Tre nye norske prisbelønte kortdokumentarer – Skolen ved havet, Fortellinger fra dusjen og Manifest – handler om elever og studenters utsatthet ved sine utdanningsinstitusjoner. Vi tok en prat med regissørene Solveig Melkeraaen, Teresia Fant og Ane Hjort Guttu om filmene som alle er tatt ut til det norske dokumentarprogrammet på BIFF.
Bergen Internasjonale film festival (BIFF, 20.- 28.10) er landets største mønstring av norsk kort- og dokumentarfilm. Årets program for dokumentar består av både premierefilmer og filmer som har markert seg på internasjonale festivaler.
Blant de prisbelønte filmskaperne finner vi Solveig Melkeraaen, Teresia Fant og Ane Hjort Guttu. Med henholdsvis Skolen ved havet, Fortellinger fra dusjenog Manifest har de allerede blitt prisbelønt ute før ordinær premiere hjemme i Norge. De tre filmskaperne skildrer alle unge menneskers utsatthet i møte med sementerte skole- og utdanningsinstitusjoner, og det er blant annet disse fellestrekkene som vekket vår interesse til å ta en prat med dem.
SKOLEN VED HAVET: Solveig Melkeraaen
– På et vis løftet korona problemstillingen til å handle om noe mer.
Skolen ved haveter produsert av Ingvil Giske for Medieoperatørene og regissert av Solveig Melkeraaen. Filmen hadde verdenspremiere på Hot Docs Canadian International Documentary Festival i januar, og har vunnet prisen for Beste kortfilm ved Cinema in Sneakers 2021 i Warszawa og prisen for Beste kortfilm ved TIFF Junior 2021.
Filmen følger Thorvin Olsen og Tilde Skjerve som går i første klasse på Strengelvåg skole i Øksnes kommune i Vesterålen, som nå skal nedlegges. Hva tenker de om nedleggelsen? Hvordan blir det å begynne på en ny og mer sentralisert skole med mange elever i hver klasse?
Melkeraaen kommer selv fra Øksnes kommune.
– I løpet av de siste ti årene har det blitt lagt ned fire skoler i hjemkommunen min. Jeg hadde lyst til å lage en film om denne problematikken sett gjennom barnas blikk. Som det blir sagt i filmen er det femti grunnskoler som legges ned i Norge hvert eneste år. Det er et tema som blir debattert mye blant voksne. Under valgkampen var det laget en reportasje på NRK med noen foreldre om hvordan de opplevde dette. Men jeg har ikke sett en dokumentarfilm om hvordan dette oppleves fra barnas perspektiv.
Filmen styres av barnas perspektiv.
– Da jeg leste at denne skolen skulle legges ned i lokalavisa som jeg fortsatt abonnerer på, selv om jeg bor i Oslo, hadde jeg lyst til å reise hjem for å se om jeg kunne lage en film om dette. Jeg ønsket å finne noen barn og personligheter som kom gjennom kamera. Da Thorvin begynte å snakke til meg, visste jeg at jeg hadde en film. Vi fulgte barna over på den nye skolen.Vi hadde egentlig tenkt en helt annen slutt enn den vi endte opp med. Den opprinnelige planen var at vi skulle slutte på den nye skolen. Men så kom korona. På et vis løftet korona problemstillingen til å handle om noe mer. Dermed valgte vi å ta det med i filmens sluttscene.
Det er en dokumentarfilm for barn mellom 6-8 år.
– Samtidig tror jeg voksne vil ha glede av den, noe vi også fikk bekreftet da filmen fikk verdenspremiere i Hotdocs sitt ordinære konkurranseprogram. Fortellinger fra dusjen er også en barnedokumentar, men med eldre barn igjen.Skolen ved havet vant prisen for Beste kortfilm på TIFF junior, og Fortellinger fra dusjen vant prisen i Nordisk Panorama sitt barneprogram. Det er flott at det blir laget barnedokumentar som kan hevde seg. Det er veldig viktig for oss å gi barn og unge en stemme. Begge filmene er samfunnsaktuelle. I Fortellinger fra dusjen blir temaet nakenhet tatt opp. Gode filmer for barn er også filmer som fungerer for de voksne. Dermed tenker jeg at man kan ha filmer både i et program for voksne, men også i et program for barn. Filmen vår er skutt for et stort lerret med nærbilder og detaljer. Det er viktig for meg at barn kan se gode dokumentarer på kino.
En av de største forskjellene mellom kortdokumentar og kortfiksjon er at man jobber med virkelige mennesker.
– Kortfiksjon er en kunstform i seg selv. Det er en fullstendig annerledes måte å jobbe på. De aller fleste barn vet ikke forskjellen på fiksjon og dokumentar. Det synes jeg er veldig interessant. Når jeg sier at det går an å se film om virkelige mennesker på et stort lerret, synes de det er kjemperart. På Nordisk Panorama var fiksjon og dokumentar i samme program, mens på BIFF er det kortdokumentar i et program og kortfiksjon i et annet. Likheten mellom dem er at begge formatene selvsagt kan reise samme problemstilling og være opptatt av de samme samfunnsaktuelle temaene. I fiksjon kan man kanskje jobbe mer eksperimentelt. Når man har med ekte mennesker å gjøre, må man også hele tiden forholde seg til etiske problemstillinger. Det har du ikke i fiksjon. Å lage film med barn fører med seg mange etiske problemstillinger. Du må ha samtykkeerklæringer fra absolutt alle foreldre og skoler.
Hun møtte på den største etiske utfordringen i scenen der Thorvin kommer på den nye skolen sin.
– Den første skoledagen hans var ganske kjip. Det at jeg ikke griper inn når han ikke finner hvor det nye klasserommet hans er, var utfordrende. Da tenkte jeg: Nei, vi er her med et observerende kamera, vi griper ikke inn. Det samme med Tilde som begynner å gråte på et tidspunkt i klassen. Vi snakket mye om det og at hun er modig når hun viser at det å gråte ikke er farlig. Dette er samtaler vi måtte ha med dem og foreldrene i etterkant. Hvis moren hennes hadde sagt «Nei, dette synes vi ikke er greit», hadde vi akseptert det.
Å finne en balanse mellom det å være personlig og privat er en av de største utfordringene med å lage dokumentar.
– Det ligger i dokumentarfilmens natur at du må være veldig tett på de menneskene du lager film om, for å få de til å åpne seg foran kameraet og være seg selv. Å finne en balanse er noe av arbeidet ditt som dokumentarfilmregissør. Det er forskjell på det å være personlig og privat. Når er det en dokumentarfilm bryter noen grenser der? Også kan man diskutere om det er interessant for publikum når ting blir privat.
FORTELLINGER FRA DUSJEN: Teresia Fant
– Jeg syntes det var trist å miste fellesskapet man kan ha i dusjen og heller plassere vegger mellom dusjene, akkurat som det er noe galt med å være naken.
Fortellinger fra dusjener produsert av Sarah Winge Sørensen for Stray Dogs og regissert av Teresia Fant. Den har vunnet barnepublikumsprisen på Nordisk Panorama og fått hedersomtale ved Nordic Talents, der den ble pitchet. Filmen er utviklet gjennom Nye Veier-ordningen i NFI.
Filmen undersøker ungdommers individuelle opplevelser fra fellesdusjen og garderoben etter gymtimene. Noen dusjer nakne, andre dusjer med undertøy og noen dropper å dusje. Men hvorfor er det sånn?
Fant holdt på med filmen i nesten tre år.
– Prosjektet begynte da jeg gikk på Filmskolen i Lillehammer. Da fikk vi i oppgave å gjøre et pilotprosjekt som vi skulle ta videre med oss utenfor skolen. I denne perioden hadde jeg hørt på svensk radio om mange ungdommer som ikke dusjer på ungdomsskolen, og at en løsning på dette var å bygge vegger mellom dusjene. Jeg reagerte veldig sterkt fordi jeg mente at dette ikke var en god løsning på problemet. Jeg syntes også det var trist å miste fellesdusjen. Selv var jeg en av de få som dusjet på ungdomsskolen etter gymtimene. Jeg syntes det var trist å miste fellesskapet man kan ha i dusjen og heller plassere vegger mellom dusjene, akkurat som det er noe galt med å være naken.
Så snakket hun med en i klassen sin og sa at hun ville skrive en kronikk om dette.
– Da sa hun at jeg heller burde lage en film. Først snakket jeg med mine klassekamerater om deres erfaringer fra dusjen etter gymtimene på ungdomsskolen. Så tok jeg kontakt med skoler og kom i kontakt med en elev som egentlig bare skulle vise meg rundt på skolen og fortelle meg litt om deres politikk rundt dusjing. Han er med i filmen og forteller om sin opplevelse fra fellesdusjen som homofil. Historien hans var veldig sterk, og da kom jeg fram til at jeg hadde lyst til å fortsette å intervjue ungdommer som fortalte sin historie. Så pitchet jeg det på Nordic Talents. Sarah (Winge-Sørensen) fra Stray Dogs tok kontakt med meg. Sammen søkte vi oss inn i Nye Veier-ordningen til NFI og kom inn der.
Sosiale medier har vært viktig for å komme i kontakt med de unge.
– Derfor kom også dans med som et element, fordi jeg ville gjøre noe som er litt annerledes og gøy. Det var heller ikke mulig å filme i garderoben. Da brukte vi dansere som ikke har fortalt noe selv i filmen. Jeg ville ikke at de også skulle føle at de måtte dele erfaringer. Vi hadde casting på dem. Dansescenene var en måte å visualisere opplevelsen av fellesgarderoben.
Hun har blitt mer ambivalent og innsett at spørsmålet er veldig komplekst; det er lett å glemme hvor vanskelig det er å være ungdom når man er voksen.
– Selvfølgelig ønsker jeg at det skal være naturlig å gå sammen i dusjen. De som har det fint i dusjen trives jo med det. Jeg ønsker å skape en bevissthet og ettertanke rundt ens egne opplevelser om det å være ungdom. Jeg gjorde en del ting som ungdom som jeg kanskje ikke skjønte helt hvorfor jeg gjorde der og da. Jeg skjulte for eksempel noen av mine kroppsdeler uten å virkelig vite hvorfor. Vi har ungdommer som dusjer og ungdommer som ikke dusjer. Det er fint å vise begge sider av saken. Mange dusjer nå hjemme fordi skolene har begynt å legge gymtimen til siste timen.
Både før og under korona var det en utfordring å få tilgang på skoler.
– Før korona var det en utfordring å få tilgang på skoler, fordi jeg trengte en lærer som kunne hjelpe meg å komme i kontakt med elever og finne tid i elevenes timeplan. Jeg ringte alle skoler i hele Oslo og mange utenfor. Jeg trengte en lærer som orket å gi tid til prosjektet. Det var den største utfordringen underveis, men da korona kom ble det enda verre.
Det har vært en krevende etisk balansegang at det er unge mennesker som snakker om en privat tematikk.
– Jeg og produsenten min Sarah (Winge-Sørensen) har underveis tenkt mye på hvordan ungdommene blir framstilt, særlig med tanke på at vi ønsket å dele klipp på sosiale medier. Foreldrene deres har vært med hele veien. Vi har brukt mye tid på å følge opp alle ungdommene. Jeg føler vi til slutt fant en god balanse, og alle ungdommene er fornøyde med hvordan de blir framstilt.
Filmen skal på BIFF, på Chicago International Childrens Film Festival, Doc Leipzig for Children og Aftenposten 1. november.
MANIFEST: Ane Hjort Guttu
– Manifest handler om motstand: Dersom man ikke kan forlate et system, hvordan kan man da gjøre motstand?
Ane Hjort Guttu har skrevet, regissert og produsert kortfilmen Manifestsammen med Elisabeth Kleppe i Aldeles film. Hybriddokumentaren fikk Kritikerprisen ved Rotterdam filmfestival.
Manifest er en fiktiv historie, i en dokumentarisk form, om en kunstskole i et stort universitet. På overflaten styres den av byråkratiske retningslinjer, men i hemmelighet opererer den som en eksperimentell skole med egne regler for undervisning, kursstruktur, evaluering og administrasjon. Ansatte og studenter har blant annet valgt sin egen hemmelige rektor, som samtidig er renholder ved skolen.
– Filmen handler om erfaringer jeg har gjort meg gjennom tjue år som underviser på ulike kunsthøyskoler i Norge. Jeg besøkte den nye kunsthøyskolen i Bergen, som er ganske ekstrem, rent arkitektonisk, og som etter min mening representerer en helt ny arkitektur for kunstutdanningene. Den minner mer om et prestisjetungt kontorbygg enn om en skole. Jeg kommer fra en kunstskolearkitektur der man som student kunne utfolde seg og eksperimentere.
Dermed begynte hun å se på endringene i styringsstrukturer for utdanningen og konsekvensene av ulike kvalitetsreformer som har foregått, inkludert Bolognaprosessen.
– Denne utviklingen har skapt en utdanning som er stadig mer preget av kontroll. Flere undersøkelser konkluderer med at ansatte på universitetene forsøker ofte å undervise på en annen måte enn den som er foreskrevet – rett og slett fordi de forsøker å ta vare på utdanningskvaliteten.
Hun skrev et manus som handlet om en skole som forsøker å unndra seg denne kontrollen.
– Det er foreskrevet en slags måte å jobbe på som ikke passer med faget. Derfor underviser man på den måten man selv synes er mulig og anstendig i forhold til det faget handler om. Det er en subversiv virkelighet som foregår hele tiden.
«Det eneste autentiske forholdet man kan ha til akademia i dag, det er et kriminelt forhold», sier den uoffisielle rektoren.
– Det sitatet kommer fra en amerikansk poet og teoretiker som heter Fred Moten. Han beskriver kontemporære universiteter som steder hvor man er nødt til å være i opposisjon for å kunne handle etisk. Hele offentlig sektor i Norge er transformert gjennom byråkratisering og New Public Management. Kanskje er det motproduktive i dette ekstra tydelig i kunstutdanningen, siden det per definisjon er en utdanning der man skal lære å tenke kritisk og å utfordre normer. Målstyring her er akkurat like absurd som for eksempel innen eldreomsorgen.
Studentene føler at de blir overvåket i dette nye bygget.
– Gjennom den transparente arkitekturen kan man betrakte studentene. Med digitale nøkkelkort kan man kontrollere hvem som har låst seg inn når og hvor. På digitale læringsplattformer kan læreren sjekke om studentene har lastet ned de tekstene de skal lese til kurs. Studentene beskriver at de internaliserer denne overvåkingen og begynner å «agere som student» heller enn å være tilstede i sine egne prosesser.
Hun valgte kortfilmformatet istedenfor langfilmformatet, fordi en lavbudsjetts langfilm koster minst fem millioner kroner, noe hun ikke hadde.
– Jeg får sagt det jeg vil si i kortfilmen. Manifesthandler om motstand: Dersom man ikke kan forlate et system, hvordan kan man da gjøre motstand? Hvordan kan vi kjempe for mer menneskelighet, enten det er i skolesystemet eller i eldreomsorgen?
Filmen går nå på en lang rekke filmfestivaler, hvorav de neste er BIFF og Courtisane Film Festival. Den er også blitt veldig populær på universiteter rundt omkring. I tillegg har den festpremiere på Kunstnernes Hus Kino 17. oktober.
Tre nye norske prisbelønte kortdokumentarer – Skolen ved havet, Fortellinger fra dusjen og Manifest – handler om elever og studenters utsatthet ved sine utdanningsinstitusjoner. Vi tok en prat med regissørene Solveig Melkeraaen, Teresia Fant og Ane Hjort Guttu om filmene som alle er tatt ut til det norske dokumentarprogrammet på BIFF.
Bergen Internasjonale film festival (BIFF, 20.- 28.10) er landets største mønstring av norsk kort- og dokumentarfilm. Årets program for dokumentar består av både premierefilmer og filmer som har markert seg på internasjonale festivaler.
Blant de prisbelønte filmskaperne finner vi Solveig Melkeraaen, Teresia Fant og Ane Hjort Guttu. Med henholdsvis Skolen ved havet, Fortellinger fra dusjenog Manifest har de allerede blitt prisbelønt ute før ordinær premiere hjemme i Norge. De tre filmskaperne skildrer alle unge menneskers utsatthet i møte med sementerte skole- og utdanningsinstitusjoner, og det er blant annet disse fellestrekkene som vekket vår interesse til å ta en prat med dem.
SKOLEN VED HAVET: Solveig Melkeraaen
– På et vis løftet korona problemstillingen til å handle om noe mer.
Skolen ved haveter produsert av Ingvil Giske for Medieoperatørene og regissert av Solveig Melkeraaen. Filmen hadde verdenspremiere på Hot Docs Canadian International Documentary Festival i januar, og har vunnet prisen for Beste kortfilm ved Cinema in Sneakers 2021 i Warszawa og prisen for Beste kortfilm ved TIFF Junior 2021.
Filmen følger Thorvin Olsen og Tilde Skjerve som går i første klasse på Strengelvåg skole i Øksnes kommune i Vesterålen, som nå skal nedlegges. Hva tenker de om nedleggelsen? Hvordan blir det å begynne på en ny og mer sentralisert skole med mange elever i hver klasse?
Melkeraaen kommer selv fra Øksnes kommune.
– I løpet av de siste ti årene har det blitt lagt ned fire skoler i hjemkommunen min. Jeg hadde lyst til å lage en film om denne problematikken sett gjennom barnas blikk. Som det blir sagt i filmen er det femti grunnskoler som legges ned i Norge hvert eneste år. Det er et tema som blir debattert mye blant voksne. Under valgkampen var det laget en reportasje på NRK med noen foreldre om hvordan de opplevde dette. Men jeg har ikke sett en dokumentarfilm om hvordan dette oppleves fra barnas perspektiv.
Filmen styres av barnas perspektiv.
– Da jeg leste at denne skolen skulle legges ned i lokalavisa som jeg fortsatt abonnerer på, selv om jeg bor i Oslo, hadde jeg lyst til å reise hjem for å se om jeg kunne lage en film om dette. Jeg ønsket å finne noen barn og personligheter som kom gjennom kamera. Da Thorvin begynte å snakke til meg, visste jeg at jeg hadde en film. Vi fulgte barna over på den nye skolen.Vi hadde egentlig tenkt en helt annen slutt enn den vi endte opp med. Den opprinnelige planen var at vi skulle slutte på den nye skolen. Men så kom korona. På et vis løftet korona problemstillingen til å handle om noe mer. Dermed valgte vi å ta det med i filmens sluttscene.
Det er en dokumentarfilm for barn mellom 6-8 år.
– Samtidig tror jeg voksne vil ha glede av den, noe vi også fikk bekreftet da filmen fikk verdenspremiere i Hotdocs sitt ordinære konkurranseprogram. Fortellinger fra dusjen er også en barnedokumentar, men med eldre barn igjen.Skolen ved havet vant prisen for Beste kortfilm på TIFF junior, og Fortellinger fra dusjen vant prisen i Nordisk Panorama sitt barneprogram. Det er flott at det blir laget barnedokumentar som kan hevde seg. Det er veldig viktig for oss å gi barn og unge en stemme. Begge filmene er samfunnsaktuelle. I Fortellinger fra dusjen blir temaet nakenhet tatt opp. Gode filmer for barn er også filmer som fungerer for de voksne. Dermed tenker jeg at man kan ha filmer både i et program for voksne, men også i et program for barn. Filmen vår er skutt for et stort lerret med nærbilder og detaljer. Det er viktig for meg at barn kan se gode dokumentarer på kino.
En av de største forskjellene mellom kortdokumentar og kortfiksjon er at man jobber med virkelige mennesker.
– Kortfiksjon er en kunstform i seg selv. Det er en fullstendig annerledes måte å jobbe på. De aller fleste barn vet ikke forskjellen på fiksjon og dokumentar. Det synes jeg er veldig interessant. Når jeg sier at det går an å se film om virkelige mennesker på et stort lerret, synes de det er kjemperart. På Nordisk Panorama var fiksjon og dokumentar i samme program, mens på BIFF er det kortdokumentar i et program og kortfiksjon i et annet. Likheten mellom dem er at begge formatene selvsagt kan reise samme problemstilling og være opptatt av de samme samfunnsaktuelle temaene. I fiksjon kan man kanskje jobbe mer eksperimentelt. Når man har med ekte mennesker å gjøre, må man også hele tiden forholde seg til etiske problemstillinger. Det har du ikke i fiksjon. Å lage film med barn fører med seg mange etiske problemstillinger. Du må ha samtykkeerklæringer fra absolutt alle foreldre og skoler.
Hun møtte på den største etiske utfordringen i scenen der Thorvin kommer på den nye skolen sin.
– Den første skoledagen hans var ganske kjip. Det at jeg ikke griper inn når han ikke finner hvor det nye klasserommet hans er, var utfordrende. Da tenkte jeg: Nei, vi er her med et observerende kamera, vi griper ikke inn. Det samme med Tilde som begynner å gråte på et tidspunkt i klassen. Vi snakket mye om det og at hun er modig når hun viser at det å gråte ikke er farlig. Dette er samtaler vi måtte ha med dem og foreldrene i etterkant. Hvis moren hennes hadde sagt «Nei, dette synes vi ikke er greit», hadde vi akseptert det.
Å finne en balanse mellom det å være personlig og privat er en av de største utfordringene med å lage dokumentar.
– Det ligger i dokumentarfilmens natur at du må være veldig tett på de menneskene du lager film om, for å få de til å åpne seg foran kameraet og være seg selv. Å finne en balanse er noe av arbeidet ditt som dokumentarfilmregissør. Det er forskjell på det å være personlig og privat. Når er det en dokumentarfilm bryter noen grenser der? Også kan man diskutere om det er interessant for publikum når ting blir privat.
FORTELLINGER FRA DUSJEN: Teresia Fant
– Jeg syntes det var trist å miste fellesskapet man kan ha i dusjen og heller plassere vegger mellom dusjene, akkurat som det er noe galt med å være naken.
Fortellinger fra dusjener produsert av Sarah Winge Sørensen for Stray Dogs og regissert av Teresia Fant. Den har vunnet barnepublikumsprisen på Nordisk Panorama og fått hedersomtale ved Nordic Talents, der den ble pitchet. Filmen er utviklet gjennom Nye Veier-ordningen i NFI.
Filmen undersøker ungdommers individuelle opplevelser fra fellesdusjen og garderoben etter gymtimene. Noen dusjer nakne, andre dusjer med undertøy og noen dropper å dusje. Men hvorfor er det sånn?
Fant holdt på med filmen i nesten tre år.
– Prosjektet begynte da jeg gikk på Filmskolen i Lillehammer. Da fikk vi i oppgave å gjøre et pilotprosjekt som vi skulle ta videre med oss utenfor skolen. I denne perioden hadde jeg hørt på svensk radio om mange ungdommer som ikke dusjer på ungdomsskolen, og at en løsning på dette var å bygge vegger mellom dusjene. Jeg reagerte veldig sterkt fordi jeg mente at dette ikke var en god løsning på problemet. Jeg syntes også det var trist å miste fellesdusjen. Selv var jeg en av de få som dusjet på ungdomsskolen etter gymtimene. Jeg syntes det var trist å miste fellesskapet man kan ha i dusjen og heller plassere vegger mellom dusjene, akkurat som det er noe galt med å være naken.
Så snakket hun med en i klassen sin og sa at hun ville skrive en kronikk om dette.
– Da sa hun at jeg heller burde lage en film. Først snakket jeg med mine klassekamerater om deres erfaringer fra dusjen etter gymtimene på ungdomsskolen. Så tok jeg kontakt med skoler og kom i kontakt med en elev som egentlig bare skulle vise meg rundt på skolen og fortelle meg litt om deres politikk rundt dusjing. Han er med i filmen og forteller om sin opplevelse fra fellesdusjen som homofil. Historien hans var veldig sterk, og da kom jeg fram til at jeg hadde lyst til å fortsette å intervjue ungdommer som fortalte sin historie. Så pitchet jeg det på Nordic Talents. Sarah (Winge-Sørensen) fra Stray Dogs tok kontakt med meg. Sammen søkte vi oss inn i Nye Veier-ordningen til NFI og kom inn der.
Sosiale medier har vært viktig for å komme i kontakt med de unge.
– Derfor kom også dans med som et element, fordi jeg ville gjøre noe som er litt annerledes og gøy. Det var heller ikke mulig å filme i garderoben. Da brukte vi dansere som ikke har fortalt noe selv i filmen. Jeg ville ikke at de også skulle føle at de måtte dele erfaringer. Vi hadde casting på dem. Dansescenene var en måte å visualisere opplevelsen av fellesgarderoben.
Hun har blitt mer ambivalent og innsett at spørsmålet er veldig komplekst; det er lett å glemme hvor vanskelig det er å være ungdom når man er voksen.
– Selvfølgelig ønsker jeg at det skal være naturlig å gå sammen i dusjen. De som har det fint i dusjen trives jo med det. Jeg ønsker å skape en bevissthet og ettertanke rundt ens egne opplevelser om det å være ungdom. Jeg gjorde en del ting som ungdom som jeg kanskje ikke skjønte helt hvorfor jeg gjorde der og da. Jeg skjulte for eksempel noen av mine kroppsdeler uten å virkelig vite hvorfor. Vi har ungdommer som dusjer og ungdommer som ikke dusjer. Det er fint å vise begge sider av saken. Mange dusjer nå hjemme fordi skolene har begynt å legge gymtimen til siste timen.
Både før og under korona var det en utfordring å få tilgang på skoler.
– Før korona var det en utfordring å få tilgang på skoler, fordi jeg trengte en lærer som kunne hjelpe meg å komme i kontakt med elever og finne tid i elevenes timeplan. Jeg ringte alle skoler i hele Oslo og mange utenfor. Jeg trengte en lærer som orket å gi tid til prosjektet. Det var den største utfordringen underveis, men da korona kom ble det enda verre.
Det har vært en krevende etisk balansegang at det er unge mennesker som snakker om en privat tematikk.
– Jeg og produsenten min Sarah (Winge-Sørensen) har underveis tenkt mye på hvordan ungdommene blir framstilt, særlig med tanke på at vi ønsket å dele klipp på sosiale medier. Foreldrene deres har vært med hele veien. Vi har brukt mye tid på å følge opp alle ungdommene. Jeg føler vi til slutt fant en god balanse, og alle ungdommene er fornøyde med hvordan de blir framstilt.
Filmen skal på BIFF, på Chicago International Childrens Film Festival, Doc Leipzig for Children og Aftenposten 1. november.
MANIFEST: Ane Hjort Guttu
– Manifest handler om motstand: Dersom man ikke kan forlate et system, hvordan kan man da gjøre motstand?
Ane Hjort Guttu har skrevet, regissert og produsert kortfilmen Manifestsammen med Elisabeth Kleppe i Aldeles film. Hybriddokumentaren fikk Kritikerprisen ved Rotterdam filmfestival.
Manifest er en fiktiv historie, i en dokumentarisk form, om en kunstskole i et stort universitet. På overflaten styres den av byråkratiske retningslinjer, men i hemmelighet opererer den som en eksperimentell skole med egne regler for undervisning, kursstruktur, evaluering og administrasjon. Ansatte og studenter har blant annet valgt sin egen hemmelige rektor, som samtidig er renholder ved skolen.
– Filmen handler om erfaringer jeg har gjort meg gjennom tjue år som underviser på ulike kunsthøyskoler i Norge. Jeg besøkte den nye kunsthøyskolen i Bergen, som er ganske ekstrem, rent arkitektonisk, og som etter min mening representerer en helt ny arkitektur for kunstutdanningene. Den minner mer om et prestisjetungt kontorbygg enn om en skole. Jeg kommer fra en kunstskolearkitektur der man som student kunne utfolde seg og eksperimentere.
Dermed begynte hun å se på endringene i styringsstrukturer for utdanningen og konsekvensene av ulike kvalitetsreformer som har foregått, inkludert Bolognaprosessen.
– Denne utviklingen har skapt en utdanning som er stadig mer preget av kontroll. Flere undersøkelser konkluderer med at ansatte på universitetene forsøker ofte å undervise på en annen måte enn den som er foreskrevet – rett og slett fordi de forsøker å ta vare på utdanningskvaliteten.
Hun skrev et manus som handlet om en skole som forsøker å unndra seg denne kontrollen.
– Det er foreskrevet en slags måte å jobbe på som ikke passer med faget. Derfor underviser man på den måten man selv synes er mulig og anstendig i forhold til det faget handler om. Det er en subversiv virkelighet som foregår hele tiden.
«Det eneste autentiske forholdet man kan ha til akademia i dag, det er et kriminelt forhold», sier den uoffisielle rektoren.
– Det sitatet kommer fra en amerikansk poet og teoretiker som heter Fred Moten. Han beskriver kontemporære universiteter som steder hvor man er nødt til å være i opposisjon for å kunne handle etisk. Hele offentlig sektor i Norge er transformert gjennom byråkratisering og New Public Management. Kanskje er det motproduktive i dette ekstra tydelig i kunstutdanningen, siden det per definisjon er en utdanning der man skal lære å tenke kritisk og å utfordre normer. Målstyring her er akkurat like absurd som for eksempel innen eldreomsorgen.
Studentene føler at de blir overvåket i dette nye bygget.
– Gjennom den transparente arkitekturen kan man betrakte studentene. Med digitale nøkkelkort kan man kontrollere hvem som har låst seg inn når og hvor. På digitale læringsplattformer kan læreren sjekke om studentene har lastet ned de tekstene de skal lese til kurs. Studentene beskriver at de internaliserer denne overvåkingen og begynner å «agere som student» heller enn å være tilstede i sine egne prosesser.
Hun valgte kortfilmformatet istedenfor langfilmformatet, fordi en lavbudsjetts langfilm koster minst fem millioner kroner, noe hun ikke hadde.
– Jeg får sagt det jeg vil si i kortfilmen. Manifesthandler om motstand: Dersom man ikke kan forlate et system, hvordan kan man da gjøre motstand? Hvordan kan vi kjempe for mer menneskelighet, enten det er i skolesystemet eller i eldreomsorgen?
Filmen går nå på en lang rekke filmfestivaler, hvorav de neste er BIFF og Courtisane Film Festival. Den er også blitt veldig populær på universiteter rundt omkring. I tillegg har den festpremiere på Kunstnernes Hus Kino 17. oktober.