Etter gårsdagens Stortingsvalg står en ny regjering på trappene. Den rødgrønne koalisjonen som i 2007 ga oss Filmløftet, skal forsøke å innfri valgløfter som framstår langt mer sjenerøse enn hva regjeringen har kunnet by på. Forrige uke spurte vi lederne av Filmforbundet, Virke og Dramatikerne om deres forventninger til en eventuell rødgrønn regjering. De er, som Elisabeth Sjaastad var inne på, ganske høye. De rødgrønne, med AP i spissen, har lovet å øke tilskuddene til filmfeltet vesentlig.

I vårt intervju fra tidligere i sommer med kulturpolitiske talspersoner for Arbeiderpartiet (AP), Senterpartiet (SP) og Sosialistisk Venstreparti (SV), var konklusjonen at filmfeltet har vært nedprioritert i 8 år. Som mange i bransjen har påpekt, og som Anette Trettebergstuen (AP) gjentar i intervjuet, har tilskuddene til filmfeltet stått på stedet hvil i åtte år.

«Da regjeringen kom på plass i 2013 fikk man et stort kutt i filmfondet og etter det har bevilgningene stått ganske stille, sa hun. Vi ønsker å styrke filmfondet og de regionale filmsentrene. Det er viktig å bygge opp filmskaperne våre i dette landet og lage film ute i hele landet. Vi ønsker også å legge insentivordningen under Næringsdepartementet.»

Med tanke på at Trettebergstuen også har vært en uttalt tilhenger av å stille forpliktende krav til strømmeaktørene om å investere mer i norsk innhold, burde bransjens forventninger i hovedsak kunne innfris. Spørsmålet er hvilke planer AP har for filmsatsingen, utover disse sakene.

AP har historisk sett vært det mest styringkåte partiet på filmfeltet. Det sto i bresjen for den kanskje største oppgraderingen av filmen i moderne tid under Trond Giske som kulturminister. Det innebar også voksende krav til bransjen om å holde orden i eget hus. Å få bukt med lav representasjon av kvinner og minoriteter har etter hvert blitt viktig for partiet, og det vil det fortsatt være. I opposisjon har Trettbergstuen inntatt en kritisk holdning til flere av NFIs valg, som hun mener har skjedd som følge av ressursmangel. Hun har dessuten etterspurt en kritisk gjennomgang av NFI, blant annet i kjølvannet av Riksrevisjonens kritikk av organisasjonen. «Vi ser dere», skrev hun til bransjen her på rushprint.no tidligere i år, da kritikken av NFI var ekstra sterk fra særlig regionene.

Vi får håpe vi unngår enda en gjennomgang av hele tilskuddssystemet. Om NFIs nye organisasjonsmodell vil fungere etter hensikten, gjenstår å se. Også den er kommet til som følge av en ekstern evaluering fra et konsulentselskap med begrensede kunnskaper om bransjen. Den siste tids kritikk av utviklingen innad i NFI, tyder på at det går fort i svingene, med en direktør som fortsatt strever med å forstå eller ta hensyn til det komplekse samspillet mellom bransjens ulike aktører.

Mest sannsynlig vil vi ikke få se Trettebergstuen i ministerposten for kultur. Enten fordi hun er en for ambisiøs politiker som higer etter større ministerposter, eller fordi denne minste, og når sant skal sies i politisk forstand, mest ubetydelige posten, går til et av de mindre partiene.

Det er synd, for er det noe kulturen trenger, så er det en politiker med tyngde innad i regjeringen. Ingen fra SV eller SP kan matche hennes politiske gjennomslagskraft og kunnskapsnivå om hvordan filmfeltet er skrudd sammen.

SVs filmpolitikk har alltid vært sympatisk – og partiet er åpenbart en god venn av kulturen. Men det har aldri tatt det samme eierskapet på filmpolitikken som AP. Likevel har SV hatt øye for grupper innen filmsektoren som sårt trenger oppgradering, særlig innen formidlingsfeltet.

Hva SP har for planer er kanskje den fremste jokeren i denne kortstokken. Ikke overraskende er det filmregionene som står partiets hjerte nærmest. Spørsmålet er om filmen er viktig nok for partiet til at det vil legge maksimal tyngde bak kravene om å overføre flere ressurser til regionene.

«Det bør ikke være fritt fram å spille inn absolutt alt av filmer i utlandet, og med det bygge ned vår egen bransje hjemme og heller bygge den opp i lavkostland,» sa Åslaug Sem-Jacobsen i SP til Rushprint tidligere i sommer. Det er vel og bra, men har hun forstått at samproduksjon med europeiske og nordiske land nødvendigvis vil kreve denne typen nomadetilværelse for filmbransjen? SPs retorikk i valgkampen har til tider hatt xenofobiske undertoner, og det er vanskelig å vite hvor dypt det stikker. Men det harmonerer dårlig med filmindustriens voksende internasjonale orientering.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint