Når film ikke blir definert innenfor kunstfeltet, blir det vanskelig å argumentere for flere kunstnerstipend, mener filmskaperne Anne Kjersti Bjørn, Anne Magnussen og Ellen Lundby. Og når deler av filmstøtten så tydelig er en næringsstøtte bør kanskje dette dekkes av Næringsdepartementet?
Fra venstre: Anne Magnussen, Ellen-Astri Lundby, Anne Kjersti Bjørn (foto av Heidi Rognskog)
Kan man se for seg et kunstfelt hvor kunstnerne blir belønnet kun hvis det selges billetter, bøker eller kunstverk til mer enn 30 000 mennesker? Hvor kunstfeltet selv, sammen med sitt eget institutt, flagger bransje- og næringstenkingen høyest og setter mesteparten av støtten inn mot de økonomisk lønnsomme utrykkene? De fleste kunstfeltene i Norge vil nok si at dette strider mot kunstnerens frihet til å utvikle nyskapende kunst og formspråk, men i filmbransjen har dette vært helt legitimt.
Kjetil Lismoen problematiserer rundt temaet filmkunst i sin kommentar “Den nyttige filmen» 10. mars. Ifølge Lismoen snakker ikke direktør Kjersti Mo i Norsk filminstitutt (NFI) om filmkunst som verdi i seg selv. Ingen direktører i nyere tid har gjort det.
Monica Borraco følger opp 12. mars, der hun skriver at filmfeltet selv har satt seg i en posisjon der film ikke blir definert som kunst. Hun skriver at ingen andre kunstfelt blir møtt med samme krav til publikumstall og mener at filmbransjen selv har satt seg i et klientforhold til NFI. For andre kunstformer gjelder armlengdes avstand-prinsippet til staten.
Vi er glade for at Lismoen og Boracco åpner denne diskusjonen opp igjen.
Undertegnede, de tre Cinemama-ene, har vært i filmfeltet i en kvinnealder og hatt suksess på vårt eget vis. Cinemamas er en organisasjon som startet i Bergen for ca 30 år siden. Vi ønsker å fremheve de kortere og ofte kunstneriske filmene i ulike formater, lengder og med originale fortellinger.
I Cinemamas følger vi våre egne overbevisninger og kunstneriske ambisjoner. Utstillinger med både samtidskunst og historiske og forhistoriske kulturuttrykk har vært bygget opp rundt våre filmer. Kanskje har vi Norgesrekord i offisielle og uoffisielle visninger på internasjonale museum, og vi har vunnet priser og vært nominert til høythengende utmerkelser. Flere av våre filmer lever fortsatt på muséer, i strømmetjenester og kultursentre rundt om i verden.
Vår påstand er at mens NFI satser på de største og etablerte produksjonsselskapene for å oppnå høye publikumstall, glemmer de at det er kunstnere som skal utvikle og fornye filmen. Filmkunstnere må forholde seg til NFIs stadig skiftende ordninger. Vi vet hvordan det er å stå i spagat for å tilpasse prosjektene våre inn i alle boksene NFI setter opp for oss.
NFI bruker millioner til markedsføring av filmer med håp om en Oscar, samtidig som de har lagt ned sin avdeling som distribuerte norsk kortfilm til utenlandske festivaler. Nå må vi selv melde på og betale dyrt for festivaldeltagelse, samtidig som vi opplever å drukne i et internasjonalt hav. Hvem har ansvaret for Norges representasjon i utlandet på dette feltet nå? Er dette totalt overlatt til filmkunstnerne selv?
Bergen Kommune satte i 2010 ned et filmutvalg som skulle se på hvorledes kommunen kunne støtte filmfeltet på en bedre måte. Det viktigste som kom ut av dette, var et ønske om å fokusere på distribusjonsdelen for kort- og dokumentarfilm. Disse signalene har knapt nok vært fanget opp og satset på, verken i Bergen eller nasjonalt. Slik vi oppfatter det har NFI omdefinert kortfilmsatsning i Norge til en treningsplattform for unge talenter før de kan prøve seg på de lengre formatene.
Er ikke kortfilm lenger en kunstform som også etablerte filmkunstnere kan uttrykke seg i?
Å lage kunstneriske filmer i det store spillefilmformatet krever stor risiko fra produsentene. Hvis støtteordningene i hovedsak retter seg mot næringsdelen – den økonomiske suksessen og etterhåndsstøtten med over et visst antall solgte billetter – krasjer ikke det med den kunstneriske friheten og muligheten til å skape utenfor boksen?
Vårt spørsmål blir da: Når dette så tydelig er en næringsstøtte, burde ikke all filmnæringsstøtte være skilt fra og lagt til vurdering og utbetaling via Næringsdepartementet?
Stipendene er viktige for å gi kunstnere økonomi til å utvikle særegne idéer og formspråk i fred. Filmkunstnere er intet unntak. Det er derfor sørgelig å observere at filmkunsten taper kampen om stipendiene. Når film ikke blir definert innenfor kunstfeltet, er det vanskelig å argumentere for flere og lengre kunstnerstipend.
De kortere og ofte kunstneriske filmene må på nytt få sin egen plass og støtte i NFI, på lik linje med de lengre filmene! Hvis næringsstøtten spiser opp all støtte til filmkunsten, må næringsstøtten flyttes ut av NFI. Kunsten hører hjemme i filmkunstfeltet!
Anne Kjersti Bjørn, Anne Magnussen og Ellen Lundby
Når film ikke blir definert innenfor kunstfeltet, blir det vanskelig å argumentere for flere kunstnerstipend, mener filmskaperne Anne Kjersti Bjørn, Anne Magnussen og Ellen Lundby. Og når deler av filmstøtten så tydelig er en næringsstøtte bør kanskje dette dekkes av Næringsdepartementet?
Fra venstre: Anne Magnussen, Ellen-Astri Lundby, Anne Kjersti Bjørn (foto av Heidi Rognskog)
Kan man se for seg et kunstfelt hvor kunstnerne blir belønnet kun hvis det selges billetter, bøker eller kunstverk til mer enn 30 000 mennesker? Hvor kunstfeltet selv, sammen med sitt eget institutt, flagger bransje- og næringstenkingen høyest og setter mesteparten av støtten inn mot de økonomisk lønnsomme utrykkene? De fleste kunstfeltene i Norge vil nok si at dette strider mot kunstnerens frihet til å utvikle nyskapende kunst og formspråk, men i filmbransjen har dette vært helt legitimt.
Kjetil Lismoen problematiserer rundt temaet filmkunst i sin kommentar “Den nyttige filmen» 10. mars. Ifølge Lismoen snakker ikke direktør Kjersti Mo i Norsk filminstitutt (NFI) om filmkunst som verdi i seg selv. Ingen direktører i nyere tid har gjort det.
Monica Borraco følger opp 12. mars, der hun skriver at filmfeltet selv har satt seg i en posisjon der film ikke blir definert som kunst. Hun skriver at ingen andre kunstfelt blir møtt med samme krav til publikumstall og mener at filmbransjen selv har satt seg i et klientforhold til NFI. For andre kunstformer gjelder armlengdes avstand-prinsippet til staten.
Vi er glade for at Lismoen og Boracco åpner denne diskusjonen opp igjen.
Undertegnede, de tre Cinemama-ene, har vært i filmfeltet i en kvinnealder og hatt suksess på vårt eget vis. Cinemamas er en organisasjon som startet i Bergen for ca 30 år siden. Vi ønsker å fremheve de kortere og ofte kunstneriske filmene i ulike formater, lengder og med originale fortellinger.
I Cinemamas følger vi våre egne overbevisninger og kunstneriske ambisjoner. Utstillinger med både samtidskunst og historiske og forhistoriske kulturuttrykk har vært bygget opp rundt våre filmer. Kanskje har vi Norgesrekord i offisielle og uoffisielle visninger på internasjonale museum, og vi har vunnet priser og vært nominert til høythengende utmerkelser. Flere av våre filmer lever fortsatt på muséer, i strømmetjenester og kultursentre rundt om i verden.
Vår påstand er at mens NFI satser på de største og etablerte produksjonsselskapene for å oppnå høye publikumstall, glemmer de at det er kunstnere som skal utvikle og fornye filmen. Filmkunstnere må forholde seg til NFIs stadig skiftende ordninger. Vi vet hvordan det er å stå i spagat for å tilpasse prosjektene våre inn i alle boksene NFI setter opp for oss.
NFI bruker millioner til markedsføring av filmer med håp om en Oscar, samtidig som de har lagt ned sin avdeling som distribuerte norsk kortfilm til utenlandske festivaler. Nå må vi selv melde på og betale dyrt for festivaldeltagelse, samtidig som vi opplever å drukne i et internasjonalt hav. Hvem har ansvaret for Norges representasjon i utlandet på dette feltet nå? Er dette totalt overlatt til filmkunstnerne selv?
Bergen Kommune satte i 2010 ned et filmutvalg som skulle se på hvorledes kommunen kunne støtte filmfeltet på en bedre måte. Det viktigste som kom ut av dette, var et ønske om å fokusere på distribusjonsdelen for kort- og dokumentarfilm. Disse signalene har knapt nok vært fanget opp og satset på, verken i Bergen eller nasjonalt. Slik vi oppfatter det har NFI omdefinert kortfilmsatsning i Norge til en treningsplattform for unge talenter før de kan prøve seg på de lengre formatene.
Er ikke kortfilm lenger en kunstform som også etablerte filmkunstnere kan uttrykke seg i?
Å lage kunstneriske filmer i det store spillefilmformatet krever stor risiko fra produsentene. Hvis støtteordningene i hovedsak retter seg mot næringsdelen – den økonomiske suksessen og etterhåndsstøtten med over et visst antall solgte billetter – krasjer ikke det med den kunstneriske friheten og muligheten til å skape utenfor boksen?
Vårt spørsmål blir da: Når dette så tydelig er en næringsstøtte, burde ikke all filmnæringsstøtte være skilt fra og lagt til vurdering og utbetaling via Næringsdepartementet?
Stipendene er viktige for å gi kunstnere økonomi til å utvikle særegne idéer og formspråk i fred. Filmkunstnere er intet unntak. Det er derfor sørgelig å observere at filmkunsten taper kampen om stipendiene. Når film ikke blir definert innenfor kunstfeltet, er det vanskelig å argumentere for flere og lengre kunstnerstipend.
De kortere og ofte kunstneriske filmene må på nytt få sin egen plass og støtte i NFI, på lik linje med de lengre filmene! Hvis næringsstøtten spiser opp all støtte til filmkunsten, må næringsstøtten flyttes ut av NFI. Kunsten hører hjemme i filmkunstfeltet!
Anne Kjersti Bjørn, Anne Magnussen og Ellen Lundby
