Foto: «Verdens verste menneske» – et resultat av bevisst filmpolitikk eller tilfeldigheter?

I det siste har jeg fått henvendelser fra journalister og andre, som lurer på hva som kan skje i kjølvannet av Oscar-nominasjonene til Verdens verste menneske. Hva vil det kunne bety for norsk film ute i verden? Jeg svarer, slik man gjerne gjør, at jo, det vil sikkert kunne gi andre norske filmer drahjelp. I hvert fall vil det vekke større interesse.

Når de spør om suksessen skyldes den norske filmpolitikken, slik norske bransjeledere gjerne gir inntrykk av, synes jeg det er vanskeligere å svare.  Jo, Trier og medforfatter Vogt har nytt godt av norske tilskuddsordninger. Men deres talent er blitt formet på utenlandske filmskoler, deres kunstneriske sensibiliteter vil jeg kalle unorske. Trier har lyktes i Norge fordi hans talent tidlig framsto som usedvanlig, helt siden eksamensfilmen på filmskolen, men også fordi han høstet stor anerkjennelse ute allerede etter debutfilmen Reprise (som ikke var noen suksess på kino hjemme).

Trier og Vogt er enere i en filmkultur som aldri har hatt en klar formening om hva man gjør med enere. Jeg skrev en gang at Lars von Trier aldri kunne oppstått i den norske produksjonskulturen. Til det var den norske filmkulturen for trang, og von Triers talent for kompromissløst. Hans fjerne slektning Joachim Trier har en personlighet og tilnærming som er mer sympatisk og konstruktiv, og derfor også mer velfungerende i en norsk, egalitær kontekst.

Velkjent retorikk

Norsk filminstitutts direktør, Kjersti Mo, har ikke nølt med å tilskrive suksessen den norske tilskuddsmodellen. Norske bransjeledere kan sole seg i glansen nå, og det bør de kunne gjøre, i hvert fall for en liten stund.

Men så bør det tvinge seg på et spørsmål som Joachim Trier og Eskil Vogt lot henge i lufta etter Oscar-pressekonferansen for noen uker siden. For da spurte de på Kveldsnytt: Vil de som kommer etter dem få de samme utviklingsmulighetene, til å skape egenartet filmkunst? For nettopp muligheten til å feile gir mulighet til å lykkes.

Man skulle trodd at NFI-direktøren kunne ta den på strak arm. Hun kunne for eksempel svart at, jo, det bør være et mål. Men isteden valgte hun å understreke at man ikke kan gi filmskapere tillitt til å lage mange filmer uten å stille krav (min utheving).

Det kan hende at hun også sa noe annet som ikke kom med. Men det var noe kjent med retorikken. Den kunne minne om noen av hennes innledende utsagn da hun tiltrådte som direktør i NFI. Noe av det første hun ble sitert på var at norske filmskapere må lage film «som folk vil se». Mange har sagt det før, det er en av Film-Norges mest selvinnlysende floskler. Men som en slags programerklæring overfor en bransje som over lang tid har hatt en av Europas høyeste markedsandeler hjemme, var dette like tonedøvt som da hun kommenterte spørsmålet fra Trier og Vogt – filmskaperne som har laget vår mest sette film globalt i 2021-22.

K-ordet

Men egentlig er ikke utsagnet oppsiktsvekkende. Det harmonerer godt med hva de som ansatte Mo – politikerne gjennom KUD – helst vil høre. Under hennes periode som direktør kan jeg ikke huske at NFI-direktøren en eneste gang har snakket om filmkunst som en verdi i seg selv, ja, jeg kan knapt huske at hun i det hele tatt har benyttet begrepet. Jeg kan heller ikke se at noen av hennes forgjengere har gjort det – muligens var Vigdis Lian den siste direktøren som gjorde det. Og det er neppe tilfeldig.

Men før jeg går videre, la meg foregripe eventuelle misforståelser. Jeg er helt inneforstått med at begrepet filmkunst er noe man ofte smykker seg med i festtaler. Derfor er det all grunn til å være på vakt når noen bruker det –  i hvert fall bør man kunne kreve at vedkommende begrunner hva hen mener med det.

La meg være så klar jeg kan, og vær oppmerksom på at jeg her hele tiden snakker om film i utvidet forstand, noe som også inkluderer seriedrama. Med filmkunst mener jeg virkemidler som bidrar til at filmuttrykket hele tiden er i bevegelse, på vei mot noe som aldri bør eller kan ta slutt, nettopp fordi en levende filmkultur defineres av denne hvileløse, kreative impulsen til å utforske. Hva som er god filmkunst, er selvsagt det naturlige neste spørsmålet, og der blir vi aldri helt enige.

Jeg tror det er noe av årsaken til at NFI-direktørene, eller bransjen for den saks skyld, vegrer seg for å bruke begrepet filmkunst. Da er man strengt tatt nødt til å definere det.

Men for å kunne ta en debatt om filmpolitikken, slik den skal komme til uttrykk gjennom virkemiddelapparatet NFI, er vi nødt til å finne et felles språk for det. Dette er en diskusjon NFI ikke har villet være med på, de vil helst være et byråkratisk virkemiddelapparat som ikke legger føringer. Problemet er at de likevel legger klare føringer for hvordan filmkunsten utvikles her til lands gjennom sin politikk og bransjens totale avhengighet av tilskuddssystemet. Ideellt sett burde bransjen lede an i denne debatten, men klientforholdet til staten gjennom NFI virker passiviserende.

Veien til målet

NFI har for eksempel en ansatt seksjonsleder for kunstnerisk vurdering. Det er en usynlig lederstilling som aldri deltar i debattene og som stort sett bedriver en enveiskommunikasjon til bransjen om nye ordningers innretninger. I det siste har vedkommende forsøkt å overbevise bransjen om den nye talentordningen Neos velsignelser. Den har overtatt for Nye veier som ble ansett for en ikke helt vellykket talentordning. Det var lenge uklart hva Nye Veier var for noe. Var den en talentordning for nye stemmer og nyrekruttering, eller en arena der også etablerte filmskapere kunne eksperimentere? Det fant man aldri ut av.

Også i Neo sauses ulike siktemål sammen. Den skal ikke bare være en talentordning som skal fremme varige kunstnerskap, den skal like mye bidra til et mangfoldig filmmiljø, om vi skal tro tidligere kunstnerisk ansvarlig Ståle Stein Berg (som nå erstattes av Silje Riise Næss). Her er det åpenbart at NFI har falt for fristelsen til å løse en av sin mest akutte utfordringer: å få bukt med det manglende mangfoldet i norsk film. Det er selvsagt viktig og på høy tid. Men burde ikke mangfoldstanken gjennomsyre hele politikken, istedenfor bare deler av den? Her vanner NFI ut det som burde være en elitesatsing med alle mulige gode hensikter – der nyrekruttering som ved et mirakel også skal gi kunstnerisk nyskapning – og det virker mer som en ønsketenkning enn et resultat av en helhetlig plan. Om dette grepet kan settes i sammenheng med at faglige hensyn ser ut til å være under press internt i NFI, vet vi ikke for sikkert. Men det er fristende å tenke det.

Et mål for noe annet

Det har vært symptomatisk for den norske filmpolitikken i hele etterkrigstiden: Den har alltid vært et mål for noe annet enn filmen selv. Den skal først og fremst være nyttig. Da utdannings- og forskningsminister Ola Borten Moe nylig vurderte om Nordland kunst- og filmhøgskole skulle få leve videre, måtte tungtveiende samfunnsmessige hensyn være til stede. Kunstnerisk nyskapning er noe man ikke snakker høyt om. Ja, dette siste var noe jeg fikk høre i gangene i NFI da jeg ville lage en artikkel om Nye Veier-ordningen for noen år tilbake. Man var livredd for at politikerne skulle oppfatte ordningen som en dekadent sandkasse der «kunstnere lekte seg med skattebetalernes penger».

Behovet for å fortelle politikerne hva de vil høre, er noe som har tiltatt i norsk film de siste 20 årene. Det begynte for alvor med daværende kulturminister Trond Giske og de rødgrønnes plan for å løfte den norske filmen inn i et nytt årtusen. Da lærte bransjen et nytt språk for å rettferdiggjøre sin eksistens. Vi fikk profesjonaliserte lobbyaktører som tidlig forsto at AP-regjeringen var mest opptatt av filmen som en sosialmedisinsk smøreolje. Om filmen skulle innlemmes blant de noble kunstarter med forutsigbar statsstøtte, måtte den slutte å gnåle om hvor spesiell den er. Den måtte levere publikumstall. Og ta godt vare på barna.

Og det har bransjen gjort, til gagns. Men noe forsvant på veien. Å snakke om film som kunstuttrykk har nærmest forsvunnet fra debatten. Vi snakker om volum, mengdetrening, representasjon – alle viktige byggesteiner i en hver kreativ bransje. Men vi tar oss ikke tid til å sette oss ned for å reflektere over hvor vi er på vei og hva vi har oppnådd. Hvor er den grundige undersøkelsen som redegjør for hva man lærte av å sluse flere hundre millioner inn i Nye Veier-ordningen? Det virker som bransjen kun evner å leve i øyeblikket, den ser seg aldri tilbake. Det er alltid et nytt prosjekt som må initieres.

Bevisst satsing eller tilfeldighet?

Hva er så galt med at filmen er nyttig for samfunnet, spør du kanskje. Ingenting, i utgangspunktet. Å bli oppfattet som samfunnsnyttig er selvsagt en forutsetning for å kunne operere med en vellykket nasjonal filmpolitikk. Men når summen av alle samfunnsnyttige intensjoner når et visst punkt, risikerer filmen å bli et mål for noe annet, et middel for å oppnå politiske siktemål. Alle filmfolk kjenner på denne problemstillingen hver gang de søker tilskudd, for da er det gjerne all verdens noble intensjoner man vil skrive inn i søknaden, for man vet at det virker.

Men nå som den norske filmen omsider har fått nasjonal aksept (tro meg, det var ingen selvfølge for 15-20 år siden), er det på tide å se nærmere på hva vi har holdt på med. Nei, jeg etterspør ikke her enda en rapport fra et eksternt konsulentselskap, men at bransjen selv ser mer kritisk på sine valg og hvilken plass filmkunsten skal ha.

Nå er tiden inne for å vie filmens egenart mer oppmerksomhet. Hva har vi oppnådd på disse årene? Er Verdens Verste Menneske og de siste par årenes repertoar kulminasjonen av en bevisst satsing, eller stort sett tilfeldigheter? Er det mulig å trekke lærdom av de milliardene og det slitet som er kanalisert inn i norsk filmproduksjon de siste 25 årene? Mange må ha lært mye – så hvorfor ikke dele det? Det er noe mange kan dra nytte av, ikke minst filmkunsten.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint