Selvfølgelig skal Elle Márjá Eira definere hvem hun selv er som filmskaper, skriver Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i sitt svar på hennes innlegg. Ingen andre bør ha den definisjonsmakten. Men det finnes vel heller ingen norm for hva som er riktig samisk kunst?
«Jeg vil for helvete definere hvem jeg selv er», skrev Elle Márjá Eira i en kommentar til min kronikk. Ja, selvfølgelig skal hun det.
Bør det lages flere samiske filmer? Ja, det er de fleste enige om. Dermed vil det også sakte, men sikkert bygge seg opp en kompetanse blant samiske kunstnere og filmarbeidere, hvor det så er helt naturlig at det blir flere med lokal kompetanse.
Vil de samiske filmene som kommer, være med på å styrke samisk virkelighet? Ja, helt sikkert!
Stoltheten over historie, kultur og språk flyter som en tydelig elv gjennom kulturlandskapet. Her har Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) som NRK Sapmi, Høyskolen i Kautokeino, museene i indre- som ytre strøk og de andre kunstinstitusjonene, gjort en utmerket jobb.
Samer er ikke ofre lenger. Det var de under det harde norske trykket og den massive ødeleggelsen av samisk språk og kultur. I dag markeres eget liv med stolthet.
Dette temaet kjenner jeg godt som mangeårig journalist i Finnmark. Noen av mine gamle venner, bekjente og kollegaer stod bokstavelig talt helt i frontlinjen i den samiske kampen.
Den andre debatten, som ikke jeg reiste, men som ISFI frontet på NRK, handler om hvorvidt bare samer kan lage samisk film («Kritiserer framstillinga av samar på film«).
Mitt svar på det er at alle kan lage film om alt. Og at det er flott at det skapes film fra samisk virkelighet.
Hvis leseren har det minste kjennskap til kunstetikk, vil vedkommende vite at friheten til å skape kunst er det basale for alle kunstnere. Det verste kunstnere vet er når noen skal fortelle dem hvordan de skal skape kunsten sin, eller hvem de er.
Kunst er en egen dimensjon i seg selv; den er ikke først og fremst politisk eller ideologisk representasjon eller definisjon. Som ung trodde også jeg at alt er politikk, kunst inkludert.
Heldigvis er det umulig å definere hva kunst er; den er en evig form som får et lokalt uttrykk, som i Sameland.
Den skapes et sted mellom hjernen og omgivelsene.
Og den er like viktig for kunstneren, som også kan være en råner som pimper opp bilen sin på Tanabru, som den var det for Picasso i Paris.
Kunst skapes fordi det er et behov for den; duodji oppstod som et praktisk behov, men også som en forskjønnelse av samisk virkelighet.
Ingen eier kunsten, ingen gruppe, ingen identitet, fordi den oppstår i enkeltmennesket når den lages og når den møtes.
Én ting er ny-aktivistene, men mener virkelig etablerte samiske kunstnere, inkludert de som jobber med film, at det finnes en norm for hva som er riktig samisk kunst?
At kun samer skal befatte seg med samiske kunstuttrykk? Hva om samer selv lager filmer som ISFI ikke liker?
Det er dette min kronikk handlet om.
ISFI er det viktigste kompetansesenteret for film i Sapmi, og instituttet gjør en utmerket jobb. Men det er ikke noe med strukturen i samiske historier som er annerledes enn alle andre folks historier. Selvfølgelig er det en fordel at en konsulent, dramaturg eller filmregissør kjenner Sameland, men det er ingen forutsetning; det er fremdeles noe som heter grundig research.
Samisk mytologi har for eksempel åpenbare paralleller med den gamle greske mytologien. Samiske historier, som norske og alle andres, begynner gjerne med en person som vil noe. Om han eller hun får oppfylt det vedkommende vil; er selve det historien handler om. Og alt er delt inn i en begynnelse, midt og slutt.
Historien om hva det vil si å være samisk ble stjålet av storsamfunnet; på samme måte som det stjal mange andre minoriteters virkelighetsbilde. Kampen for å ta sin virkelighet tilbake er essensiell, men må ikke vendes til å bli en slags form for mot-diskriminering. Da oppstår et nytt «vi og de andre», som bare er en omvendt utgave av storsamfunnets gamle nedlatende «vi» og «dem».
Identitetsbevegelsen har snudd frigjøringsvirkeligheten helt opp-ned; nå er du ikke lenger et individ, men «en identitet», et gruppevesen. Er du same, må du være noe helt annet enn en nordmann.
Men da er jo også en nordmann eller en nordkvinne noe annet enn en same: Da kan jo ikke samer lage film om andre i Norge, fordi de ikke er dem og dermed ikke forstår dem. I alle fall om temaene eller karakterene er «norske»?
Problemet med denne verdensanskuelsen, er at du får en utglidning som etter hvert blir totalt absurd. Jeg har eksemplifisert konsekvensene mange ganger, og dens mange rariteter kan strekkes nært sagt i det uendelige:
Hva slags rett har for eksempel norske regissører med ikke-etnisk norsk bakgrunn til å lage film om folk med norsk-etnisk bakgrunn? Og kan norske homofile lage film om heterofile, om heterofile ikke kan lage filmer om homser? Var samer mer undertrykt enn homofile; nei, det var til og med ulovlig å være homofil. Og kan homser nekte samer å lage film med homofile karakterer, om de ikke selv er homo?
Problemet er at det berører selve kjernen i det å skape kunst: Ikke bare det å lage det du har behov for, den indre bestillingen. Men også det å forestille seg og fantasere. At alle mennesker dypest sett gledes og gremmes over det samme.
Som en person sa til meg her i Tromsø, hvor jeg er nå: Hvis du bare får lov til å lage film om deg selv, kan jo ingen lage science fiction lenger.
Identitetsbevegelsen på sitt beste er en forlengelse av minoriteters frigjøringskamp, og burde derfor ta til seg det vakreste som er sagt om det å ha menneskelig kompetanse:
«I look to a day when people will not be judged by the color of their skin, but only by the content of their character» (Martin Luther King jr.).
Jeg tror på samisk film og på det arbeidet ISFI gjør, og håper at mange historiefortellere ønsker å bidra. Men etnisitet kan ikke være absolutt avgjørende, heller ikke identitet.
Jeg har ett råd unge kunstnere: Vær et hensynsfullt menneske, men hensynsløs i din kunst.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er konsulent for fiksjon i NFI
Selvfølgelig skal Elle Márjá Eira definere hvem hun selv er som filmskaper, skriver Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen i sitt svar på hennes innlegg. Ingen andre bør ha den definisjonsmakten. Men det finnes vel heller ingen norm for hva som er riktig samisk kunst?
«Jeg vil for helvete definere hvem jeg selv er», skrev Elle Márjá Eira i en kommentar til min kronikk. Ja, selvfølgelig skal hun det.
Bør det lages flere samiske filmer? Ja, det er de fleste enige om. Dermed vil det også sakte, men sikkert bygge seg opp en kompetanse blant samiske kunstnere og filmarbeidere, hvor det så er helt naturlig at det blir flere med lokal kompetanse.
Vil de samiske filmene som kommer, være med på å styrke samisk virkelighet? Ja, helt sikkert!
Stoltheten over historie, kultur og språk flyter som en tydelig elv gjennom kulturlandskapet. Her har Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI) som NRK Sapmi, Høyskolen i Kautokeino, museene i indre- som ytre strøk og de andre kunstinstitusjonene, gjort en utmerket jobb.
Samer er ikke ofre lenger. Det var de under det harde norske trykket og den massive ødeleggelsen av samisk språk og kultur. I dag markeres eget liv med stolthet.
Dette temaet kjenner jeg godt som mangeårig journalist i Finnmark. Noen av mine gamle venner, bekjente og kollegaer stod bokstavelig talt helt i frontlinjen i den samiske kampen.
Den andre debatten, som ikke jeg reiste, men som ISFI frontet på NRK, handler om hvorvidt bare samer kan lage samisk film («Kritiserer framstillinga av samar på film«).
Mitt svar på det er at alle kan lage film om alt. Og at det er flott at det skapes film fra samisk virkelighet.
Hvis leseren har det minste kjennskap til kunstetikk, vil vedkommende vite at friheten til å skape kunst er det basale for alle kunstnere. Det verste kunstnere vet er når noen skal fortelle dem hvordan de skal skape kunsten sin, eller hvem de er.
Kunst er en egen dimensjon i seg selv; den er ikke først og fremst politisk eller ideologisk representasjon eller definisjon. Som ung trodde også jeg at alt er politikk, kunst inkludert.
Heldigvis er det umulig å definere hva kunst er; den er en evig form som får et lokalt uttrykk, som i Sameland.
Den skapes et sted mellom hjernen og omgivelsene.
Og den er like viktig for kunstneren, som også kan være en råner som pimper opp bilen sin på Tanabru, som den var det for Picasso i Paris.
Kunst skapes fordi det er et behov for den; duodji oppstod som et praktisk behov, men også som en forskjønnelse av samisk virkelighet.
Ingen eier kunsten, ingen gruppe, ingen identitet, fordi den oppstår i enkeltmennesket når den lages og når den møtes.
Én ting er ny-aktivistene, men mener virkelig etablerte samiske kunstnere, inkludert de som jobber med film, at det finnes en norm for hva som er riktig samisk kunst?
At kun samer skal befatte seg med samiske kunstuttrykk? Hva om samer selv lager filmer som ISFI ikke liker?
Det er dette min kronikk handlet om.
ISFI er det viktigste kompetansesenteret for film i Sapmi, og instituttet gjør en utmerket jobb. Men det er ikke noe med strukturen i samiske historier som er annerledes enn alle andre folks historier. Selvfølgelig er det en fordel at en konsulent, dramaturg eller filmregissør kjenner Sameland, men det er ingen forutsetning; det er fremdeles noe som heter grundig research.
Samisk mytologi har for eksempel åpenbare paralleller med den gamle greske mytologien. Samiske historier, som norske og alle andres, begynner gjerne med en person som vil noe. Om han eller hun får oppfylt det vedkommende vil; er selve det historien handler om. Og alt er delt inn i en begynnelse, midt og slutt.
Historien om hva det vil si å være samisk ble stjålet av storsamfunnet; på samme måte som det stjal mange andre minoriteters virkelighetsbilde. Kampen for å ta sin virkelighet tilbake er essensiell, men må ikke vendes til å bli en slags form for mot-diskriminering. Da oppstår et nytt «vi og de andre», som bare er en omvendt utgave av storsamfunnets gamle nedlatende «vi» og «dem».
Identitetsbevegelsen har snudd frigjøringsvirkeligheten helt opp-ned; nå er du ikke lenger et individ, men «en identitet», et gruppevesen. Er du same, må du være noe helt annet enn en nordmann.
Men da er jo også en nordmann eller en nordkvinne noe annet enn en same: Da kan jo ikke samer lage film om andre i Norge, fordi de ikke er dem og dermed ikke forstår dem. I alle fall om temaene eller karakterene er «norske»?
Problemet med denne verdensanskuelsen, er at du får en utglidning som etter hvert blir totalt absurd. Jeg har eksemplifisert konsekvensene mange ganger, og dens mange rariteter kan strekkes nært sagt i det uendelige:
Hva slags rett har for eksempel norske regissører med ikke-etnisk norsk bakgrunn til å lage film om folk med norsk-etnisk bakgrunn? Og kan norske homofile lage film om heterofile, om heterofile ikke kan lage filmer om homser? Var samer mer undertrykt enn homofile; nei, det var til og med ulovlig å være homofil. Og kan homser nekte samer å lage film med homofile karakterer, om de ikke selv er homo?
Problemet er at det berører selve kjernen i det å skape kunst: Ikke bare det å lage det du har behov for, den indre bestillingen. Men også det å forestille seg og fantasere. At alle mennesker dypest sett gledes og gremmes over det samme.
Som en person sa til meg her i Tromsø, hvor jeg er nå: Hvis du bare får lov til å lage film om deg selv, kan jo ingen lage science fiction lenger.
Identitetsbevegelsen på sitt beste er en forlengelse av minoriteters frigjøringskamp, og burde derfor ta til seg det vakreste som er sagt om det å ha menneskelig kompetanse:
«I look to a day when people will not be judged by the color of their skin, but only by the content of their character» (Martin Luther King jr.).
Jeg tror på samisk film og på det arbeidet ISFI gjør, og håper at mange historiefortellere ønsker å bidra. Men etnisitet kan ikke være absolutt avgjørende, heller ikke identitet.
Jeg har ett råd unge kunstnere: Vær et hensynsfullt menneske, men hensynsløs i din kunst.
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er konsulent for fiksjon i NFI
