Med sitt poetiske og storøyde krysningspunkt mellom dokumentar og kunstfilm, har Thomas Østbye markert seg som en distinkt og annerledes norsk filmstemme. Filmene hans er utforskende; Human (2009) tok for seg hva det vil si å være menneske, Ting (2015) zoomet hardt inn på det som omgir oss, og i flere kortdokumenter har han dykket ned i et tungt asylsøker-byråkrati.

Selskapet hans, PlymSerafin, er kalt opp etter figurene i Philippe Fix’ barnebøker, som Østbye var «manisk opptatt av».

– Blandingen av sosialrealisme og fantasiens muligheter i bøkene inspirerer meg.

Hva er aller viktigst for deg som filmskaper?

 – Aggresjon og godteri. Jeg må ha noe godteri i det jeg vil fange, noe jeg har lyst på, noe jeg forestiller meg, men ikke har helt kontroll og oversikt over. Så er jeg også drevet av sinne i møte med urettferdighet. Film er en uttrykksform hvor jeg klarer å strukturere og temme sinnet, slik at det kan kommunisere. Det hjelper med dokumentarfilm og dens genrekrav – jeg er konservativ og vil beholde genren skilt fra fiksjon – slik at jeg ikke kan utrykke meg fritt og direkte, men har en forpliktelse ovenfor aktørene, de faktiske forholdene og om jeg har klart å fange noe av det jeg ønsker å utrykke eller ei.

FORM SOM VERKTØY

For tiden koordinerer Østbye barnehagestart med klimaaksjoner i regi av Extinction Rebellion, filming av dokumentaren Samfunnet og klipping av Demian Vitanza-adaptasjonen Tyngde, samt lansering av sin egen Enhver har rett til som nå går på kino i Oslo, Bergen, Kristiansand og Tromsø. Filmen følger rettsprosessen som avgjorde det såkalte Klimasøksmålet i 2020. Østbyes opptak fra den hundre timer lange rettssaken er kokt ned til en fem timer lang variant, ment som en installasjon til kunstgallerier, mens en enda mer destillert halvtime er tiltenkt kinovisninger.

Hva har Enhver har rett til felles med de andre filmene dine?

– Et samfunnsmessig og eksistensielt tema, en transparent form for dokumentar der jeg fremmer formen heller enn å skjule den, gjerne ved å bruke et forhåpentligvis konsist og konsistent formspråk. En annen likhet er vel at jeg går langt inn i prosessen før jeg finner en spesifikk form, og at jeg ikke bruker eller ser formen som estetikk, men som et verktøy til å avdekke et lag av virkeligheten.

AKTUALISERING

I 2016, etter at andre fremgangsmåter i å stoppe tildelingene av oljelisenser i Barentshavet mislyktes, valgte Greenpeace og Natur og ungdom å saksøke Staten, med utgangspunkt i den ferske Grunnlovsparagraf 112: Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Organisasjonene tapte.

Hvorfor ville du lage film om klimasøksmålet?

– Jeg vil lage film om samfunnet, og alt det gode som nå er truet av krisa vi er inne i. Rettsstaten er også et slikt gode for meg. Enhver… startet som en scene i Samfunnet, men på grunn av sakens viktighet, omfang og at jeg hadde funnet en spesifikk form på opptakene var det mulig å lage en egen film. Men det var først da høyesterettsdommen falt og jeg så utover vinteren at oppmerksomheten om saken var borte samtidig som mine relativt samfunnsbevisste venner ikke hadde tatt innover seg det enorme tapet som var skjedd, at jeg ville se om jeg kunne bidra til å aktualisere saken. Eller kanskje heller gi et rom hvor folk kunne ta saken inn over seg. Så jeg lagde en utstilling som ble avlyst pga korona, men fant ut at en kortfilm kunne være bra, spesielt for å kunne starte diskusjoner.

DELTE PÅ OPPTAKENE

Sammen med Rune Denstad Langlo, som også lager film om rettssaken, fikk Østbye tillatelse til å gjøre opptak i Lagmannsretten.

– Vi inngikk et samarbeid om å filme sammen og i samme formspråk med to fotografer hele tiden. Så delte vi materialet etterpå, noe som gav oss den beste tilgangen og dekningen av en norsk rettssak noensinne. Jeg filmet selv de første dagene, sammen med Motlys sin kameraoperatør, og satte en form på foto. Framingen, eller heller utstrakt bruk av off-framing og mye rom rundt aktørene opp mot nærbilder, var et valg jeg tok etter befaring i salene opp mot målet om å portrettere rettsalen som ett samfunns-rom, med aktører satt i spenn mellom system og person.

– Det var en sjenerøs situasjon å kunne samarbeide om opptakene og at alle filmet i samme form, selv om Rune lagde en film med en annen form enn vår utenfor rettssalene. Vi tenkte nok begge at vi er såpass ulike filmskapere at vi vil ende med noe ganske forskjellig til slutt.

Østbyes film er passivt observerende. Selv omtaler han stilen som en rendyrking av direct cinema-tradisjonen.

– Jeg håper det fjerner meg litt fra utrykket og gir folk mulighet til å «være» en stund i saken. Saken i seg selv er nok som utgangspunkt for at folk kan engasjere seg. Jeg går ikke for å overbevise alle om noe, men å aktivere de som allerede er klare for å gjøre noe, men som ikke har fått fingern ut.

Det var avgjørende å inkludere argumentene til begge parter i saken.

– Hva betyr det at regjeringsadvokaten argumenterer på denne og denne måten? Hva betyr det for oss som borgere at miljøorganisasjonene argumenterte og vektla dette og dette, og at de tapte durabelig? Jeg tror nok mange har for stor tillit til at både institusjoner og miljøorganisasjoner tar ansvar og verner oss fra de mest kritiske følgene av krisen vi befinner oss i. Jeg er mindre interessert i sakens juridiske sider, enn av at konklusjonen til alle jussprofessorene som har uttalt seg etter saken er at miljøparagrafen nå er død.

REALITETSORIENTERING

Fortell om klippearbeidet. Hvordan destillerer man 100 timer rettssak ned til fem timer installasjon og tretti minutters kinofilm?

 – Jeg har en ide med filmingen og hvordan jeg avdekker med kamera. Så må det gjøres tester på denne underveis eller i klippen. Etter det kommer helvete med gjennomsyn og strukturering. Dette tok den fantastiske klipperen Trude Lirhus hovedansvaret for. Hun endte med under ti timer og vi lagde sammen en femtimers klipp som i for seg funker og skulle vært en installasjon. Jeg skulle sende noe materiale til samarbeidspartnere i Sverige i forbindelse med Samfunnet. Men de nekta å se 5 timer, så da klipte jeg raskt en halvtime, og vips! – der var det et filmpotensiale. Så er det vanligvis latterlig mye småmekk i slutten, og på denne filmen har jeg hatt det så trangt med tid og energi at det nok er den eneste upolerte filmen jeg har laget noen gang. Jeg savner mye informasjon i filmen, og vil også lage en lengre versjon. Men filmen er bare ett ledd i en argumentasjon eller en prosess for publikum, ikke ett endemål i seg selv.

Hvordan prioriterte du i klippen?

Jeg ønsket en balanse av info, opplevelse av rettsrommet og situasjonen, og å holde det så kort at folk har energi til å tenke over saken selv i etterkant, kanskje litt underveis også. Jeg avrunder ikke filmene mine med konklusjoner, men legger opp til ett slags vakuum og håper noen publikummere gripes av dette vakuumet. At de tar det videre, emosjonelt og intellektuelt, og handler på det utenfor kinosalen.

Ja, hva er forhåpningene med filmen?

 – Den må klare å gi seerne et rom hvor de kan ta saken mer inn over seg, kjenne på den. Så må de prate med andre om dette etterpå hvis de skal kunne gå fra erfaring til handling, derfor har vi samtaler etter hver visning. Jeg tror på å opplyse folk om realiteten vi står i. Klimasøksmålet viser en liten del av klimakrisa, og en litt større del om hvor lite rettsvern det er i Norge for miljø og samfunn i framtida. Hvor ubeskyttet den unge generasjonen er, i et land hvor vi har høy tillit og tiltro til at stat og institusjoner verner oss. Det kreves en realitetsorientering. De fleste vil vel kalle det jeg ønsker en radikalisering, selv om jeg mener realitetsorientering er et bedre ord. Tabloid sagt: Jeg ønsker å radikalisere de som i ord allerede er rimelig enig med meg.

PRIORITERE SAK FRAMFOR KUNST

På spørsmål om hvor karrieren går videre, forteller Østbye at han vurderer en ny retning, på grunn av klimasituasjonen.

– Jeg håper å kunne gi andre innsikt og erfaring om hvilke muligheter vi som gruppe og individ har til å utrykke oss kraftig, direkte, og samtidig påvirke samfunnsendringene vi skal gjennom. Jeg tror kanskje jeg må droppe drømmeprosjekter og dokumentarkunst og har tenkt endel på å lære meg informasjonsfilmgenren: Å illustrere og forklare. Jeg tror vi trenger mer reell informasjonsfilm. Så kanskje jeg bytter filmfelt? La film være informasjon og at følelser og handling må nå slå ut i konkret fysisk handling i verden.

– Det verste ville være å lage “interessant film” Og det står jeg i fare for. Du veit når folk sier det er interessant, så er det enten anemisk, uklart eller irrelevant for vår tid. Jeg vil bidra til at folk kjenner på situasjonen vi er i, reiser seg og går ut og forsvarer det de har kjært. Det må mer til enn film, resirkulering, fb-likes og medlemskontingent til en miljøorganisasjon. Selv om stemmeseddelen nå er viktigere enn noen gang vil den ikke med dagens politikere redde barna våre fra en nødssituasjon.