For å portrettere Europas mest beskyttede kvinne, imamen Seyran Ates, måtte Nefise Özkal Lorentzen manøvrere seg blant skeptiske sikkerhetsvakter og utholde avhør hos kinesisk politi. Det sterkeste øyeblikket inntraff likevel da hun førte Ates sammen med foreldrene til Bano Abobakar Rashid som ble tatt av terroren på Utøya.
Dokumentarfilmen Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam, regissert av Nefise Özkal Lorentzen, får Norgespremiere under Den norske filmfestivalen (21.-27.8). Filmen har så langt fått strålende mottakelser på filmfestivalene CPH:DOX, San Francisco International Film Festival, Movies that Matter Festival in the Haag, Hot Docs, DOXA, One World Film Festival i Praha og Biografilm Festival i Bologna.
Filmen forteller den personlige historien til tysk-kurdiske Seyran Ates, fra en barndom i slummen i Istanbul til internasjonal ikonstatus som imam. Allerede som ung muslimsk jente i Berlin startet hun kampen mot religiøs undertrykkelse og med mål om å skape en seksuell revolusjon innen Islam. I dag er hun advokat, feminist og en av de første kvinnelige imamene i Europa, der hun har åpnet den første moskeen uten atskillelse mellom kjønnene.
Özkal Lorentzen har regissert og produsert en rekke kontroversielle dokumentarfilmer om Islam: Trilogien Gender Me (2008) omhandler homoseksualitet og Islam, A Balloon for Allah (2011) berører kvinnenes stilling i Islam og i Manislam (2014) utforsker hun maskulinitet og Islam.
Regissøren har tidligere blitt nominert til History Makers Award i New York. Hun har samarbeidet med flere frivillige organisasjoner i land som Indonesia, Kina, Bangladesh, Tyrkia, Tyskland og USA med workshop-konseptet “kjønnsaktivisme gjennom film”. Siden 2004 har hun drevet filmselskapet Integral Film sammen med ektemannen Jørgen Lorentzen.
Prosessen på denne filmen tok mange ulike veier over lang tid.
– Da jeg fullførte den siste delen av trilogien min om Islam med Manislam i 2014, hadde jeg egentlig tenkt å gjøre andre prosjekter som ikke handler om Islam. Men så kom jeg over en tekst om kvinnelige imamer i Kina og bestemte meg for å lage en film om kvinnelige imamer i verden. Arbeidstittelen for dette prosjekter var The First Supper. Så leste jeg om den danske imamen Sherin Khankan som også har en film om seg selv som heter Reformisten (2019). Jeg begynte å jobbe med Sherin og andre imamer. Så ga moren min en artikkel til meg om Seyran Ates. Jeg reiste med en gang til Berlin for å finne ut av hvem denne damen er. Det var da jeg bestemte meg for å heller lage et eksklusivt portrett av henne.
De ble ferdig med opptakene i Oslo, Berlin, Madrid og Kina i februar 2020. Men å få tilgang var vanskeligere enn normalt.
– Det var et krevende prosjekt fordi Seyran lever med sine sikkerhetsvakter, som hun kaller “sine engler”, døgnet rundt siden hun i 1984 ble forsøkt drept av muslimske fundamentalister. I starten var det ikke lett å komme inn i hennes sirkel på grunn av at hun lever under strenge sikkerhetstiltak. Hun er angivelig Europas mest beskyttede sivile kvinne. Første gang vi filmet henne i moskeen fikk jeg ikke lov til å sitte alene med henne sammen med fotografen min Anders Hoft. Dørene måtte være åpne og det var både en sikkerhetsvakt inne og ute. Da vi måtte hente noe utenfra var sikkerhetsvaktene hele tiden på vakt. Vi hadde ikke den normale «intimfriheten» vi vanligvis pleier å ha.
Da Seyran så trilogien til Özkal Lorentzen skjønte hun at de ikke bare deler samme mål om kjønnsrevolusjon i Islam, men også har den samme kunstneriske visjonen når det kommer til historiefortelling.
– Seyran er vant til å gjøre tusenvis av intervjuer for media, men hun har alltid ønsket å fortelle historien sin på en mer kunstnerisk måte. Da vi fant ut at Carl Jung var en av våre mange felles inspirasjonskilder, ga hun meg lov til å fortelle om hennes drømmer, savn og sorger. Jeg håper folk blir kjent med henne gjennom at hennes visjon blir vår visjon. Målet mitt er å avmystifisere maktens kraft og gi alle følelsen av at vi samlet kan skape revolusjon.
Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen var da Ates møtte foreldrene til avdøde Bano Abobakar Rashid – et av ofrene for terroren på Utøya 22. juli 2011.
– Da Seyran møtte Banos foreldre, Mustafa og Bayan, ble det en veldig sterk opplevelse. Bano var ung da hun døde og det er gått ti år siden terroren rev henne vekk. Seyran har selv opplevd å bli skutt på i ung alder og identifiserte seg med Bano. Bano kunne blitt en sterk stemme i norsk politikk. Kanskje kunne hun ha sittet i regjering eller studert juss, som Seyran. Jeg beundrer åpenheten til Banos familie. I Banos begravelse var det både en imam og en prest. Familien har samme visjoner som Seyran, de har beholdt visjonene de hadde da de mistet sin datter. De kunne blitt veldig bitre, sinte og lukkede, men de ønsket å samle religionene og kulturene i sorgen sin. Derfor har jeg enorm respekt for denne familien og deres kraft midt i sorgen.
Hun ønsker at filmen kan bidra til å skape en ny, og ikke minst en mer ærlig debatt om Islam og kjønn.
– Jeg er ganske lei av dobbeltmoralen som omringer oss alle. Filmen er også spesielt viktig i år, ti år etter 22. juli og tjue år etter 9/11. Disse hendelsene trigger våre såre punkter og har gjort oss vitner til økende terror, despotisme og hjelpeløshet. Hvis vi ikke snakker om kjernen av problemet, kan vi også bli medskyldige i potensielle nye terrorangrep som vil kunne komme fra alle retninger. Derfor vil jeg snakke om ubehagelige ting som sex og religion.
Da de skulle filme i Kina ble de stoppet av sikkerhetspolitiet.
– Det var skummelt. Vi hadde et ni timers langt avhør i Kina med sikkerhetspolitiet, der de spurte oss om hvorfor vi var der, hva motivasjonen vår var og om vi har noen fiender. Men politiavhøret var noe både jeg, Seyran og fotografen min Anders opplevde som uforglemmelig, fordi det gjorde oss til et enda sterkere team. Seyran fikk ikke truffet de kvinnelige imamene i Kina, men jeg håper at hun gjør det neste gang.
Özkal Lorentzen samarbeider med ulike filmfestivaler og filmskoler i Kina.
– Kina betyr mye for meg. Jeg kjenner ganske mange i filmmiljøet der og ser hvor mye aktivisme som finnes der. For meg er Kina et fascinerende land. Kanskje fordi jeg der finner de motsetningene som jeg er vant til å finne i Tyrkia. De siste tre årene har jeg jobbet med China Women Film Festival og skapt et samarbeidsprosjekt der norske og kinesiske filmstudenter har laget korte dokumentarer om menneskerettigheter. Disse filmene blir vist parallellt både i Beijing og på Lillehammer.
Özkal Lorentzen er vant til at prosjektene hennes ikke blir finansiert med en gang.
– Jeg søker kanskje tre til fire ganger og får et ja til slutt. Siden 2018 har jeg undervist ved TV-skolen i dokumentarregi (Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi ved Høgskolen i Innlandet). Jeg sier til studentene mine at hvis de ønsker å være dokumentarfilmskapere, må de tro på seg selv og sitt prosjekt – de kan ikke forvente at noen skal oppdage dem og finansiere prosjektene med en gang. Jeg sier også at man ikke må ta disse avslagene personlig og at det er viktig som kunstner å tenke fem år foran institusjonene. Det er den holdningen man må ha. Nå går filmen vår overalt på alle festivaler. Det kan virke som om alt var selvsagt fra begynnelsen av, men det var det absolutt ikke.
Hun hadde med seg et filmteam som hun har samarbeidet med i flere år.
– Jeg har jobbet med fotograf Anders Hoft hele veien på denne filmen, fordi jeg bare ville ha ett cinematografisk uttrykk. Klipperen Morten Haslerud var enten regiassistent eller klippeassistent i mine tidligere filmer med Integral Film. Simon M. Valentine, som har komponert musikken, har jeg også jobbet med de siste femten årene som min animatør og komponist. Produsenten min, Jørgen Lorentzen, har vært med meg i mange år med sitt kritiske blikk og enorme kunnskap. Jeg hadde et team som jeg helt blindt kunne kaste meg over og vite at de tok vare på meg.
Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam får norsk kinopremiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund (21.-27.august). Før det vises den på WorldPride and Eurogames i København og Rhode Island Film Festival i USA. Etter Haugesund skal den videre til North West Fest i Canada, United Nations International Film Festival og ti andre filmfestivaler. Når filmen får sin kinopremiere i Norge er fortsatt uvisst.
For å portrettere Europas mest beskyttede kvinne, imamen Seyran Ates, måtte Nefise Özkal Lorentzen manøvrere seg blant skeptiske sikkerhetsvakter og utholde avhør hos kinesisk politi. Det sterkeste øyeblikket inntraff likevel da hun førte Ates sammen med foreldrene til Bano Abobakar Rashid som ble tatt av terroren på Utøya.
Dokumentarfilmen Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam, regissert av Nefise Özkal Lorentzen, får Norgespremiere under Den norske filmfestivalen (21.-27.8). Filmen har så langt fått strålende mottakelser på filmfestivalene CPH:DOX, San Francisco International Film Festival, Movies that Matter Festival in the Haag, Hot Docs, DOXA, One World Film Festival i Praha og Biografilm Festival i Bologna.
Filmen forteller den personlige historien til tysk-kurdiske Seyran Ates, fra en barndom i slummen i Istanbul til internasjonal ikonstatus som imam. Allerede som ung muslimsk jente i Berlin startet hun kampen mot religiøs undertrykkelse og med mål om å skape en seksuell revolusjon innen Islam. I dag er hun advokat, feminist og en av de første kvinnelige imamene i Europa, der hun har åpnet den første moskeen uten atskillelse mellom kjønnene.
Özkal Lorentzen har regissert og produsert en rekke kontroversielle dokumentarfilmer om Islam: Trilogien Gender Me (2008) omhandler homoseksualitet og Islam, A Balloon for Allah (2011) berører kvinnenes stilling i Islam og i Manislam (2014) utforsker hun maskulinitet og Islam.
Regissøren har tidligere blitt nominert til History Makers Award i New York. Hun har samarbeidet med flere frivillige organisasjoner i land som Indonesia, Kina, Bangladesh, Tyrkia, Tyskland og USA med workshop-konseptet “kjønnsaktivisme gjennom film”. Siden 2004 har hun drevet filmselskapet Integral Film sammen med ektemannen Jørgen Lorentzen.
Prosessen på denne filmen tok mange ulike veier over lang tid.
– Da jeg fullførte den siste delen av trilogien min om Islam med Manislam i 2014, hadde jeg egentlig tenkt å gjøre andre prosjekter som ikke handler om Islam. Men så kom jeg over en tekst om kvinnelige imamer i Kina og bestemte meg for å lage en film om kvinnelige imamer i verden. Arbeidstittelen for dette prosjekter var The First Supper. Så leste jeg om den danske imamen Sherin Khankan som også har en film om seg selv som heter Reformisten (2019). Jeg begynte å jobbe med Sherin og andre imamer. Så ga moren min en artikkel til meg om Seyran Ates. Jeg reiste med en gang til Berlin for å finne ut av hvem denne damen er. Det var da jeg bestemte meg for å heller lage et eksklusivt portrett av henne.
De ble ferdig med opptakene i Oslo, Berlin, Madrid og Kina i februar 2020. Men å få tilgang var vanskeligere enn normalt.
– Det var et krevende prosjekt fordi Seyran lever med sine sikkerhetsvakter, som hun kaller “sine engler”, døgnet rundt siden hun i 1984 ble forsøkt drept av muslimske fundamentalister. I starten var det ikke lett å komme inn i hennes sirkel på grunn av at hun lever under strenge sikkerhetstiltak. Hun er angivelig Europas mest beskyttede sivile kvinne. Første gang vi filmet henne i moskeen fikk jeg ikke lov til å sitte alene med henne sammen med fotografen min Anders Hoft. Dørene måtte være åpne og det var både en sikkerhetsvakt inne og ute. Da vi måtte hente noe utenfra var sikkerhetsvaktene hele tiden på vakt. Vi hadde ikke den normale «intimfriheten» vi vanligvis pleier å ha.
Da Seyran så trilogien til Özkal Lorentzen skjønte hun at de ikke bare deler samme mål om kjønnsrevolusjon i Islam, men også har den samme kunstneriske visjonen når det kommer til historiefortelling.
– Seyran er vant til å gjøre tusenvis av intervjuer for media, men hun har alltid ønsket å fortelle historien sin på en mer kunstnerisk måte. Da vi fant ut at Carl Jung var en av våre mange felles inspirasjonskilder, ga hun meg lov til å fortelle om hennes drømmer, savn og sorger. Jeg håper folk blir kjent med henne gjennom at hennes visjon blir vår visjon. Målet mitt er å avmystifisere maktens kraft og gi alle følelsen av at vi samlet kan skape revolusjon.
Et av de sterkeste øyeblikkene i filmen var da Ates møtte foreldrene til avdøde Bano Abobakar Rashid – et av ofrene for terroren på Utøya 22. juli 2011.
– Da Seyran møtte Banos foreldre, Mustafa og Bayan, ble det en veldig sterk opplevelse. Bano var ung da hun døde og det er gått ti år siden terroren rev henne vekk. Seyran har selv opplevd å bli skutt på i ung alder og identifiserte seg med Bano. Bano kunne blitt en sterk stemme i norsk politikk. Kanskje kunne hun ha sittet i regjering eller studert juss, som Seyran. Jeg beundrer åpenheten til Banos familie. I Banos begravelse var det både en imam og en prest. Familien har samme visjoner som Seyran, de har beholdt visjonene de hadde da de mistet sin datter. De kunne blitt veldig bitre, sinte og lukkede, men de ønsket å samle religionene og kulturene i sorgen sin. Derfor har jeg enorm respekt for denne familien og deres kraft midt i sorgen.
Hun ønsker at filmen kan bidra til å skape en ny, og ikke minst en mer ærlig debatt om Islam og kjønn.
– Jeg er ganske lei av dobbeltmoralen som omringer oss alle. Filmen er også spesielt viktig i år, ti år etter 22. juli og tjue år etter 9/11. Disse hendelsene trigger våre såre punkter og har gjort oss vitner til økende terror, despotisme og hjelpeløshet. Hvis vi ikke snakker om kjernen av problemet, kan vi også bli medskyldige i potensielle nye terrorangrep som vil kunne komme fra alle retninger. Derfor vil jeg snakke om ubehagelige ting som sex og religion.
Da de skulle filme i Kina ble de stoppet av sikkerhetspolitiet.
– Det var skummelt. Vi hadde et ni timers langt avhør i Kina med sikkerhetspolitiet, der de spurte oss om hvorfor vi var der, hva motivasjonen vår var og om vi har noen fiender. Men politiavhøret var noe både jeg, Seyran og fotografen min Anders opplevde som uforglemmelig, fordi det gjorde oss til et enda sterkere team. Seyran fikk ikke truffet de kvinnelige imamene i Kina, men jeg håper at hun gjør det neste gang.
Özkal Lorentzen samarbeider med ulike filmfestivaler og filmskoler i Kina.
– Kina betyr mye for meg. Jeg kjenner ganske mange i filmmiljøet der og ser hvor mye aktivisme som finnes der. For meg er Kina et fascinerende land. Kanskje fordi jeg der finner de motsetningene som jeg er vant til å finne i Tyrkia. De siste tre årene har jeg jobbet med China Women Film Festival og skapt et samarbeidsprosjekt der norske og kinesiske filmstudenter har laget korte dokumentarer om menneskerettigheter. Disse filmene blir vist parallellt både i Beijing og på Lillehammer.
Özkal Lorentzen er vant til at prosjektene hennes ikke blir finansiert med en gang.
– Jeg søker kanskje tre til fire ganger og får et ja til slutt. Siden 2018 har jeg undervist ved TV-skolen i dokumentarregi (Fakultetet for audiovisuelle medier og kreativ teknologi ved Høgskolen i Innlandet). Jeg sier til studentene mine at hvis de ønsker å være dokumentarfilmskapere, må de tro på seg selv og sitt prosjekt – de kan ikke forvente at noen skal oppdage dem og finansiere prosjektene med en gang. Jeg sier også at man ikke må ta disse avslagene personlig og at det er viktig som kunstner å tenke fem år foran institusjonene. Det er den holdningen man må ha. Nå går filmen vår overalt på alle festivaler. Det kan virke som om alt var selvsagt fra begynnelsen av, men det var det absolutt ikke.
Hun hadde med seg et filmteam som hun har samarbeidet med i flere år.
– Jeg har jobbet med fotograf Anders Hoft hele veien på denne filmen, fordi jeg bare ville ha ett cinematografisk uttrykk. Klipperen Morten Haslerud var enten regiassistent eller klippeassistent i mine tidligere filmer med Integral Film. Simon M. Valentine, som har komponert musikken, har jeg også jobbet med de siste femten årene som min animatør og komponist. Produsenten min, Jørgen Lorentzen, har vært med meg i mange år med sitt kritiske blikk og enorme kunnskap. Jeg hadde et team som jeg helt blindt kunne kaste meg over og vite at de tok vare på meg.
Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam får norsk kinopremiere under Den norske filmfestivalen i Haugesund (21.-27.august). Før det vises den på WorldPride and Eurogames i København og Rhode Island Film Festival i USA. Etter Haugesund skal den videre til North West Fest i Canada, United Nations International Film Festival og ti andre filmfestivaler. Når filmen får sin kinopremiere i Norge er fortsatt uvisst.
