Foto fra «Sameblod»

Det har oppstått debatt etter at direktør Anne Lajla Utsi ved Internasjonalt Samisk Film Institutt (ISFI) i et radioprogram på NRK tok til orde for å inkludere samisk kompetanse når filmbransjen bruker samiske karakterer og/eller samisk kultur i film. Blant annet omtalte filmkonsulent ved NFI, Lars Daniel Krutzkoff Jakobsen, utspillet som et angrep på kunstens frihet.

Dette er en debatt vi i Samisk filmarbeiderforbund ønsker velkommen. Fra det samiske filmmiljøets perspektiv berører dette våre kjerneverdier og er viktig å få løftet frem.

Eksisterer kunstnerisk frihet i dag?

Fra et samisk ståsted vil kunstnerisk frihet i første omgang handle om muligheten til å få laget film, til å bli tildelt midler for å få laget en lang produksjon, det være seg TV-serie eller langfilm.

Etter å sett den begredelige listen over antall langfilmer produsert i Sápmi, kan man stille spørsmålet om det eksisterer økonomisk frihet – ergo kunstnerisk frihet – til å produsere film i Sápmi i dag. Dette er en voksende verkebyll i det samisk filmmiljøet. Én spillefilm hvert tiende år holder ikke mål i dagens mediebilde.

Dette er det egentlige demokratiske problemet: Usynliggjøringen. Den som blir tildelt midler og får ytre seg kunstnerisk sitter på definisjonsmakten.

Hvem har ansvaret for dette? Norsk filminstitutt? NFI kan utvilsomt bidra med å gi tilskudd til samiske produksjoner. Men NFI synes i stor grad å lide av berøringsangst overfor det samiske. Det er ikke så rart da de mangler kompetanse innenfor dette feltet.

La oss heller henge bjella på katten: problemet ligger hos Kulturdepartementet og en manglende politisk vilje til å bidra til at ISFI kan prioritere større produksjoner. ISFI innehar den riktige kompetansen og har systematisk bygget opp det samiske filmmiljøet til det nivået det befinner seg på i dag. De har lenge jobbet for å få til et økonomisk løft for å iverksette produksjoner av lengre format. Det er den eneste måten å fremme den ønskede utviklingen på.

Samisk kunst er internasjonalt attraktivt

”God kvalitet” blir ofte brukt som en markør på hva som skal være bestemmende for hvem som blir gitt muligheten til å produsere film.  Det er jo greit så lenge det er en viss enighet om hva som er god kvalitet.

Det samiske film -og kunstmiljøet opplever derimot at en samisk forståelse av god kvalitet er så og si fraværende i beslutningsprosesser, noe som blir diskutert i disse dager i den samiske kulturtenketanken Jurddabeassi, i regi av Samerådet.

Samtidig opplever samiske kunstnere at deres kunst er meget attraktiv internasjonalt, men sliter med manglende støtte nasjonalt. I den konteksten er det interessant å diskutere hvem som sitter med definisjonsmakten til å avgjøre hva som er kvalitet. Hvem gir tilgang til kunstneriske ytringer gjennom økonomisk makt?

Om den norske staten ønsker at det norske virkemiddelapparatet skal ta større ansvar for finansiering av samisk kunst, slik daværende kulturminister Hofstad Helleland uttrykte det på konferansen “Samisk vrede” (organisert av Norsk Kulturråd i 2017), da må de også sørge for at dette reflekteres i styringssystemene. Dette gjøres ved å endre vedtekter og sammensetning av styrer og komiteer, slik at også det finnes samisk representasjon i beslutningsprosessene i de forskjellige statlige kulturinstitusjonene, bl.a. NFI.

Kunstnerisk ytringsfrihet og kulturell assimilering

Kunstnerisk ytringsfrihet er en verdi som også henger høyt blant samiske kunstnere. Men ikke for enhver pris. Grensen går ved kulturell appropriasjon, et uttrykk som synes å være uhåndgripelig for mange. Egentlig er det ukomplisert: kulturell appropriasjon handler om å urettmessig tilegne seg kulturelle elementer fra en annen kultur og presentere det som sitt eget.

Samisk kultur og kulturuttrykk tilhører samene selv, det er samisk eiendom og må også behandles deretter. Som oftest når utenforstående filmskapere lager fortellinger om det samiske, så er det basert på stereotypier og gjentagende narrativer som ikke favner om det moderne Sápmi.

Stereotype fremstillinger er skadelige for den samiske selvforståelsen og identiteten. Spesielt skadelig er det for den oppvoksende generasjonen der stereotypier fører til mobbing og utestenging av samiske barn og unge, og bidrar til å undergrave deres selvfølelse og selvtillit. Nylig kom det frem at tre av fire unge samiske har opplevd diskriminering.

Det er kulturell assimilering på det verste når urfolks protester mot kulturell appropriasjon får tilsvar fra den økonomiske majoriteten – de med definisjonsmakten – om at det er brudd på kunstnerisk frihet og ytringsfrihet. Hvor mye er den kunstneriske friheten verd om ens uvitende tilnærming til en annen kultur leder til mobbing og netthat av denne kulturens representanter?

Når filmskaperne har spilt på lag med samiske aktører på samarbeidsprosjekter, har man unngått stereotypier og klisjeer.  Det er nettopp slike samarbeid det samiske filmmiljøet ønsker å få satt i system.

Internasjonalt er mangfold og inkludering blitt sentralt i filmverdenen, i kjølvannet av både Metoo og Black Lives Matter. Økt mangfold og inkludering er noe norsk filmbransje også bør strebe etter. Som urfolksfilmskapere er vårt mantra noe som burde være selvsagt også her til lands: retten å fortelle våre egne historier. Med andre ord: kunstnerisk ytringsfrihet.

Veiviser til samarbeid

 I Australia har de har utarbeidet etiske retningslinjer – Pathways and protocols, utarbeidet av Screen Australia til filmarbeidere som skal lage film om urfolk, publisert så tidlig som i 2009. En tilsvarende protokoll er offentliggjort i Canada, og SFS har et samarbeid med ISFI om lignende retningslinjer, Pathfinder, til bruk i Sápmi.

Samene vil ha eierskap over skildringer av egen kultur. Derfor er det nødvendig med etiske retningslinjer for å unngå gjentagende narrativer og stereotypiske fremstillinger. Produsenter som er opptatt av kunstneriske frihet bør også være opptatt av å unngå stereotypier.

Selvfølgelig ønsker vi ikke å etablerte noe forbud eller sensur, slik det fremstilles i debatten. Ønskemålet bak “Pathfinder” er ikke noe annet enn å bli møtt med respekt fra utenforstående produsenter.

Vi hører ofte: «Vi vil bare deres beste», eller «vi har snakket med samer og gjort grundig research». Men faktum er at om spørsmålet om hvorfor du velger samisk innhold fremdeles er vanskelig å svare på, er det fordi det i bunn og grunn handler om å gjøre produktet ditt eksotisk eller salgbart.

Den voksende samiske filmindustrien ønsker et anstendig og respektfullt samarbeid velkommen. Vi må utvikle oss, og dette kan gjøres i samarbeid.

Patricia Fjellgren og Oskar Östergren er henholdsvis styreleder og nestleder i Sámi filbmabargiid Searvi – Samisk filmarbeiderforbund

Tidligere innlegg i debatten:

Skal noen bestemme hva som er «riktig» samisk kultur?

– Jeg vil for helvete definere selv hvem jeg er!

«Ingen eier kunsten»