BIFF – Rushprints anbefalinger

BIFF – Rushprints anbefalinger

BIFF er den største mønstringen av norsk dokumentarfilm. Her er noen av høydepunktene fra årets festival.

Allerede under Gøteborg film festival i januar kunne Gunnar Iversen rapportere fra den nordiske dokumentarfilmens siste nybrott: Den danske filmen Flukt, som denne uken vises på BIFF og har offisiell premiere på norske kinoer, fikk helt fortjent prisen for beste dokumentar. I disse dager fremheves filmen som en mulig Oscar-favoritt.

«Flee (Flukt) er en viktig og gripende film som illustrerer hvordan det er å bli flyktning på en imponerende måte. Filmen viser både hvordan dokumentarfilmuttrykket kan utvides og fornyes, gjennom bruk av animasjon, og er samtidig en menneskelig livsreise som alle har godt av å se og lære om. Historien om hovedpersonen Amin har flere dimensjoner og bunner, og blir en sammensatt skildring av et liv som flyktning. Ironisk nok framstår Amir i denne animerte dokumentaren som en rundere og mer kompleks rollefigur enn tilfellet var i mange av de nordiske spillefilmene. Samtidig har Amins historie mer kraft enn de aller fleste fiksjonsfilmer.»

Men framfor alt er BIFF arenaen for norske dokumentarpremierer. Fredrik Hanas Kodenavn Nagasaki er en av de som allerede har markert seg på internasjonale festivaler, blant annet ved å motta en av de gjeveste prisene under Slamdance-festivalen: Grand Jury Prize for beste langdokumentar.

Filmen tar utgangspunkt i Marius K. Lundes opplevelse av at hans japanske mor forlater familien og reiser tilbake til Japan da han er fem år gammel. Hun bryter alle kontakter med familien og forsvinner. Sammen med kompisen Fredrik S. Hana vil han finne ut hva som skjedde med moren.

Kodenavn: Nagasaki er et sjeldent norsk eksempel på det som siden midten av 1990-årene gjerne har blitt kalt performativ dokumentar, skriver Gunnnar Iversen.

«Her iscenesettes historien i et maskespill som indirekte tematiserer og spiller ut identiteter og personligheter. Filmskaperens eget nærvær er alltid viktig i en performativ dokumentar, og regissøren Hana spiller selv med, som kompis, lekekamerat og moralsk støtte når de ved hjelp av genreklisjeer fra film noir, skrekkfilm, animasjon og samurai-filmer lokaliserer Marius’ mor og forsøker å finne en måte Marius kan leve med savnet på…Fredrik S. Hanas film er både en følsom skildring av en manns jakt på sin forsvunne mor, og et vitalt forsøk på å gjenoppfinne dokumentargenren.»

Gunnar Hall Jensens Oh, it Hertz! hadde verdenspremiere på CPH:DOX. Der opplevde Gunnar Iversen filmen som en overraskende reise som får en til å tenke annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.

«Oh, it Hertz! er både et portrett av lydkunstneren Laurie Amat, og en litt vimsete og slentrende, men alltid interessant og spennende oppdagelsesreise gjennom en verden av lyd, støy og musikk. Gunnar Hall Jensen vil at vi skal stoppe opp og lytte mer oppmerksomt til verden. Tune in, sier han gjennom filmen sin, men ikke drop out. For lyd er helse, lyd er kjærlighet, og lyd er det som kobler oss til verden.»

«Etter å ha sett og hørt Oh, it Hertz! strekker vi ørene litt lenger, vi spisser dem, for å lytte oppmerksomt til verden og oss selv. Fordi vi lever i en verden med mye støy og disharmoni, og mye unødig lydforurensning av mekaniske og elektroniske lyder, renser også Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i sin film. Det er en filmreise vel verd å ta, en overraskende reise som garantert får en til å tenke litt annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.»

Paul Tunges Mind of Modernism ble vist på filmfestivalen i Haugesund. Det er Paul Tunges «elegante modernistiske mottrekk der han løfter fram en type arkitektur som ofte er utskjelt», mener Gunnar Iversen. «Sammen med fotograf Egil Håskjold Larsen viser han at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre.

«Mind of Modernism er en oppsummering av en lengre fascinasjon Tunge har hatt overfor modernistisk arkitektur, men kanskje også noe mer. Filmen er et triptyk. Den består av kortfilmene Ad Astra (2016) og Bauta (2018), samt den tredje delen Plattform. Selv om det er en tredelt film er det likevel et helhetlig verk som føles organisk og naturlig. Eller kanskje man skulle si at filmen er en velsmurt og velfungerende maskin, der alle små tannhjul passer perfekt sammen, til tross for at den inkorporerer tidligere kortfilmer i seg som deler av maskineriet.»

Frode Fimlands filmer fokuserer på hverdagsmennesker som samtidig personifiserer et stille og nøysomt liv i pakt med naturen og tradisjonen, langt fra modernitet og moter. I John – den siste norske cowboy fortsetter Fimland dette filmatiske prosjektet. «Denne gang er han imidlertid ikke på Vestlandet, men i Montana i USA. Det skaper noen spesielle utfordringer for Fimlands nostalgiske og elegiske blikk på en tid som nesten er svunnen, og hans blikk på cowboy-myten er ikke uten problemer», mener Iversen i sin omtale her på rushprint.no.

«Her tangerer filmen ofte et Der ingen skulle tru at nokon kunne bu-perspektiv, men Fimland er mer sindig, forsiktig og har bedre tid enn det en fjernsynsreportasje har. Det er likevel en slående parallell mellom tv-serien og filmen om einstøingen på prærien.»

Kan man forene skildringen av mennesker som rives i stykker av rusmisbruk med større politiske og juridiske perspektiver? Ja, Kieran Kolles Vinden snur viser at dette er mulig, og at resultatet kan bli vellykket og viktig, skrev Iversen om filmen.

«Kieran Kolle kommer tett inn på Arild, Michelle og Kim-Jørgen. Vi ser hvordan de sliter med fortidens demoner, og sprekker når rusen er eneste vei ut av et overveldende emosjonelt kaos, men også hvordan aktivismen bidrar til at de også holder russuget på avstand. Riktignok er møtene med de tre hovedpersonene sterke øyeblikk, der vi virkelig ser menneskene bak statistikk, tall og politikk, men det er problemorienteringen som styrer menneskeskildringen. «Ingen har lyst til å bli narkoman», sier ildsjelen Arild Knutsen i begynnelsen av filmen, og Kolle viser på en dyktig måte hvorfor Rusreformen er så betydningsfull.»

For å portrettere Europas mest beskyttede kvinne, imamen Seyran Ates, måtte regissør Nefise Özkal Lorentzen manøvrere seg blant skeptiske sikkerhetsvakter og utholde avhør hos kinesisk politi. Det sterkeste øyeblikket inntraff likevel da hun førte Ates sammen med foreldrene til Bano Abobakar Rashid som ble tatt av terroren på Utøya. Det kunne regissøren fortelle om da vi intervjuet hennes tidligere i sommer.

«Det var et krevende prosjekt fordi Seyran lever med sine sikkerhetsvakter, som hun kaller “sine engler”, døgnet rundt siden hun i 1984 ble forsøkt drept av muslimske fundamentalister. I starten var det ikke lett å komme inn i hennes sirkel på grunn av at hun lever under strenge sikkerhetstiltak. Hun er angivelig Europas mest beskyttede sivile kvinne.»

«Jeg må ha noe godteri i det jeg vil fange, men jeg er også drevet av sinne», forteller Thomas Østbye som er kinoaktuell med Enhver har rett til – en observerende dokumentar om klimasøksmålet.

Filmen følger rettsprosessen som avgjorde det såkalte Klimasøksmålet i 2020. Østbyes opptak fra den hundre timer lange rettssaken er kokt ned til en fem timer lang variant, ment som en installasjon til kunstgallerier, mens en enda mer destillert halvtime er tiltenkt kinovisninger.

«Enhver… startet som en scene i Samfunnet, men på grunn av sakens viktighet, omfang og at jeg hadde funnet en spesifikk form på opptakene var det mulig å lage en egen film. Men det var først da høyesterettsdommen falt og jeg så utover vinteren at oppmerksomheten om saken var borte samtidig som mine relativt samfunnsbevisste venner ikke hadde tatt innover seg det enorme tapet som var skjedd, at jeg ville se om jeg kunne bidra til å aktualisere saken», forteller han til Rushprint.

Ingen hverdag mer er Elsa Kvammes skildring av forholdet mellom den norske forfatteren Gunvor Hofmo og den jødiske flyktningen Ruth Maier. Sistnevnte ble tvangssendt med Donau ut i Oslofjorden den fatale dagen i 1942 sammen med de andre norske jødene – den samme hendelsen som Den største forbrytelsen kretser rundt. Nesten alle skulle bli myrdet i gasskamrene i Auschwitz.

Kvamme baserer dokumentarfilmen på Ruth Maiers dagbøker som forfatteren Jan Erik Vold kom over da han forsket på forfatterskapet til Hofmo. Der kom det fram at de to kvinnene hadde hatt et lidenskapelig forhold og et unikt, intellektuellt fellesskap.

Det er Julia Schacht og Ingvild Holthe Bygdnes som fortolker henholdsvis Maier og Hofmo i de dramatiserte scenene.

Kvamme mener Ruth Maiers skjebne har en del til felles med historien om Anne Frank. «Ruth Maier tror hun er reddet da hun får asyl i Norge, tre år senere blir hun deportert og drept. Hun hadde vært glemt, om det ikke var for Gunvor Hofmo som har udødeliggjort henne gjennom sin diktning og Jan Erik Vold som finner dagbøkene. Gunvor nektet å glemme, i motsetning til den rådende tidsånden like etter krigen.

«Skolen ved havet»

Kortdokumentaren får vanligvis for lite oppmerksomhet, men på BIFF har man hatt en egen kategori med slike filmer i flere år. Nylig presenterte vi tre av prosjektene: Solveig Melkeraaens Skolen ved havet, Teresia Fants Fortellinger fra dusjen og Ane Hjort Guttus Manifest.  De er allerede blitt prisbelønt ute før ordinær premiere hjemme i Norge. De tre filmskaperne skildrer alle unge menneskers utsatthet i møte med sementerte skole- og utdanningsinstitusjoner, og det er blant annet disse fellestrekkene som vekket vår interesse til å ta en prat med dem.


Sjekk ut hele det norske dokumentarprogrammet på BIFF


 

BIFF – Rushprints anbefalinger

BIFF – Rushprints anbefalinger

BIFF er den største mønstringen av norsk dokumentarfilm. Her er noen av høydepunktene fra årets festival.

Allerede under Gøteborg film festival i januar kunne Gunnar Iversen rapportere fra den nordiske dokumentarfilmens siste nybrott: Den danske filmen Flukt, som denne uken vises på BIFF og har offisiell premiere på norske kinoer, fikk helt fortjent prisen for beste dokumentar. I disse dager fremheves filmen som en mulig Oscar-favoritt.

«Flee (Flukt) er en viktig og gripende film som illustrerer hvordan det er å bli flyktning på en imponerende måte. Filmen viser både hvordan dokumentarfilmuttrykket kan utvides og fornyes, gjennom bruk av animasjon, og er samtidig en menneskelig livsreise som alle har godt av å se og lære om. Historien om hovedpersonen Amin har flere dimensjoner og bunner, og blir en sammensatt skildring av et liv som flyktning. Ironisk nok framstår Amir i denne animerte dokumentaren som en rundere og mer kompleks rollefigur enn tilfellet var i mange av de nordiske spillefilmene. Samtidig har Amins historie mer kraft enn de aller fleste fiksjonsfilmer.»

Men framfor alt er BIFF arenaen for norske dokumentarpremierer. Fredrik Hanas Kodenavn Nagasaki er en av de som allerede har markert seg på internasjonale festivaler, blant annet ved å motta en av de gjeveste prisene under Slamdance-festivalen: Grand Jury Prize for beste langdokumentar.

Filmen tar utgangspunkt i Marius K. Lundes opplevelse av at hans japanske mor forlater familien og reiser tilbake til Japan da han er fem år gammel. Hun bryter alle kontakter med familien og forsvinner. Sammen med kompisen Fredrik S. Hana vil han finne ut hva som skjedde med moren.

Kodenavn: Nagasaki er et sjeldent norsk eksempel på det som siden midten av 1990-årene gjerne har blitt kalt performativ dokumentar, skriver Gunnnar Iversen.

«Her iscenesettes historien i et maskespill som indirekte tematiserer og spiller ut identiteter og personligheter. Filmskaperens eget nærvær er alltid viktig i en performativ dokumentar, og regissøren Hana spiller selv med, som kompis, lekekamerat og moralsk støtte når de ved hjelp av genreklisjeer fra film noir, skrekkfilm, animasjon og samurai-filmer lokaliserer Marius’ mor og forsøker å finne en måte Marius kan leve med savnet på…Fredrik S. Hanas film er både en følsom skildring av en manns jakt på sin forsvunne mor, og et vitalt forsøk på å gjenoppfinne dokumentargenren.»

Gunnar Hall Jensens Oh, it Hertz! hadde verdenspremiere på CPH:DOX. Der opplevde Gunnar Iversen filmen som en overraskende reise som får en til å tenke annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.

«Oh, it Hertz! er både et portrett av lydkunstneren Laurie Amat, og en litt vimsete og slentrende, men alltid interessant og spennende oppdagelsesreise gjennom en verden av lyd, støy og musikk. Gunnar Hall Jensen vil at vi skal stoppe opp og lytte mer oppmerksomt til verden. Tune in, sier han gjennom filmen sin, men ikke drop out. For lyd er helse, lyd er kjærlighet, og lyd er det som kobler oss til verden.»

«Etter å ha sett og hørt Oh, it Hertz! strekker vi ørene litt lenger, vi spisser dem, for å lytte oppmerksomt til verden og oss selv. Fordi vi lever i en verden med mye støy og disharmoni, og mye unødig lydforurensning av mekaniske og elektroniske lyder, renser også Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i sin film. Det er en filmreise vel verd å ta, en overraskende reise som garantert får en til å tenke litt annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.»

Paul Tunges Mind of Modernism ble vist på filmfestivalen i Haugesund. Det er Paul Tunges «elegante modernistiske mottrekk der han løfter fram en type arkitektur som ofte er utskjelt», mener Gunnar Iversen. «Sammen med fotograf Egil Håskjold Larsen viser han at disse bomaskinene ikke bare er effektive, men også vakre.

«Mind of Modernism er en oppsummering av en lengre fascinasjon Tunge har hatt overfor modernistisk arkitektur, men kanskje også noe mer. Filmen er et triptyk. Den består av kortfilmene Ad Astra (2016) og Bauta (2018), samt den tredje delen Plattform. Selv om det er en tredelt film er det likevel et helhetlig verk som føles organisk og naturlig. Eller kanskje man skulle si at filmen er en velsmurt og velfungerende maskin, der alle små tannhjul passer perfekt sammen, til tross for at den inkorporerer tidligere kortfilmer i seg som deler av maskineriet.»

Frode Fimlands filmer fokuserer på hverdagsmennesker som samtidig personifiserer et stille og nøysomt liv i pakt med naturen og tradisjonen, langt fra modernitet og moter. I John – den siste norske cowboy fortsetter Fimland dette filmatiske prosjektet. «Denne gang er han imidlertid ikke på Vestlandet, men i Montana i USA. Det skaper noen spesielle utfordringer for Fimlands nostalgiske og elegiske blikk på en tid som nesten er svunnen, og hans blikk på cowboy-myten er ikke uten problemer», mener Iversen i sin omtale her på rushprint.no.

«Her tangerer filmen ofte et Der ingen skulle tru at nokon kunne bu-perspektiv, men Fimland er mer sindig, forsiktig og har bedre tid enn det en fjernsynsreportasje har. Det er likevel en slående parallell mellom tv-serien og filmen om einstøingen på prærien.»

Kan man forene skildringen av mennesker som rives i stykker av rusmisbruk med større politiske og juridiske perspektiver? Ja, Kieran Kolles Vinden snur viser at dette er mulig, og at resultatet kan bli vellykket og viktig, skrev Iversen om filmen.

«Kieran Kolle kommer tett inn på Arild, Michelle og Kim-Jørgen. Vi ser hvordan de sliter med fortidens demoner, og sprekker når rusen er eneste vei ut av et overveldende emosjonelt kaos, men også hvordan aktivismen bidrar til at de også holder russuget på avstand. Riktignok er møtene med de tre hovedpersonene sterke øyeblikk, der vi virkelig ser menneskene bak statistikk, tall og politikk, men det er problemorienteringen som styrer menneskeskildringen. «Ingen har lyst til å bli narkoman», sier ildsjelen Arild Knutsen i begynnelsen av filmen, og Kolle viser på en dyktig måte hvorfor Rusreformen er så betydningsfull.»

For å portrettere Europas mest beskyttede kvinne, imamen Seyran Ates, måtte regissør Nefise Özkal Lorentzen manøvrere seg blant skeptiske sikkerhetsvakter og utholde avhør hos kinesisk politi. Det sterkeste øyeblikket inntraff likevel da hun førte Ates sammen med foreldrene til Bano Abobakar Rashid som ble tatt av terroren på Utøya. Det kunne regissøren fortelle om da vi intervjuet hennes tidligere i sommer.

«Det var et krevende prosjekt fordi Seyran lever med sine sikkerhetsvakter, som hun kaller “sine engler”, døgnet rundt siden hun i 1984 ble forsøkt drept av muslimske fundamentalister. I starten var det ikke lett å komme inn i hennes sirkel på grunn av at hun lever under strenge sikkerhetstiltak. Hun er angivelig Europas mest beskyttede sivile kvinne.»

«Jeg må ha noe godteri i det jeg vil fange, men jeg er også drevet av sinne», forteller Thomas Østbye som er kinoaktuell med Enhver har rett til – en observerende dokumentar om klimasøksmålet.

Filmen følger rettsprosessen som avgjorde det såkalte Klimasøksmålet i 2020. Østbyes opptak fra den hundre timer lange rettssaken er kokt ned til en fem timer lang variant, ment som en installasjon til kunstgallerier, mens en enda mer destillert halvtime er tiltenkt kinovisninger.

«Enhver… startet som en scene i Samfunnet, men på grunn av sakens viktighet, omfang og at jeg hadde funnet en spesifikk form på opptakene var det mulig å lage en egen film. Men det var først da høyesterettsdommen falt og jeg så utover vinteren at oppmerksomheten om saken var borte samtidig som mine relativt samfunnsbevisste venner ikke hadde tatt innover seg det enorme tapet som var skjedd, at jeg ville se om jeg kunne bidra til å aktualisere saken», forteller han til Rushprint.

Ingen hverdag mer er Elsa Kvammes skildring av forholdet mellom den norske forfatteren Gunvor Hofmo og den jødiske flyktningen Ruth Maier. Sistnevnte ble tvangssendt med Donau ut i Oslofjorden den fatale dagen i 1942 sammen med de andre norske jødene – den samme hendelsen som Den største forbrytelsen kretser rundt. Nesten alle skulle bli myrdet i gasskamrene i Auschwitz.

Kvamme baserer dokumentarfilmen på Ruth Maiers dagbøker som forfatteren Jan Erik Vold kom over da han forsket på forfatterskapet til Hofmo. Der kom det fram at de to kvinnene hadde hatt et lidenskapelig forhold og et unikt, intellektuellt fellesskap.

Det er Julia Schacht og Ingvild Holthe Bygdnes som fortolker henholdsvis Maier og Hofmo i de dramatiserte scenene.

Kvamme mener Ruth Maiers skjebne har en del til felles med historien om Anne Frank. «Ruth Maier tror hun er reddet da hun får asyl i Norge, tre år senere blir hun deportert og drept. Hun hadde vært glemt, om det ikke var for Gunvor Hofmo som har udødeliggjort henne gjennom sin diktning og Jan Erik Vold som finner dagbøkene. Gunvor nektet å glemme, i motsetning til den rådende tidsånden like etter krigen.

«Skolen ved havet»

Kortdokumentaren får vanligvis for lite oppmerksomhet, men på BIFF har man hatt en egen kategori med slike filmer i flere år. Nylig presenterte vi tre av prosjektene: Solveig Melkeraaens Skolen ved havet, Teresia Fants Fortellinger fra dusjen og Ane Hjort Guttus Manifest.  De er allerede blitt prisbelønt ute før ordinær premiere hjemme i Norge. De tre filmskaperne skildrer alle unge menneskers utsatthet i møte med sementerte skole- og utdanningsinstitusjoner, og det er blant annet disse fellestrekkene som vekket vår interesse til å ta en prat med dem.


Sjekk ut hele det norske dokumentarprogrammet på BIFF


 

MENY