Med ulike ideologier under samme tak

Med ulike ideologier under samme tak

– Vi har hatt klipper i Norge, Sveits og Iran, og eksperimenterte mye med formen, forteller produsentene Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenberg om IDFA-vinneren «Radiograph of a Family» – som nå skal vises på et hundretalls festivaler og en rekke tv-kanaler. Et møte med regissøren Firouzeh Khosrovani i Teheran i 2015 ble utløsende for samarbeidet.

Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenberg fra Antipode films er produsenter på Radiograph of a Family som er skrevet, regissert og co-produsert av Firouzeh Khosrovani. Filmen ble forrige uke tildelt to priser under IDFA i Amsterdam, en av verdens ledende dokumentarfestivaler, og fikk i helgen publikumsprisen under Film fra Sør.

Da Greenberg var i Teheran i desember 2015 på filmfestivalen Cinema Verité møtte han Khosrovani. Da pitchet hun filmidéen til ham. Greenberg forstod umiddelbart at dette var en historie med universell appell og stort potensiale. Tidlig i 2016 begynte de samarbeidet.

– Det var egentlig ganske tilfeldig at vi valgte å produsere denne filmen. Hadde vi vært i Kina på det tidspunktet, hadde det kanskje endt opp med at vi hadde produsert en kinesisk film. Vi lager stort sett våre egne filmer som vi regisserer sammen, så dette er den første eksterne produksjonen vi har gjennomført, sier Rønning.

Universell kulturkløft

Filmen handler om å vokse opp i en familie som blir dypt splittet av den iranske revolusjonen i 1979. Faren studerer for å bli radiograf i Sveits da han gifter seg med Khosrovanis iranske mor uten å være fysisk tilstede. Hun gifter seg med fotografiet hans før hun reiser til Sveits for å bo der sammen med han. Faren lever et moderne og sekulært liv, noe moren har vanskeligheter med å akseptere. Hun kommer fra et dypt religiøst Iran som praktiserer Sharia-lovene. Etter hvert som hun er i Sveits blir hun mer og mer revolusjonær i sin tro og ideologi.

I filmen sier stemmen som spiller moren: «Overalt så jeg hans ting i leiligheten. Jeg følte meg ikke hjemme.» Å bli kjent med familien hans skapte også mer avstand til ham, ikke mer nærhet, slik moren opplever det.

Khosrovani mener filmen portretterer historien til mange familier, både i Iran, men også over hele verden.

– Når vi snakker om to ulike ideologier som bor under samme tak, kan det være mellom to ulike livsstiler eller holdninger som lever sammen. Det kan for eksempel være mellom en kommunist og en katolikk eller en ateist og en veldig religiøs person. Dette kan ha resonans i alle slags foreninger mellom to personer. Det er som et mikrokosmos som går fra noe lite og spesifikt til noe større og almenngyldig.

Uvanlig finansieringsmåte

Greenberg forteller at det i begynnelsen handlet om å avgrense historien og finne formen.

– Vi eksperimenterte mye med formen helt til slutten av prosessen. Vi brukte mye tid på å avklare og lisensiere arkivbilder, manusarbeid og utprøving med opptak av stemmen til de to stemmeskuespillerne som spiller faren og moren. Khosrovani sendte oss masse forskjellige manus og vi kom med tilbakemeldinger. Etter at vi låste manuset var vi klare for opptak i Teheran. Tidlig i 2018 hadde vi et fullt crew i Teheran som filmet husscenene og den lille jenta på slutten av filmen, under rulleteksten. Klippeprosessen har også vært lang. Vi har hatt klipper i Norge, Sveits og Iran. De siste to årene har det vært fullt kjør med organisering og gjennomføring av klipp og nye opptak. Lengden ble klippet opp fra 60 til 82 minutter nokså sent i 2019, rett og slett fordi det er utrolig vanskelig å få en arkivfilm til å fungere dramaturgisk.

Grunnen til at det tok fem år å lage filmen har å gjøre med den uvanlige finansieringsmåten.

– Vi har hatt en utradisjonell finansieringsmodell. Vi har gradvis fått tilskudd fra Viken, Fritt Ord og Kulturrådet. Vi har ikke hatt en tradisjonell finansieringsmodell hvor vi har fått fullfinansiering og deretter startet prosjektet. Men prosjektet hadde heller ikke vært mulig å gjøre på den måten. Filmen er nærmest et litterært verk. Manuset, detaljarbeidet når det kommer til klipp og lisensiering og de formmessige vurderingene, har vært veldig avhengig av tid, forteller Rønning.

«Det er på mange måter hennes livsverk, så det var nok litt vanskelig for henne å lukke boken helt. Filmen ble først ferdig mot slutten av mai.»

Iransk filmsensur

De fikk tilbakemeldinger på filmen underveis i prosessen ved å vise råklippen til bransjefolk i Norge, Iran og Sveits, distributøren Taskovski Films og andre distributører, men også til helt vanlig publikummere som ikke jobber med film.

– Det var mange tøffe avgjørelser som gikk ut på delegering. Vi måtte finne bra folk og stole på dem. I 2019 sendte vi klippen ned til Sveits til en klipper som heter Rainer Maria Trinkler, og da måtte vi tørre å stole på det valget, sier Rønning.

Det var problemfritt å filme i Iran, selv om det ikke er lov å filme hva som helst der.

– Denne filmen er ikke politisk. Det er en personlig film om familie, oppvekst, iransk kultur og identitet, med en politisk del som kommer naturlig. I Iran må alle filmer godkjennes før visning. Akkurat nå er den godkjent på visse premisser, som handler om at vi må sensurere noen bilder av kvinner som viser litt for mye hud, forteller Greenberg.

Firouzeh Khosrovani

Deltakelse på 100 festivaler

De har tenkt å prøve seg på Oscar 2022 siden det ble for kort tid i år til å promotere filmen ordentlig. Nå skal filmen bli vist på opptil 100 internasjonale filmfestivaler samtidig som den skal bli vist på TV i Tyskland og Sveits. NRK sa først nei, men nå gjør de en revurdering. Det skal være kinolansering i Nederland, Belgia, Sveits og Luxembourg i 2021. De vet ikke om den kommer på norsk kino, men det er heller ikke uaktuelt.

Arbeidet med filmen ble heldigvis ikke påvirket av pandemien. De fikk låst etterarbeidet den første uken i mars. Khosrovani kom seg på det siste flyet som gikk fra Norge til Teheran, på selveste kvinnedagen 8. mars. Rønning forteller:

– Hun holdt på å bli stuck her. Hun bor i Teheran. Men siden hun er en perfeksjonist endte det opp med at hun ville åpne prosjektet igjen i april/mai for å gjøre en siste lydendring. Det måtte vi vurdere sterkt, fordi vi hadde egentlig brukt opp hele budsjettet vårt. Vi fikk likevel gjort det mot å ta en del av kostnadene selv. Vi har jobbet med dette prosjektet i fem år, men hun har jobbet med det mye lengre. Det er på mange måter hennes livsverk, så det var nok litt vanskelig for henne å lukke boken helt. Filmen ble først ferdig mot slutten av mai.

«Jeg ville ikke skyte disse scenene i mine foreldres hjem, fordi jeg ville ha fullstendig kontroll over iscenesettelsen av huset.»

Øyeblikk av familieliv

Khosrovani har alltid villet lage denne filmen, og ventet bare på det rette tidspunktet, forteller hun til Rushprint.

– Jeg visste at jeg ikke ville lage en klassisk dokumentar. Jeg ville ikke intervjue. Jeg ville fortelle historien fra mitt perspektiv og skape en ny virkelighet ut ifra mine egne minner og fantasier fra barndommen, som er basert på en sann historie. I begynnelsen hadde jeg kun fotografier – øyeblikk av familieliv. Så lette jeg i arkivbilder for å kunne utvide fotografiene jeg hadde. Det var veldig tidkrevende å finne de eksakte bildene jeg trengte. Men det var ikke nok å ha arkivbilder for å fortelle historien. Jeg ønsket å legge til mer fantasi enn virkelighet. Jeg ville skape bilder. Jeg måtte planlegge å skyte noen scener av «hjemmet». Men jeg ville ikke skyte disse scenene i mine foreldres hjem, fordi jeg ville ha fullstendig kontroll over iscenesettelsen av huset. Formen ble viktig etter å ha samlet inn alt av arkivmateriale. Men det var vanskelig å komme fram til den. Jeg gjorde alt samtidig – manuset, klippen, musikken, lyden, bildene og brukte ofte arkivmaterialet som utgangspunkt for å skrive. Det var også veldig utfordrende å ikke overskride tidsrammen i filmen.

Khosrovani forteller at hun under oppveksten ble stadig tvunget til å velge mellom foreldrene sine.

«Jeg er et produkt av Irans kamp mellom sekularisme og den islamske ideologien. Kjærlighetshistorien til foreldrene mine tar oss fra Shah-tiden til den islamske revolusjonen og motgangene under Iran-Irak-krigen, frem til i dag – alt i vårt hjem i Teheran», skriver hun på filmens webside.

 


Filmens medprodusenter og finansiering:

Filmen er distribuert av Taskovski Films og er et norsk-iransk-sveitsisk samarbeid. Janne Hjeltnes fra Storyline Studios kom inn som co-produsent i etterarbeidet mot slutten av 2019. Filmen er også co-produsert av iranske Rainy Pictures, sveitsiske DV Films og støttet av Viken Filmsenter, ZDF in Collaboration with Arte, RTS – Radio Télévision Suisse, Kulturrådet – Fond for lyd og bilde, IDFA Bertha Fund og Fritt Ord.  www.radiographofafamily.com


Om regissør:

Firouzeh Khosrovani er født i Teheran. Hun studerte visuell kunst på Accademia de Belle Arti de Brera i Italia. Etter at hun ble uteksaminert i 2002 vendte hun tilbake til Teheran der hun tok en mastergrad i journalistikk. Siden da har hun skrevet for mange italienske og internasjonale aviser og magasiner. Hun hadde sin filmdebut i 2004 med dokumentarfilmen Life Train og har siden da regissert og skrevet flere prisbelønnede dokumentarfilmer. Hun har også laget flere kunst-installasjoner.


 

Med ulike ideologier under samme tak

Med ulike ideologier under samme tak

– Vi har hatt klipper i Norge, Sveits og Iran, og eksperimenterte mye med formen, forteller produsentene Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenberg om IDFA-vinneren «Radiograph of a Family» – som nå skal vises på et hundretalls festivaler og en rekke tv-kanaler. Et møte med regissøren Firouzeh Khosrovani i Teheran i 2015 ble utløsende for samarbeidet.

Bård Kjøge Rønning og Fabien Greenberg fra Antipode films er produsenter på Radiograph of a Family som er skrevet, regissert og co-produsert av Firouzeh Khosrovani. Filmen ble forrige uke tildelt to priser under IDFA i Amsterdam, en av verdens ledende dokumentarfestivaler, og fikk i helgen publikumsprisen under Film fra Sør.

Da Greenberg var i Teheran i desember 2015 på filmfestivalen Cinema Verité møtte han Khosrovani. Da pitchet hun filmidéen til ham. Greenberg forstod umiddelbart at dette var en historie med universell appell og stort potensiale. Tidlig i 2016 begynte de samarbeidet.

– Det var egentlig ganske tilfeldig at vi valgte å produsere denne filmen. Hadde vi vært i Kina på det tidspunktet, hadde det kanskje endt opp med at vi hadde produsert en kinesisk film. Vi lager stort sett våre egne filmer som vi regisserer sammen, så dette er den første eksterne produksjonen vi har gjennomført, sier Rønning.

Universell kulturkløft

Filmen handler om å vokse opp i en familie som blir dypt splittet av den iranske revolusjonen i 1979. Faren studerer for å bli radiograf i Sveits da han gifter seg med Khosrovanis iranske mor uten å være fysisk tilstede. Hun gifter seg med fotografiet hans før hun reiser til Sveits for å bo der sammen med han. Faren lever et moderne og sekulært liv, noe moren har vanskeligheter med å akseptere. Hun kommer fra et dypt religiøst Iran som praktiserer Sharia-lovene. Etter hvert som hun er i Sveits blir hun mer og mer revolusjonær i sin tro og ideologi.

I filmen sier stemmen som spiller moren: «Overalt så jeg hans ting i leiligheten. Jeg følte meg ikke hjemme.» Å bli kjent med familien hans skapte også mer avstand til ham, ikke mer nærhet, slik moren opplever det.

Khosrovani mener filmen portretterer historien til mange familier, både i Iran, men også over hele verden.

– Når vi snakker om to ulike ideologier som bor under samme tak, kan det være mellom to ulike livsstiler eller holdninger som lever sammen. Det kan for eksempel være mellom en kommunist og en katolikk eller en ateist og en veldig religiøs person. Dette kan ha resonans i alle slags foreninger mellom to personer. Det er som et mikrokosmos som går fra noe lite og spesifikt til noe større og almenngyldig.

Uvanlig finansieringsmåte

Greenberg forteller at det i begynnelsen handlet om å avgrense historien og finne formen.

– Vi eksperimenterte mye med formen helt til slutten av prosessen. Vi brukte mye tid på å avklare og lisensiere arkivbilder, manusarbeid og utprøving med opptak av stemmen til de to stemmeskuespillerne som spiller faren og moren. Khosrovani sendte oss masse forskjellige manus og vi kom med tilbakemeldinger. Etter at vi låste manuset var vi klare for opptak i Teheran. Tidlig i 2018 hadde vi et fullt crew i Teheran som filmet husscenene og den lille jenta på slutten av filmen, under rulleteksten. Klippeprosessen har også vært lang. Vi har hatt klipper i Norge, Sveits og Iran. De siste to årene har det vært fullt kjør med organisering og gjennomføring av klipp og nye opptak. Lengden ble klippet opp fra 60 til 82 minutter nokså sent i 2019, rett og slett fordi det er utrolig vanskelig å få en arkivfilm til å fungere dramaturgisk.

Grunnen til at det tok fem år å lage filmen har å gjøre med den uvanlige finansieringsmåten.

– Vi har hatt en utradisjonell finansieringsmodell. Vi har gradvis fått tilskudd fra Viken, Fritt Ord og Kulturrådet. Vi har ikke hatt en tradisjonell finansieringsmodell hvor vi har fått fullfinansiering og deretter startet prosjektet. Men prosjektet hadde heller ikke vært mulig å gjøre på den måten. Filmen er nærmest et litterært verk. Manuset, detaljarbeidet når det kommer til klipp og lisensiering og de formmessige vurderingene, har vært veldig avhengig av tid, forteller Rønning.

«Det er på mange måter hennes livsverk, så det var nok litt vanskelig for henne å lukke boken helt. Filmen ble først ferdig mot slutten av mai.»

Iransk filmsensur

De fikk tilbakemeldinger på filmen underveis i prosessen ved å vise råklippen til bransjefolk i Norge, Iran og Sveits, distributøren Taskovski Films og andre distributører, men også til helt vanlig publikummere som ikke jobber med film.

– Det var mange tøffe avgjørelser som gikk ut på delegering. Vi måtte finne bra folk og stole på dem. I 2019 sendte vi klippen ned til Sveits til en klipper som heter Rainer Maria Trinkler, og da måtte vi tørre å stole på det valget, sier Rønning.

Det var problemfritt å filme i Iran, selv om det ikke er lov å filme hva som helst der.

– Denne filmen er ikke politisk. Det er en personlig film om familie, oppvekst, iransk kultur og identitet, med en politisk del som kommer naturlig. I Iran må alle filmer godkjennes før visning. Akkurat nå er den godkjent på visse premisser, som handler om at vi må sensurere noen bilder av kvinner som viser litt for mye hud, forteller Greenberg.

Firouzeh Khosrovani

Deltakelse på 100 festivaler

De har tenkt å prøve seg på Oscar 2022 siden det ble for kort tid i år til å promotere filmen ordentlig. Nå skal filmen bli vist på opptil 100 internasjonale filmfestivaler samtidig som den skal bli vist på TV i Tyskland og Sveits. NRK sa først nei, men nå gjør de en revurdering. Det skal være kinolansering i Nederland, Belgia, Sveits og Luxembourg i 2021. De vet ikke om den kommer på norsk kino, men det er heller ikke uaktuelt.

Arbeidet med filmen ble heldigvis ikke påvirket av pandemien. De fikk låst etterarbeidet den første uken i mars. Khosrovani kom seg på det siste flyet som gikk fra Norge til Teheran, på selveste kvinnedagen 8. mars. Rønning forteller:

– Hun holdt på å bli stuck her. Hun bor i Teheran. Men siden hun er en perfeksjonist endte det opp med at hun ville åpne prosjektet igjen i april/mai for å gjøre en siste lydendring. Det måtte vi vurdere sterkt, fordi vi hadde egentlig brukt opp hele budsjettet vårt. Vi fikk likevel gjort det mot å ta en del av kostnadene selv. Vi har jobbet med dette prosjektet i fem år, men hun har jobbet med det mye lengre. Det er på mange måter hennes livsverk, så det var nok litt vanskelig for henne å lukke boken helt. Filmen ble først ferdig mot slutten av mai.

«Jeg ville ikke skyte disse scenene i mine foreldres hjem, fordi jeg ville ha fullstendig kontroll over iscenesettelsen av huset.»

Øyeblikk av familieliv

Khosrovani har alltid villet lage denne filmen, og ventet bare på det rette tidspunktet, forteller hun til Rushprint.

– Jeg visste at jeg ikke ville lage en klassisk dokumentar. Jeg ville ikke intervjue. Jeg ville fortelle historien fra mitt perspektiv og skape en ny virkelighet ut ifra mine egne minner og fantasier fra barndommen, som er basert på en sann historie. I begynnelsen hadde jeg kun fotografier – øyeblikk av familieliv. Så lette jeg i arkivbilder for å kunne utvide fotografiene jeg hadde. Det var veldig tidkrevende å finne de eksakte bildene jeg trengte. Men det var ikke nok å ha arkivbilder for å fortelle historien. Jeg ønsket å legge til mer fantasi enn virkelighet. Jeg ville skape bilder. Jeg måtte planlegge å skyte noen scener av «hjemmet». Men jeg ville ikke skyte disse scenene i mine foreldres hjem, fordi jeg ville ha fullstendig kontroll over iscenesettelsen av huset. Formen ble viktig etter å ha samlet inn alt av arkivmateriale. Men det var vanskelig å komme fram til den. Jeg gjorde alt samtidig – manuset, klippen, musikken, lyden, bildene og brukte ofte arkivmaterialet som utgangspunkt for å skrive. Det var også veldig utfordrende å ikke overskride tidsrammen i filmen.

Khosrovani forteller at hun under oppveksten ble stadig tvunget til å velge mellom foreldrene sine.

«Jeg er et produkt av Irans kamp mellom sekularisme og den islamske ideologien. Kjærlighetshistorien til foreldrene mine tar oss fra Shah-tiden til den islamske revolusjonen og motgangene under Iran-Irak-krigen, frem til i dag – alt i vårt hjem i Teheran», skriver hun på filmens webside.

 


Filmens medprodusenter og finansiering:

Filmen er distribuert av Taskovski Films og er et norsk-iransk-sveitsisk samarbeid. Janne Hjeltnes fra Storyline Studios kom inn som co-produsent i etterarbeidet mot slutten av 2019. Filmen er også co-produsert av iranske Rainy Pictures, sveitsiske DV Films og støttet av Viken Filmsenter, ZDF in Collaboration with Arte, RTS – Radio Télévision Suisse, Kulturrådet – Fond for lyd og bilde, IDFA Bertha Fund og Fritt Ord.  www.radiographofafamily.com


Om regissør:

Firouzeh Khosrovani er født i Teheran. Hun studerte visuell kunst på Accademia de Belle Arti de Brera i Italia. Etter at hun ble uteksaminert i 2002 vendte hun tilbake til Teheran der hun tok en mastergrad i journalistikk. Siden da har hun skrevet for mange italienske og internasjonale aviser og magasiner. Hun hadde sin filmdebut i 2004 med dokumentarfilmen Life Train og har siden da regissert og skrevet flere prisbelønnede dokumentarfilmer. Hun har også laget flere kunst-installasjoner.


 

MENY