Kjetil Lismoen byr opp til flere viktige diskusjoner i innlegget «Den nyttige filmen», datert 10. mars. En av dem, er hva det som beskrives som bransjens klientforhold til NFI gjør med filmbransjen.

Da jeg kom inn som fersk forbundsleder i 2012, hadde Dramatikerforbundet fokus på kunstnerisk ytringsfrihet. Jeg problematiserte offentlig kunstnernes økonomiske avhengighet av staten, og en mulig selvsensur eller tilpasning som følge av det. Det ble avvist av de fleste og diskusjonen ble et gjesp (+ at noen ble sure). I virkeligheten er det ingen kunstfelt denne tilpasningen er så tydelig på som i filmbransjen.

Bare det at vi kaller oss en bransje, eller industri, er en tilpasning i seg selv og skiller oss fra andre kunstfelt. Så la oss starte med å kalle oss filmfeltet.

Som Lismoen skriver i sin artikkel, påla feltet seg selv å levere på publikumstall for å sikre seg voksende og trygge bevilgninger. Det var åpenbart en oppfatning om at fordi det er så dyrt å lage film, så må flest mulig se den. Dette er et krav ingen andre kunstfelt har hengende over seg, og som bryter med prinsippet om armlengdes avstand mellom stat og kunst.

Scenekunstfeltet gjør som de vil

Norske institusjonsteatre – og orkestre har til sammen en bevilgning på ca 2,5 milliarder kroner i året.  Alle må rapportere på publikumstall, men det er ingen føringer på at de må spille musikk eller dramatikk som flest mulig liker. Det ville vært uhørt. Norsk Teater -og Orkesterforening protesterer høylytt hver gang det kommer et minste lille hint som kan tolkes som brudd på armlengdes avstand-prinsippet.

Heller ikke Norsk Kulturfond med sine ca. 900 millioner årlig har anledning til å bryte prinsippet om armlengdes avstand. Kommersielt potensiale vil aldri ligge til grunn for en tildeling derfra.

Til sammenlikning bevilges det ca. 500 millioner til filmfondet årlig, og svært få har de siste årene tatt til motmæle mot publikumskrav og kommersielle særordninger.  Vi er den eneste kunstformen der «kred» = høye publikumstall. Og la meg tilføye – det betyr ikke at andre kunstarter ikke tiltrekker seg publikum. Senest nå i vinter setter Arne Lygres nye og utfordrende stykke «Tid for glede» fyr på kritikerstanden og fyller hovedscenen på Det Norske Teatret kveld etter kveld.

Filmfeltet har selv satt seg i denne posisjonen, og det er ingen andre enn feltet selv som kan snu om på det. Vi har selv definert oss som industri, og med det fått en andel av store produsenter som med publikumstall i hende har kunnet fortsette å lage stadig mer av det samme trygge produktet som et bredt publikum kan like. (Og da gjerne basert på en bok eller virkelige hendelser, så er vi sikre på å ikke overraske publikum med noe nytt og rart.)

Å skape er ikke det samme som å produsere, eller?

Kunst-ordet har i mange år blitt regnet som pretensiøst og NFI har satset (nesten) alt på produksjonsselskapene og glemte at det er kunstnerne som skal utvikle og fornye filmen.

Det er også en manglende erkjennelse av at man må utvikle veldig mye mer enn man får produsert. Denne manglende forståelsen var en av grunnene til at Manusordningen ble lagt ned under argumentet at det var så få av prosjektene fra ordningen som ble produsert. Det ble et mantra som ble gjentatt så mange ganger at alle trodde på det til slutt. Det man glemte å ta med i betraktningen, var at nesten alle prosjektene som faktisk ble produsert hadde vært innom manusordningen i utviklingsfasen.

Omleggingen av manusordningen var brolagt med gode intensjoner om økt kunstnerisk kontroll til forfatterne i manusutviklingen. Ved å gjøre terskelen høy, skulle den være for de få, og ved å overlate forvaltningen til filmkonsulentene skulle man øke sannsynligheten for at prosentuelt flere faktisk kom i produksjon. Her så man for seg å konstruere en ordning som nuller premisset om at man må utvikle 100 ideer/prosjekter og være heldig om ett av dem blir noe av (som også er et mantra man lærer på filmskolene)

Produsentdominansen på filmfeltet har ført til at NFI, og sikkert andre også, tror det å skape film er å produsere film. Spør du en manusforfatter eller en regissør om hva de driver med, tror jeg ikke de vil si at de produserer et manus eller produserer en regivisjon. Nei, de skaper. Og det er bare noen veldig få som får skape i fred. For i filmens verden er de berømmelige armlengdene veldig korte – ja mer som en klam omfavnelse. Og når stilt overfor en påstand om at filmskapere i utvikling må ha rom for å feile, tenker direktøren i NFI at det er greit å si at man ikke kan gi filmskapere tillit til å lage mange filmer uten å stille krav…(?)

De siste årene har – med noen hederlige unntak – de mest banebrytende audiovisuelle fortellingene kommet på skjermen hjemme i form av strømmeserier som feks Shakesperianske Succession og indiepregede Fleabag. Begge laget for store kommersielle strømmetjenester, med sterke kunstneriske visjoner i all sin forskjellighet.  Særlig HBO har vært tydelige lenge. Det er dette de vil ha. Det er selvfølgelig feil å si at originalitet er fraværende i norsk film, men det kunne bare vært så veldig mye mer av det dersom det var mer handlingsrom til den kunstnerisk ambisiøse filmen mellom markedsordninger og etterhåndstilskudd.

Håp

Snart får vi kanskje et nytt audiovisuelt fond, finansiert av avgift fra strømmeselskapene (AMT). En mulighet for norsk filmkunst kan være at midler fra dette fondet øremerkes forskende «høyrisikoprosjekter» med sterk kunstnerisk visjon. Og at prosjektene ble fagfellevurdert slik det gjøres i Kulturfondet og ikke vurderes av åremålsansatte konsulenter med svært variert bakgrunn slik det gjøres i NFI. Eller omvendt?

I dag er Monica Boraccos siste dag som forbundsleder i Dramatikerforbundet.

Les også: Den nyttige filmen