I de siste ni årene var han sterkt hemmet av en hjerneblødning og ute av stand til å fungere i sitt yrke. Men ifjor fikk Sandberg heldigvis hjelp til å ferdigstille boka om dokumentarfilmen Folk ved fjorden, filmen han laget i 2011 og som ble belønnet med Amanda for beste dokumentarfilm året etter.

Folk ved fjorden er produsert av Sandberg og kona Jorunn Botne for Øy-Film. I filmen møter vi gårdbrukerne Ole Hjelmås og Magnhild Dyrdal. Dyrdal lever sammen med mora Maria på over 90 år og er berømt for sin fortreffelige fårepølse, pølso hennar Magnhild, som gikk som varmt hvetebrød under diverse lanseringer. Filmens geografiske fokus er Austfjorden og Osterfjorden i Nordhordland.

Jeg fikk gleden av å reise med Sandberg på noen festivaler. I Tromsø var han som hjemme hos sine egne. Også ved de nordiske samlingene i Lübeck og Rouen var han ettertraktet, fordi tema i filmene hans ofte dreide seg om livsstiler og yrker som ikke var videreført og gikk mot slutten, slik det er skildret i Folk ved fjorden og Elmer og blomsterbåten fra 1999.

Selv har han omtalt den felles tematikken i filmene sine som «Livsstil på hell», som også var tittelen på en av hans øvrige filmer. Mange av dem er portretter der han løfter frem hverdagsmennesker, deres tanker, verdier og livsfilosofi. Da tenker jeg særlig på Kabal i hjerter, den treffende og sjarmerende filmen om mennesker med Downs syndrom, som fikk Gullruten i 2007 som beste tv-dokumentar og som også gikk på kino over hele landet samme år.

Sandberg må ha fått dokumentarfilm inn med morsmelka. Han vokste opp i en familie med flere filmskapere, var sønn av Liv og Haakon Sandberg og nevø av Sverre som sammen med tvillingbroren drev Svekon-film fra tidlig 1960 tall i byen blant de sju fjell.

Øyvind studerte selv film ved Høgskulen i Volda og jobbet som journalist i Latin-Amerika, før han begynte å lage dokumentarfilmer. Han huskes også for tv-serien for barn, To hus tett i tett, og flere andre av Svekons barnefilmer på 1980-tallet. Faktisk var han med i Norges første film i denne genren, moren Livs kortfilm Gråpus som forsvant fra 1955, knappe 2 år gammel.

I 2002 vant han to priser under Tromsø Internasjonale Filmfestival for dokumentaren Å seile sin egen sjø (2002) der vi møter fire personer som lever av og i pakt med naturen: Regine i Nord-Norge er en ung fisker med egen sjark; Øystein er den siste som bor igjen på Hysvær på Nordlandskysten, omgitt av villsauer og ærfugl; Nils Olav fra Austevoll er en båtbygger som kan kunsten å bygge oselvere og røke makrell; Magnus fra Os er over 80 år, men driver fremdeles østersfarmen han kjøpte som tenåring.

Felles for dem alle er kjærligheten til det de driver med. De blir ikke rike av det i kroner og øre, men på andre måter. Ikke minst føler de seg alle fri. VGs filmkritiker Ellen Margrethe Sand beskrev i sin anmeldelse av Å seile sin egen sjø filmen som «i trygg harmoni med seg selv og med en sjelden tillit til at innholdet taler for seg.»

Det kan man utvide til å gjelde hele filmografien. Og i sin brede presentasjon av Sandberg i Cinemateket i Oslos programkatalog fra april i fjor, skriver kurator Hege Jaer:

«Som på alle filmene sine, innehar Sandberg nesten alle funksjoner her også – regi, manus, foto, lyd og klipp. Han er en mesterlig filmfotograf – i filmene sine fanger han observant og respektfullt inn håndbevegelsene i arbeidet, teknikken når øksen kløyver treet, rusen glir over ripa og fisken sløyes, men også landskapets skjønnhet og værets stemninger. Detaljrikdommen gjør filmene hans uvanlig taktile. Vi kjenner at vi rir på bølgene og får vinden i ryggen, vi føler regnet, vi lukter fisken og det nybakte brødet og vi vet hvor glatt treverket i Nils Olavs oselver er å ta på.»

Det er ufattelig trist at Øyvind Sandberg er borte. Tankene går til kona og medprodusenten Jorunn, men også til de mange sobre filmene de laget, filmer som har festet seg i oss, som vi aldri glemmer og som vi takker varmt og godt for.

Jan Erik Holst