Foto: Hele fire norske dokumentarer er i år kvalifisert til å delta i Oscar-oppløpet: Kunstneren og tyven, Gunda, iHuman og Selvportrett.

Dokumentarprodusentene og mange av filmskaperne her hjemme er før øyeblikket i en form for sjokk.

I Norge og Internasjonalt hylles norsk dokumentar. De største filmfestivalene, publikum verden over, distributører og salgsagenter står i kø for å se og kjøpe de norske dokumentarfilmene. Dette er resultatet av mange års hardt arbeid hos en samlet dokumentarbransje som har hatt mulighet og insentiver til å utvikle filmer på et slikt kvalitetsnivå.

Og hvordan håndteres denne suksessen her hjemme?

Det kan se ut til at Norsk filminstitutt (NFI) i sine nye forskrifter vil gå inn for å redusere muligheten betraktelig for å produsere dokumentar for kino i Norge fremover. NFI har varslet at de vil heve terskelen for etterhåndstilskudd (EHT) på kinodokumentar: I dag er det på 10.000 solgte billetter (i enkelte tilfeller lavere), men NFI vil heve den til et vesentlig høyere nivå, muligens 25.000 eller høyere for å kunne kvalifisere til denne støtten.

Argumentet til NFI er bl.a. at for mange dokumentarer som utvikles for kinodistribusjon vil ikke dette få stor betydning. Det hevdes videre at det vil gi en tryggere økonomi for produsentene å velge et alternativ foreslått av NFI, nemlig å få innvilget høyere forhåndstilskudd (FHT) på disse filmene, enn å satse på en tradisjonell løsning med EHT.

Økonomisk insentiv forsvinner

Jeg har hele veien kjempet for å få NFI til å være med på at det er viktig at kinodokumentar ikke blir forskjellsbehandlet i forhold til fiksjon, og at både økonomi og motivasjon for kinolansering ofte er en annen for dokumentar. Jeg har heldigvis ikke stått alene i denne oppfatningen.

Det er helt avgjørende at dokumentarprodusentene har en reel valgmulighet mellom å utvikle film mot TV, kino eller en annen plattform. Men en økt terskel for EHT vil diskvalifisere en vesentlig andel av dokumentarfilmene fra kinodistribusjon og den økonomien og det kvalitetsnivået som følger det formatet. Det foreslåtte alternativet med økt FHT vil ikke kompensere fullverdig for dette. Vi må derfor ha et annet beregningsgrunnlag for EHT-terskel.

Om terskelen blir så høy som varslet –  egentlig, om den blir stort høyere enn 10.000 billetter – er det helt sikkert at:

1. Det blir vesentlig færre dokumentarer som velges til kino som aktuell primærplattform.
2. De dokumentarene som settes opp på kino blir i hovedsak filmer med sterkt kommersielt potensial.

Mye av grunnen til denne utvetydige konklusjonen er at når det økonomiske insentivet knyttet til billett- og internasjonalt salg forsvinner, vil ikke produsentene ta jobben med å få kinoene til å sette opp dokumentar. Dette er utrolig synd, for kinovisningen gir sterkere og ofte langt bedre budskapsformidling enn en TV-visning. Oppmerksomheten filmene får blir større når de får sine anmeldelser, presse og fokus knyttet til kinolanseringen, og en dokumentar publikum har valgt å se på kino gir et sterkere inntrykk. Vi vet forøvrig at en slik lansering gjør filmene mer attraktive når de senere kommer på skjerm.

Gullalderen som forsvant?

Den økende internasjonale suksessen skyldes selvsagt det høye nivået vi har oppnådd her i landet – ikke minst takket være NFIs støtteordninger. Det har gjort det mulig for produsentene å realisere de høye ambisjonene som ligger i nettopp kinolansering. Den internasjonale responsen er tydelig, gjennom bl.a. den økende interessen de viktige filmfestivalene viser disse filmene. Festivalene er klare drivere for å få filmene ut på nye, store markeder.

Et klart bevis på dette er at hele fire norske dokumentarer i år er kvalifisert til Oscar: Kunstneren og tyven, Gunda, iHuman og Selvportrett – alle filmer med støtte for kinolansering.

Dette er ikke bare oppsiktsvekkende i Norge, men også internasjonalt. Samtidig er det et tydelig bevis på hva norsk kinodokumentar kan oppnå. Denne utviklingen ville vært lite trolig hvis filmene i større grad var avskåret fra insentivet knyttet til kinolansering.

Derfor vil NFIs nye forslag bety en vesentlig reduksjon av ambisjonsnivået, og dermed utraderes grunnlaget for mange av de fremtidige kino/festivaldokumentarenes vekstmuligheter. Gevinsten, utgjør en marginal innsparing for NFI.

Dette kunne blitt en lang artikkel, for jeg har ikke engang vært innom verdien dagens støtteordning på EHT har for en økonomisk bærekraftig dokumentarbransje, tross meget små marginer. Ei heller har jeg vært innom den kunstneriske verdien som ligger i kinoformatet. Men la oss snakke mer om det neste gang.

Norsk dokumentar opplever som NFIs nye direktør Kjersti Mo så fint sa det her forleden, en «Gullalder». Dette kan vi alle enes om, men det vil bli vesentlig lengre mellom hver suksess dersom de varslede endringer innføres.

Vi ber om at NFI beholder EHT terskelen der den er i dag. Dette er i tråd med hva vi har meldt inn i høringssvaret fra Virke produsentforeningen.

Carsten Aanonsen, produsent og dokumentarrepresentant i Virke produsentforeningen