Fordi vi lever i en verden med mye støy renser Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i «Oh, it Hertz!» som denne uken har verdenspremiere på CPH:DOX. Gunnar Iversen opplever filmen som en overraskende reise som får en til å tenke annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.
Foto: Dr Toby Heys som forteller om lyd som våpen
Lyd er vibrasjoner og informasjon. Lyd er følelser og anknytninger til verden. Men lyd er også påvirkning og manipulasjon, ja til og med noe som kan påføre oss smerte og være et våpen. Lyd kan rive i stykker, men også gjøre oss hele igjen. Det er denne lydens mangfoldighet Gunnar Hall Jensens nye helaftens dokumentarfilm Oh, it Hertz! handler om. Den tar oss med på en svimlende reise gjennom en verden av lyd og musikk, og skisserer konturene av en slags lydens økologi.
Oh, it Hertz! er både et portrett av lydkunstneren Laurie Amat, og en litt vimsete og slentrende, men alltid interessant og spennende oppdagelsesreise gjennom en verden av lyd, støy og musikk. Gunnar Hall Jensen vil at vi skal stoppe opp og lytte mer oppmerksomt til verden. Tune in, sier han gjennom filmen sin, men ikke drop out. For lyd er helse, lyd er kjærlighet, og lyd er det som kobler oss til verden.
Med Oh, it Hertz! ønsker Gunnar Hall Jensen å lære oss å lytte. Dersom vi ikke lytter til våre omgivelser taper vi noe av rikdommen i verden og grunntonen i livet vårt, sier de mange som intervjues i filmen og gir forskjellige perspektiver på våre akustiske omgivelser. Det er både en svimlende og av og til også litt famlende reise. Som starter nærmest med en paranoid konspirasjonsteori, fortsetter med en nysgjerrig reise gjennom noen av de mest særegne sidene ved lydkunst, lydforskning og lydbruk, og ender på mollstemt vis med tanker om døden og «den siste lyd».
Det er en rik, givende og inspirerende reise. Filmen tar opp temaer som kanskje ikke er overraskende og nye, men klarer å lade både intervjuer og montasjesekvenser med et helt særegent nærvær. Den kaster ny lyd over ting vi allerede vet og skisserer nye perspektiver på lydene omkring oss. Vi lærer mye underveis på den omtumlende lydreisen, og vi fatter omfanget av lydenes forhold til våre omgivelser, våre kropper og våre sinn.
Hall Jensens nye film handler til syvende og sist om oppmerksomhet. Vi skal spisse ørene, sier han, strekke dem ut slik at vi oppfatter mer av det omgivelsene vil si oss. Vi skal sanse hvordan verden rundt oss er en verden av vibrasjoner og harmoni, men også disharmoni, dissonans og støy. Etter å ha sett og hørt Oh, it Hertz! strekker vi ørene litt lenger, vi spisser dem, for å lytte oppmerksomt til verden og oss selv. Fordi vi lever i en verden med mye støy og disharmoni, og mye unødig lydforurensning av mekaniske og elektroniske lyder, renser også Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i sin film. Det er en filmreise vel verd å ta, en overraskende reise som garantert får en til å tenke litt annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.
Mange føler nok at de kjenner Gunnar Hall Jensen ganske godt, selv om de aldri har truffet ham. Til nå har han utlevert seg selv i film etter film, skildret egne følelser og kroppslige lyter, og skildret sin rastløse søken etter mening i tilværelsen. Hall Jensen har framstått som en av våre mest modige dokumentarfilmskapere. Hans filmprosjekter har vært dypt personlige, kanskje til og med private, men samtidig alltid også allmennmenneskelige.
Gunnar Hall Jensen fikk et gjennombrudd som filmskaper i 2003 med dokumentaren Gunnar Goes Comfortable. Dette er utvilsomt en av tiårets aller beste filmer. Filmen er et hudløst og nådeløst selvportrett, der regissøren summerer opp sitt liv, og foretar et åpenhjertig selvoppgjør. I denne prosessen blir han ikke bare dypt personlig, men han tematiserer også allmenne følelser og forestillinger på en kraftfull og viktig måte. Ikke minst skildrer han giftig maskulinitet på en innfølende, tankevekkende og opprivende måte.
I Gunnar Goes Comfortable framstår regissøren selv i all sin menneskelige skjørhet og sårbarhet. Alle feil og lyter vises fram. Alle feiltrinn eksponeres. Skyld og skam har sin naturlige plass. Han vil tilstå sin menneskelighet, bekjenne sin skrøpelighet, og be om syndsforlatelse. Han holder domstol over sitt eget liv, men dømmer hverken seg selv, sine foreldre, eller alle som er som ham. Han vil ikke lenger tilsløre, men snarere rive sløret av.
Han holder dommedag over seg selv. Forteller sin historie. En fortelling om følelsen av ikke riktig å være til stede i eget liv, og at livet bare er verd å leve i ekstreme adrenalinmettede situasjoner. Det er når han kjører motorsykkel i over 200 kilometer i timen at han føler at han lever, eller når han kaster seg ut fra en høy bro bare med en gummistrikk som livline. Veien går til India for å prøve å finne tilbake til seg selv, og kaste av seg sin problematiske personlighet. «I hate my mind», sier han på lydsporet, på engelsk, som om han ved å skifte språk kan forsøke å skape distanse til hvem han er. Det går ikke.
Gunnar Goes Comfortable er en studie i selvhat og selvsentrering. Den handler om uærlig intimitet, og de masker vi bærer for å holde ut med oss selv. Helt mot slutten av filmen, etter at terapisesjoner i India og reiser til Himalaya ikke har hjulpet, synes imidlertid Gunnar å finne et nytt, rolig og komfortabelt liv. Vi forlater ham i ferd med å klippe gresset i en forstad i Sverige. Har han endelig kommet seg unna seg selv? Har han lyktes i å hele det som han har følt har vært istykkerslått i ham helt siden barndommen? Slutten er tvetydig, kanskje til og med ironisk.
At alt ikke var fryd og gammen likevel viser de neste langfilmene Hall Jensen lagde. I Gunnar Goes God (2011) fortsetter han sin historie. Han har egentlig alt, men føler likevel en tomhet i livet. Kan religion fylle hullet? For å forsøke å forstå seg selv og den moderne verdens problemer reiser han til verdens eldste kloster. Kanskje kan svarene på de viktigste spørsmålene i tilværelsen finnes i Saharas ørken?
Heller ikke religion kan løse hans utfordringer, både med kropp og sinn. Er estetikk løsningen? I En kopp te (2014), som også i nedklippet versjon ble en slags kunstvideo kalt Gunnar Goes Wabi-Sabi, fullfører han en trilogi av dypt personlige dokumentarfilmer. Selv om hverken Gunnar Goes God eller En kopp te har samme konsentrasjon og kraft som Gunnar Goes Comfortable, er spesielt En kopp te et følgestykke til gjennombruddsfilmen som er vel verd å se om man får anledningen.
I En kopp te er Gunnar igjen i fokus, men denne gangen har han selskap av Hans, Reidar og Olav. Alle er middelaldrende menn med fysiske og psykiske plager. Vi befinner oss i Valdres, der Hall Jensen har en campingvogn i skogbrynet. Han har ennå angst, kroppen skranter, og nok en gang ransaker han seg selv og sitt liv. Men han vil også prøve å hjelpe sine venner. Han ser andre enn seg selv denne gangen. Og kan japansk estetikk være nøkkelen til indre ro? Han bestemmer seg for å bygge et japansk tehus midt inne i skogen, slik at han kan drikke te der sammen med sine tre venner.
En kopp te er langt mer røff enn Hall Jensens øvrige filmer, og anknytter direkte til Gunnar Goes Comfortable, ikke minst gjennom å sitere scener fra gjennombruddsfilmen. Det er imidlertid en langt mindre selvopptatt film, som også inneholder fine små portrett av hans venner. Riktignok tar Hall Jensen opp sitt liv til revisjon, og finner nok en gang mange feil i bokføringen, men han har litt mer distanse til alle sine indre og ytre sår og skrammer denne gangen.
Ideen om det uperfekte og ufullkomne står sentralt i En kopp te, ikke minst gjennom begrepet wabi-sabi fra tradisjonell japansk estetikk. Dette er et estetisk begrep som søker det vakre i det ufullkomne, ja til og med vitrede, sprukne, slitte og heslige. Det enkle og ufullkomne, gjerne med en patina av levd liv, eller det som maner fram det ubestandige, er viktige idealer. Kanskje en annen slags mindfulness, som det gjerne heter i dag. Og Gunnar Hall Jensen lar til slutt selve filmen også langsomt «gå i oppløsning».
Med tanke på disse tidligere filmene, der regissørens eget nærvær er så totalt, er det overraskende at Oh, it Hertz! overhodet ikke handler om Gunnar Hall Jensen. Ikke er han til stede foran kamera i noen scener heller. Riktignok har Hall Jensen laget noen kortere filmer i senere år som skildrer andre personer, som for eksempel det fabelaktige portrettet av poeten Håkan Petterson som har alvorlig cerebral parese i Hör mina ord raka, hårda (2015), men Oh, it Hertz! er et større og mer omfattende og ambisiøst filmprosjekt. Gunnar Hall Jensen har helt vendt kameraet mot andre mennesker, og befinner seg bare bak kamera denne gangen. Han tar oss med på en omtumlende og spennende reise, lar oss møte en pussig gjeng av lydentusiaster, og Hall Jensen tar opp en rekke forskjellige aspekter ved vår akustiske verden og våre lydomgivelser som er vel verd å tenke over.
Improvisasjonskunstneren, vokalisten og komponisten Laurie Amat holder filmen sammen, og Gunnar Hall Jensens film er blant annet et portrett av den fargerike Amat. Vi møter henne i byen Providence i staten Rhode Island i USA, en by som er mest kjent for å være fødebyen til skrekkmesteren H. P. Lovecraft, og ellers oftest er knyttet til organisert kriminalitet og voldsom forurensning. Det er dermed på mange måter et perfekt utgangspunkt for en beretning som ikke minst handler om paranoide konspirasjonsteorier.
Laurie Amat er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med avant-rock gruppa The Residents, men hun har også jobbet med Bergensgruppa Sonisk blodbad i senere år. I filmen går hun rundt i byens gater og tar opp lyd. «Kan jeg leve i en verden uten lyd», spør hun forsiktig, fordi hørselen er blitt dårlig. Hun kan knuse et glass med stemmens hjelp, men dette har også ført til nedsatt hørsel. Hun er besatt av lyd. For henne er lyd selve livet.
Amat er også besatt av en tanke, og den tanken blir filmens fremste dramaturgiske motor. Står nazistrategen og propagandaministeren Joseph Göbbels bak et komplott som har endret vår musikk og vår lydforståelse? I 1939 fant det sted en konferanse i London i regi av British Standards Institute hvor kammertonen, det vil si den tonen som et instrument i et orkester blir stemt etter, ble standardisert til A440 Hertz. Var dette et resultat av nazistenes ønske om å gjøre folk mer aggressive og usikre, fordi denne kammertonen ikke er i samsvar med naturens «tonende tall» som den antikke greske filosofen Pythagoras ville sagt det, og dermed mulige å manipulere lettere?
Denne konspirasjonsteorien blir rammen om en reise der vi møter en rekke musikere, lydentusiaster og musikkhistorikere, som gir forskjellige syn på lydens betydning for våre liv. Noen understøtter Amats forestilling om at vi lever i etterdønningene av et nazistisk kammertonekupp, mens andre gir mer generelle perspektiver på lyd og våre akustiske omgivelser. Vi er innom cymatikk, læren om bølgefenomener og vibrasjoner, møter en audiofil vossing som ikke kan leve uten musikk, og vi lærer mye om moderne forsøk på å bruke lyd som våpen i krig eller til sosial kontroll.
Oh, it Hertz! er et flott portrett av Laurie Amat, og det er en tankevekkende film rik på perspektiver på lyd. Amat er en perfekt følgesvenn på vår lydreise. Hvem kan ikke gi seg hen til en kvinne som er besatt av lyder og stemmer, som liker lyden av ordet gonoré, som fascineres av lydterapi, og som er opptatt av ideen om en stor paranoid lydkonspirasjon? At noen tilskuere kanskje vil bli litt skuffet over slutten av filmen, når konspirasjonsteorien tilbakevises, er så sin sak, men at A440 Hertz, eller enda høyere som man ofte stemmer instrumenter i dag, ligger langt fra Antikkens harmonia og et lydmessig gyllent snitt, er sikkert.
Gunnar Hall Jensens film pendler mellom å undersøke hvilke muligheter lyd har som et helsebringende og helende middel på den ene siden, og hvordan lyd kan være et smertebringende våpen eller destabiliserende element i hverdagslivet på den andre siden.
Poeten Jeff Volks knytter lyd an til naturens harmoniske lydunivers, og forskjellen mellom naturlige og mekaniske lyder er et ledemotiv i filmen.
Laurie Amat funderer på hvordan lyd og musikk kan formidle kjærlighet, eller hvordan minner holdes ved like eller fikseres til lyd og musikk. Hun illustrerer det som i fagterminologien kalles anamnesis, hvordan et fortidig øyeblikk gjenkalles når man hører en bestemt lyd eller et bestemt musikkstykke, med historien om hvordan en venn fikk et nyseanfall mens han ringte henne for å fortelle henne om sin fars dødsfall. Dermed tenker hun alltid på sin venns døde far hver gang hun hører noen nyse.
Det er en viktig kvalitet ved Oh, it Hertz! at filmen forankrer mange ellers abstrakte lydperspektiver og lyddiskusjoner i det hverdagslige, nære og vanlige. Montasjer av hvordan biler og brus, bobleplast og korn i vinden lyder er effektive, og skaper også en audiovisuell sanselighet som er perfekt tilpasset filmens ønske om at vi skal spisse ørene og lytte mer oppmerksomt til verden omkring oss.
Dens innspill og perspektiver på lyd er også høyst personlig for de som intervjues, og dette gir filmen en god intensitet og varme. Av og til ønsker man seg imidlertid kanskje noen andre navn. Filosofen David Rothenberg, som til og med er en slags Arne Næss-elev, har studert lydens og musikkens dypøkologi ved å interagere med sikader, nattergaler og hvaler på en måte som hadde passet perfekt inn her. Eller den amerikanske lydøkologiens sinnatag av en farsfigur, musikeren og naturlydentusiasten Bernie Krause, som også har levert viktige bidrag til hvordan vi tenker om lyd. For ikke å snakke om Douglas Kahn, som ikke bare er en ekspert på klassisk avantgarde musikk, men som også har studert elektromagnetismens historie og hele klodens «lyd». Og når lydens farlige sider utforskes kunne forskere som Steve Goodman, Suzanne G. Cusick og J. Martin Daughtry gitt gode innspill. Spesielt Goodmans bok Sonic Warfare: Sound, Affect, and The Ecology of Fear fyller ut det bildet Gunnar Hall Jensens eksperter skisserer i filmen.
Noen av de som intervjues i filmen er langt fra «eksperter» i vanlig forstand. Bloggeren Jamie Buturff er en raring og konspirasjonsteoretiker, men litt humor har han jo, så han illustrerer noen poenger samtidig som han har en hjelpeløshet som er sjarmerende. For å peke på musikkens betydning for mange blir den audiofile vossingen Stig Arne Skilbrei et godt eksempel. Han er en mann med samlemani, men han kan også gi et rørende vitnesbyrd om musikkens betydning for å bearbeide sorg og sykdom. Skilbrei er et av mange eksempler på hvordan utvalget av vitner eller eksperter i filmen fungerer godt, og samtidig tar han noen av de store livsspørsmålene ned på et vanlig nivå som det er lettere å identifisere seg med og forholde seg til. Det er et godt og viktig grep.
Ved siden av Laurie Amat som leder oss gjennom lydundersøkelsen, er etter min mening møtet med Yoko Sen et av filmens høydepunkter. Ikke minst fordi i hennes arbeid møtes alle de temaene som filmen ellers tar opp. Hun er lydkunstner, og har arbeidet med både ambient og støymusikk, men det var et sykehusopphold som penset henne inn på en linje som har medført arbeid med å forbedre lydmiljøene på sykehus. Hun holder en tale for forskere på Philips’ forskningssenter i filmen, og yrker for at alle de maskiner som hjelper oss og kanskje til og med holder oss ved live på sykehuset kan ha litt mindre lyd. Eller litt mindre forstyrrende lyd. At lyd kan hjelpe og hele har vi sett tidligere, og dette forsterkes på en god måte av møtet med Yoko Sen.
Vitnesbyrdene om betydningen av god lyd når det gjelder vår fysiske og mentale helse er mange og overbevisende, men henimot slutten tar filmen også opp lydens destruktive sider. Dette er nært knyttet til hovedmotivet og Göbbels-myten, og selv om denne delen er rik og spennende kunne Hall Jensen gjerne gått litt lengre her. Vi lærer om LRAD og psykologisk krigføring under 2. verdenskrig og Vietnamkrigen så vel som akustiske våpen i politiets kontroll av masser, men her kunne regissøren ha trukket dette litt nærmere hverdagslivet og vår tids mangfoldige lydkriger og allmenne lydforurensning.
Kanskje til og med, som en tragikomisk avveksling, kunne historien om The Mosquito Anti-Social Device ha bidratt til å slå fast hvordan infra- og ultralyd påvirker. Og påvirker noen av oss mer enn andre. Mosquito-dingsen blir fremdeles mye brukt for å forhindre at tenåringer samles utenfor butikker eller kiosker. Den sender ut en lavfrekvent tone som bare ungdommer kan høre. Fordi vår hørsel stadig blir dårligere ettersom vi blir eldre, i hvert fall i den forstand at vi hører et smalere frekvensområde, blir denne myggens lyd bare irriterende for unge under 25 år. At ungdommer spilte inn denne lyden til bruk som ringe- og meldingssignal på mobilene sine forteller noe om hvordan alle lyder har et begrensende og frigjørende potensial. Ungdommene kunne med dette signalet høre om de fikk en melding i klassen, mens læreren ikke kunne høre ringetonen.
Selv om Oh, it Hertz! har en slentrende form, som tar oss med på mange møter med spennende mennesker som er opptatt av lyd av forskjellige grunner, og selv om filmen grundig tar opp hvordan lyd kan brukes som et våpen i krig eller crowd control, ligger det et positivt budskap i bunnen av framstillingen. Gunnar Hall Jensen er interessert i lyd og musikk som noe som kan gi oss bedre helse og økt livskvalitet, både i form av terapi og audiofil gromlyd, men det er en slags lydens økologi som han rastløst kretser rundt.
Ønsket om å forbedre tilværelsens grunntone ligger for de fleste som intervjues i filmen i to forhold. For det første vil oppmerksomhet om det akustiske universet vi er en del av i hverdagslivet være berikende for oss alle. Å spisse ørene litt oftere, lytte til verden og seg selv, kan bringe oss glede. Det er en mulighet til sanselig rikdom som er et uutnyttet potensial hos mange. For å finne seg selv må man lytte. For det andre kan lydforurensing skape irritasjon og en manglende følelse av å virkelig være tilstede i verden. Flere naturlyder og mindre mekanisk støy ville gjort våre liv bedre.
Gunnar Hall Jensen illustrerer dette på flere måter, men mest slående er kontrasten mellom bloggeren Buturff og poeten Volks. Underveis i intervjuet med Buturff, som langer ut om kammertonens pervertering og manipulasjon gjennom ulyd og unaturlige frekvenser, blir han satt ut gang på gang av knirkingen fra sin egen kontorstol eller lyden av et godstog i nærheten av bygningen. Lydene bekrefter det han sier, men gjør nærmest litt narr av ham også. Volks på sin side gjør et slag for naturlydenes helende kraft. Han sover alltid med vinduet åpent, selv om det er kaldt, fordi lyden av sikader eller vinden i trærne, knytter ham til en levende og pustende verden.
Oh, it Hertz! er en svært vellykket film med mange kvaliteter. Gunnar Hall Jensen og hans mange medarbeidere har lyktes i å åpne verden for oss, og invitere oss inn i en lydverden på godt og vondt. I en film som dette bør selvsagt lyddesigneren trekkes ekstra fram, og arbeidet til Øyvind Rydland bidrar til å gjøre at dette er en film like mye for øret som for øyet. Det er en sjelden akustisk nytelse å oppleve denne filmen.
Selv om Gunnar Hall Jensens film ender mollstemt, med et spørsmål vi alle må besvare på våre egne måter, og selv om misbruk av lyd og musikk er et ledemotiv i filmen, er grunntonen likevel livsbejaende og befriende. Ved å spisse ørene kan vi i enda sterkere grad oppleve det sanselige i hverdagen. Vi kan leve litt mer i nået, nærme oss verden, men også huske og minnes på en annen måte. Oh, it Hertz! kan lære oss mye om lyd og musikk, og hvordan lyd og musikk kan brukes til gode og dårlige formål. Det er en film som kan lære oss å lytte. Dette gjør Gunnar Hall Jensens film til et viktig og betimelig innlegg i en diskusjon om hva livskvalitet er, og hvordan vi alle skal forholde oss til verden omkring oss.
Dette er Gunnar Iversens essay nummer 81 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
Oh, it Hertz! har verdenspremiere denne uken i det nordiske konkurranseprogrammet på CPH:DOX. Produsenter er Christian Falch, Torstein Parelius og Ingrid Galadriel Aune Falch for UpNorth film.
Fordi vi lever i en verden med mye støy renser Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i «Oh, it Hertz!» som denne uken har verdenspremiere på CPH:DOX. Gunnar Iversen opplever filmen som en overraskende reise som får en til å tenke annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.
Foto: Dr Toby Heys som forteller om lyd som våpen
Lyd er vibrasjoner og informasjon. Lyd er følelser og anknytninger til verden. Men lyd er også påvirkning og manipulasjon, ja til og med noe som kan påføre oss smerte og være et våpen. Lyd kan rive i stykker, men også gjøre oss hele igjen. Det er denne lydens mangfoldighet Gunnar Hall Jensens nye helaftens dokumentarfilm Oh, it Hertz! handler om. Den tar oss med på en svimlende reise gjennom en verden av lyd og musikk, og skisserer konturene av en slags lydens økologi.
Oh, it Hertz! er både et portrett av lydkunstneren Laurie Amat, og en litt vimsete og slentrende, men alltid interessant og spennende oppdagelsesreise gjennom en verden av lyd, støy og musikk. Gunnar Hall Jensen vil at vi skal stoppe opp og lytte mer oppmerksomt til verden. Tune in, sier han gjennom filmen sin, men ikke drop out. For lyd er helse, lyd er kjærlighet, og lyd er det som kobler oss til verden.
Med Oh, it Hertz! ønsker Gunnar Hall Jensen å lære oss å lytte. Dersom vi ikke lytter til våre omgivelser taper vi noe av rikdommen i verden og grunntonen i livet vårt, sier de mange som intervjues i filmen og gir forskjellige perspektiver på våre akustiske omgivelser. Det er både en svimlende og av og til også litt famlende reise. Som starter nærmest med en paranoid konspirasjonsteori, fortsetter med en nysgjerrig reise gjennom noen av de mest særegne sidene ved lydkunst, lydforskning og lydbruk, og ender på mollstemt vis med tanker om døden og «den siste lyd».
Det er en rik, givende og inspirerende reise. Filmen tar opp temaer som kanskje ikke er overraskende og nye, men klarer å lade både intervjuer og montasjesekvenser med et helt særegent nærvær. Den kaster ny lyd over ting vi allerede vet og skisserer nye perspektiver på lydene omkring oss. Vi lærer mye underveis på den omtumlende lydreisen, og vi fatter omfanget av lydenes forhold til våre omgivelser, våre kropper og våre sinn.
Hall Jensens nye film handler til syvende og sist om oppmerksomhet. Vi skal spisse ørene, sier han, strekke dem ut slik at vi oppfatter mer av det omgivelsene vil si oss. Vi skal sanse hvordan verden rundt oss er en verden av vibrasjoner og harmoni, men også disharmoni, dissonans og støy. Etter å ha sett og hørt Oh, it Hertz! strekker vi ørene litt lenger, vi spisser dem, for å lytte oppmerksomt til verden og oss selv. Fordi vi lever i en verden med mye støy og disharmoni, og mye unødig lydforurensning av mekaniske og elektroniske lyder, renser også Gunnar Hall Jensen oppmerksomheten og persepsjonen vår i sin film. Det er en filmreise vel verd å ta, en overraskende reise som garantert får en til å tenke litt annerledes omkring vårt forhold til lyd og musikk.
Mange føler nok at de kjenner Gunnar Hall Jensen ganske godt, selv om de aldri har truffet ham. Til nå har han utlevert seg selv i film etter film, skildret egne følelser og kroppslige lyter, og skildret sin rastløse søken etter mening i tilværelsen. Hall Jensen har framstått som en av våre mest modige dokumentarfilmskapere. Hans filmprosjekter har vært dypt personlige, kanskje til og med private, men samtidig alltid også allmennmenneskelige.
Gunnar Hall Jensen fikk et gjennombrudd som filmskaper i 2003 med dokumentaren Gunnar Goes Comfortable. Dette er utvilsomt en av tiårets aller beste filmer. Filmen er et hudløst og nådeløst selvportrett, der regissøren summerer opp sitt liv, og foretar et åpenhjertig selvoppgjør. I denne prosessen blir han ikke bare dypt personlig, men han tematiserer også allmenne følelser og forestillinger på en kraftfull og viktig måte. Ikke minst skildrer han giftig maskulinitet på en innfølende, tankevekkende og opprivende måte.
I Gunnar Goes Comfortable framstår regissøren selv i all sin menneskelige skjørhet og sårbarhet. Alle feil og lyter vises fram. Alle feiltrinn eksponeres. Skyld og skam har sin naturlige plass. Han vil tilstå sin menneskelighet, bekjenne sin skrøpelighet, og be om syndsforlatelse. Han holder domstol over sitt eget liv, men dømmer hverken seg selv, sine foreldre, eller alle som er som ham. Han vil ikke lenger tilsløre, men snarere rive sløret av.
Han holder dommedag over seg selv. Forteller sin historie. En fortelling om følelsen av ikke riktig å være til stede i eget liv, og at livet bare er verd å leve i ekstreme adrenalinmettede situasjoner. Det er når han kjører motorsykkel i over 200 kilometer i timen at han føler at han lever, eller når han kaster seg ut fra en høy bro bare med en gummistrikk som livline. Veien går til India for å prøve å finne tilbake til seg selv, og kaste av seg sin problematiske personlighet. «I hate my mind», sier han på lydsporet, på engelsk, som om han ved å skifte språk kan forsøke å skape distanse til hvem han er. Det går ikke.
Gunnar Goes Comfortable er en studie i selvhat og selvsentrering. Den handler om uærlig intimitet, og de masker vi bærer for å holde ut med oss selv. Helt mot slutten av filmen, etter at terapisesjoner i India og reiser til Himalaya ikke har hjulpet, synes imidlertid Gunnar å finne et nytt, rolig og komfortabelt liv. Vi forlater ham i ferd med å klippe gresset i en forstad i Sverige. Har han endelig kommet seg unna seg selv? Har han lyktes i å hele det som han har følt har vært istykkerslått i ham helt siden barndommen? Slutten er tvetydig, kanskje til og med ironisk.
At alt ikke var fryd og gammen likevel viser de neste langfilmene Hall Jensen lagde. I Gunnar Goes God (2011) fortsetter han sin historie. Han har egentlig alt, men føler likevel en tomhet i livet. Kan religion fylle hullet? For å forsøke å forstå seg selv og den moderne verdens problemer reiser han til verdens eldste kloster. Kanskje kan svarene på de viktigste spørsmålene i tilværelsen finnes i Saharas ørken?
Heller ikke religion kan løse hans utfordringer, både med kropp og sinn. Er estetikk løsningen? I En kopp te (2014), som også i nedklippet versjon ble en slags kunstvideo kalt Gunnar Goes Wabi-Sabi, fullfører han en trilogi av dypt personlige dokumentarfilmer. Selv om hverken Gunnar Goes God eller En kopp te har samme konsentrasjon og kraft som Gunnar Goes Comfortable, er spesielt En kopp te et følgestykke til gjennombruddsfilmen som er vel verd å se om man får anledningen.
I En kopp te er Gunnar igjen i fokus, men denne gangen har han selskap av Hans, Reidar og Olav. Alle er middelaldrende menn med fysiske og psykiske plager. Vi befinner oss i Valdres, der Hall Jensen har en campingvogn i skogbrynet. Han har ennå angst, kroppen skranter, og nok en gang ransaker han seg selv og sitt liv. Men han vil også prøve å hjelpe sine venner. Han ser andre enn seg selv denne gangen. Og kan japansk estetikk være nøkkelen til indre ro? Han bestemmer seg for å bygge et japansk tehus midt inne i skogen, slik at han kan drikke te der sammen med sine tre venner.
En kopp te er langt mer røff enn Hall Jensens øvrige filmer, og anknytter direkte til Gunnar Goes Comfortable, ikke minst gjennom å sitere scener fra gjennombruddsfilmen. Det er imidlertid en langt mindre selvopptatt film, som også inneholder fine små portrett av hans venner. Riktignok tar Hall Jensen opp sitt liv til revisjon, og finner nok en gang mange feil i bokføringen, men han har litt mer distanse til alle sine indre og ytre sår og skrammer denne gangen.
Ideen om det uperfekte og ufullkomne står sentralt i En kopp te, ikke minst gjennom begrepet wabi-sabi fra tradisjonell japansk estetikk. Dette er et estetisk begrep som søker det vakre i det ufullkomne, ja til og med vitrede, sprukne, slitte og heslige. Det enkle og ufullkomne, gjerne med en patina av levd liv, eller det som maner fram det ubestandige, er viktige idealer. Kanskje en annen slags mindfulness, som det gjerne heter i dag. Og Gunnar Hall Jensen lar til slutt selve filmen også langsomt «gå i oppløsning».
Med tanke på disse tidligere filmene, der regissørens eget nærvær er så totalt, er det overraskende at Oh, it Hertz! overhodet ikke handler om Gunnar Hall Jensen. Ikke er han til stede foran kamera i noen scener heller. Riktignok har Hall Jensen laget noen kortere filmer i senere år som skildrer andre personer, som for eksempel det fabelaktige portrettet av poeten Håkan Petterson som har alvorlig cerebral parese i Hör mina ord raka, hårda (2015), men Oh, it Hertz! er et større og mer omfattende og ambisiøst filmprosjekt. Gunnar Hall Jensen har helt vendt kameraet mot andre mennesker, og befinner seg bare bak kamera denne gangen. Han tar oss med på en omtumlende og spennende reise, lar oss møte en pussig gjeng av lydentusiaster, og Hall Jensen tar opp en rekke forskjellige aspekter ved vår akustiske verden og våre lydomgivelser som er vel verd å tenke over.
Improvisasjonskunstneren, vokalisten og komponisten Laurie Amat holder filmen sammen, og Gunnar Hall Jensens film er blant annet et portrett av den fargerike Amat. Vi møter henne i byen Providence i staten Rhode Island i USA, en by som er mest kjent for å være fødebyen til skrekkmesteren H. P. Lovecraft, og ellers oftest er knyttet til organisert kriminalitet og voldsom forurensning. Det er dermed på mange måter et perfekt utgangspunkt for en beretning som ikke minst handler om paranoide konspirasjonsteorier.
Laurie Amat er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med avant-rock gruppa The Residents, men hun har også jobbet med Bergensgruppa Sonisk blodbad i senere år. I filmen går hun rundt i byens gater og tar opp lyd. «Kan jeg leve i en verden uten lyd», spør hun forsiktig, fordi hørselen er blitt dårlig. Hun kan knuse et glass med stemmens hjelp, men dette har også ført til nedsatt hørsel. Hun er besatt av lyd. For henne er lyd selve livet.
Amat er også besatt av en tanke, og den tanken blir filmens fremste dramaturgiske motor. Står nazistrategen og propagandaministeren Joseph Göbbels bak et komplott som har endret vår musikk og vår lydforståelse? I 1939 fant det sted en konferanse i London i regi av British Standards Institute hvor kammertonen, det vil si den tonen som et instrument i et orkester blir stemt etter, ble standardisert til A440 Hertz. Var dette et resultat av nazistenes ønske om å gjøre folk mer aggressive og usikre, fordi denne kammertonen ikke er i samsvar med naturens «tonende tall» som den antikke greske filosofen Pythagoras ville sagt det, og dermed mulige å manipulere lettere?
Denne konspirasjonsteorien blir rammen om en reise der vi møter en rekke musikere, lydentusiaster og musikkhistorikere, som gir forskjellige syn på lydens betydning for våre liv. Noen understøtter Amats forestilling om at vi lever i etterdønningene av et nazistisk kammertonekupp, mens andre gir mer generelle perspektiver på lyd og våre akustiske omgivelser. Vi er innom cymatikk, læren om bølgefenomener og vibrasjoner, møter en audiofil vossing som ikke kan leve uten musikk, og vi lærer mye om moderne forsøk på å bruke lyd som våpen i krig eller til sosial kontroll.
Oh, it Hertz! er et flott portrett av Laurie Amat, og det er en tankevekkende film rik på perspektiver på lyd. Amat er en perfekt følgesvenn på vår lydreise. Hvem kan ikke gi seg hen til en kvinne som er besatt av lyder og stemmer, som liker lyden av ordet gonoré, som fascineres av lydterapi, og som er opptatt av ideen om en stor paranoid lydkonspirasjon? At noen tilskuere kanskje vil bli litt skuffet over slutten av filmen, når konspirasjonsteorien tilbakevises, er så sin sak, men at A440 Hertz, eller enda høyere som man ofte stemmer instrumenter i dag, ligger langt fra Antikkens harmonia og et lydmessig gyllent snitt, er sikkert.
Gunnar Hall Jensens film pendler mellom å undersøke hvilke muligheter lyd har som et helsebringende og helende middel på den ene siden, og hvordan lyd kan være et smertebringende våpen eller destabiliserende element i hverdagslivet på den andre siden.
Poeten Jeff Volks knytter lyd an til naturens harmoniske lydunivers, og forskjellen mellom naturlige og mekaniske lyder er et ledemotiv i filmen.
Laurie Amat funderer på hvordan lyd og musikk kan formidle kjærlighet, eller hvordan minner holdes ved like eller fikseres til lyd og musikk. Hun illustrerer det som i fagterminologien kalles anamnesis, hvordan et fortidig øyeblikk gjenkalles når man hører en bestemt lyd eller et bestemt musikkstykke, med historien om hvordan en venn fikk et nyseanfall mens han ringte henne for å fortelle henne om sin fars dødsfall. Dermed tenker hun alltid på sin venns døde far hver gang hun hører noen nyse.
Det er en viktig kvalitet ved Oh, it Hertz! at filmen forankrer mange ellers abstrakte lydperspektiver og lyddiskusjoner i det hverdagslige, nære og vanlige. Montasjer av hvordan biler og brus, bobleplast og korn i vinden lyder er effektive, og skaper også en audiovisuell sanselighet som er perfekt tilpasset filmens ønske om at vi skal spisse ørene og lytte mer oppmerksomt til verden omkring oss.
Dens innspill og perspektiver på lyd er også høyst personlig for de som intervjues, og dette gir filmen en god intensitet og varme. Av og til ønsker man seg imidlertid kanskje noen andre navn. Filosofen David Rothenberg, som til og med er en slags Arne Næss-elev, har studert lydens og musikkens dypøkologi ved å interagere med sikader, nattergaler og hvaler på en måte som hadde passet perfekt inn her. Eller den amerikanske lydøkologiens sinnatag av en farsfigur, musikeren og naturlydentusiasten Bernie Krause, som også har levert viktige bidrag til hvordan vi tenker om lyd. For ikke å snakke om Douglas Kahn, som ikke bare er en ekspert på klassisk avantgarde musikk, men som også har studert elektromagnetismens historie og hele klodens «lyd». Og når lydens farlige sider utforskes kunne forskere som Steve Goodman, Suzanne G. Cusick og J. Martin Daughtry gitt gode innspill. Spesielt Goodmans bok Sonic Warfare: Sound, Affect, and The Ecology of Fear fyller ut det bildet Gunnar Hall Jensens eksperter skisserer i filmen.
Noen av de som intervjues i filmen er langt fra «eksperter» i vanlig forstand. Bloggeren Jamie Buturff er en raring og konspirasjonsteoretiker, men litt humor har han jo, så han illustrerer noen poenger samtidig som han har en hjelpeløshet som er sjarmerende. For å peke på musikkens betydning for mange blir den audiofile vossingen Stig Arne Skilbrei et godt eksempel. Han er en mann med samlemani, men han kan også gi et rørende vitnesbyrd om musikkens betydning for å bearbeide sorg og sykdom. Skilbrei er et av mange eksempler på hvordan utvalget av vitner eller eksperter i filmen fungerer godt, og samtidig tar han noen av de store livsspørsmålene ned på et vanlig nivå som det er lettere å identifisere seg med og forholde seg til. Det er et godt og viktig grep.
Ved siden av Laurie Amat som leder oss gjennom lydundersøkelsen, er etter min mening møtet med Yoko Sen et av filmens høydepunkter. Ikke minst fordi i hennes arbeid møtes alle de temaene som filmen ellers tar opp. Hun er lydkunstner, og har arbeidet med både ambient og støymusikk, men det var et sykehusopphold som penset henne inn på en linje som har medført arbeid med å forbedre lydmiljøene på sykehus. Hun holder en tale for forskere på Philips’ forskningssenter i filmen, og yrker for at alle de maskiner som hjelper oss og kanskje til og med holder oss ved live på sykehuset kan ha litt mindre lyd. Eller litt mindre forstyrrende lyd. At lyd kan hjelpe og hele har vi sett tidligere, og dette forsterkes på en god måte av møtet med Yoko Sen.
Vitnesbyrdene om betydningen av god lyd når det gjelder vår fysiske og mentale helse er mange og overbevisende, men henimot slutten tar filmen også opp lydens destruktive sider. Dette er nært knyttet til hovedmotivet og Göbbels-myten, og selv om denne delen er rik og spennende kunne Hall Jensen gjerne gått litt lengre her. Vi lærer om LRAD og psykologisk krigføring under 2. verdenskrig og Vietnamkrigen så vel som akustiske våpen i politiets kontroll av masser, men her kunne regissøren ha trukket dette litt nærmere hverdagslivet og vår tids mangfoldige lydkriger og allmenne lydforurensning.
Kanskje til og med, som en tragikomisk avveksling, kunne historien om The Mosquito Anti-Social Device ha bidratt til å slå fast hvordan infra- og ultralyd påvirker. Og påvirker noen av oss mer enn andre. Mosquito-dingsen blir fremdeles mye brukt for å forhindre at tenåringer samles utenfor butikker eller kiosker. Den sender ut en lavfrekvent tone som bare ungdommer kan høre. Fordi vår hørsel stadig blir dårligere ettersom vi blir eldre, i hvert fall i den forstand at vi hører et smalere frekvensområde, blir denne myggens lyd bare irriterende for unge under 25 år. At ungdommer spilte inn denne lyden til bruk som ringe- og meldingssignal på mobilene sine forteller noe om hvordan alle lyder har et begrensende og frigjørende potensial. Ungdommene kunne med dette signalet høre om de fikk en melding i klassen, mens læreren ikke kunne høre ringetonen.
Selv om Oh, it Hertz! har en slentrende form, som tar oss med på mange møter med spennende mennesker som er opptatt av lyd av forskjellige grunner, og selv om filmen grundig tar opp hvordan lyd kan brukes som et våpen i krig eller crowd control, ligger det et positivt budskap i bunnen av framstillingen. Gunnar Hall Jensen er interessert i lyd og musikk som noe som kan gi oss bedre helse og økt livskvalitet, både i form av terapi og audiofil gromlyd, men det er en slags lydens økologi som han rastløst kretser rundt.
Ønsket om å forbedre tilværelsens grunntone ligger for de fleste som intervjues i filmen i to forhold. For det første vil oppmerksomhet om det akustiske universet vi er en del av i hverdagslivet være berikende for oss alle. Å spisse ørene litt oftere, lytte til verden og seg selv, kan bringe oss glede. Det er en mulighet til sanselig rikdom som er et uutnyttet potensial hos mange. For å finne seg selv må man lytte. For det andre kan lydforurensing skape irritasjon og en manglende følelse av å virkelig være tilstede i verden. Flere naturlyder og mindre mekanisk støy ville gjort våre liv bedre.
Gunnar Hall Jensen illustrerer dette på flere måter, men mest slående er kontrasten mellom bloggeren Buturff og poeten Volks. Underveis i intervjuet med Buturff, som langer ut om kammertonens pervertering og manipulasjon gjennom ulyd og unaturlige frekvenser, blir han satt ut gang på gang av knirkingen fra sin egen kontorstol eller lyden av et godstog i nærheten av bygningen. Lydene bekrefter det han sier, men gjør nærmest litt narr av ham også. Volks på sin side gjør et slag for naturlydenes helende kraft. Han sover alltid med vinduet åpent, selv om det er kaldt, fordi lyden av sikader eller vinden i trærne, knytter ham til en levende og pustende verden.
Oh, it Hertz! er en svært vellykket film med mange kvaliteter. Gunnar Hall Jensen og hans mange medarbeidere har lyktes i å åpne verden for oss, og invitere oss inn i en lydverden på godt og vondt. I en film som dette bør selvsagt lyddesigneren trekkes ekstra fram, og arbeidet til Øyvind Rydland bidrar til å gjøre at dette er en film like mye for øret som for øyet. Det er en sjelden akustisk nytelse å oppleve denne filmen.
Selv om Gunnar Hall Jensens film ender mollstemt, med et spørsmål vi alle må besvare på våre egne måter, og selv om misbruk av lyd og musikk er et ledemotiv i filmen, er grunntonen likevel livsbejaende og befriende. Ved å spisse ørene kan vi i enda sterkere grad oppleve det sanselige i hverdagen. Vi kan leve litt mer i nået, nærme oss verden, men også huske og minnes på en annen måte. Oh, it Hertz! kan lære oss mye om lyd og musikk, og hvordan lyd og musikk kan brukes til gode og dårlige formål. Det er en film som kan lære oss å lytte. Dette gjør Gunnar Hall Jensens film til et viktig og betimelig innlegg i en diskusjon om hva livskvalitet er, og hvordan vi alle skal forholde oss til verden omkring oss.
Dette er Gunnar Iversens essay nummer 81 her på rushprint.no. De tidligere kan leses her.
Oh, it Hertz! har verdenspremiere denne uken i det nordiske konkurranseprogrammet på CPH:DOX. Produsenter er Christian Falch, Torstein Parelius og Ingrid Galadriel Aune Falch for UpNorth film.
