Håper på færre Covid-restriksjoner og mer frihet

Håper på færre Covid-restriksjoner og mer frihet

Den norske filmfestivalen opplevde i år en dokumentarboom. Vi tok en liten prat med noen av dokumentaristene som hadde premiere på festivalen og er klare for å vise filmen for høstens kinopublikum.

Den norske filmfestivalen i Haugesund har ringt filmhøsten inn, Amanda-priser er delt ut og diskutert, filmer er booket for videre kinovisninger rundt i det ganske land. Det er liten tvil om at dette har vært dokumentarfilmens år i Haugesund, og vi har derfor huket tak i noen av de spennende dokumentarfilmskaperne som hadde med film på festivalprogrammet i år.


PETTER AABERG & SVERRE KVAMME: Nattebarn

Petter Aaberg og Sverre Kvamme

Hva betyr det for dere å få vist filmen deres i Haugesund?

– Det har vært en fantastisk mulighet, og helt bananas gøy. Etter disse årene med arbeid har vi vært spente på hvordan filmen ville bli tatt imot hos publikum – og også litt nervøse, naturligvis.

Hvilke tanker har dere om norsk dokumentarfilms status i norsk film?

 PETTER: – Det er så utrolig kult at dokumentarer markerer seg som skikkelig gode kinofilmer. Så gøy at Kunstneren og tyven vant beste kinofilm under årets Amanda-prisutdeling og at Folkets Amanda gikk til Generasjon Utøya! Dokumentarfilm trenger å få enda mer plass, fordi den har en iboende sterk kraft til å gjøre endring ute i samfunnet.

SVERRE: – Det verkar som om kvaliteten på dokumentar blir betre med åra og at to av tre filmar nominert til beste kinofilm under Amanda var dokumentar og at Kunstneren og tyven vant, tyder for meg på at dette stemmer, og at folk blir meir og meir opptatt av historier som er nærmare verkelegheita.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

PETTER: – Samarbeidet vårt har vært utrolig givende. Jeg ser ikke for meg noen annen som er like gæren, kreativ, lidenskapelig og som har motivasjon til å gjøre et slikt type prosjekt som Sverre. Samtidig som det har vært fint, har også vennskapet vårt blitt satt på prøve med uenigheter, krangling og kommunikasjonsproblemer – midtveis i prosjektet holdt vi på å måtte avbryte på grunn av alt dette. Men i dag er jeg utrolig glad for at vi holdt ut når ting var vanskelig mellom oss. Jeg er veldig fornøyd med at vi fortsatt er gode venner i dag, og at vi har laget denne filmen sammen.

SVERRE: – Samarbeidet oss i mellom har fungert godt. Eg har følt veldig på at to hjernar tenkar betre enn ein og at me nesten alltid har hatt ein felles visjon. Det har vore mange lange samtalar og diskusjonar, men alltid med respekt og tolmodigheit, og me har i diskusjonar rundt visjon alltid kommen nøgd ut av det. Samarbeidet har vore utruleg tett og personleg som har gjort det veldig sårbart, og det har nesten gått til helvete ein del gongar, men me er framleis bestevennar og det vart ein film me er stolte av og gleder oss til å vise omverda.

Hvilke håp har dere for det kommende filmåret?

 PETTER: – Jeg gleder meg utrolig mye til å dra på kino igjen. Den kollektive filmopplevelsen foran det store lerretet er best!

 SVERRE: – Eg trur og håpar det kjem mange gode historier på kino denne hausten. Og eg ynskjer meg filmar som kan utfordre tankesettet til det norske folk.


PAUL TUNGE: Mind of Modernism

Hva betyr det for deg å få vise filmen din i Haugesund?

– Forhåpentligvis økt oppmerksomhet til potensielle internasjonale festivaler. Jeg fikk dessverre ikke mulighet til å delta fysisk i år, som var særlig synd ettersom festivalen organiserte premierevisning i salen til Rossabø kirke, en av kirkene som ble dokumentert i filmen.

Hvilke tanker har du om norsk dokumentarfilms status i norsk film?

– I motsetning til fiksjon virker det som dokumentarene til stadighet ruller på toppsjiktet av internasjonale dokumentarfestivaler med kred, og det har de vel gjort i noen år. En kan jo bli nysgjerrig på hvorfor det er slikt? Etter spesielt fjorårets suksess både nasjonalt og internasjonalt er vel statusen ganske åpenbar, men hvorvidt den reflekterer publikumstall og støtteordninger vet jeg ikke nok om.

Hvordan fungerte samarbeidet med de andre aktørene på prosjektet?

 Mind of Modernism består av 3 segmenter innen modernistisk arkitektur. De to første med Egil Håskjold Larsen og den siste med Patrick Safstrøm. Tilnærmingen til byggene og hvordan vi løste kameraarrangementet var ganske likt, tross spennet er på seks år, fra første til siste film. Oppgaven var å presentere byggets essens, og gjerne gjennom lengre kamera- arrangement som vil skape en tilstedeværelse og fullendt opplevelse for publikum. Samtidig jobbet vi med noe kontraster og forsøksvis innovativt kameraarbeid, slik at alt ikke ble for vakkert. Her ble også Kim Hiorthøys bidrag på lyd og musikk avgjørende.

Hvilke håp har du for det kommende filmåret?

– Det åpenbare målet er mindre Covid-restriksjoner og mer frihet, mer midler til utforskende filmer, både tematisk, men desto viktigere, mer fokus på form! Hvordan forteller en historien. Lettere tilgang (mindre papirmølle og byråkrati) til midler og mer effektivitet.


MAREN VICTORIA THINGNÆS & MARIANNE MØRK: Vi blir hjemme

Hva betyr det for dere å få vise filmen deres i Haugesund?

– Etter å ha laget film over Zoom det siste året, føles det ekstra spesielt å kunne møtes fysisk i Haugesund og se filmen sammen med andre mennesker. Det var viktig for oss å lage et avtrykk av de unge stemmene i 2020, og det føles godt å få dele disse stemmene med et publikum nå på årets festival.

Hvilke tanker har dere om norsk dokumentarfilms status?

– Dokumentarfilmen i Norge står sterkt. Kanskje sterkere enn noen gang. Vi er heldige som får være en del av en så levende bransje i stadig utvikling.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

– Vi har lang fartstid når det gjelder å jobbe sammen i tidligere produksjoner, og det gir oss en trygg og åpen plattform som gir oss en ekstra styrke i det kreative arbeidet. Vi utfyller hverandre godt, både med tanke på at vi er fra ulike generasjoner, og med ulik bakgrunn i vårt uttrykk. Prosjektet styrte hverdagen vår 24/7 i et helt år. Nærmest hver dag hadde vi møter med ungdommene, i ulike tidssoner, så arbeidsdagen tok derfor aldri slutt. Maren ringte hjem til sin mann hele tiden, og sa at hun ikke ville rekke hjem i dag heller da møtene gikk utover natten med USA, Brasil og Guatemala. Vi kom inn i en energiboble som vi ble værende i gjennom hele året. Vi hadde ingen tid å miste når konseptet var å følge disse 11 ungdommene hver dag gjennom det første året av pandemien. Utrolig nok klarte Maren å gifte seg med sin Kjell Erik en vakker høstdag midt oppi dette. Hvordan det gikk til er vi ikke helt sikre på! Ellers var de mest eksotiske hendelsene å få overraskende frokost på døren fra  de herlige produsentene våre i Fuglene da de forstod at vi trengte litt påfyll.

Hvilke håp har dere for det kommende filmåret?

– Norsk film gjør det veldig bra, og det er veldig høy kvalitet på det som produseres nå. Og vi håper på et enda større mangfold av filmer, og at flere skal få muligheten til å fortelle historier i film.


PER MANING & ANDERS HOFT: Kunsten å plystre

Anders Hoft (øverst, midten) og Per Maning (til høyre), sammen med produsent Jørgen Lorentzen og hovedpersonen selv foran i front, forfatteren Thorvald Steen.

Hva betyr det for dere å få vise filmen deres i Haugesund?

– Å endelig få vise frem Kunsten å plystre under verdenspremieren i Haugesund kjentes veldig befriende ut etter en nedstengning av samfunnet som både vi og andre aldri hadde trodd at skulle vare så lenge. Filmfestivalen i Haugesund er en fantastisk arena for å møte et engasjert og mangfoldig publikum, samt likesinnede filmskapere, og vi er veldig takknemlige for denne muligheten.

Hvilke tanker har du om norsk dokumentarfilms status?

– At hele seks norske dokumentarfilmer ble valgt ut til filmfestivalen i Haugesund er et signal om hvor bra det går med norsk dokumentarfilm om dagen. En blir til stadighet overrasket over spennet av filmer lille Norge klarer å produsere.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

– Samarbeidet vårt begynte med et helt unikt møte. Å bli introdusert til og ha fått muligheten til å jobbe sammen med og lære av Per Maning har vært en ære, sier Anders Hoft. – Gjennom produksjonen og post-produksjonen av Kunsten å plystre har han blitt som en mentor for meg. På tross av aldersforskjellen har jeg vært overrasket fra starten av over at vi snakker det samme språket og forstår hverandre så godt. Det viktigste Per har lært meg er at det perfekte er kjedelig og ikke det vi leter etter i kunsten. Han utfordret min perfeksjonisme gjentatte ganger, og i dette møtet ble det født et helt unikt filmatisk uttrykk.

Hvilke håp har du for det kommende filmåret?

– For det kommende filmåret ønsker vi å fortsette samarbeidet vårt på flere nye prosjekter. Det er allerede noe på gang, så det blir en glede å jobbe mer sammen i tiden fremover. Vi håper selvfølgelig også at smittesituasjonen gjør det mulig å åpne samfunnet helt etterhvert, slik at publikum for fullt kommer tilbake til kinoene og kan nyte film og kunst på det store lerretet.


Bli bedre kjent med de andre norske dokumentarene som også deltok i Haugesund:

Nefise Özkal Lorentzen om Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam

Gunnar Iversen om Gunnar Hall Jensens Oh, it Herzt! 

Thomas Robsahm om A-ha The Movie


 

Håper på færre Covid-restriksjoner og mer frihet

Håper på færre Covid-restriksjoner og mer frihet

Den norske filmfestivalen opplevde i år en dokumentarboom. Vi tok en liten prat med noen av dokumentaristene som hadde premiere på festivalen og er klare for å vise filmen for høstens kinopublikum.

Den norske filmfestivalen i Haugesund har ringt filmhøsten inn, Amanda-priser er delt ut og diskutert, filmer er booket for videre kinovisninger rundt i det ganske land. Det er liten tvil om at dette har vært dokumentarfilmens år i Haugesund, og vi har derfor huket tak i noen av de spennende dokumentarfilmskaperne som hadde med film på festivalprogrammet i år.


PETTER AABERG & SVERRE KVAMME: Nattebarn

Petter Aaberg og Sverre Kvamme

Hva betyr det for dere å få vist filmen deres i Haugesund?

– Det har vært en fantastisk mulighet, og helt bananas gøy. Etter disse årene med arbeid har vi vært spente på hvordan filmen ville bli tatt imot hos publikum – og også litt nervøse, naturligvis.

Hvilke tanker har dere om norsk dokumentarfilms status i norsk film?

 PETTER: – Det er så utrolig kult at dokumentarer markerer seg som skikkelig gode kinofilmer. Så gøy at Kunstneren og tyven vant beste kinofilm under årets Amanda-prisutdeling og at Folkets Amanda gikk til Generasjon Utøya! Dokumentarfilm trenger å få enda mer plass, fordi den har en iboende sterk kraft til å gjøre endring ute i samfunnet.

SVERRE: – Det verkar som om kvaliteten på dokumentar blir betre med åra og at to av tre filmar nominert til beste kinofilm under Amanda var dokumentar og at Kunstneren og tyven vant, tyder for meg på at dette stemmer, og at folk blir meir og meir opptatt av historier som er nærmare verkelegheita.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

PETTER: – Samarbeidet vårt har vært utrolig givende. Jeg ser ikke for meg noen annen som er like gæren, kreativ, lidenskapelig og som har motivasjon til å gjøre et slikt type prosjekt som Sverre. Samtidig som det har vært fint, har også vennskapet vårt blitt satt på prøve med uenigheter, krangling og kommunikasjonsproblemer – midtveis i prosjektet holdt vi på å måtte avbryte på grunn av alt dette. Men i dag er jeg utrolig glad for at vi holdt ut når ting var vanskelig mellom oss. Jeg er veldig fornøyd med at vi fortsatt er gode venner i dag, og at vi har laget denne filmen sammen.

SVERRE: – Samarbeidet oss i mellom har fungert godt. Eg har følt veldig på at to hjernar tenkar betre enn ein og at me nesten alltid har hatt ein felles visjon. Det har vore mange lange samtalar og diskusjonar, men alltid med respekt og tolmodigheit, og me har i diskusjonar rundt visjon alltid kommen nøgd ut av det. Samarbeidet har vore utruleg tett og personleg som har gjort det veldig sårbart, og det har nesten gått til helvete ein del gongar, men me er framleis bestevennar og det vart ein film me er stolte av og gleder oss til å vise omverda.

Hvilke håp har dere for det kommende filmåret?

 PETTER: – Jeg gleder meg utrolig mye til å dra på kino igjen. Den kollektive filmopplevelsen foran det store lerretet er best!

 SVERRE: – Eg trur og håpar det kjem mange gode historier på kino denne hausten. Og eg ynskjer meg filmar som kan utfordre tankesettet til det norske folk.


PAUL TUNGE: Mind of Modernism

Hva betyr det for deg å få vise filmen din i Haugesund?

– Forhåpentligvis økt oppmerksomhet til potensielle internasjonale festivaler. Jeg fikk dessverre ikke mulighet til å delta fysisk i år, som var særlig synd ettersom festivalen organiserte premierevisning i salen til Rossabø kirke, en av kirkene som ble dokumentert i filmen.

Hvilke tanker har du om norsk dokumentarfilms status i norsk film?

– I motsetning til fiksjon virker det som dokumentarene til stadighet ruller på toppsjiktet av internasjonale dokumentarfestivaler med kred, og det har de vel gjort i noen år. En kan jo bli nysgjerrig på hvorfor det er slikt? Etter spesielt fjorårets suksess både nasjonalt og internasjonalt er vel statusen ganske åpenbar, men hvorvidt den reflekterer publikumstall og støtteordninger vet jeg ikke nok om.

Hvordan fungerte samarbeidet med de andre aktørene på prosjektet?

 Mind of Modernism består av 3 segmenter innen modernistisk arkitektur. De to første med Egil Håskjold Larsen og den siste med Patrick Safstrøm. Tilnærmingen til byggene og hvordan vi løste kameraarrangementet var ganske likt, tross spennet er på seks år, fra første til siste film. Oppgaven var å presentere byggets essens, og gjerne gjennom lengre kamera- arrangement som vil skape en tilstedeværelse og fullendt opplevelse for publikum. Samtidig jobbet vi med noe kontraster og forsøksvis innovativt kameraarbeid, slik at alt ikke ble for vakkert. Her ble også Kim Hiorthøys bidrag på lyd og musikk avgjørende.

Hvilke håp har du for det kommende filmåret?

– Det åpenbare målet er mindre Covid-restriksjoner og mer frihet, mer midler til utforskende filmer, både tematisk, men desto viktigere, mer fokus på form! Hvordan forteller en historien. Lettere tilgang (mindre papirmølle og byråkrati) til midler og mer effektivitet.


MAREN VICTORIA THINGNÆS & MARIANNE MØRK: Vi blir hjemme

Hva betyr det for dere å få vise filmen deres i Haugesund?

– Etter å ha laget film over Zoom det siste året, føles det ekstra spesielt å kunne møtes fysisk i Haugesund og se filmen sammen med andre mennesker. Det var viktig for oss å lage et avtrykk av de unge stemmene i 2020, og det føles godt å få dele disse stemmene med et publikum nå på årets festival.

Hvilke tanker har dere om norsk dokumentarfilms status?

– Dokumentarfilmen i Norge står sterkt. Kanskje sterkere enn noen gang. Vi er heldige som får være en del av en så levende bransje i stadig utvikling.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

– Vi har lang fartstid når det gjelder å jobbe sammen i tidligere produksjoner, og det gir oss en trygg og åpen plattform som gir oss en ekstra styrke i det kreative arbeidet. Vi utfyller hverandre godt, både med tanke på at vi er fra ulike generasjoner, og med ulik bakgrunn i vårt uttrykk. Prosjektet styrte hverdagen vår 24/7 i et helt år. Nærmest hver dag hadde vi møter med ungdommene, i ulike tidssoner, så arbeidsdagen tok derfor aldri slutt. Maren ringte hjem til sin mann hele tiden, og sa at hun ikke ville rekke hjem i dag heller da møtene gikk utover natten med USA, Brasil og Guatemala. Vi kom inn i en energiboble som vi ble værende i gjennom hele året. Vi hadde ingen tid å miste når konseptet var å følge disse 11 ungdommene hver dag gjennom det første året av pandemien. Utrolig nok klarte Maren å gifte seg med sin Kjell Erik en vakker høstdag midt oppi dette. Hvordan det gikk til er vi ikke helt sikre på! Ellers var de mest eksotiske hendelsene å få overraskende frokost på døren fra  de herlige produsentene våre i Fuglene da de forstod at vi trengte litt påfyll.

Hvilke håp har dere for det kommende filmåret?

– Norsk film gjør det veldig bra, og det er veldig høy kvalitet på det som produseres nå. Og vi håper på et enda større mangfold av filmer, og at flere skal få muligheten til å fortelle historier i film.


PER MANING & ANDERS HOFT: Kunsten å plystre

Anders Hoft (øverst, midten) og Per Maning (til høyre), sammen med produsent Jørgen Lorentzen og hovedpersonen selv foran i front, forfatteren Thorvald Steen.

Hva betyr det for dere å få vise filmen deres i Haugesund?

– Å endelig få vise frem Kunsten å plystre under verdenspremieren i Haugesund kjentes veldig befriende ut etter en nedstengning av samfunnet som både vi og andre aldri hadde trodd at skulle vare så lenge. Filmfestivalen i Haugesund er en fantastisk arena for å møte et engasjert og mangfoldig publikum, samt likesinnede filmskapere, og vi er veldig takknemlige for denne muligheten.

Hvilke tanker har du om norsk dokumentarfilms status?

– At hele seks norske dokumentarfilmer ble valgt ut til filmfestivalen i Haugesund er et signal om hvor bra det går med norsk dokumentarfilm om dagen. En blir til stadighet overrasket over spennet av filmer lille Norge klarer å produsere.

Hvordan fungerte samarbeidet dere to imellom?

– Samarbeidet vårt begynte med et helt unikt møte. Å bli introdusert til og ha fått muligheten til å jobbe sammen med og lære av Per Maning har vært en ære, sier Anders Hoft. – Gjennom produksjonen og post-produksjonen av Kunsten å plystre har han blitt som en mentor for meg. På tross av aldersforskjellen har jeg vært overrasket fra starten av over at vi snakker det samme språket og forstår hverandre så godt. Det viktigste Per har lært meg er at det perfekte er kjedelig og ikke det vi leter etter i kunsten. Han utfordret min perfeksjonisme gjentatte ganger, og i dette møtet ble det født et helt unikt filmatisk uttrykk.

Hvilke håp har du for det kommende filmåret?

– For det kommende filmåret ønsker vi å fortsette samarbeidet vårt på flere nye prosjekter. Det er allerede noe på gang, så det blir en glede å jobbe mer sammen i tiden fremover. Vi håper selvfølgelig også at smittesituasjonen gjør det mulig å åpne samfunnet helt etterhvert, slik at publikum for fullt kommer tilbake til kinoene og kan nyte film og kunst på det store lerretet.


Bli bedre kjent med de andre norske dokumentarene som også deltok i Haugesund:

Nefise Özkal Lorentzen om Seyran Ates: Sex, revolusjon og islam

Gunnar Iversen om Gunnar Hall Jensens Oh, it Herzt! 

Thomas Robsahm om A-ha The Movie


 

MENY