Hvilke av partiene har den beste og mest ambisiøse filmpolitikken? Hva har den sittende regjeringen oppnådd i løpet av sin periode? Foran Stortingsvalget på mandag lar vi bransjelobbyistene Åse Kringstad, Monica Boracco og Elisabeth Sjaastad dele sine vurderinger.
På mandag er det Stortingsvalg som vil legge føringer for de neste årene på filmfeltet. Det er forventninger i bransjen om at det rødgrønne filmløftet kan gjenoppstå med framgangen til AP og venstresiden. Men stemmer det at de rødgrønne har vært best på film? Hva slags filmpolitikk har egentlig vært rådende de siste årene? Hva har regjeringen ved Abid Raja lykkes med, og hvor har de sviktet? Vi tok kontakt med Åse Kringstad, Monica Boracco og Elisabeth Sjaastad, som har fulgt filmpolitikken over lengre tid som ledere av henholdsvis Virke produsentforeningen, Dramatikerforbundet og Norsk filmforbund.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– Heldigvis vil jeg si at alle partiene er ganske opptatt av film. Men det er klart noen av partiene har for eksempel større løfter når det gjelder bruk av offentlige budsjetter på kultur, mens andre har mer ideologiske målsetninger om nedleggelse av byråkrati. Det vil også påvirke filmpolitikken, men heldigvis er det ganske ofte bred politisk enighet om de store spørsmålene innenfor filmpolitikken. Det gjør at vi får en ganske god kontinuitet selv om det blir regjeringsskifter. Én ting er parti, så er det person. Det handler også om timing innenfor de ulike bransjene når nye ministre tiltrer, om bransjen nettopp har oppnådd noe spesielt eller andre ting i samfunnet som tilsier at noen felt får mer oppmerksomhet enn andre.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– Oppi alle koronatiltakene som har vært det siste halvannet året, er det litt vanskelig å huske hvilke tiltak som var satt i gang fra før. Selv om de partiene som har vært i posisjon sier at de har brukt mer penger nå enn noen gang, fordi budsjettene har økt, betyr ikke det at de nødvendigvis har prioritert filmen mer. Vi er ganske bekymret for at veksten vi sårt trenger i filmfondet har uteblitt. De har vært flinke med insentivordningen, men de har ikke bidratt til det vi virkelig trenger. Jeg utfordret statssekretæren i debatt i fjor sommer på å få overført insentivordningen til Næringsdepartementet og gjøre den automatisk, sånn at den ikke hele tiden ligger i konkurranse med filmfondet, men det har de ikke gjennomført. Det er det viktigste grepet de kunne gjort for å sikre at det ikke blir politisk konkurranse mellom disse to ordningene, for vi trenger å styrke begge. Det er litt skuffende når Venstre nå både har hatt næringsminister og kulturminister.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Det er en klar realitet. Jeg satt selv i Einarsson-utvalget som ble oppnevnt i 2007. Vi var en veldig sterk bransjerepresentert gruppe som skulle komme med forslag til filmmeldingen som het “Veiviseren for det norske filmløftet”. Jeg opplevde det som en epoke der det ble tilført friske midler og at det var en stor vilje til å satse offensivt og få den beste innretningen på virkemiddelapparatene. Det var starten på å tenke litt systematisk rundt regional filmpolitikk, og det var en veldig sterk bransjemedvirkning. Man lyttet til bransjen. Forut for denne perioden hadde bransjen sett seg ganske lei på mange konsulentrapporter som skulle komme med anbefalinger om hva man skulle gjøre med bransjen, og som ofte ikke forstod bransjens behov. Det gikk veldig mye tid til å skrive motrapporter og argumentere mot konsulentrapportene. Derfor ble prosessen rundt “Veiviseren” en motvekt til det.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Bransjen er helt samstemt på at vi ønsker en valgfri ordning med hensyn til bidrag til fond eller direkte bidrag til investeringer. Noen partier er glad i ordet avgift, mens noen er allergiske mot ordet. Vi har brukt ganske lang tid i bransjen på å etablere begrepet “medfinansiering”, som er et veldig godt begrep for hvordan vi alltid har bygget bransjen; nye aktører må finne sin plass i kretsløpet. Medfinansiering er bærekraft i praksis, og helt siden filmforliket i Stortinget i 2015 har det vært en tverrpolitisk enighet om at dette skal på plass. Det haster veldig at friske midler kommer inn fra disse aktørene.
Hva er dine forventninger til en eventuell rødgrønn regjering?
– De er ganske høye. Men når man er i opposisjon er det veldig uforpliktende å love mer enn om man er i posisjon. Når det gjelder kulturministerposten er det ønskelig at det er en litt tung politiker som går inn i den rollen. De gangene det har blitt en treningspost for ferske ministre som skal prøve seg som ministre for første gang, bruker de først veldig lang tid på å sette seg inn i feltet, for så å forsvinne, fordi de rykker opp i hierarkiet. Kombinasjonen av dårlig fagkunnskap og kort tjenestetid som minister, er noe av det som gjør det litt vanskelig å få gjennomført de større tiltakene innenfor kultursektoren.
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Det handler ofte om at bransjen vår er ganske kompleks. Den er innrettet med en lang rekke aktører med ulike roller på forskjellige tidspunkter i verdikjeden. Det kan være et uoversiktelig landskap å sette seg inn i. Vi må holde et høyt aktivitetsnivå for de flinkeste. Derfor er vi avhengig av økte midler. Hvis folk skal satse på en film- og tv-karriere gjennom et langt liv må de sosiale ordningene bedre tilpasses disse yrkene. Koronakrisen viste virkelig at de ikke er det i dag. Folk må kunne bli i yrket etter fylte 30 år også. Det er et tap for bransjen hvis folk ikke kan ta med seg erfaringen og modningen gjennom et langt liv for å lage mer og bedre filmer. Dette er ikke ballett, der man pensjonerer seg når man fyller 40 år fordi kroppen ikke tåler mer.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– På filmfeltet er de politiske skillelinjene spesielt synlige når det kommer til hvor artikulert filmpolitikken er i programmene, og hvordan venstresiden er villig til å bruke mer statlige midler på filmkultur enn høyresiden.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– De fikk i stand en etterspurt insentivordning. Riktignok begrenset og etter bransjens mening lagt til feil departement, men det var en god start. De har også løftet spillbransjen. På minussiden er kutt og manglende satsning på film og tv-drama.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Det er ikke tvil om at Trond Giske brukte sin politiske gjennomslagskraft til å gi den norske filmbransjen et massivt løft da han var kulturminister. Det var et paradigmeskifte for norsk film.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Bransjen har de siste 8 årene etterspurt regulering av bidrag fra strømmeselskapene og de som eier infrastrukturen og tjener penger på vårt innhold. Thorhild Widvey som var kulturminister fra 2013-15, gjorde et fremstøt, men ble møtt av massiv motstand fra blant annet IKT Norge. Det har ikke vært vilje til å åpne den døren igjen før Raja annonserte en kommende avgift på strømmetjenestene under filmfestivalen i Tromsø i år. Bransjerådet har lobbet for dette kontinuerlig siden 2013.
Hva er dine forventninger til en rødgrønn regjering?
– Av en rødgrønn regjering, forventer jeg en automatisering og flytting av insentivordningen ut av Kulturdepartementet, og at de frigjorte midlene blir igjen i fondet. Videre at de innfører et krav om rapportering på arbeidsforhold og på pengestrømmer der staten er finansiør. I en audiovisuell bransje som utvikler seg i stor fart, forventer jeg også en storsatsning på etterutdanning. I Arbeiderpartiets kulturprogram står det også at de vil styrke den regionale filmsatsingen og øke produksjonsmidlene til norsk film, så da regner jeg med at de innfrir på det!
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Det kommer an på hvilke saker det er snakk om. De aller fleste politikere har et forhold til film og tv-serier, så utfordringen er å formidle hvordan de blir til og hva vi trenger av rammebetingelser. Bransjerådet for film er ekstremt viktig her. Når vi snakker med èn stemme blir vi lyttet til fordi vi representerer hele bransjen fra idé og manus til ferdig film. Vi kan ikke forvente at kulturpolitikere som må sette seg inn i behovene til flere titalls interesseorganisasjoner skal gå inn i detaljene, derfor må vi sammen formidle overordnede problemstillinger, gjerne med et forslag til løsning. Utfordringene kommer når bransjeorganisasjonene trekker i forskjellig retning, eller når forvaltningen (NFI) og bransjerådet ikke kommuniserer godt.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– Det er forskjell på hvor stor plass filmpolitikk har hos de ulike partiene. Nå går vi ut av en regjeringsperiode med en koalisjonsregjering. De har hatt insentivordningen på agendaen, men ikke gitt økte midler til filmfondet. AP som opposisjonsparti har gått lenger i å love mer til fondet.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– Det de har vært gode på er at de har fått på plass en spillstrategi og en mer tydelig dataspillpolitikk, med større bevilgninger til dataspill. Nå har det kommet en egen avdeling i NFI som er dedikerte til dataspill. Insentivordningen kom på plass under denne regjeringen, men den har vært for snevert innrettet, så den har ikke hatt den forutsigbarheten som vi ønsker oss fra bransjen. Vi mener fortsatt at det er uheldig at den ligger på kulturbudsjettet, fordi det kan komme i konflikt med filmfondsbevilgningene. De har ikke vært gode på fondet. Det har knapt vært prisregulert under hele regjeringstiden deres. De begynte med et stort kutt i fondet, som gjorde at de allerede kom bakpå helt fra starten av. Økningene til fondet i regjeringsperioden har gått til å fylle opp igjen dette hullet. De har ikke reellt sørget for å fylle på med friske midler. NFI har i denne perioden blitt pålagt en rekke nye oppgaver, men uten at dette har vært fulgt opp med en økning i fondsmidler. Det er et stort problem.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Da satt ikke jeg på denne siden av bordet, så jeg skal ikke uttale meg om det. Men jeg vet at hans ettermæle i bransjen var at han hadde god kontakt og forståelse for bransjens behov.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Dette med en medfinansieringsplikt er noe vi fra bransjen har jobbet aktivt med i mange år. Det kom også på agendaen i forbindelse med filmmeldingen i 2015, som ble behandlet i Stortinget. Alle partiene i et filmforlik stilte seg bak et krav om at det måtte innføres medfinansieringsløsning i forbindelse med det reviderte AMT-direktivet. Det har foreløpig ikke skjedd, til dels av praktiske og forståelige årsaker med korona. Likevel, her har tiden gått uten at man har fått på plass en ordning som antagelig kunne vært satt i system tidligere. I de to siste statsbudsjettene har også kulturministeren, først Trine Skei Grande, og så Abid Raja, lovet at det skulle komme på plass. Grande gikk langt i å si at dette burde være en investeringsplikt, og at dette skulle måles etter hva strømmetjenestene investerer i av norsk innhold. Den andre modellen vil være å forplikte strømmeaktørene til å avhende en prosentandel av omsetningen i Norge til et fond. Vi mener at det bør være en kombinert løsning. Det aller viktigste er at særlig investeringsplikten ikke er løsrevet fra rettighetsspørsmålet. Ved innføring av en investeringsplikt må rettighetene til produksjonen være igjen hos den norske produsenten for at det skal kvalifiseres som oppfylt. Det er bare sånn vi kan bygge en norsk uavhengig bransje.
AP og de rødgrønne gjorde filmen til en sentral satsing i filmpolitikken etter årtusenskiftet og formulerte «Veiviseren for det norske filmløftet» i 2007. Hvordan vil dere vurdere den satsingen i dag, i ettertid?
– Da “Veiviseren” kom var den veldig viktig for å løfte filmpolitikken. Det ble gjort en god del endringer på forvaltningsstrukturen, i og med at man slo sammen en del eksisterende organer til å bli det som siden har vært NFI. Det ble fulgt opp med økte midler. Det kom en ny filmmelding i 2015. Det er mye som ikke har blitt helt satt ut i live ennå, blant annet medfinansieringsplikten. Man må ha noen jevnlige politiske gjennomganger av filmfeltet, for her skjer det mye veldig raskt. Samtidig er det aller viktigste at kjernen i filmpolitikken og statens rolle som tilskuddsforvalter av kulturmidler består. Der må vi sørge for at det er nok penger til at vi kan holde oss med et mangfold av norske filmer og serier. Vi ønsker flere finansieringsveier, men da som et supplement, ikke en erstatning. Den viktigste ryggraden i norsk innholdsproduksjon ligger i filmfondet, og det må fortsatt styrkes.
Hva er dine forventninger til en rødgrønn regjering?
– Jeg forventer at den kommende regjeringen leverer på et vesentlig styrket filmfond. Så forventer jeg at de tar tak i insentivordningen og flytter den ut av Kulturdepartementet til Næringsdepartementet. Og at den gjøres om til en rettighetsbasert ordning, så den gir mer forutsigbarhet til dem som skal bruke den. Medfinansieringsordningen må komme på plass. Å utsette dette er bare å sitte å se på at millioner som kunne gått til norsk innholdsproduksjon ikke blir satt i system eller går tapt. Det er mange land som allerede har det på plass. Den nye regjeringen må ha en tydeligere satsing på en grønn omstilling og grønn produksjon. Der har vi utarbeidet et grønt veikart for kunst og kultursektoren som ble lansert tidligere i år. Der hadde vi også noen strakstiltak for myndighetene å ta tak i.
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Å få forståelse for hvordan forretningsmodellene og den prosjektstyrte økonomien fungerer i bransjen. Der kan vi bli flinkere til å synliggjøre bedre. Jeg tror det fra utsiden ofte oppfattes som at her er det mye penger å tjene. Og at det er en oppfatning av at digitaliseringen av bransjen gjør at det går an å produsere mer for mindre. Men så ser vi tvert imot at en digitalisert bransje ikke medfører at produksjonskostnadene har gått ned. Konkurransen har blitt tøffere både på publikumstid, hvilket innhold vi har tilgang på fra hele verden, og hva slags kvalitet vi som publikum krever. Selv med store statlige tilskudd gjennom NFI, er det fortsatt produsentene som ofte skal skaffe den andre halvparten eller mer av finansieringen. Med dagens rammevilkår blir det mer og mer krevende å drive med produksjon av særlig kinofilm. Det er også gjerne en misoppfatning blant politikerne og andre om at etterhåndsordningen er en slags bonusordning. Det er den ikke, men tvert imot en helt avgjørende del av finansieringen av kinofilm. Vi må ha politikere som forstår at vi trenger norsk audiovisuelt innhold som representerer vår norske virkelighet. Og at vi trenger en sterk uavhengig produksjonsbransje som kan levere på dette og sørge for arbeidsplasser i hele verdikjeden.
Relatert sak:
Hvilke av partiene har den beste og mest ambisiøse filmpolitikken? Hva har den sittende regjeringen oppnådd i løpet av sin periode? Foran Stortingsvalget på mandag lar vi bransjelobbyistene Åse Kringstad, Monica Boracco og Elisabeth Sjaastad dele sine vurderinger.
På mandag er det Stortingsvalg som vil legge føringer for de neste årene på filmfeltet. Det er forventninger i bransjen om at det rødgrønne filmløftet kan gjenoppstå med framgangen til AP og venstresiden. Men stemmer det at de rødgrønne har vært best på film? Hva slags filmpolitikk har egentlig vært rådende de siste årene? Hva har regjeringen ved Abid Raja lykkes med, og hvor har de sviktet? Vi tok kontakt med Åse Kringstad, Monica Boracco og Elisabeth Sjaastad, som har fulgt filmpolitikken over lengre tid som ledere av henholdsvis Virke produsentforeningen, Dramatikerforbundet og Norsk filmforbund.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– Heldigvis vil jeg si at alle partiene er ganske opptatt av film. Men det er klart noen av partiene har for eksempel større løfter når det gjelder bruk av offentlige budsjetter på kultur, mens andre har mer ideologiske målsetninger om nedleggelse av byråkrati. Det vil også påvirke filmpolitikken, men heldigvis er det ganske ofte bred politisk enighet om de store spørsmålene innenfor filmpolitikken. Det gjør at vi får en ganske god kontinuitet selv om det blir regjeringsskifter. Én ting er parti, så er det person. Det handler også om timing innenfor de ulike bransjene når nye ministre tiltrer, om bransjen nettopp har oppnådd noe spesielt eller andre ting i samfunnet som tilsier at noen felt får mer oppmerksomhet enn andre.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– Oppi alle koronatiltakene som har vært det siste halvannet året, er det litt vanskelig å huske hvilke tiltak som var satt i gang fra før. Selv om de partiene som har vært i posisjon sier at de har brukt mer penger nå enn noen gang, fordi budsjettene har økt, betyr ikke det at de nødvendigvis har prioritert filmen mer. Vi er ganske bekymret for at veksten vi sårt trenger i filmfondet har uteblitt. De har vært flinke med insentivordningen, men de har ikke bidratt til det vi virkelig trenger. Jeg utfordret statssekretæren i debatt i fjor sommer på å få overført insentivordningen til Næringsdepartementet og gjøre den automatisk, sånn at den ikke hele tiden ligger i konkurranse med filmfondet, men det har de ikke gjennomført. Det er det viktigste grepet de kunne gjort for å sikre at det ikke blir politisk konkurranse mellom disse to ordningene, for vi trenger å styrke begge. Det er litt skuffende når Venstre nå både har hatt næringsminister og kulturminister.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Det er en klar realitet. Jeg satt selv i Einarsson-utvalget som ble oppnevnt i 2007. Vi var en veldig sterk bransjerepresentert gruppe som skulle komme med forslag til filmmeldingen som het “Veiviseren for det norske filmløftet”. Jeg opplevde det som en epoke der det ble tilført friske midler og at det var en stor vilje til å satse offensivt og få den beste innretningen på virkemiddelapparatene. Det var starten på å tenke litt systematisk rundt regional filmpolitikk, og det var en veldig sterk bransjemedvirkning. Man lyttet til bransjen. Forut for denne perioden hadde bransjen sett seg ganske lei på mange konsulentrapporter som skulle komme med anbefalinger om hva man skulle gjøre med bransjen, og som ofte ikke forstod bransjens behov. Det gikk veldig mye tid til å skrive motrapporter og argumentere mot konsulentrapportene. Derfor ble prosessen rundt “Veiviseren” en motvekt til det.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Bransjen er helt samstemt på at vi ønsker en valgfri ordning med hensyn til bidrag til fond eller direkte bidrag til investeringer. Noen partier er glad i ordet avgift, mens noen er allergiske mot ordet. Vi har brukt ganske lang tid i bransjen på å etablere begrepet “medfinansiering”, som er et veldig godt begrep for hvordan vi alltid har bygget bransjen; nye aktører må finne sin plass i kretsløpet. Medfinansiering er bærekraft i praksis, og helt siden filmforliket i Stortinget i 2015 har det vært en tverrpolitisk enighet om at dette skal på plass. Det haster veldig at friske midler kommer inn fra disse aktørene.
Hva er dine forventninger til en eventuell rødgrønn regjering?
– De er ganske høye. Men når man er i opposisjon er det veldig uforpliktende å love mer enn om man er i posisjon. Når det gjelder kulturministerposten er det ønskelig at det er en litt tung politiker som går inn i den rollen. De gangene det har blitt en treningspost for ferske ministre som skal prøve seg som ministre for første gang, bruker de først veldig lang tid på å sette seg inn i feltet, for så å forsvinne, fordi de rykker opp i hierarkiet. Kombinasjonen av dårlig fagkunnskap og kort tjenestetid som minister, er noe av det som gjør det litt vanskelig å få gjennomført de større tiltakene innenfor kultursektoren.
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Det handler ofte om at bransjen vår er ganske kompleks. Den er innrettet med en lang rekke aktører med ulike roller på forskjellige tidspunkter i verdikjeden. Det kan være et uoversiktelig landskap å sette seg inn i. Vi må holde et høyt aktivitetsnivå for de flinkeste. Derfor er vi avhengig av økte midler. Hvis folk skal satse på en film- og tv-karriere gjennom et langt liv må de sosiale ordningene bedre tilpasses disse yrkene. Koronakrisen viste virkelig at de ikke er det i dag. Folk må kunne bli i yrket etter fylte 30 år også. Det er et tap for bransjen hvis folk ikke kan ta med seg erfaringen og modningen gjennom et langt liv for å lage mer og bedre filmer. Dette er ikke ballett, der man pensjonerer seg når man fyller 40 år fordi kroppen ikke tåler mer.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– På filmfeltet er de politiske skillelinjene spesielt synlige når det kommer til hvor artikulert filmpolitikken er i programmene, og hvordan venstresiden er villig til å bruke mer statlige midler på filmkultur enn høyresiden.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– De fikk i stand en etterspurt insentivordning. Riktignok begrenset og etter bransjens mening lagt til feil departement, men det var en god start. De har også løftet spillbransjen. På minussiden er kutt og manglende satsning på film og tv-drama.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Det er ikke tvil om at Trond Giske brukte sin politiske gjennomslagskraft til å gi den norske filmbransjen et massivt løft da han var kulturminister. Det var et paradigmeskifte for norsk film.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Bransjen har de siste 8 årene etterspurt regulering av bidrag fra strømmeselskapene og de som eier infrastrukturen og tjener penger på vårt innhold. Thorhild Widvey som var kulturminister fra 2013-15, gjorde et fremstøt, men ble møtt av massiv motstand fra blant annet IKT Norge. Det har ikke vært vilje til å åpne den døren igjen før Raja annonserte en kommende avgift på strømmetjenestene under filmfestivalen i Tromsø i år. Bransjerådet har lobbet for dette kontinuerlig siden 2013.
Hva er dine forventninger til en rødgrønn regjering?
– Av en rødgrønn regjering, forventer jeg en automatisering og flytting av insentivordningen ut av Kulturdepartementet, og at de frigjorte midlene blir igjen i fondet. Videre at de innfører et krav om rapportering på arbeidsforhold og på pengestrømmer der staten er finansiør. I en audiovisuell bransje som utvikler seg i stor fart, forventer jeg også en storsatsning på etterutdanning. I Arbeiderpartiets kulturprogram står det også at de vil styrke den regionale filmsatsingen og øke produksjonsmidlene til norsk film, så da regner jeg med at de innfrir på det!
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Det kommer an på hvilke saker det er snakk om. De aller fleste politikere har et forhold til film og tv-serier, så utfordringen er å formidle hvordan de blir til og hva vi trenger av rammebetingelser. Bransjerådet for film er ekstremt viktig her. Når vi snakker med èn stemme blir vi lyttet til fordi vi representerer hele bransjen fra idé og manus til ferdig film. Vi kan ikke forvente at kulturpolitikere som må sette seg inn i behovene til flere titalls interesseorganisasjoner skal gå inn i detaljene, derfor må vi sammen formidle overordnede problemstillinger, gjerne med et forslag til løsning. Utfordringene kommer når bransjeorganisasjonene trekker i forskjellig retning, eller når forvaltningen (NFI) og bransjerådet ikke kommuniserer godt.
Hvilke av partiene bryr seg mest om filmen?
– Det er forskjell på hvor stor plass filmpolitikk har hos de ulike partiene. Nå går vi ut av en regjeringsperiode med en koalisjonsregjering. De har hatt insentivordningen på agendaen, men ikke gitt økte midler til filmfondet. AP som opposisjonsparti har gått lenger i å love mer til fondet.
Hva har den nåværende regjeringen vært gode på, og hva har de ikke vært gode på?
– Det de har vært gode på er at de har fått på plass en spillstrategi og en mer tydelig dataspillpolitikk, med større bevilgninger til dataspill. Nå har det kommet en egen avdeling i NFI som er dedikerte til dataspill. Insentivordningen kom på plass under denne regjeringen, men den har vært for snevert innrettet, så den har ikke hatt den forutsigbarheten som vi ønsker oss fra bransjen. Vi mener fortsatt at det er uheldig at den ligger på kulturbudsjettet, fordi det kan komme i konflikt med filmfondsbevilgningene. De har ikke vært gode på fondet. Det har knapt vært prisregulert under hele regjeringstiden deres. De begynte med et stort kutt i fondet, som gjorde at de allerede kom bakpå helt fra starten av. Økningene til fondet i regjeringsperioden har gått til å fylle opp igjen dette hullet. De har ikke reellt sørget for å fylle på med friske midler. NFI har i denne perioden blitt pålagt en rekke nye oppgaver, men uten at dette har vært fulgt opp med en økning i fondsmidler. Det er et stort problem.
Stemmer det at de rødgrønne under Trond Giske var spesielt lydhøre overfor filmbransjen, eller er det en myte?
– Da satt ikke jeg på denne siden av bordet, så jeg skal ikke uttale meg om det. Men jeg vet at hans ettermæle i bransjen var at han hadde god kontakt og forståelse for bransjens behov.
Det er en lang rekke store og avgjørende spørsmål som skal behandles framover, som for eksempel forholdet til strømmetjenestene og deres forpliktelser. De rødgrønne vil ha en mer aktiv statlig inngripen, mens de borgerlige er mer avventende?
– Dette med en medfinansieringsplikt er noe vi fra bransjen har jobbet aktivt med i mange år. Det kom også på agendaen i forbindelse med filmmeldingen i 2015, som ble behandlet i Stortinget. Alle partiene i et filmforlik stilte seg bak et krav om at det måtte innføres medfinansieringsløsning i forbindelse med det reviderte AMT-direktivet. Det har foreløpig ikke skjedd, til dels av praktiske og forståelige årsaker med korona. Likevel, her har tiden gått uten at man har fått på plass en ordning som antagelig kunne vært satt i system tidligere. I de to siste statsbudsjettene har også kulturministeren, først Trine Skei Grande, og så Abid Raja, lovet at det skulle komme på plass. Grande gikk langt i å si at dette burde være en investeringsplikt, og at dette skulle måles etter hva strømmetjenestene investerer i av norsk innhold. Den andre modellen vil være å forplikte strømmeaktørene til å avhende en prosentandel av omsetningen i Norge til et fond. Vi mener at det bør være en kombinert løsning. Det aller viktigste er at særlig investeringsplikten ikke er løsrevet fra rettighetsspørsmålet. Ved innføring av en investeringsplikt må rettighetene til produksjonen være igjen hos den norske produsenten for at det skal kvalifiseres som oppfylt. Det er bare sånn vi kan bygge en norsk uavhengig bransje.
AP og de rødgrønne gjorde filmen til en sentral satsing i filmpolitikken etter årtusenskiftet og formulerte «Veiviseren for det norske filmløftet» i 2007. Hvordan vil dere vurdere den satsingen i dag, i ettertid?
– Da “Veiviseren” kom var den veldig viktig for å løfte filmpolitikken. Det ble gjort en god del endringer på forvaltningsstrukturen, i og med at man slo sammen en del eksisterende organer til å bli det som siden har vært NFI. Det ble fulgt opp med økte midler. Det kom en ny filmmelding i 2015. Det er mye som ikke har blitt helt satt ut i live ennå, blant annet medfinansieringsplikten. Man må ha noen jevnlige politiske gjennomganger av filmfeltet, for her skjer det mye veldig raskt. Samtidig er det aller viktigste at kjernen i filmpolitikken og statens rolle som tilskuddsforvalter av kulturmidler består. Der må vi sørge for at det er nok penger til at vi kan holde oss med et mangfold av norske filmer og serier. Vi ønsker flere finansieringsveier, men da som et supplement, ikke en erstatning. Den viktigste ryggraden i norsk innholdsproduksjon ligger i filmfondet, og det må fortsatt styrkes.
Hva er dine forventninger til en rødgrønn regjering?
– Jeg forventer at den kommende regjeringen leverer på et vesentlig styrket filmfond. Så forventer jeg at de tar tak i insentivordningen og flytter den ut av Kulturdepartementet til Næringsdepartementet. Og at den gjøres om til en rettighetsbasert ordning, så den gir mer forutsigbarhet til dem som skal bruke den. Medfinansieringsordningen må komme på plass. Å utsette dette er bare å sitte å se på at millioner som kunne gått til norsk innholdsproduksjon ikke blir satt i system eller går tapt. Det er mange land som allerede har det på plass. Den nye regjeringen må ha en tydeligere satsing på en grønn omstilling og grønn produksjon. Der har vi utarbeidet et grønt veikart for kunst og kultursektoren som ble lansert tidligere i år. Der hadde vi også noen strakstiltak for myndighetene å ta tak i.
Hvordan vil du beskrive det å drive lobbyvirksomhet overfor politikerne på vegne av norsk film. Hva er den største utfordringen?
– Å få forståelse for hvordan forretningsmodellene og den prosjektstyrte økonomien fungerer i bransjen. Der kan vi bli flinkere til å synliggjøre bedre. Jeg tror det fra utsiden ofte oppfattes som at her er det mye penger å tjene. Og at det er en oppfatning av at digitaliseringen av bransjen gjør at det går an å produsere mer for mindre. Men så ser vi tvert imot at en digitalisert bransje ikke medfører at produksjonskostnadene har gått ned. Konkurransen har blitt tøffere både på publikumstid, hvilket innhold vi har tilgang på fra hele verden, og hva slags kvalitet vi som publikum krever. Selv med store statlige tilskudd gjennom NFI, er det fortsatt produsentene som ofte skal skaffe den andre halvparten eller mer av finansieringen. Med dagens rammevilkår blir det mer og mer krevende å drive med produksjon av særlig kinofilm. Det er også gjerne en misoppfatning blant politikerne og andre om at etterhåndsordningen er en slags bonusordning. Det er den ikke, men tvert imot en helt avgjørende del av finansieringen av kinofilm. Vi må ha politikere som forstår at vi trenger norsk audiovisuelt innhold som representerer vår norske virkelighet. Og at vi trenger en sterk uavhengig produksjonsbransje som kan levere på dette og sørge for arbeidsplasser i hele verdikjeden.
Relatert sak:
