Blant ukrainske skyttergraver og barn i Thessaloniki

Blant ukrainske skyttergraver og barn i Thessaloniki

Aleksander Huser har vært på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki der man i år rettet blikket mot situasjonen i Ukraina. Her oppsummerer han sine inntrykk fra en av Europas viktigste vinduer inn til østeuropeisk film.

Foto fra «A House Made of Splinters»

Rushprint var tilstede på den 24. utgaven av dokumentarfilmfestivalen i den nordgreske byen Thessaloniki, som ble arrangert 10.-20. mars i år. Thessaloniki Documentary Festival (TDF) viser et omfattende utvalg filmer både fra hjemlandet og verden for øvrig, inkludert tre internasjonale konkurranseprogram. Festivalen omfatter også markedet Agora Docs, med pitcheforum, seminarer, mesterklasser og andre bransjeaktiviteter.

Ikke overraskende var årets festival preget av krigen i Ukraina, til tross for at det komplette programmet ble presentert noen få dager etter Russlands invasjon av nabolandet den 24. februar. Et par av filmene som omhandlet relevant tematikk i så måte var formodentlig allerede programmert da invasjonen var et faktum – deriblant danske Simon Lereng Wilmonts A House Made of Splinters, som ble belønnet med hovedprisen Golden Alexander i det internasjonale konkurranseprogrammet under prisutdelingen søndag kveld.

Etter blant annet å ha vært en av regissørene av kortdokumentarene samlet under vignetten Sports Kids (sammen med Erlend E. Mo, Viktor Kossakovsky og flere), langfilmdebuterte Lereng Wilmont i 2017 med The Distant Barking of Dogs (originaltittel Olegs krig). Filmen vant prisen for beste film i First Appearance-programmet på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) samt en rekke andre priser – også Golden Alexander i Thessaloniki, som han nå altså vant igjen. I tillegg ble den kortlistet til Oscar for beste dokumentar.

The Distant Barking of Dogs

I den observerende dokumentaren The Distant Barking of Dogs fulgte regissøren den ti år gamle gutten Oleg, som bor med sin farmor i en liten by i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Filmen er en nærgående, opprivende men også overraskende poetisk skildring av hvordan det er å være barn i en krigssone. For undertegnede var filmen dessuten en sterk påminnelse den gang om at det pågår en krig i Europa, noe som jo har blitt langt mer åpenbart – og omfattende – den siste tiden.

Som del av festivalens blikk mot situasjonen i Ukraina, ble The Distant Barking of Dogs vist digitalt for greske publikummere før festivalstart i år. Inntektene fra denne visningen gikk i sin helhet til organisasjonen Voices of Children, som arbeider med å hjelpe barn i de krigsrammede delene av Ukraina.

Nærheten til barns opplevelser

I sin nye film A House Made of Splinters vender Lereng Wilmont tilbake til Øst-Ukraina, der han igjen retter sitt observerende kamera mot barn. Filmen skildrer et hjem for barn i ulike aldre som foreldrene ikke er i stand til å ta vare på, der de kan bo i en begrenset tid inntil de enten får fosterforeldre, foreldrene kan ta dem tilbake eller de ender mer permanent på et barnehjem. I likhet med The Distant Barking of Dogs, kommer regissøren imponerende tett på sine unge karakterer, som han har filmet gjennom en periode på halvannet år (også som forrige film). I tillegg til å bygge opp tillit gjennom tid, har det ifølge filmskaperen vært en fordel for å oppnå denne nærheten at opptakene ble gjort kun av ham og en assistent. På den forrige filmen stod han faktisk for hele innspillingen alene.

A House Made of Splinters

A House Made of Splinters følger barna mens de danner vennskap, gjør seg håp om en ny familie og kanskje må ta farvel med venner eller sågar søsken etter hvert som noen får nye hjem. Samtidig viser filmen også det utrettelige arbeidet de ansatte gjør for å finne de beste løsningene for de unge beboerne. Alkoholisme er et svært utbredt problem blant foreldrene til barna som har endt opp på denne institusjonen, men også vold i hjemmene, arbeidsløshet og andre sosiale utfordringer. Etter visningen fortalte regissøren publikum at disse problemene, og dermed også antallet barn som behøver et nytt sted å bo, har økt enormt de siste årene. Det har da også vært en intensjon med filmen å vise noen av de langsiktige konsekvensene av den væpnede konflikten mellom ukrainsk militære og russiskstøttede separatister i området. A House Made of Splinters er en genuint hjerteskjærende film, akkompagnert av mer konvensjonell, framtredende bruk av musikk enn sist – uten at det nødvendigvis er et galt valg å understreke både oppløftende og mer tragiske øyeblikk på denne måten, så det er sagt.

Når det gjelder dens visuelle uttrykk, har Lereng Wilmont igjen funnet rom for flere poetiske sekvenser. Da en publikummer kommenterte at filmen ga henne assosiasjoner til Beasts of the Southern Wild, kunne filmskaperen – positivt overrasket over betraktningen – bekrefte at Benh Zeitlins spillefilm var en referanse for fotoarbeidet i både denne filmen og The Distant Barking of Dogs. A House Made of Splinters hadde for øvrig verdenspremiere på Sundance-festivalen i januar, der den vant prisen for beste regi i World Cinema Documentary-seksjonen. I disse dager er den å se på CPH:DOX i regissørens hjemland.

Trenches

I skyttergravene og arkivene

På programmet i Thessaloniki stod også Trenches, som nylig ble vist på Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo. Her følger den franske krigsjournalisten og debuterende filmskaperen Loup Bureau ukrainske soldater i skyttergravene i Donbass, og gir en intim skildring fra bakkeplanet av konfrontasjonene og krigføringen som har pågått forut for Russlands invasjon i år.

På grunn av situasjonen i Ukraina hadde festivalen også funnet rom for en fiksjonsfilm, lagt til programmet som en gratis ekstravisning åpen for alle: Mikhail Ilenkos Toloka fra 2020 er inspirert av et dikt av den ukrainske nasjonalpoeten Taras Shevchenko, og gjenforteller landets konfliktfylte historie gjennom flere århundrer på poetisk og symbolladd vis. En tilsvarende ekstravisning ble satt opp av greske Fotos LambrinosThe Great Utopia. Gjennom arkivmateriale (og fortellerstemme) beretter denne dokumentaren fra 2017 om den sovjetiske drømmen om å skape et utopisk samfunn i perioden fra 1917 til 1934. Mot slutten går filmen inngående inn på den store sultkatastrofen kjent som Holodomor, der millioner av ukrainere omkom på grunn av Stalins tvangskollektivisering av jordbruket, med krav om å produsere enorme mengder korn – ikke til folket, men for å eksporteres og dermed finansiere oppbyggingen av Sovjetunionens industri.

Toloka

Et vindu til Russland og Ukraina

Hovedtema for årets dokumentarfilmfestival i Thessaloniki var «Post-Reality», med søkelys på den stadig skiftende tiden vi lever i. Dette ble belyst gjennom et «tribute»-program bestående av ti dokumentarer, som ikke minst omhandlet ulike former for mediert virkelighet. Blant disse var F@ck This Job, en film som også oppleves som svært relevant i lys av krigen i Ukraina – og da særlig hvordan den framstilles i russiske medier.

Dokumentaren, som også ble vist på Human internasjonale dokumentarfilmfestival og for tiden er tilgjengelig på NRKs nettspiller, forteller om Dozhd TV – den siste uavhengige riksdekkende tv-kanalen i Russland inntil den helt nylig måtte legge ned (med håp om å vende tilbake, uvisst i hvilken distribusjonsform). Filmen er regissert av Vera Krichevskaya, som selv var tilknyttet kanalen i dens begynnelse.

Dozhd TV ble opprettet av den i utgangspunktet lite politisk bevisste, men velstående (og festglade, må man kunne si) Natasha Sindeeva, som sammen med investorektemannen Alexander Vinokurov ønsket å skape sitt eget mediekonsern. Da kanalen gikk på lufta i 2010, var tanken at Dozhd skulle skildre det ekte livet i Russland under slagordet «den positive kanalen» (til tross for at Dozhd betyr «regn»), komplett med rosafarget profil. Snart ble imidlertid Dozhd TV en av svært få medieaktører som formidlet hva som faktisk foregår i Russland – og ikke bare der, men også i Ukraina. Blant sakene kanalen dekker er både valgmanipulasjon, drapet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov og fangede russiske soldater i Øst-Ukraina mens disse angivelig ikke skulle befinne seg der. Flere «split screen»-sekvenser i filmen viser hva statlige russiske kanaler sender mens Dozhd dekker dramatiske aktuelle hendelser, og kontrasten er unektelig grell.

F@ck This Job

«Utenlandske agenter»

Dette er en forfriskende og underholdende fortalt film, samtid som den gir et opprørende innblikk i de nært sagt umulige forholdene for kritisk og uavhengig nyhetsdekning i landet. F@ck This Job skildrer hvordan kanalen møter stadig sterkere motstand, i form av blant annet utestengning fra kabelnettverk så vel som studiolokaler, cyberangrep, arrestasjoner (endatil mens de er på lufta), rettslige avhør og økende begrensninger for hva som er tillatt å formidle. Til slutt blir da også Dozhd TV stemplet som «utenlandske agenter», i likhet med en rekke andre opposisjonelle stemmer.

Både regissør Krichevskaya og kanaleier/direktør Sindeeva var tilstede under visningen i Thessaloniki. På spørsmål fra salen om den russiske journalisten Marina Ovsyannikova som nylig protesterte under en direktesending, understreket Sindeeva at de ikke kjenner henne personlig. På et mer generelt grunnlag sa hun imidlertid følgende om situasjonen: «Det er mange journalister som nå sier opp sine stillinger i nasjonale kanaler, noe som vitner om deres motstand til det som skjer i Ukraina. Disse menneskene har imidlertid i årevis vært klar over hva de har holdt på med og hvordan de påvirker folk i Russland, som ikke er innlært til kritisk tenkning. Om det ikke var for propagandaen, kan det være at vi ikke hadde kommet dit vi er nå. Mange mennesker støtter krigen, men de gjør det fordi de er hjernevasket. Putin tror virkelig han redder landet med beslutningene sine. Den største delen av ansvaret skal trolig tilskrives journalistene.»

Ikke desto mindre er filmen i seg selv et vitnesbyrd om at ikke alle russere støtter presidenten og hans politikk, og at det finnes dem som kjemper en modig kamp for å nå ut med et mer komplett og sannferdig nyhetsbilde. F@ck This Job er som nevnt tilgjengelig på NRK TV, med norsk tittel Tango med Putin.

Blant ukrainske skyttergraver og barn i Thessaloniki

Blant ukrainske skyttergraver og barn i Thessaloniki

Aleksander Huser har vært på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki der man i år rettet blikket mot situasjonen i Ukraina. Her oppsummerer han sine inntrykk fra en av Europas viktigste vinduer inn til østeuropeisk film.

Foto fra «A House Made of Splinters»

Rushprint var tilstede på den 24. utgaven av dokumentarfilmfestivalen i den nordgreske byen Thessaloniki, som ble arrangert 10.-20. mars i år. Thessaloniki Documentary Festival (TDF) viser et omfattende utvalg filmer både fra hjemlandet og verden for øvrig, inkludert tre internasjonale konkurranseprogram. Festivalen omfatter også markedet Agora Docs, med pitcheforum, seminarer, mesterklasser og andre bransjeaktiviteter.

Ikke overraskende var årets festival preget av krigen i Ukraina, til tross for at det komplette programmet ble presentert noen få dager etter Russlands invasjon av nabolandet den 24. februar. Et par av filmene som omhandlet relevant tematikk i så måte var formodentlig allerede programmert da invasjonen var et faktum – deriblant danske Simon Lereng Wilmonts A House Made of Splinters, som ble belønnet med hovedprisen Golden Alexander i det internasjonale konkurranseprogrammet under prisutdelingen søndag kveld.

Etter blant annet å ha vært en av regissørene av kortdokumentarene samlet under vignetten Sports Kids (sammen med Erlend E. Mo, Viktor Kossakovsky og flere), langfilmdebuterte Lereng Wilmont i 2017 med The Distant Barking of Dogs (originaltittel Olegs krig). Filmen vant prisen for beste film i First Appearance-programmet på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) samt en rekke andre priser – også Golden Alexander i Thessaloniki, som han nå altså vant igjen. I tillegg ble den kortlistet til Oscar for beste dokumentar.

The Distant Barking of Dogs

I den observerende dokumentaren The Distant Barking of Dogs fulgte regissøren den ti år gamle gutten Oleg, som bor med sin farmor i en liten by i Donetsk-regionen øst i Ukraina. Filmen er en nærgående, opprivende men også overraskende poetisk skildring av hvordan det er å være barn i en krigssone. For undertegnede var filmen dessuten en sterk påminnelse den gang om at det pågår en krig i Europa, noe som jo har blitt langt mer åpenbart – og omfattende – den siste tiden.

Som del av festivalens blikk mot situasjonen i Ukraina, ble The Distant Barking of Dogs vist digitalt for greske publikummere før festivalstart i år. Inntektene fra denne visningen gikk i sin helhet til organisasjonen Voices of Children, som arbeider med å hjelpe barn i de krigsrammede delene av Ukraina.

Nærheten til barns opplevelser

I sin nye film A House Made of Splinters vender Lereng Wilmont tilbake til Øst-Ukraina, der han igjen retter sitt observerende kamera mot barn. Filmen skildrer et hjem for barn i ulike aldre som foreldrene ikke er i stand til å ta vare på, der de kan bo i en begrenset tid inntil de enten får fosterforeldre, foreldrene kan ta dem tilbake eller de ender mer permanent på et barnehjem. I likhet med The Distant Barking of Dogs, kommer regissøren imponerende tett på sine unge karakterer, som han har filmet gjennom en periode på halvannet år (også som forrige film). I tillegg til å bygge opp tillit gjennom tid, har det ifølge filmskaperen vært en fordel for å oppnå denne nærheten at opptakene ble gjort kun av ham og en assistent. På den forrige filmen stod han faktisk for hele innspillingen alene.

A House Made of Splinters

A House Made of Splinters følger barna mens de danner vennskap, gjør seg håp om en ny familie og kanskje må ta farvel med venner eller sågar søsken etter hvert som noen får nye hjem. Samtidig viser filmen også det utrettelige arbeidet de ansatte gjør for å finne de beste løsningene for de unge beboerne. Alkoholisme er et svært utbredt problem blant foreldrene til barna som har endt opp på denne institusjonen, men også vold i hjemmene, arbeidsløshet og andre sosiale utfordringer. Etter visningen fortalte regissøren publikum at disse problemene, og dermed også antallet barn som behøver et nytt sted å bo, har økt enormt de siste årene. Det har da også vært en intensjon med filmen å vise noen av de langsiktige konsekvensene av den væpnede konflikten mellom ukrainsk militære og russiskstøttede separatister i området. A House Made of Splinters er en genuint hjerteskjærende film, akkompagnert av mer konvensjonell, framtredende bruk av musikk enn sist – uten at det nødvendigvis er et galt valg å understreke både oppløftende og mer tragiske øyeblikk på denne måten, så det er sagt.

Når det gjelder dens visuelle uttrykk, har Lereng Wilmont igjen funnet rom for flere poetiske sekvenser. Da en publikummer kommenterte at filmen ga henne assosiasjoner til Beasts of the Southern Wild, kunne filmskaperen – positivt overrasket over betraktningen – bekrefte at Benh Zeitlins spillefilm var en referanse for fotoarbeidet i både denne filmen og The Distant Barking of Dogs. A House Made of Splinters hadde for øvrig verdenspremiere på Sundance-festivalen i januar, der den vant prisen for beste regi i World Cinema Documentary-seksjonen. I disse dager er den å se på CPH:DOX i regissørens hjemland.

Trenches

I skyttergravene og arkivene

På programmet i Thessaloniki stod også Trenches, som nylig ble vist på Human internasjonale dokumentarfilmfestival i Oslo. Her følger den franske krigsjournalisten og debuterende filmskaperen Loup Bureau ukrainske soldater i skyttergravene i Donbass, og gir en intim skildring fra bakkeplanet av konfrontasjonene og krigføringen som har pågått forut for Russlands invasjon i år.

På grunn av situasjonen i Ukraina hadde festivalen også funnet rom for en fiksjonsfilm, lagt til programmet som en gratis ekstravisning åpen for alle: Mikhail Ilenkos Toloka fra 2020 er inspirert av et dikt av den ukrainske nasjonalpoeten Taras Shevchenko, og gjenforteller landets konfliktfylte historie gjennom flere århundrer på poetisk og symbolladd vis. En tilsvarende ekstravisning ble satt opp av greske Fotos LambrinosThe Great Utopia. Gjennom arkivmateriale (og fortellerstemme) beretter denne dokumentaren fra 2017 om den sovjetiske drømmen om å skape et utopisk samfunn i perioden fra 1917 til 1934. Mot slutten går filmen inngående inn på den store sultkatastrofen kjent som Holodomor, der millioner av ukrainere omkom på grunn av Stalins tvangskollektivisering av jordbruket, med krav om å produsere enorme mengder korn – ikke til folket, men for å eksporteres og dermed finansiere oppbyggingen av Sovjetunionens industri.

Toloka

Et vindu til Russland og Ukraina

Hovedtema for årets dokumentarfilmfestival i Thessaloniki var «Post-Reality», med søkelys på den stadig skiftende tiden vi lever i. Dette ble belyst gjennom et «tribute»-program bestående av ti dokumentarer, som ikke minst omhandlet ulike former for mediert virkelighet. Blant disse var F@ck This Job, en film som også oppleves som svært relevant i lys av krigen i Ukraina – og da særlig hvordan den framstilles i russiske medier.

Dokumentaren, som også ble vist på Human internasjonale dokumentarfilmfestival og for tiden er tilgjengelig på NRKs nettspiller, forteller om Dozhd TV – den siste uavhengige riksdekkende tv-kanalen i Russland inntil den helt nylig måtte legge ned (med håp om å vende tilbake, uvisst i hvilken distribusjonsform). Filmen er regissert av Vera Krichevskaya, som selv var tilknyttet kanalen i dens begynnelse.

Dozhd TV ble opprettet av den i utgangspunktet lite politisk bevisste, men velstående (og festglade, må man kunne si) Natasha Sindeeva, som sammen med investorektemannen Alexander Vinokurov ønsket å skape sitt eget mediekonsern. Da kanalen gikk på lufta i 2010, var tanken at Dozhd skulle skildre det ekte livet i Russland under slagordet «den positive kanalen» (til tross for at Dozhd betyr «regn»), komplett med rosafarget profil. Snart ble imidlertid Dozhd TV en av svært få medieaktører som formidlet hva som faktisk foregår i Russland – og ikke bare der, men også i Ukraina. Blant sakene kanalen dekker er både valgmanipulasjon, drapet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov og fangede russiske soldater i Øst-Ukraina mens disse angivelig ikke skulle befinne seg der. Flere «split screen»-sekvenser i filmen viser hva statlige russiske kanaler sender mens Dozhd dekker dramatiske aktuelle hendelser, og kontrasten er unektelig grell.

F@ck This Job

«Utenlandske agenter»

Dette er en forfriskende og underholdende fortalt film, samtid som den gir et opprørende innblikk i de nært sagt umulige forholdene for kritisk og uavhengig nyhetsdekning i landet. F@ck This Job skildrer hvordan kanalen møter stadig sterkere motstand, i form av blant annet utestengning fra kabelnettverk så vel som studiolokaler, cyberangrep, arrestasjoner (endatil mens de er på lufta), rettslige avhør og økende begrensninger for hva som er tillatt å formidle. Til slutt blir da også Dozhd TV stemplet som «utenlandske agenter», i likhet med en rekke andre opposisjonelle stemmer.

Både regissør Krichevskaya og kanaleier/direktør Sindeeva var tilstede under visningen i Thessaloniki. På spørsmål fra salen om den russiske journalisten Marina Ovsyannikova som nylig protesterte under en direktesending, understreket Sindeeva at de ikke kjenner henne personlig. På et mer generelt grunnlag sa hun imidlertid følgende om situasjonen: «Det er mange journalister som nå sier opp sine stillinger i nasjonale kanaler, noe som vitner om deres motstand til det som skjer i Ukraina. Disse menneskene har imidlertid i årevis vært klar over hva de har holdt på med og hvordan de påvirker folk i Russland, som ikke er innlært til kritisk tenkning. Om det ikke var for propagandaen, kan det være at vi ikke hadde kommet dit vi er nå. Mange mennesker støtter krigen, men de gjør det fordi de er hjernevasket. Putin tror virkelig han redder landet med beslutningene sine. Den største delen av ansvaret skal trolig tilskrives journalistene.»

Ikke desto mindre er filmen i seg selv et vitnesbyrd om at ikke alle russere støtter presidenten og hans politikk, og at det finnes dem som kjemper en modig kamp for å nå ut med et mer komplett og sannferdig nyhetsbilde. F@ck This Job er som nevnt tilgjengelig på NRK TV, med norsk tittel Tango med Putin.

MENY