En drøy halvtime inn i Victor Kossakovskys Gunda ser vi en stor purke forlate grisehuset hvor hun nettopp har født tolv unger. Like etter kommer først én nysgjerrig nyfødt gris ut av huset, raskt etterfulgt av fem andre unger. De stirrer ut på den store verden for første gang. Noen av smågrisene går hurtig inn i grisehuset igjen, andre dveler litt ved åpningen, og en av smågrisene blir stående alene en stund. Den kikker ut på verden omkring seg, før også den går inn i grisehuset igjen.

Dette er en scene som går rett til hjertet av Victor Kossakovskys norskproduserte dokumentarfilm. Gunda handler kanskje først og fremst om å oppdage verden. Den skildrer dyr som oppdager verden for første gang, eller som slippes ut av bur eller fjøs og kan gå fritt omkring etter å ha vært stengt inne. Samtidig gir filmen tilskuerne en unik mulighet til også å oppdage verden. Ikke en fjern og eksotisk del av vår klode, men dyrenes verden på vanlige gårder eller dyrehjem. Det er det nære som står i sentrum. Vi tvinges til å dvele ved det hverdagslige, og dette gir oss muligheten til å gjenoppdage vår felles verden. Vi oppfordres til å se den på en annen måte enn det vi vanligvis gjør. Vårt blikk renses, og vi ser nysgjerrig på verden, som for aller første gang.

Gunda handler om dyrevelferd, og peker på hvorfor vi skal ha respekt overfor dyr, men dette gjøres langt på vei på en indirekte og diskret måte. Det er først og fremst dyrene, deres personligheter og hvordan de agerer i verden, som står i sentrum av Kossakovskys film. «Gunda har sjel», har regissøren sagt om filmens hovedperson, og filmen krever at vi oppdager og tenker over den verden som er så hverdagslig og vanlig at vi ikke ser den, selv om vi vet at den er der. «Jeg vil bare at vi skal se henne», har Kossakovsky uttalt om den store purka som er hovedkarakteren, og vi blir litt kjent med utegrisen Gunda og ungene hennes i filmen.

I et intervju har regissøren fortalt at Gunda egentlig har sin bakgrunn i et barndomsminne. Da Kossakovsky var fire år gammel tilbrakte han noen måneder på en gård et sted mellom Moskva og St. Petersburg. På grunn av den bitende vinterkulden måtte de ta en grisunge inn i huset, og denne grisen ble den fire år gamle Victors beste venn. Når julen kom og bestevennen havnet på middagsbordet, protesterte Victor høylytt, og ville streike, men bestevennen var allerede død og skulle spises. I tretti år lette Kossakovsky etter en produsent som var villig til å ta risikoen det er å lage en film om griser. Det var møtet med produsent Anita Rehoff Larsen som endelig ga ham muligheten til å lage en helaftens dokumentarfilm om en grisepurke og hennes unger, noen kuer og en høne med ett ben.

Anita Rehoff Larsen og fotograf Egil Håskjold Larsen møtte Kossakovsky første gang under filmfestivalen Nordic Docs i Fredrikstad for seks år siden, og Gunda har tatt fem år å lage. Mesteparten av filmen er innspilt på Grøstad gård i Tønsberg kommune i Vestfold. Gården driver økologisk frilandsgrisehold, og de ønsker at grisene skal ha det godt fra fødsel til slakt. To andre sekvenser, som i filmen nærmest ser ut til å være spilt inn samme sted, er filmet i et dyrereservat i Spania og på en vanlig bondegård i England.

Gunda er en film som allerede har vakt stor oppsikt. Forventningene har stadig blitt høyere, i takt med priser og mange godord på en lang rekke internasjonale festivaler. Forventningene innfris imidlertid på mesterlig måte. Gunda viser at norsk dokumentarfilm og norske dokumentarprodusenter spiller en viktig internasjonal rolle i dag. Kossakovskys film runder av et usedvanlig godt norsk dokumentarår, ellers preget av filmer som Tonje Hessen Scheis iHuman, Espen Wallin, Katja Høgset og Margreth Olins Selvportrett, Tone Grøttjord-Glennes Alt det jeg er, og Benjamin Rees Kunstneren og tyven. Norsk dokumentar har aldri vært bedre og mer variert enn akkurat nå.

Hvorfor se på griser og høns?

I en klassisk artikkel om menneskets forhold til dyr stilte den brittiske kunstkritikeren og forfatteren John Berger spørsmålet: Hvorfor ser vi på dyr? Han stilte dette spørsmålet fordi dyr inntok en ny rolle i Vesten ved inngangen til 1900-tallet i form av kosedyr, husdyr, barnebøker om dyr, zoologiske hager, og senere i form av filmer og naturprogram på fjernsynet. Både innenfor barne- og voksenkultur er denne voldsomme interessen for dyr noe relativt nytt historisk sett.

Svaret på Bergers spørsmål er enkelt. Han skriver at denne nye opptattheten ved dyr er utløst av at avstanden mellom mennesker og dyr stadig blir større i vårt samfunn. En jeger eller en bonde lever med dyr omkring seg i det daglige. En bonde tar vare på sine dyr, det er det han eller hun lever av, så lenge det ikke blir distansert og avansert industri av dyreholdet. I dag kan de aller fleste bare se på dyr på avstand. Husdyr og naturfilmer har erstattet den daglige kontakten med dyr i naturen eller på gården. Kosedyret og husdyret blir et substitutt for ville dyr eller et bredere spektrum av møter med og opplevelser av dyr. Vi ser på dyr fordi de spiller en mindre rolle i våre liv enn tidligere, eller fordi vår omgang med dyr er redusert til samlivet med husdyr som hunder og katter.

Gunda er en film som ønsker at dette stadig bredere skillet mellom mennesker og dyr skal endres, og at vi skal bli mer opptatt av å se på dyr. Men Kossakovsky vil at vi skal se på dyr på en ny og annerledes måte. Ikke som et eksotisk krydder i en dyrehage eller en husdyrpark, eller i form av animerte barnefilmer eller naturprogram på fjernsynet. Kossakovsky velger å filme helt vanlige griser, kyr og høns. Han vil så langt fra David Attenborough og Walt Disney som mulig.

Kossakovsky vil at vi skal stirre lenge og konsentrert på en helt vanlig grisepurke og hennes barn, for at vi skal forstå at dyr har personligheter og at de fortjener et bedre liv enn det de fleste dyr har i dag på gårder verden over. Vi tvinges for en stund til å dele dyrs perspektiv på verden og deres livsverden i Gunda, og det er en viktig øvelse som bør skape større forståelse og ydmykhet overfor dyr og naturen.

Gunda er en film om blind livskraft, men også om sårbarhet. En av de mest slående sekvensene i filmen kommer etter den første nitten minutter lange sekvensen der Gunda føder sine unger. Kamera beveger seg nå langsomt mot et stort bur med høner som står i gresset i skogkanten. Dørene er halvåpne. Noen av hønene ser seg omkring varsomt før de går ut. Akkurat som Gundas nysgjerrige grisunger oppdager disse vanskjøttete hønene verden for første gang. De er skabbete, noen har ribbete bakender, en av dem mangler et ben. Vi følger høna med ett ben når hun langsomt går omkring og ser seg rundt. Hun sanser og oppdager verden. Det er første gang hun har vært ute av buret i sitt liv.

Kossakovsky og hans medarbeidere på foto og lyd har her fanget et sanselig øyeblikk som ikke bare er uvanlig, og som har en helt egen vakker glød i seg, men han har også filmet et emblematisk øyeblikk som sterkere enn alle aviskronikker argumenterer for at dyr skal få muligheten til å gå fritt omkring.

I Gunda ser vi på dyr, men på en helt annen måte enn i vanlige naturfilmer eller i naturprogram på fjernsynet. Riktignok deler Kossakovskys film den bevegelsen man har sett i slike naturfilmer og fjernsynsprogram i de siste tiårene, en bevegelse fra opplysning til opplevelse, men Gunda er noe mer og annerledes. Et kort øyeblikk ser vi Gunda, de hoppende glade kyrene som stryker seg mot løvet når de slippes ut på beite om våren, eller høna med ett ben som utforsker sine omgivelser. Dyrene blir noe mer enn instrumenter for matproduksjon, og noe mer enn kosedyr, og dermed blir dyrene også mer individuelle og viktige for oss. Ved å se på dyr i Kossakovskys film ser vi verden på en ny måte, og ser dyr som for aller første gang. Når dyrene av og til møter vårt blikk ser vi også hvordan dyrene ser på oss.

Et dobbelt motbilde

Gunda er en naturfilm, men det er en annerledes og uvanlig naturfilm. Kossakovskys film er et dobbelt motbilde, som indirekte både stiller spørsmål til den økende Disneyifiseringen av vårt forhold til dyr, og samtidig er kritisk overfor naturfilmindustrien. Riktignok har Gunda noen ting til felles med mange naturfilmer, for eksempel i bruken av en syklus som selve rammen rundt skildringen av husdyrene. Vi følger Gunda fra hun føder sine unger til ungene tas fra henne og kjøres til slaktehuset. Likevel er Kossakovskys film på mange måter en film som leverer en forsiktig, men kraftfull kritikk av naturfilmen som genre.

Fjernsynsforskeren Cynthia Chris har pekt på at vi ikke bare ser på naturfilmer og naturprogrammer på fjernsyn for å lære noe om dyr og om naturen. Vi ser på naturfilmer også for å se oss selv. Det mest slående med moderne skildringer av dyr, i alle former og medier, er det som med et fint ord kalles antropomorfisering. Det betyr at dyrene nærmest skildres som mennesker, eller tolkes gjennom menneskelige forståelsesformer. Vi projiserer oss selv, våre følelser og vår adferd på dyr. Mest tydelig er dette i barnekulturen, både hos Disney og i de mange forsøkene på å konkurrere med Disney, der dyrene bokstavelig talt framstilles som mennesker, men også i naturfilmen er dette helt avgjørende. Spesielt i bruken av kommentatorstemme og musikk som redskap for å tolke natur og dyr gjennom menneskets følelser og forståelsesrammer.

Gunda går den motsatte vei. Riktignok kan man si at ved å gi hovedkarakteren Gunda et menneskenavn bidrar man til en slags antropomorfisering også i Gunda, men det mest avgjørende med Kossakovskys film er fraværet av en enkel menneskelig forståelsesramme. Ingen kommentatorstemme tegner og forteller, og forklarer om dyrenes liv på de gårdene der de filmes. Ingen musikk tolker stemninger og følelser slik at vi skal forstå hva dyrene gjør og hva de føler, eller skaper spenning gjennom å understreke bevegelser. Fraværet av disse vanlige grepene skaper en svært annerledes skildring av natur og dyr.

I tillegg er Gunda en betydelig langsommere film enn det vi vanligvis ser i naturfilmgenren. Lange tagninger og forsiktige kamerabevegelser skaper en helt spesiell meditativ rytme som nærmest tvinger oss til å se, høre og oppleve Gundas livsverden på en annen måte enn til vanlig. I Gunda serveres vi ikke en perlesnor av eksepsjonelle øyeblikk, som i de mange moderne naturseriene fra BBC eller andre produsenter, og heller ikke en kjapp mosaikk av forskjellige klipp som skaper formspenning gjennom montasje. Kossakovsky skjærer helt inn til beinet. Han lar ting ta den tid som trengs. Sammen med fraværet av musikk og kommentatorstemme bidrar dette til en helt annerledes naturopplevelse og en annen måte å oppleve dyr på.

Victor Kossakovskys film pendler på en spennende måte mellom stilisering og et sterkt sanselig nærvær. Denne kombinasjonen av nærvær og distanse er svært vellykket, og det gir filmen helt særegne kunstneriske kvaliteter. Et av de mest slående formelle grepene er valget av svart-hvitt. Regissøren har i et intervju fortalt at teamet startet å filme i farger, men at det rett og slett ble for pent i farger. Hver tagning ble som et vakkert postkort og stjal mye av energien fra selve dyreskildringen. Dessuten ble det for mye å se på med farger. Bruken av svart-hvitt fungerer som en måte å fokusere på dyrene og deres hverdagsliv på, det konsentrerer både vårt blikk og vår oppmerksomhet om dyrene. At det samtidig ustanselig minner oss om at dette er en mediert versjon av virkeligheten og dyrene, er bare en bonus.

Gunda er likevel langt fra noen distansert kunstfilm, eller en vanskelig tilgjengelig film. Snarere tvert imot. Om bildene er stiliserte og rytmen langsom, innfølende og dvelende, preges filmen ikke minst av en symfoni av lyd som skaper et intenst og sanselig nærvær. Kameraet befinner seg bokstavelig talt på respektfull avstand, slik at vi kan se på Gunda og de andre dyrene med respekt, mens lyden bringer oss så nære vi kan komme til deres livsverden. Her hører vi også en avgjørende forskjell fra vanlige naturfilmer.

Selv om lyddesignen i Gunda av og til virker noe konstruert, er også bruken av lyd helt annerledes enn i vanlige naturfilmer i dag. Veldig lite av den lyden vi hører i en helt vanlig naturfilm har noe som helst med den naturen som skildres i de aller fleste naturfilmer, og dette speiler også vår antropomorfisering av naturen i denne genren. De fleste lydene som klarer å trenge gjennom teppet av musikk som understreker og skaper stemninger i vanlige naturfilmer, er laget av en foley artist i et studio i en storby. En åpenbar grunn er bruken av telefoto, som gjør at vi ikke fanger inn lyd på samme måte som bilder, men en annen grunn har med forholdet til lyddesign å gjøre. Lyden i vanlige naturfilmer tolker dyrene og deres adferd for oss, og lar ikke naturen selv tale og høres.

Kossakovskys film er en sanselig lydsymfoni der dyrene vi ser omgis av lyden av kvitrende småfugler, en kråke som skriker, en gjøk som galer, og summende insekter og fluer. Hver bevegelse dyrene gjør skaper også en palett av skraping og grynting, eller svuppelyder når grisene kjøler seg ned i gjørma i sommervarmen. Mennesket er bare til stede i maskinlignende dronelyder, og vi ser bare bena til bonden helt på slutten når Gundas unger føres bort. Hvor «korrekt» denne lydsymfonien er, og noen ganger føles den som nevnt svært konstruert, er mindre viktig. Det avgjørende er at det bare er naturlige lyder som omgir Gunda og de andre dyrene i filmen, med unntak av noen bassdroner som skaper en truende undertone i noen av scenene, og lyden av traktoren til bonden.

På mange måter snur Kossakovsky naturfilmgenren på hodet. Dyrene i hans film ses på avstand, på en forsiktig og respektfull måte, og ikke nærmest mulig. Han er ikke interessert i å zoome inn på fluene på kyrne, eller å fange inn en sensasjonell liten detalj i deres adferd. Gunda og de andre dyrene gis rom, og ses på respektfull avstand. Lydene bringer oss imidlertid tett på dyrene. Dessuten er naturens lyder eller lyden av dyrene ikke rent menneskeskapt av en foley artist, og de er som oftest det som gjerne kalles close up sound. Lyden er det vi kan kalle nærlyd på norsk, og lydmessig sett kommer vi tettere på dyrene enn på bildesiden. Gundas måte å kommunisere med og holde orden på sine unger er ikke bare skildret gjennom måten hun berører dem og lukter på dem, men også gjennom hennes forskjellige grynt og lyder.

Disse mange gryntene er avgjørende i filmen. Forskjellige toneleier gir oss hint om hvordan Gunda kommuniserer med sine unger. Kossakovsky har selv pekt på at dyrenes kommunikasjon med hverandre og omverdenen er et viktig tema i filmen, og dette skildres både gjennom hva dyrene gjør og hva de sier. «Hvis du ser nøye etter, snakker Gunda til oss», har regissøren sagt, «Jeg ville ikke overdøve stemmen hennes.» Kossakovsky slipper Gunda til, lar oss også høre henne, på en måte som skiller seg fra vanlige naturfilmer.

Selvsagt representerer Gunda på mange måter likevel litt av et paradoks. Kossakovsky skaper et dobbelt motbilde. Hans film representerer det motsatte av vanlige naturfilmer, og det motsatte av Disney-versjonene av dyr og natur. Gunda kjemper mot, men også til en viss grad med den antropomorfiseringen av dyr som gjør at vi ser oss selv gjennom skildringen av dyrene. For til syvende og sist vil også Kossakovsky at vi skal se det «menneskelige» ved dyrene, det vil si at deres følelser tolkes langt på vei som om de var menneskelige følelser. Spesielt i den smertefulle og rørende avslutningen, der vi følger Gunda som leter etter sine barn, er det vanskelig ikke å tolke dette på samme måte som om hun hadde vært et menneske. Vi ser på dyr, men ser like mye på oss selv.

Å oppdage verden

Når fortekstene i Gunda kommer til regissørens navn står Victor Kossakovskys navn mot en stilisert bakgrunn av det som regnes som det aller første fotografiet. Det er utsikten fra et vindu i Le Gras vi ser, tatt av Nicéphore Niépce i Saint-Loup-de-Varennes i Frankrike i 1826 eller 1827. Fotografiet hadde en eksponeringstid på åtte timer. Bruken av dette fotografiet som bakgrunn for regissørnavnet foreslår en stillferdig programerklæring. Akkurat som dette aller første fotografiet var en ny måte å se på verden, som tok lang tid før det ble ferdig, ønsker Victor Kossakovsky at vi skal gi oss god tid til å se på vår felles verden, som om den skildres som for aller første gang. Han ønsker at vi skal se verden på en ny måte, slik at vi endrer våre holdninger til alle de dyrene vi deler kloden vår med.

Gunda er ingen sint reportasje som avslører dyremishandling. Det er ingen arg kronikk som avslører vårt problematiske forhold til dyr og dyrehold. Det er en film som lar oss synke inn i dyrenes egen verden, der mennesker ikke er viktige. Uten sentimentalitet presenterer regissøren og hans medarbeidere et lavmælt og forsiktig dypdykk inn i Gunda og de andre dyrenes tilværelse. Et dypdykk som på mange måter representerer det motsatte av det vi får i vanlige naturfilmer.

«Naturen bryr seg ikke!», sier Werner Herzog et sted i sin dokumentar Grizzly Man (2005). Med dette mener han at filmens hovedperson Timothy Treadwell, som forsøker å omfavne livet til bjørner og rever, og nærmest tror at skillet mellom dyr og mennesker kan viskes ut, ikke er valgt ut som helt spesiell av naturen. Det er det motsatte som er tilfellet. Naturen gir blaffen i Treadwell, og ender opp med å sluke ham. I nyere kunstneriske naturfilmer som handler om forholdet mellom mennesket og dyreverdenen finner vi flere interessante eksempler på filmer som synes å påstå at skillet mellom dyr og mennesker kan oppheves, i hvert fall for en stund. Et ferskt og populært eksempel på dette er My Octopus Teacher (Pippa Ehrlich og James Reed, 2020) der filmens hovedperson synes å tro at han kan innlede et slags forhold til en liten blekksprut. Victor Kossakovsky går en helt annen vei i Gunda.

Gunda tolererer kamerateamet som lager filmen, og lar seg ikke forstyrre. Hun har nok å gjøre med sine mange grisunger. Fraværet av en kommentatorstemme, en programleder som ses i bildene, eller den overveldende musikken som vanligvis kjennetegner natur- og dyrefilmer, gjør Gunda til en svært annerledes og original film. Den ser på dyr, men først og fremst for at vi skal oppdage dyrenes personlighet og individualitet, og for at vi skal følge grisene, hønsene og kuene en kort stund, og bli med på deres sanselige oppdagelsesreise i virkeligheten.

Gunda finner en vakker og fruktbar mellomposisjon. Victor Kossakovsky er ingen purist. Han er heller ingen propagandist som vil at vi alle skal bli veganer. Han viser oss dyr på en spennende måte, slik at vi skal ha mer forståelse og omtanke for dyrene. For å skape en bedre verden for alle, både for dyr og mennesker, må vi utvikle noe mer enn medfølelse og evne til innlevelse. Det hjelper ikke å bli sentimental eller å bli en purist. Vi må skape en bedre praksis i vår omgang med natur og dyr, og vi må se på dyr. Ved å vise oss Gunda og hennes mange unger, kyrne som yre slippes ut på beitet, eller hønsene som slippes ut av sine industrielle fengsler i dyrereservatet, ser vi hva livet er og hva det virkelig betyr.

Denne teksten ble første gang publisert 20.11.2020.