingen, som er av en bitende type man strengt tatt ikke ser veldig mye av i nordisk film.

Borglis film handler om kafémedarbeideren Signe (Kristine Kujath Thorp), som føler at hun havner i skyggen av sin kunstnerkjæreste Thomas (Eirik Sæther). For å ta opp kampen om oppmerksomheten, begynner hun i hemmelighet å fore seg med noen svært tvilsomme, russiskimporterte piller som fører til en hudsykdom – og med dette opplever Signe omsider sine etterlengtede minutter i rampelyset. Der Borglis første spillefilm DRIB rettet et satirisk blikk mot den internasjonale reklamebransjen, dreier det seg denne gang om hvordan man kan benytte seg av offerrollen for sympati og oppmerksomhet, satt til et relativt privilegert miljø i hovedstaden (ikke helt ulikt det man finner i Joachim Triers Oslo-trilogi). Syk pike kan ikke bare skilte med en selvdestruktiv og samtidig forbilledlig lite sympatisk hovedkarakter, men er også en smart og uredd samfunnssatire som sparker i flere betimelige retninger.

Triangle of Sadness

Ut fra de tidligste omtalene av Triangle of Sadness, kunne man få inntrykk av at Östlund nå skulle lage en satire om den internasjonale toppmodell- og moteverdenen. Men der hans forrige film The Square tok utgangspunkt i samtidskunstmiljøet for egentlig å snakke om klasseskiller og ulikhet i Skandinavia, handler det egentlig fint lite om motebransjen i den nye filmen. Riktignok dreier handlingen seg rundt to modeller, men fra dette paret i filmens andre del (av tre) befinner seg på et luksuriøst cruiseskip, blir det stadig tydeligere at den svenske filmskaperens satiriske prosjekt retter seg mot økonomiske hierarkier og ideologier. I tillegg byr filmen på mer fysisk komedie enn vi er vant til fra denne kanten (nært sagt slapstick!), ikke minst i en lengre sekvens hvor passasjerene ufrivillig velter seg i diverse kroppsvæsker. Filmen vil muligens splitte publikum mer enn hans forrige filmer Turist og The Square, men selv vil jeg påstå at satiren denne gang er skarpere. Filmen er dessuten vel så morsom som disse – men Triangle of Sadness skal særlig berømmes for å være så direkte politisk, og for faktisk å diskutere politiske ideologier.

Katja drømmer om å våkne

Oslo Pix har en programseksjon kalt Norsk Indie, hvor man blant annet finner Truls Krane Mebys langfilmdebut Katja drømmer om å våkne. Filmen utspiller seg både i Berlin og på Lofoten, og er en slags «stream of consciousness»-skildring av hovedkarakteren Katja og hennes hektiske, samtidstypiske hverdag, med alle sine små og overveldende store utfordringer. Jeg anmeldte Katja drømmer om å våkne etter at den ble vist på Tromsø Internasjonale Filmfestival i januar, og skrev at den meget mulig vil bli stående som en av årets beste norske spillefilmer. (Anmeldelsen er å lese på Nordnorsk Filmsenters nettsider.)

Mia Hansen-Løve og Gulløve-vinneren Hendelsen

En vakker morgen

På fjorårets Cannes-festival deltok Mia Hansen-Løve i hovedkonkurransen med den lekne metafilmen Bergman Island, der Anders Danielsen Lie spilte en sentral birolle. I år var hun valgt ut til sideprogrammet Director’s Fortnight med En vakker morgen, som må sies å være en retur til hva den franske filmskaperen gjør aller best: Et intimt og skarpt observert hverdagsdrama, som endatil kan føre tankene til den sterke debutfilmen All Is Forgiven. Her spiller Lea Seydoux en alenemor som innleder sitt første forhold etter at barnefaren gikk bort, i det hun og en gammel venn faller for hverandre – ikke nødvendigvis uten komplikasjoner. Filmen vises både på Oslo Pix og Den norske filmfestivalen i Haugesund, før den får ordinær kinodistribusjon 4. november.

Begge festivalene har også førpremiere på fjorårets vinner av Gulløven i Venezia, Hendelsen av Audrey Diwan, som er basert på Annie Ernaux’ roman om sine egne opplevelser med abort da det stadig var forbudt i Frankrike på 60-tallet. Dette er med andre ord en film som er blitt sørgelig relevant den siste tiden. Hendelsen har et konsekvent subjektivt filmspråk som legger seg svært tett på den unge hovedkarakteren (Anamaria Vartolomei) – og som tilfører en thrilleraktig følelse i en film som like fullt skal kategoriseres som et drama. Filmen har ordinær norsk kinopremiere allerede 9. september.

På Oslo Pix vises Hendelsen som del av et eget program med fokus på abort. Her er det blant annet også mulig å få sett Eliza Hittmans Never Rarely Sometimes Always, som var et av høydepunktene på filmfestivalen i Berlin i 2020.

Tysk fengselsfilm og iransk seriemorder

Holy Spider

I Haugesund-festivalens hovedprogram finner vi østerriksk-tyske Den store friheten, regissert av Sebastian Meise, som vant juryprisen i Un Certain Regard-seksjonen under fjorårets festival i Cannes. I likhet med Hendelsen er dette en periodefilm med aktualitet, i dette tilfellet fordi det i år er 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Spillefilmen, som vel må sies å tilhøre sjangeren fengselsfilm (om enn ikke med det sedvanlige fokuset på rømningsforsøk), forteller om tyske menn gjennom flere tiår som er fengslet, eller går ut og inn av fengsel, nettopp fordi de er homofile. Dette er et bevegende drama med en interessant og velfungerende dramaturgisk struktur som spenner fra tiden rett etter andre verdenskrig til slutten av 60-tallet, og med en strålende Franz Rogowski (som jo alltid er severdig) i hovedrollen. Ordinær kinopremiere er i slutten av oktober.

I samme konkurranseprogram på Den norske filmfestivalen vises skandinaviabaserte Ali Abbasis Holy Spider, som deltok i hovedkonkurransen på årets Cannes-festival (hvor hovedrolleinnehaver Zar Amir Ebrahimi ble belønnet med prisen for beste kvinnelige skuespiller, altså prisen Renate Reinsve vant året før). Abbasi har tidligere brukt etablerte sjangre på spennende nye måter i Shirley og Grensen, og denne gang har han laget en krim – kanskje sågar en slags Nordic Noir – som utspiller seg i Iran og baserer seg på faktiske hendelser. Holy Spider handler om en religiøst motivert seriemorder som tar prostituerte kvinner av dage, og fungerer utmerket som kriminalfortelling – men regissøren bruker like fullt denne fortellingen til å rette søkelys på forhold og holdninger i det iranske samfunnet. Filmen kommer på norske kinoer 25. november.

Krigsskildring fra Ukraina og «snakkis» om amerikansk urbefolkning

War Pony

Den ukrainsk-tyrkiske spillefilmen Klondike, regissert av Maryna Er Gorbach, er på sin side en formsterk og rystende skildring av et ukrainsk ektepar i møte med krigsutbruddet i Donbas-regionen i 2014. Den høygravide Irka (Oksana Cherkashyna) insisterer på at hun og ektemannen ikke skal forlate huset sitt, til tross for at den ene veggen bombes i filler og folk i området tvinges til å velge side i konflikten. Filmen fortelles i stor grad gjennom lange tagninger og panoreringer som bidrar til intensitet så vel som realisme, og handlingen integrerer også episoden med passasjerflyet fra Malaysia Airlines som ble skutt ned i regionen samme år. Klondike har vunnet priser i blant annet Berlin og Sundance, og vises både i Oslo Pix’ Ukraina-program I kryssilden og Den norske filmfestivalens programseksjon Human Nature.

War Pony var en av «snakkisene» under årets filmfestival i Cannes, der den deltok i Un Certain Regard-programmet og vant Golden Camera-prisen for beste debutfilm. Filmen er regissert av Riley Keough (kjent som skuespiller, i tillegg til at hun er Elvis Presleys barnebarn) og Gina Gammell, og skildrer livet til en gruppe unge mennesker på et reservat for amerikansk urbefolkning (for øvrig samme sted Nomadland– og Eternals-regissør Chloé Zhaos tidligere filmer The Rider og Songs My Brothers Taught Me er spilt inn). War Pony er en sosialrealistisk skildring av mindre privilegerte samfunnssjikt i dagens USA, og samtidig en nokså energisk og medrivende film med imponerende prestasjoner fra et ungt og i stor grad ikke-profesjonelt skuespillerensemble. Vises i Oslo Pix’ internasjonale konkurranseprogram.

I samme program vises den ungarske filmen Gentle, om en kvinnelig kroppsbygger (meget solid spilt av Eszter Csonka) som begynner med sexarbeid for å tjene pengene hun trenger for å stille i verdensmesterskapet. Dette er en film om både toppidrett og kjærlighet, samt om kropp og ikke nødvendigvis konvensjonell feminitet. Anna Eszter Nemes og Lázló Csujas film er et vellaget, interessant og for så vidt også særegent drama, selv om det er fristende å sammenligne den med franske Elsa Amiels spillefilmdebut Pearl fra 2018 – som også handlet om en kvinnelig bodybuilder, og som nok i mine øyne var enda sterkere. Men siden den så vidt meg bekjent aldri fikk noen visninger i Norge, vil kanskje ikke så mange andre enn meg gjøre akkurat den sammenligningen.

Eksentrisk performancekunst og kunstig intelligens

After Yang

Den eksentriske britiske filmskaperen Peter Strickland gjorde seg ikke minst bemerket med sin andre spillefilm Berberian Sound Studio for ti år siden – en film med åpenbare referanser til den italienske grøssersubsjangeren kalt «giallo». Etter det har han blant annet laget flere kortfilmer og spillefilmene The Duke of Burgundy og In Fabric, og nå er han tilbake med Flux Gourmet. I den nye filmen henter han igjen inspirasjon fra italienske skrekkfilmer, og da særlig Dario Argento-klassikeren Suspiria – men likevel må Flux Gourmet sies å være noe for seg selv. Filmen handler om et kunstnerkollektiv på et herskapshus som driver med performancekunst med utgangspunkt i lyden av matlaging (!), med en innleid gresk journalist (Makis Papadimitriou) – sterkt plaget av flatulens og andre fordøyelsesproblemer – som filmens forteller og hovedkarakter. Dette er en herlig absurd blanding av filmreferanser, høy- og lavkultur og mørk humor – med både sanselige, kroppslige og direkte groteske ingredienser. Vises på Oslo Pix i programmet Festivalfavoritter.

I samme programseksjon finner vi After Yang, som også vises i hovedkonkurransen i Haugesund – og følgelig vil få ordinær kinodistribusjon. Den sørkoreanskfødte amerikanske filmskaperen Kogonada har laget en poetisk og ettertenksom film om kunstig intelligens, med Colin Farrell og Jodie Turner-Smith i sentrale roller. Handlingen utspiller seg i en nær fremtid og forteller om en familie som mister androiden Yang (det vil si, han kortslutter), som har fungert som en storebror for den unge, kinesiske adoptivdatteren. After Yang rommer flere tankevekkende perspektiver på teknologi knyttet til emosjoner og minner, men er i vel så stor grad en historie om sorgbearbeidelse. Filmen er lekkert og stemningsfullt fotografert av norsk-kanadiske Benjamin Loeb, som også har foto på Kristoffer Borglis Syk pike. After Yang har kinopremiere i slutten av oktober.

Ari Folman om Anne Frank og Lukas Dhonts Close

Hvor er Anne Frank

Den israelske regissøren Ari Folman, mest kjent for Vals med Bashir (selv om Stanislaw Lem-adapsjonen The Congress også er vel verdt å se), er tilbake med en ny helaftens animasjonsfilm med utgangspunkt i virkelige hendelser. Denne gangen tar han for seg historien om Anne Frank, i en familiefilm med et originalt og fantasifullt utgangspunkt. Hvor er Anne Frank handler om den imaginære venninnen Anne Frank skrev sin kjente dagbok til, som i filmen plutselig våkner til live i Annes Franks hus i dagens Amsterdam. Men huset er nå blitt et museum, og Anne er ikke å se – så fantasijenta Kitty setter ut for å finne henne. Filmen vises i barnefilmprogrammet Cinemagi i Haugesund og i Oslo Pix’ familiefilmprogram, og får ordinær kinopremiere i november.

Lukas Dhonts etterlengtede nye film etter den bejublede debuten Girl handler også om unge karakterer, men Close kan neppe kalles noen familiefilm. Her skildrer den belgiske filmskaperen vennskapet mellom to trettenårige gutter, og konsekvensene av at de etter hvert beveger seg vekk fra hverandre. Dette er en utpreget intim film, også i filmspråket, hvor Dhont igjen viser imponerende grep om unge skuespillere og vilje til å ta opp emosjonelt utfordrende tematikk. Close vant juryens Grand Prix på årets Cannes-festival, delt med Claire Denis’ Stars at Noon. Filmen vises i hovedkonkurransen i Haugesund, og får ordinær kinopremiere 1. juledag.

Den norske filmfestivalen i Haugesund arrangeres i perioden 20. til 26. august. Oslo Pix arrangeres i perioden 29. august til 4. september. Datoer for norske kinopremierer er hentet fra Filmweb.no

MENY