– Jeg vil at man skal stille seg spørsmålet: Er det hun eller verden som er syk, forteller Franciska Eliassen om hovedpersonen i debutspillefilmen «Den siste våren» som får verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno neste uke. I filmen tematiserer hun klimakatastrofen og hennes generasjon sin tilnærming til den.
Franciska Eliassens debutspillefilm Den siste våren får sin verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno, 8. august 2022. Filmen er invitert i konkurranseseksjonen for 1. og 2. gangsregissører. Den er også nominert til den nye prisen Green Pardo WWF, som skal gis til en film som retter søkelyset mot verdier som bærekraft, økologi og forholdet mellom arter.
Den siste våren er spilt inn på Gimsøya og Kabelvåg i Lofoten. Eliassen har selv regissert, skrevet manus, klippet, gjort lyddesign og produsert filmen. Foto er ved Henrik Lande. I hovedrollene møter vi Ruby Dagnall og Keira Lahart som søstrene Eira og Vera som lever i en liten bygd i Nord-Norge .
Eira lever i skyggen av sin briljante og rebelske eldre søster. Men noe er i ferd med å skje med Vera. For å forstå hva, begynner Eira å lese dagboken hennes. «Hun trer inn i Veras univers av intenst lys, glitter, mytologi og et håp om en vakrere verden. Men dagboken avslører også et mørke Eira ikke vet hvordan hun skal håndtere.»
Det var etter et opphold i flyktningleiren Moria, i 2018, at ideen til filmen gradvis vokste fram.
– Jeg var på flyktningleiren Moria med en gruppe kunstnere. Turen var arrangert av Universitetet i Agder. Jeg lagde en kortfilm derfra, som heter Blue Borders. Kortfilmen turnerte blant annet på Høstutstillingen og på dokumentarfilmfestivalen i Jihlava, Tsjekkia. Jeg sendte den ikke ut mange steder, fordi jeg ønsket å rette kamera mot oss i Norge. Problemet ligger hos oss. Så jeg vendte kameraet mot meg selv.
Da hun kom hjem fra Moria var hun fortvilet over situasjonen.
– Jeg fortsatte å utforske grenser og eiendomsrett ved å bygge mitt eget hjem i naturen og bo der det neste halvannet året. Det er en jordhytte bygget med drivved, som nå er åpen for besøkende. Der kan folk bo gratis. Men både filmen fra Moria og byggeprosessen var tungt arbeid. Jeg lengtet etter noe mykere.
Hun ville lage en feminin film, full av glitter, magi og drømmer.
– Jeg tok utgangspunkt i min egen historie. Søsteren min ble psykisk syk da jeg var 13 år gammel. Hun ble innlagt på psykiatrisk og flyttet aldri hjem igjen. Ti år senere, etter å ha studert filosofi, miljø og psykologi, ser jeg på individets mentale helse som en del av et større bilde. Det handler om måten vi organiserer oss som samfunn. Søsteren min og jeg tilhører generasjonen som vokser opp under klimakrisen, korona, terrortrusler og finanskrisen. Vi lever i en verden som i økende grad filtreres gjennom en skjerm.
Ensomhet, angst og selvmordstanker er dessverre det normale, snarere enn unntaket for denne generasjonen.
– Ønsket om forandring er enormt. Hva slags fremtid går vi og søstrene i filmen i møte hvis vi fortsetter i samme spor som nå? Vi spår en framtid preget av naturkatastrofer, kriger og flyktningstrømmer. Som følge av mangel på ressurser, tørke, ekstremvær, luftforurensning, epidemier og et stadig voksende avfallsproblem. Vera kjenner på fortvilelsen. Hun blir en budbringer fra vår generasjon og alle oss som tror vi kan skape en vakrere verden sammen.
Etter å ha funnet tematikken, begynte hun å se for seg språket i filmen.
– Språket er magisk realisme. Jeg isolerte meg i jordhytta i ti dager på vinteren. Så prøvde jeg å visualisere filmen jeg ville lage. Jeg skrev ikke ned noe. Da jeg kom tilbake til «sivilisasjonen» gikk jeg inn i studio. Jeg lukket øynene og beskrev filmen slik jeg hadde visualisert den i hodet mitt. Jeg brukte lydopptaket til å lage en pilot, som var med på Høstutstillingen. Så brukte jeg piloten til å få finansiering til å lage filmen.
Jeg følte at Vera var helt frisk. Var det samfunnet som gjorde henne «syk»?
– Jeg vil at man skal stille seg spørsmålet: Er det hun eller verden som er syk? Jeg tenker ofte på hva som egentlig er friskt. Det er så mye som er galt i denne verden. Jeg er klimaaktivist selv og føler meg ofte utenfor. Vera sier ofte i dagboken sin at hun ikke vil bli som de andre: «Dere». Hun ser at hun har forstått noe, men det er kanskje for smertefullt å være alene i det.
Hun tar opp heksetematikken i filmen.
– Det er mange som har vært utenfor, som vi kanskje avskriver. Men som sitter på mye ressurser og andre måter å forstå virkeligheten på som er verdifullt. Hva er det vi avskriver som rart? Jeg har hele livet fått høre at jeg tenker så rart. Vi må omfavne rarheten i oss. Særlig når den mainstreame og konforme veien er uholdbar, om man kjenner dens skyggesider.
Søsteren hennes, Natalie Eliassen, har laget maskene i filmen.
– Hun går på Kunstakademiet i Helsinki. Hun har laget glittermonsteret. Det er også hun som danser i det kostymet og er en av heksene under maskene. Jeg liker masker og symbolikken i det: Hvem er det vi egentlig er?
Hun lagde filmen i 2019 og måtte legge den på hylla i halvannet år etter en kraftig hjernerystelse.
– Jeg tryna på skateboard og lå i et mørkt rom i flere måneder. Jeg brukte den erfaringen til å skildre hvordan hovedpersonen faller ut av samfunnet i filmen. Mot slutten av filmen sier Vera at hun faller ut av tiden og at hun ser alle bevege seg kjørende på skinner, fanget i sine egne bobler, mens hun svever i vakuum og er helt utenfor. Da jeg bare lå i et mørkt rom, var jeg nesten ikke i live, føltes det som. Jeg var også i Lofoten da. Da fikk jeg god tid på å reflektere over eksistensielle ting.
Å komme tilbake til verden igjen og høre på nyheter ble veldig spesielt.
– Vanligvis er man i et så høyt tempo og det er masse som skjer hele tiden. Sansene mine føltes sterkere da jeg kom tilbake. Jeg følte at jeg kunne ta ting virkelig innover meg. Jeg ble rystet av det jeg så og opplevde, og tenkte: Hva er det vi driver med? Hvordan kan vi godta at det er så mye urettferdighet i verden? Hvordan skal Vera klare dette livet? For Vera har alle grensene mellom henne og resten av verden opphørt.
Hun ville lage en film som hovedsakelig handler om kvinner.
– Film sentreres ofte rundt en mann, der de kvinnelige karakterene virkeliggjør seg selv utifra deres relasjon til dem. Som jente er det mange bokser du skal fylle. Du bør være snill, flink på skolen og så videre. Jeg har også fylt de rollene. Ved å prøve å fylle de rollene, skreller man bort lag av seg selv.
Systemet vårt er sammenflettet i alt.
– Man blir lært opp at dette er motorveien: Følg den! Ellers blir det dritvanskelig for deg senere i livet. Det er så mye som er grunnleggende feil i samfunnet vårt. Vi fortsetter i hamsterhjulene våre og i de jobbene som er meningsløse og bidrar til mer kapitalisme og klimakatastrofe. Vi må stoppe opp og våkne! Hva er egentlig poenget med at jeg skal studere nå, hvis det jeg skal studere ikke gir meg en jobb jeg kan stå for? Hvis vi kun har to til tre år på å snu skuta og sikre oss en levelig framtid, slik forskere og FNs generalsekretær Guterres sier.
Det eneste nyttige nå til dags er å være klimaaktivist, føler hun.
– Men å være klimaaktivst er ingen smal kategori. Aktivismen må skje på alle felter. Også i din jobb og din livsførsel. Om det er som lærer, mor, bonde, kontorist, butikkmedarbeider eller venn. Jeg er overbevist om at vi har mer påvirkningskraft enn vi tror.
Filmen bærer preg av å ikke følge de kommersielle reglene.
– Jeg har gjort mye utenom systemet. Jeg har ikke fått støtte fra Norsk filminstitutt og ikke gått Filmskolen i Lillehammer. Jeg har gjort det på min måte. Og det gikk! Selv om folk på veien sa: «Bare glem det. Hvis du får til å lage en langfilm når du er 50 år, da skal du være fornøyd.» Jeg har prøvd å holde på den lille gnisten i meg, selv om jeg har tvilt hele veien og vært veldig usikker. Jeg har jobbet hardt, uten å få betalt. Jeg gjorde kunstprosjektet med jordhytta for å se hvor fri jeg er som individ. Klarer jeg å overleve uten å ha lønn, for eksempel. Som kunstner har man det ofte ikke så bra økonomisk. Jeg har levd billig for å få dette til.
Målet videre er å få filmen med på flere festivaler.
– Mitt mål er at så mange som mulig ser filmen. På TIFF viste de piloten til filmen. Jeg håper den kommer med der. Jeg gikk på Nordland kunst-og filmhøgskole, der jeg hadde undervisere som Guro Brusgaard (Han) og Itonje Søimer Guttormsen (Gritt). Det har vært fint å ha dem som er med å tråkke opp nye stier i film-Norge og viser at man kan gjøre noe uten de store pengene.
Om Franciska Eliassen: (f. 1997) arbeider med å utforske økofeminisme, geopolitikk og vårt forhold til naturen. Mens hun tok sin BA i film ved kunst- og filmhøgskolen i Nordland i Lofoten, bygde hun en hytte av jord og drivved i fjellet der hun bodde i halvannet år. Kjent som «Norges mest primitive kunstresidens», bor nå folk der gratis for å koble seg til naturen. Et annet verk er kortfilmen hennes Blue Borders, fra flyktningleiren Moria. Filmen hadde premiere på den prestisjetunge årlige nasjonale kunstutstillingen i 2019 sammen med piloten til Den siste våren. Hun startet nylig en MFA ved Kunsthøgskolen i Oslo, kombinert med økologi, filosofi og AI-honours-studier ved Universitetet i Oslo. Hun er også en engasjert klimaaktivist, som undersøker nye tilnærminger til en bærekraftig framtid gjennom sin kunstneriske praksis.
– Jeg vil at man skal stille seg spørsmålet: Er det hun eller verden som er syk, forteller Franciska Eliassen om hovedpersonen i debutspillefilmen «Den siste våren» som får verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno neste uke. I filmen tematiserer hun klimakatastrofen og hennes generasjon sin tilnærming til den.
Franciska Eliassens debutspillefilm Den siste våren får sin verdenspremiere på filmfestivalen i Locarno, 8. august 2022. Filmen er invitert i konkurranseseksjonen for 1. og 2. gangsregissører. Den er også nominert til den nye prisen Green Pardo WWF, som skal gis til en film som retter søkelyset mot verdier som bærekraft, økologi og forholdet mellom arter.
Den siste våren er spilt inn på Gimsøya og Kabelvåg i Lofoten. Eliassen har selv regissert, skrevet manus, klippet, gjort lyddesign og produsert filmen. Foto er ved Henrik Lande. I hovedrollene møter vi Ruby Dagnall og Keira Lahart som søstrene Eira og Vera som lever i en liten bygd i Nord-Norge .
Eira lever i skyggen av sin briljante og rebelske eldre søster. Men noe er i ferd med å skje med Vera. For å forstå hva, begynner Eira å lese dagboken hennes. «Hun trer inn i Veras univers av intenst lys, glitter, mytologi og et håp om en vakrere verden. Men dagboken avslører også et mørke Eira ikke vet hvordan hun skal håndtere.»
Det var etter et opphold i flyktningleiren Moria, i 2018, at ideen til filmen gradvis vokste fram.
– Jeg var på flyktningleiren Moria med en gruppe kunstnere. Turen var arrangert av Universitetet i Agder. Jeg lagde en kortfilm derfra, som heter Blue Borders. Kortfilmen turnerte blant annet på Høstutstillingen og på dokumentarfilmfestivalen i Jihlava, Tsjekkia. Jeg sendte den ikke ut mange steder, fordi jeg ønsket å rette kamera mot oss i Norge. Problemet ligger hos oss. Så jeg vendte kameraet mot meg selv.
Da hun kom hjem fra Moria var hun fortvilet over situasjonen.
– Jeg fortsatte å utforske grenser og eiendomsrett ved å bygge mitt eget hjem i naturen og bo der det neste halvannet året. Det er en jordhytte bygget med drivved, som nå er åpen for besøkende. Der kan folk bo gratis. Men både filmen fra Moria og byggeprosessen var tungt arbeid. Jeg lengtet etter noe mykere.
Hun ville lage en feminin film, full av glitter, magi og drømmer.
– Jeg tok utgangspunkt i min egen historie. Søsteren min ble psykisk syk da jeg var 13 år gammel. Hun ble innlagt på psykiatrisk og flyttet aldri hjem igjen. Ti år senere, etter å ha studert filosofi, miljø og psykologi, ser jeg på individets mentale helse som en del av et større bilde. Det handler om måten vi organiserer oss som samfunn. Søsteren min og jeg tilhører generasjonen som vokser opp under klimakrisen, korona, terrortrusler og finanskrisen. Vi lever i en verden som i økende grad filtreres gjennom en skjerm.
Ensomhet, angst og selvmordstanker er dessverre det normale, snarere enn unntaket for denne generasjonen.
– Ønsket om forandring er enormt. Hva slags fremtid går vi og søstrene i filmen i møte hvis vi fortsetter i samme spor som nå? Vi spår en framtid preget av naturkatastrofer, kriger og flyktningstrømmer. Som følge av mangel på ressurser, tørke, ekstremvær, luftforurensning, epidemier og et stadig voksende avfallsproblem. Vera kjenner på fortvilelsen. Hun blir en budbringer fra vår generasjon og alle oss som tror vi kan skape en vakrere verden sammen.
Etter å ha funnet tematikken, begynte hun å se for seg språket i filmen.
– Språket er magisk realisme. Jeg isolerte meg i jordhytta i ti dager på vinteren. Så prøvde jeg å visualisere filmen jeg ville lage. Jeg skrev ikke ned noe. Da jeg kom tilbake til «sivilisasjonen» gikk jeg inn i studio. Jeg lukket øynene og beskrev filmen slik jeg hadde visualisert den i hodet mitt. Jeg brukte lydopptaket til å lage en pilot, som var med på Høstutstillingen. Så brukte jeg piloten til å få finansiering til å lage filmen.
Jeg følte at Vera var helt frisk. Var det samfunnet som gjorde henne «syk»?
– Jeg vil at man skal stille seg spørsmålet: Er det hun eller verden som er syk? Jeg tenker ofte på hva som egentlig er friskt. Det er så mye som er galt i denne verden. Jeg er klimaaktivist selv og føler meg ofte utenfor. Vera sier ofte i dagboken sin at hun ikke vil bli som de andre: «Dere». Hun ser at hun har forstått noe, men det er kanskje for smertefullt å være alene i det.
Hun tar opp heksetematikken i filmen.
– Det er mange som har vært utenfor, som vi kanskje avskriver. Men som sitter på mye ressurser og andre måter å forstå virkeligheten på som er verdifullt. Hva er det vi avskriver som rart? Jeg har hele livet fått høre at jeg tenker så rart. Vi må omfavne rarheten i oss. Særlig når den mainstreame og konforme veien er uholdbar, om man kjenner dens skyggesider.
Søsteren hennes, Natalie Eliassen, har laget maskene i filmen.
– Hun går på Kunstakademiet i Helsinki. Hun har laget glittermonsteret. Det er også hun som danser i det kostymet og er en av heksene under maskene. Jeg liker masker og symbolikken i det: Hvem er det vi egentlig er?
Hun lagde filmen i 2019 og måtte legge den på hylla i halvannet år etter en kraftig hjernerystelse.
– Jeg tryna på skateboard og lå i et mørkt rom i flere måneder. Jeg brukte den erfaringen til å skildre hvordan hovedpersonen faller ut av samfunnet i filmen. Mot slutten av filmen sier Vera at hun faller ut av tiden og at hun ser alle bevege seg kjørende på skinner, fanget i sine egne bobler, mens hun svever i vakuum og er helt utenfor. Da jeg bare lå i et mørkt rom, var jeg nesten ikke i live, føltes det som. Jeg var også i Lofoten da. Da fikk jeg god tid på å reflektere over eksistensielle ting.
Å komme tilbake til verden igjen og høre på nyheter ble veldig spesielt.
– Vanligvis er man i et så høyt tempo og det er masse som skjer hele tiden. Sansene mine føltes sterkere da jeg kom tilbake. Jeg følte at jeg kunne ta ting virkelig innover meg. Jeg ble rystet av det jeg så og opplevde, og tenkte: Hva er det vi driver med? Hvordan kan vi godta at det er så mye urettferdighet i verden? Hvordan skal Vera klare dette livet? For Vera har alle grensene mellom henne og resten av verden opphørt.
Hun ville lage en film som hovedsakelig handler om kvinner.
– Film sentreres ofte rundt en mann, der de kvinnelige karakterene virkeliggjør seg selv utifra deres relasjon til dem. Som jente er det mange bokser du skal fylle. Du bør være snill, flink på skolen og så videre. Jeg har også fylt de rollene. Ved å prøve å fylle de rollene, skreller man bort lag av seg selv.
Systemet vårt er sammenflettet i alt.
– Man blir lært opp at dette er motorveien: Følg den! Ellers blir det dritvanskelig for deg senere i livet. Det er så mye som er grunnleggende feil i samfunnet vårt. Vi fortsetter i hamsterhjulene våre og i de jobbene som er meningsløse og bidrar til mer kapitalisme og klimakatastrofe. Vi må stoppe opp og våkne! Hva er egentlig poenget med at jeg skal studere nå, hvis det jeg skal studere ikke gir meg en jobb jeg kan stå for? Hvis vi kun har to til tre år på å snu skuta og sikre oss en levelig framtid, slik forskere og FNs generalsekretær Guterres sier.
Det eneste nyttige nå til dags er å være klimaaktivist, føler hun.
– Men å være klimaaktivst er ingen smal kategori. Aktivismen må skje på alle felter. Også i din jobb og din livsførsel. Om det er som lærer, mor, bonde, kontorist, butikkmedarbeider eller venn. Jeg er overbevist om at vi har mer påvirkningskraft enn vi tror.
Filmen bærer preg av å ikke følge de kommersielle reglene.
– Jeg har gjort mye utenom systemet. Jeg har ikke fått støtte fra Norsk filminstitutt og ikke gått Filmskolen i Lillehammer. Jeg har gjort det på min måte. Og det gikk! Selv om folk på veien sa: «Bare glem det. Hvis du får til å lage en langfilm når du er 50 år, da skal du være fornøyd.» Jeg har prøvd å holde på den lille gnisten i meg, selv om jeg har tvilt hele veien og vært veldig usikker. Jeg har jobbet hardt, uten å få betalt. Jeg gjorde kunstprosjektet med jordhytta for å se hvor fri jeg er som individ. Klarer jeg å overleve uten å ha lønn, for eksempel. Som kunstner har man det ofte ikke så bra økonomisk. Jeg har levd billig for å få dette til.
Målet videre er å få filmen med på flere festivaler.
– Mitt mål er at så mange som mulig ser filmen. På TIFF viste de piloten til filmen. Jeg håper den kommer med der. Jeg gikk på Nordland kunst-og filmhøgskole, der jeg hadde undervisere som Guro Brusgaard (Han) og Itonje Søimer Guttormsen (Gritt). Det har vært fint å ha dem som er med å tråkke opp nye stier i film-Norge og viser at man kan gjøre noe uten de store pengene.
Om Franciska Eliassen: (f. 1997) arbeider med å utforske økofeminisme, geopolitikk og vårt forhold til naturen. Mens hun tok sin BA i film ved kunst- og filmhøgskolen i Nordland i Lofoten, bygde hun en hytte av jord og drivved i fjellet der hun bodde i halvannet år. Kjent som «Norges mest primitive kunstresidens», bor nå folk der gratis for å koble seg til naturen. Et annet verk er kortfilmen hennes Blue Borders, fra flyktningleiren Moria. Filmen hadde premiere på den prestisjetunge årlige nasjonale kunstutstillingen i 2019 sammen med piloten til Den siste våren. Hun startet nylig en MFA ved Kunsthøgskolen i Oslo, kombinert med økologi, filosofi og AI-honours-studier ved Universitetet i Oslo. Hun er også en engasjert klimaaktivist, som undersøker nye tilnærminger til en bærekraftig framtid gjennom sin kunstneriske praksis.
