Det er ikke strømmetjenestene som samler oss, men NRKs underholdningsavdeling. Behovet for fellesskap har vært større enn noen gang under pandemien.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet: «Er lineær-TV dødt?» Svaret jeg vanligvis gir er: «Nei, fordi: sport.» Nå kunne svaret like greit vært: «Nei, fordi: korona.» Mens vi alle sitter isolert i våre små kohorter, er behovet for fellesskap og felleskapsarenaer større enn noen gang. Denne arenaen er ikke polariserte diskusjoner på Facebook og Twitter, men den gode, gamle TV-en.
I løpet av de siste månedene har over én million seere fulgt programmer som Maskoroma, Mesternes Mester og MGP live. Inkludert strømmetall har 1,5 millioner sett Mesternes Mester hver uke. Det er ganske fantastiske tall for et TV-program i narrowcastingens tid.
Strømmetjenestenes inntog og digitaliseringen av TV har lenge kommet med en antakelse av at TV «som man kjente det» er endret for alltid. Digitaliseringen kom med et løfte om kontroll og valgfrihet til å se hva man vil når man vil. Man trenger ikke lenger være avhengig av kanalenes ensrettede sendeskjemaer. Og ja, seervanene våre og TV-kulturen har endret seg.
Fra å snakke om ukens episode av Dynastiet har samtalen endret seg til å handle om «Har du sett …?» med oppfølgingsspørsmålet «Hvilken episode er du kommet til?» Og der slutter gjerne samtalen. Med økt valgfrihet og kontroll mister vi også litt av fellesskapet som TV gav oss da vi alle så og kunne snakke om de samme programmene samtidig.
TV har lenge vært forstått som et medium for fellesskapet. TV er mediet for de store begivenheter som månelandinger, kongelige bryllup og begravelser og ikke minst sportsbegivenheter. TV er nemlig definert av sin liveness. Altså muligheten for å kringkaste live til et stort publikum. Neste gang du ser VM-finalen i fotball kan du tenke litt over at 1,5 milliarder andre i hele verden ser akkurat det samme som du gjør. Det er ganske fantastisk. TV er mediet mer enn noe annet vi samler oss rundt når de store og sjelsettende begivenhetene skjer. Det var TV vi alle satt klistret til da terroren rammet oss 22. juli eller da høyreekstreme førsøkte seg på statskupp i USA. At TV fremdeles vil være de store begivenhetenes medium kommer nok ikke til å endre seg med det første.
Men tilbake til TV i pandemiens tid. Pandemien er som begivenhet et veldig langt maraton. TV-ens funksjon er dermed noe annerledes enn under de store og tidsavgrensede begivenhetene. Under pandemien er det ikke nødvendigvis dekningen av pandemien minutt for minutt som samler, men heller TV-en som en arena for felles opplevelser som å gjette på hvilke kjendiser som befinner seg inni diverse overdådige dyrekostymer eller se tidligere sportshelter konkurrere i nittigraderen.
NRK har opplevd sine beste seertall på flere år nettopp fordi vi trenger de felles opplevelsene og samtalepunktene mer enn noensinne. Ja, det er absolutt tilfredsstillende å binge for eksempel How to With John Wilson på HBO, men å se på de underfundige videoessayene til John Wilson er også en ensom opplevelse. Samtalen etterpå begrenser seg gjerne til: «Du burde virkelig se How to With John Wilson, spesielt den siste episoden gir den beste beskrivelsen av å korona-livet til nå», samtidig som du vet veldig godt vet at personen du snakker med heller kommer til å dra hjem for å binge Familien Bridgerton (som selvsagt er helt ok bruk av tiden det også, med noen forbehold som jeg straks kommer tilbake til). Vi kunne alle brukt tiden under nedstengningen på å endelig tømme Netflix-køen og få sett alle disse seriene som blir oss anbefalt (og vi bruker nok en del tid på dette), men vi flokker oss også til den kjente og kjære gullrekka.
Det er ikke strømmetjenestene som samler oss, men NRKs underholdningsavdeling. Dette er ikke programmer som er konstruert av algoritmer for en liten men klart definert målgruppe. Dette er programmer som er skapt for å samle alle fra liten til stor, i by og land, fra Lindesnes til Nordkapp. Dette er ikke som å se på Familien Bridgerton med alle dens dampende hete sexscener med mamma i jula til stor forkleinelse for begge parter. For å unngå denne type situasjoner er det mye tryggere og ikke minst hyggeligere å kunne snakke med tante i telefonen eller kollegaer på zoom-lunsjen om Aksel Lund Svindals hele to rekorder i helvetesuka eller om TIX sin seier i MGP. Det er nå vi skal takke for at vi har en allmennkringkaster som gir oss en arena for delte opplevelser som samler heller enn splitter. NRK gir oss en opplevelse av å være sammen selv når vi må være alene.
Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet: «Er lineær-TV dødt?» Svaret jeg vanligvis gir er: «Nei, fordi: sport.» Nå kunne svaret like greit vært: «Nei, fordi: korona.» Mens vi alle sitter isolert i våre små kohorter, er behovet for fellesskap og felleskapsarenaer større enn noen gang. Denne arenaen er ikke polariserte diskusjoner på Facebook og Twitter, men den gode, gamle TV-en.
I løpet av de siste månedene har over én million seere fulgt programmer som Maskoroma, Mesternes Mester og MGP live. Inkludert strømmetall har 1,5 millioner sett Mesternes Mester hver uke. Det er ganske fantastiske tall for et TV-program i narrowcastingens tid.
Strømmetjenestenes inntog og digitaliseringen av TV har lenge kommet med en antakelse av at TV «som man kjente det» er endret for alltid. Digitaliseringen kom med et løfte om kontroll og valgfrihet til å se hva man vil når man vil. Man trenger ikke lenger være avhengig av kanalenes ensrettede sendeskjemaer. Og ja, seervanene våre og TV-kulturen har endret seg.
Fra å snakke om ukens episode av Dynastiet har samtalen endret seg til å handle om «Har du sett …?» med oppfølgingsspørsmålet «Hvilken episode er du kommet til?» Og der slutter gjerne samtalen. Med økt valgfrihet og kontroll mister vi også litt av fellesskapet som TV gav oss da vi alle så og kunne snakke om de samme programmene samtidig.
TV har lenge vært forstått som et medium for fellesskapet. TV er mediet for de store begivenheter som månelandinger, kongelige bryllup og begravelser og ikke minst sportsbegivenheter. TV er nemlig definert av sin liveness. Altså muligheten for å kringkaste live til et stort publikum. Neste gang du ser VM-finalen i fotball kan du tenke litt over at 1,5 milliarder andre i hele verden ser akkurat det samme som du gjør. Det er ganske fantastisk. TV er mediet mer enn noe annet vi samler oss rundt når de store og sjelsettende begivenhetene skjer. Det var TV vi alle satt klistret til da terroren rammet oss 22. juli eller da høyreekstreme førsøkte seg på statskupp i USA. At TV fremdeles vil være de store begivenhetenes medium kommer nok ikke til å endre seg med det første.
Men tilbake til TV i pandemiens tid. Pandemien er som begivenhet et veldig langt maraton. TV-ens funksjon er dermed noe annerledes enn under de store og tidsavgrensede begivenhetene. Under pandemien er det ikke nødvendigvis dekningen av pandemien minutt for minutt som samler, men heller TV-en som en arena for felles opplevelser som å gjette på hvilke kjendiser som befinner seg inni diverse overdådige dyrekostymer eller se tidligere sportshelter konkurrere i nittigraderen.
NRK har opplevd sine beste seertall på flere år nettopp fordi vi trenger de felles opplevelsene og samtalepunktene mer enn noensinne. Ja, det er absolutt tilfredsstillende å binge for eksempel How to With John Wilson på HBO, men å se på de underfundige videoessayene til John Wilson er også en ensom opplevelse. Samtalen etterpå begrenser seg gjerne til: «Du burde virkelig se How to With John Wilson, spesielt den siste episoden gir den beste beskrivelsen av å korona-livet til nå», samtidig som du vet veldig godt vet at personen du snakker med heller kommer til å dra hjem for å binge Familien Bridgerton (som selvsagt er helt ok bruk av tiden det også, med noen forbehold som jeg straks kommer tilbake til). Vi kunne alle brukt tiden under nedstengningen på å endelig tømme Netflix-køen og få sett alle disse seriene som blir oss anbefalt (og vi bruker nok en del tid på dette), men vi flokker oss også til den kjente og kjære gullrekka.
Det er ikke strømmetjenestene som samler oss, men NRKs underholdningsavdeling. Dette er ikke programmer som er konstruert av algoritmer for en liten men klart definert målgruppe. Dette er programmer som er skapt for å samle alle fra liten til stor, i by og land, fra Lindesnes til Nordkapp. Dette er ikke som å se på Familien Bridgerton med alle dens dampende hete sexscener med mamma i jula til stor forkleinelse for begge parter. For å unngå denne type situasjoner er det mye tryggere og ikke minst hyggeligere å kunne snakke med tante i telefonen eller kollegaer på zoom-lunsjen om Aksel Lund Svindals hele to rekorder i helvetesuka eller om TIX sin seier i MGP. Det er nå vi skal takke for at vi har en allmennkringkaster som gir oss en arena for delte opplevelser som samler heller enn splitter. NRK gir oss en opplevelse av å være sammen selv når vi må være alene.
Gry Rustad er medieviter og mangeåring medlem av Filmsamtalens panel.