Regjeringens filmpolitikk holder ikke mål, mener Anette Trettebergstuen, som her presenterer Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019. Hun tar til orde for endring av insentivordningen, et tydelig medfinansieringsansvar for strømmeaktørene og en uavhengig gjennomgang av NFIs virksomhet på bakgrunn av Riksrevisjonens kritiske rapport.
I forkant av Stortingsvalget i 2017 gikk Arbeiderpartiet offensivt ut og krevde ledertrøya tilbake som ”filmpartiet”. Vi er klare for Filmløftet 2.0, erklærte mediepolitisk talsperson Arild Grande her på Rushprint, og blant fanesakene var regional satsing, krav til strømmeaktørene om medfinansiering og en mer spisset satsing på tv-drama. Årene i opposisjon hadde gitt partiet rikelig med tid til å ta en ny gjennomgang av film- og kulturpolitikken, etter de historisk viktige årene med Filmløftet i 2007.
Men det rødgrønne regjeringsalternativet nådde ikke opp i kampen om regjeringsmakten i 2017, og et år senere er det Anette Trettebergstuen som er partiets mediepolitiske talsperson – denne gangen med oppløftende meningsmålinger i ryggen. Hun fnyser av Høyreregjeringens påstand om at den har satset spesielt på regional film.
– Å bygge sterke filmregioner var noe Stortinget ba regjeringen om under behandlingen av Filmmeldingen i 2015. Men regionene har ikke fått de økonomiske musklene vi la opp til. Regjeringen har i hovedsak konsolidert de regionale fondene, det er alt de har gjort, og det er bare nok et eksempel på at de ikke har fulgt opp filmforliket fra Stortinget.
Trettebergstuen påpeker at Høyreregjeringen de siste fem årene har påført filmbransjen store kutt, og at nivået på filmstøtten er nå på 2013-nivå, slik det er påpekt her på rushprint.no. Derfor er det behov for en videreføring av det Filmløftet 2.0 som AP varslet i fjor, og hun presenterer tallene for Rushprint:
– Det trengs et stort løft, og vi vil gi det løftet når vi kommer i regjering igjen. Det trengs en opptrapping over år for å nå det nivået vi ville vært på nå dersom kulturløftet hadde fortsatt. Dette er vi tydelige på i vårt alternative budsjett som snart presenteres. Her har vi et stort filmløft på 75 millioner kroner.
Dette løftet, som lanseres en uke etter at SV presenterte sin økning på 55 millioner, legger opp til en økning til produksjons- og filmformidlingsfondet (også kalt bare ”filmfondet”) på 40 millioner, samt 10 millioner ekstra til regionale filmsentre og 15 millioner til de regionale filmfondene (samt 5 millioner ekstra til filmfestivalene, én million til Bygdekinoen, to millioner til dubbing av barnefilmer og to millioner til Tvibit filmveksthus i Tromsø).
– For oss er det viktig å styrke filmregionene. Det er dette budsjettet et uttrykk for, der sentrene og de regionale fondene får et forholdsmessig stort løft, sier hun.
Et annet område av regjeringens filmpolitikk som ikke har utløst potensialet som ligger der, er arbeidet med å få utenlandske produksjoner til Norge, mener hun. Bare en regelstyrt ordning kan gjøre oss konkurransedyktige på det internasjonale markedet der snart ”alle” har en insentivordning.
– Den norske ordningen er i utgangspunktet en kjempemulighet til å tiltrekke seg utenlandske produksjoner, med alle de ringvirkninger det innebærer, blant annet arbeidsplasser for filmbransjen selv. Men det var feil å gjøre ordningen til én årlig pott. Det betyr at det er få produksjoner som kan nyte godt av den. Bransjen selv fremhever jo at disse begrensningene bidrar til at mange ikke søker, og at vi ikke er så interessant som innspillingsland som vi ønsker å være. Den islandske er regelstyrt, noe som betyr at alle får – og det er der vi bør legge oss.
Å flytte ordningen fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet sitter langt inne for den nåværende regjeringen, og mye tyder på at det er særlig Finansdepartementet som stritter imot. Trettebergstuen mener ordningen hører hjemme i Næringsdepartementet, og at det vil kreve politiske vilje til å få dette til.
– Filmpolitikken er vanligvis knyttet så tett opp til kulturpolitikken at det er nærliggende for politikerne å tenke på den måten. Film er selvsagt både kultur og næring, og i dette tilfellet bør ordningen falle inn under Næringsdepartementet. Vi vet at Venstre og Krf mener det samme, men det er Høyre og Frp som holder igjen. Vi ba om i budsjettarbeidet i fjor at regjeringen skulle komme med en tilbakemelding på ønsket om å flytte ordningen til Kulturdepartementet og samtidig gjøre den regelstyrt, men det har vi fortsatt ikke fått noe svar på.
Regjeringen har også vært for tafatt i arbeidet med å utvikle løsninger for medfinansieringsansvar for strømmeaktørene, mener hun.
– Det har vært veldig halvhjertet. Thorhild Widvey hadde en rundebordskonferanse der aktørene skulle snakke om det, men vår holdning er at dette må man ta kontroll over politisk. Nå har land etter land innført løsninger for det, og EU-direktivene er også på plass – så hva venter vi på? Vi har mistet masse tid på denne tregheten – det er jo flere år siden Widvey var minister! Etter denne rundebordssamtalen har ingenting skjedd, ingenting er blitt utredet. Hadde vi fått på plass en avgift etter for eksempel den belgiske modellen, så hadde det virkelig betydd inntekter for produksjon av norsk innhold. Jeg kan ikke forstå hvorfor regjeringen ikke foretar seg noe. Det virker som man her går glipp av en stor mulighet – med vilje!
Arbeiderpartiet ønsker en gjennomgang av Norsk filminstitutts virksomhet, på bakgrunn av Riksrevisjonens kritiske rapport. Trettebergstuen lurer selv på hvilke retningslinjer NFI følger, og hvordan forholdet til Kulturdepartementet i realiteten fungerer.
– Jeg mener at det som kommer fram i rapporten er alvorlig, og at vi trenger en uavhengig gjennomgang for å få disse tingene belyst. I de få årene jeg har vært kulturpolitiker har jeg ennå til gode å få et svar på hvilke retningslinjer man følger i Norsk filminstitutt. Det går over 600 millioner til filmfeltet, og da er man helt avhengig av legitimitet. Da skal det ikke kunne stilles spørsmålstegn ved om NFI har habilitetsproblemer eller klare nok retningslinjer, slik riksrevisjonen gjør i sin rapport. Dette er også viktig med hensyn til det arbeidet som gjøres for å bedre mangfoldet i bransjen.
Kulturdepartementet får også gjennomgå i riksrevisjonens rapport for at det ikke er klare nok styringslinjer. Trettebergstuen vil ikke ta stilling til om NFI trenger en friere stilling overfor departementet og følge prinsippet om en armlengdes avstand, slik for eksempel det svenske og danske filminstituttet gjør det. Men hun mener noe må være i ubalanse når revisjonens kritikk er såpass skarp.
– Her virker det på meg som balansegangen er skjev, armlengdes avstand eller ikke. Riksrevisjonen påpeker en manglende styring, men det betyr ikke at man skal legge seg opp i enkeltavgjørelser.
– I flere runder har Stortinget bedt regjeringen og departementet om å sende klarere signaler til NFI om tydelige retningslinjer i forhold til arbeidet med å bedre kvinnenes representasjon, noe som ikke er blitt gjort. Det er enda et eksempel på at departementet ikke har gjort jobben sin.
Regjeringens filmpolitikk holder ikke mål, mener Anette Trettebergstuen, som her presenterer Arbeiderpartiets alternative budsjett for 2019. Hun tar til orde for endring av insentivordningen, et tydelig medfinansieringsansvar for strømmeaktørene og en uavhengig gjennomgang av NFIs virksomhet på bakgrunn av Riksrevisjonens kritiske rapport.
I forkant av Stortingsvalget i 2017 gikk Arbeiderpartiet offensivt ut og krevde ledertrøya tilbake som ”filmpartiet”. Vi er klare for Filmløftet 2.0, erklærte mediepolitisk talsperson Arild Grande her på Rushprint, og blant fanesakene var regional satsing, krav til strømmeaktørene om medfinansiering og en mer spisset satsing på tv-drama. Årene i opposisjon hadde gitt partiet rikelig med tid til å ta en ny gjennomgang av film- og kulturpolitikken, etter de historisk viktige årene med Filmløftet i 2007.
Men det rødgrønne regjeringsalternativet nådde ikke opp i kampen om regjeringsmakten i 2017, og et år senere er det Anette Trettebergstuen som er partiets mediepolitiske talsperson – denne gangen med oppløftende meningsmålinger i ryggen. Hun fnyser av Høyreregjeringens påstand om at den har satset spesielt på regional film.
– Å bygge sterke filmregioner var noe Stortinget ba regjeringen om under behandlingen av Filmmeldingen i 2015. Men regionene har ikke fått de økonomiske musklene vi la opp til. Regjeringen har i hovedsak konsolidert de regionale fondene, det er alt de har gjort, og det er bare nok et eksempel på at de ikke har fulgt opp filmforliket fra Stortinget.
Trettebergstuen påpeker at Høyreregjeringen de siste fem årene har påført filmbransjen store kutt, og at nivået på filmstøtten er nå på 2013-nivå, slik det er påpekt her på rushprint.no. Derfor er det behov for en videreføring av det Filmløftet 2.0 som AP varslet i fjor, og hun presenterer tallene for Rushprint:
– Det trengs et stort løft, og vi vil gi det løftet når vi kommer i regjering igjen. Det trengs en opptrapping over år for å nå det nivået vi ville vært på nå dersom kulturløftet hadde fortsatt. Dette er vi tydelige på i vårt alternative budsjett som snart presenteres. Her har vi et stort filmløft på 75 millioner kroner.
Dette løftet, som lanseres en uke etter at SV presenterte sin økning på 55 millioner, legger opp til en økning til produksjons- og filmformidlingsfondet (også kalt bare ”filmfondet”) på 40 millioner, samt 10 millioner ekstra til regionale filmsentre og 15 millioner til de regionale filmfondene (samt 5 millioner ekstra til filmfestivalene, én million til Bygdekinoen, to millioner til dubbing av barnefilmer og to millioner til Tvibit filmveksthus i Tromsø).
– For oss er det viktig å styrke filmregionene. Det er dette budsjettet et uttrykk for, der sentrene og de regionale fondene får et forholdsmessig stort løft, sier hun.
Et annet område av regjeringens filmpolitikk som ikke har utløst potensialet som ligger der, er arbeidet med å få utenlandske produksjoner til Norge, mener hun. Bare en regelstyrt ordning kan gjøre oss konkurransedyktige på det internasjonale markedet der snart ”alle” har en insentivordning.
– Den norske ordningen er i utgangspunktet en kjempemulighet til å tiltrekke seg utenlandske produksjoner, med alle de ringvirkninger det innebærer, blant annet arbeidsplasser for filmbransjen selv. Men det var feil å gjøre ordningen til én årlig pott. Det betyr at det er få produksjoner som kan nyte godt av den. Bransjen selv fremhever jo at disse begrensningene bidrar til at mange ikke søker, og at vi ikke er så interessant som innspillingsland som vi ønsker å være. Den islandske er regelstyrt, noe som betyr at alle får – og det er der vi bør legge oss.
Å flytte ordningen fra Kulturdepartementet til Næringsdepartementet sitter langt inne for den nåværende regjeringen, og mye tyder på at det er særlig Finansdepartementet som stritter imot. Trettebergstuen mener ordningen hører hjemme i Næringsdepartementet, og at det vil kreve politiske vilje til å få dette til.
– Filmpolitikken er vanligvis knyttet så tett opp til kulturpolitikken at det er nærliggende for politikerne å tenke på den måten. Film er selvsagt både kultur og næring, og i dette tilfellet bør ordningen falle inn under Næringsdepartementet. Vi vet at Venstre og Krf mener det samme, men det er Høyre og Frp som holder igjen. Vi ba om i budsjettarbeidet i fjor at regjeringen skulle komme med en tilbakemelding på ønsket om å flytte ordningen til Kulturdepartementet og samtidig gjøre den regelstyrt, men det har vi fortsatt ikke fått noe svar på.
Regjeringen har også vært for tafatt i arbeidet med å utvikle løsninger for medfinansieringsansvar for strømmeaktørene, mener hun.
– Det har vært veldig halvhjertet. Thorhild Widvey hadde en rundebordskonferanse der aktørene skulle snakke om det, men vår holdning er at dette må man ta kontroll over politisk. Nå har land etter land innført løsninger for det, og EU-direktivene er også på plass – så hva venter vi på? Vi har mistet masse tid på denne tregheten – det er jo flere år siden Widvey var minister! Etter denne rundebordssamtalen har ingenting skjedd, ingenting er blitt utredet. Hadde vi fått på plass en avgift etter for eksempel den belgiske modellen, så hadde det virkelig betydd inntekter for produksjon av norsk innhold. Jeg kan ikke forstå hvorfor regjeringen ikke foretar seg noe. Det virker som man her går glipp av en stor mulighet – med vilje!
Arbeiderpartiet ønsker en gjennomgang av Norsk filminstitutts virksomhet, på bakgrunn av Riksrevisjonens kritiske rapport. Trettebergstuen lurer selv på hvilke retningslinjer NFI følger, og hvordan forholdet til Kulturdepartementet i realiteten fungerer.
– Jeg mener at det som kommer fram i rapporten er alvorlig, og at vi trenger en uavhengig gjennomgang for å få disse tingene belyst. I de få årene jeg har vært kulturpolitiker har jeg ennå til gode å få et svar på hvilke retningslinjer man følger i Norsk filminstitutt. Det går over 600 millioner til filmfeltet, og da er man helt avhengig av legitimitet. Da skal det ikke kunne stilles spørsmålstegn ved om NFI har habilitetsproblemer eller klare nok retningslinjer, slik riksrevisjonen gjør i sin rapport. Dette er også viktig med hensyn til det arbeidet som gjøres for å bedre mangfoldet i bransjen.
Kulturdepartementet får også gjennomgå i riksrevisjonens rapport for at det ikke er klare nok styringslinjer. Trettebergstuen vil ikke ta stilling til om NFI trenger en friere stilling overfor departementet og følge prinsippet om en armlengdes avstand, slik for eksempel det svenske og danske filminstituttet gjør det. Men hun mener noe må være i ubalanse når revisjonens kritikk er såpass skarp.
– Her virker det på meg som balansegangen er skjev, armlengdes avstand eller ikke. Riksrevisjonen påpeker en manglende styring, men det betyr ikke at man skal legge seg opp i enkeltavgjørelser.
– I flere runder har Stortinget bedt regjeringen og departementet om å sende klarere signaler til NFI om tydelige retningslinjer i forhold til arbeidet med å bedre kvinnenes representasjon, noe som ikke er blitt gjort. Det er enda et eksempel på at departementet ikke har gjort jobben sin.
