Foto: «Velkommen til Utmark» og den samiske karakteren Bilzi har fått kritikk.

Skal helst bare samer få lage film fra Sameland? Og skal noen godkjenne hva som er «riktig» samisk kultur. Ja, om vi skal tro Anne Lajla Utsi, direktør ved Internasjonalt Samisk Filminstitutt (ISFI).

Det er slik jeg oppfatter kjernen i hennes budskap gjennom en rekke intervjuer og artikler den siste tiden. Det er åpenbart at ISFI nå kjører en mediekampanje hvor de ønsker å fremheve kraften i samisk film. Det er det selvsagt ikke noe galt med. Verre er det forholdet til kunstnerisk frihet som kommer fram.

Det underliggende budskapet synes å være: hvis du skal lage film med samisk tema, må du være samisk. Det skal altså innføres en form for kunstnerisk sensur. Den som skal bestemme hvem som skal få lov til å lage samisk film, er Utsi og miljøet rundt henne. Og medvirker en samisk karakter i filmen eller dramaserien du lager, skal du be om en slags form for tillatelse først, slik at skildringen blir «riktig».

I artikkelen «Kritiserer framstillinga av samar i film» på NRK.no, sier Utsi at ISFI må kontaktes først når det skal lages film om eller med samer: «Jeg er kritisk til ikke-samiske produsenter som tar seg en slik frihet, uten å samarbeide med oss.»

Kunnskapsløst om kunstnerisk frihet

Et offentlig finansiert filminstitutt – eller et miljø de selv anbefaler – skal altså først godkjenne et kunstnerisk uttrykk?  

Jeg arbeider selv som filmkonsulent på Norsk Filminstitutt og kan forestille meg uttrykket i ansiktet til en hvilken som helst produsent – norsk, samisk, tysk, amerikansk –  om jeg forlangte at vi skulle forhåndsgodkjenne hva slags bilde de gav av Norge og nordmenn (inkludert alle etnisiteter). Og enda verre: om det i praksis skulle bli forbudt for «ikke-norske» å lage film om eller fra Norge.

Like skremmende er det kunnskapsløse forholdet til kunstnerisk frihet enkelte filmfolk har. For ifølge samme artikkel skal produksjonsselskapet som lagde serien Utmark, Paradox, nå kontakte det samiske filminstituttet om de lager film eller tv-serier med samer involvert. Det lover produsent Stein B Kvae:

«Som produsenter er vi nok litt for ofte i den tankegangen at et filminstitutt er noe en kontakter når en er ute etter pengestøtte til film. Men vi skal sørge for å snakke med det samiske filminstituttet neste gang vi har en samisk rolle», sa Kvae i NRK-programmet «Helgemorgen».

For noen år siden lagde jeg en novellefilm i Sapmi, Polmak i Tana. Det kunne ikke falle meg inn å spørre noen om lov til det; å først måtte sende manuset til ISF eller andre. På samme måte som jeg heller ikke ville spurt den kinesiske ambassaden om lov til å lage film med «kinesisk tematikk».

Hvorfor? Fordi kunsten skal være fri, og det er kunstnerens rett å lage historier akkurat slik hen vil fortelle dem.

Ingen mennesker er bare én egenskap

Likevel: Det er ikke vanskelig å forstå det historiske utgangspunktet for Anne Lajla Utsis ønske om flere kunstuttrykk som lages på samenes egne premisser. Storsamfunnet har sett på samene som annerledes og eksotisk; enkle naturmennesker som går i fargerike drakter, som joiker og drikker, som driver rein over øde landskaper og har noe «vi» ikke har; kontakt med naturen og de mystiske kreftene der.

Slike stereotypier har på andre måter rammet andre minoritetsgrupper, enten det er finske innvandrere/kvener, homofile, transseksuelle, sigøynere, tatere. Samtidig er det jo også slik at mange samer har mer kontakt med naturen nettopp fordi de jobber og bor i den. På samme måte som at noen homofile er feminine, enkelte transseksuelle («transer») er utagerende, osv.

Hva er det kunstnere ikke skal få lov til å skildre?  

Ingen mennesker er bare én egenskap; same eller nordmann, homofil eller med nedsatt funksjonsevne – vi er mye og alle ting på en og samme tid. Men kunstens oppgave er ikke primært å vise hvordan mennesket burde være, men hvordan det er. Det er det som skiller kunst fra moral og religion; kunst er estetikk, ikke etikk.

Alle gjør rare ting, de fleste drikker nå og da eller ruser seg, og sier ting som slettes ikke egner seg i festtaler og politiske programmer om menneskeverd og inkludering. Idealistene skal redde verden, kunstnerne skal fortelle sannheten om den. At et filminstitutt skal rådgi kunstnere om hvordan de skal beskrive mennesket og dets vilkår i verden, er mildt sagt oppsiktsvekkende.

Ingen eier et tema eller en historie

Og enda verre: at folk skal nektes å lage filmer om det de selv ikke er, er kunstnerisk helt ute å kjøre. Men også udemokratisk: om det ble satt i system ville det vært et åpenbart brudd på grunnloven som jo garanterer for ytringsfriheten, og dermed også kunstneriske ytringer.

I praksis ville det bety at etnisk norske filmskapere ikke skal kunne gjøre filmer om norskpakistanere, at norskpakistanere bosatt ikke skal kunne lage film om de etnisk norske, at folk med nedsatt funksjonsevne ikke kan skrive manus om de som er såkalt funksjonsfriske, at kvinner ikke kan ha menn i sine filmer, at menn ikke skrive og lage kvinnekarakterer, osv.

Jeg har stor forståelse for at Anne Lajla Utsi og ISFI kjemper for at det skal lages flere samiske filmer og dramaserier, med forankring i samisk kultur, språk og identitet. Det er aldeles utmerket, og et vakkert mål.  ISFI har gjort en fantastisk jobb for å fremme samisk film, og at hun også ønsker å fremme flere samiske filmkunstnere, er en selvfølgelighet.

Men ingen eier et tema eller en historie, kun sin vinkling til den.

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er konsulent for fiksjon i NFI