Geir Greni trodde kanskje at han hadde vært gjennom helvete da han etter flere års slit endelig skulle ha premiere på sin nye film Alle Må Dø!. Men sett i lys av hva som lå foran ham, skulle det vise seg å bare være helvetes forgård, slik han selv beskriver det.

Vi spoler tilbake til mars og hvordan ting var da Rushprint fikk ham i tale første gangen.

Utenom NFI

Fredag den 13.mars skulle by på en ny, norsk skrekkfilmpremiere: Alle må dø!, som er regissert, produsert og til dels skrevet av Geir Greni. Dette markerte Grenis retur til kinolerretet etter Umeå4ever fra 2011, og i likhet med den filmen er også Alle må dø! laget helt utenfor det standardiserte filmsystemet som involverer institutt, filmsentre og lignende.

– Jeg tror ikke vi hadde kommet til å få noe støtte til denne, men vi valgte uansett å ikke gå via Norsk filminstitutt (NFI). Grunnen til det var at jeg holdt på med andre ting som jeg gikk og ventet på at skulle bli ferdige, også tenkte jeg at hvis jeg skulle gjøre dette her så måtte jeg faktisk gjøre det, ikke gå inn i masse utvikling, da hadde hele poenget forsvunnet. Det hadde også litt å gjøre med at stedet vi skulle filme sto i fare for å bli utilgjengelig for oss i løpet av relativt kort tid – så hvis vi skulle filme, måtte det bli raskt.

– Så jeg tenkte at okay, kanskje jeg skal lage en film, og oj, kanskje det blir en skrekkfilm. Jeg er egentlig mer indiefilmskaper, og tenkte på om jeg kunne ta med noe av det som jeg syns er gøy og som er litt mer min greie, inn i en skrekkfilmsetting – og prøve å utforske det universet og lære litt underveis. Jeg trodde aldri at dette skulle bli noen ny Citizen Kane, men jeg ville lage en liten film hvor jeg også kunne lære noe nytt.

Skrekkfilmsjangeren er vel god for å prøve ut nye ting og eksperimentere som filmskaper?

 – Jo mer jeg har satt meg inn i sjangeren, jo mer skjønner jeg at det er en fryktelig raus sjanger hvor man kan gjøre omtrent hva man vil. Filmer som kunne passert som indiefilmer før, ville vært omtrent umulig å få på kino i dag – men kanskje man kan få det til hvis det er en skrekkfilm! Og siden sjangeren er såpass raus, er det utrolig mye som kan være en skrekkfilm. Nå holder jeg på å planlegge en ny film som også blir en slags skrekkfilm, men som allikevel er noe helt annet enn denne, og som blir en veldig personlig film.

– Når man har laget to filmer helt utenfor systemet, som vel de færreste gjør, så lærer man seg nødvendigvis en del ting. Finner ut hva man kan og ikke kan slippe unna med, og må bli veldig street-wise på det. Det å lage denne filmen, som skulle være et lite prosjekt på sidelinja, ble til noe av det tøffeste jeg har gjort i hele mitt liv. Det er også noe med at når man er både regissør og produsent på samme film, så har man bare ingen å gjemme seg bak. Ingen du kan gå til og si at nå trenger jeg hjelp, eller dette her må du ta deg av. Du må ta alle greiene selv, og det har jeg nok kjent på mer nå enn noen gang tidligere. Jeg har sett bilder av meg selv før og etter denne innspillinga, og jeg har blitt jævlig grå i håret underveis!

Hentet fram gammel novelle

Greni forteller at filmen har blitt laget på tilnærmet nullbudsjett, og er helt og holdent et «do it yourself»-prosjekt. Hvordan får man noe sånt til å komme i gang?

– Det begynte egentlig med en skikkelig reality check, som av og til kan være fint. Jeg snakket med Frank Mosvold som nylig lagde Elleville Elfrid, også utenfor systemet, mens jeg var veldig frustrert over lange ventetider og lignende. Han sa, «hvorfor lager du ikke bare en film»? Da begynte jeg å tenke, og en av de første tingene jeg tenkte på var at om jeg skulle lage en film utenfor systemet måtte det bli enten barnefilm eller skrekkfilm – det er det eneste du kan klare å levere på så lavt budsjett. Så da begynte jeg der: Okay, hvis jeg skal gjøre dette her, så må jeg lage en skrekkfilm. Og hvis jeg skal lage en skrekkfilm, så må jeg gjøre det på omtrent tre uker. Og hvis jeg skal lage en skrekkfilm på tre uker, så må det hovedsakelig gjøres på én location. Og da måtte det vært på Heggelia, som er et sted familien eide. Det var et perfekt sted for en skrekkfilm, og jeg hadde tilgang, så det måtte bli der. Deretter kom resten til meg ganske raskt. Jeg skrev nemlig på en novellefilm en gang for mange år siden, som holdt på å vinne en novellefilmkonkurranse, men hvor jeg aldri syntes at manuset helt landet som novellefilm. Allikevel syntes jeg at starten og premisset for historien var veldig kult: jenteutdrikningslag, og at de kidnapper hovedpersonen på et skikkelig brutalt vis.

Lek med sjangerkonvensjoner

Rammen av et utdrikningslag lar Greni og skuespillerne leke mye med sjangernormene som står sterkt i skrekkfilm. Sjangeren har blant mye annet ofte blitt kritisert for seksualisering av kvinnelige rollefigurer, som ofte må finne seg i å kjempe for livet i svært lettkledd tilstand. I Alle må dø! blir dette kommentert ved at hovedpersonen Gina (Viktoria Winge) blir tvunget til å ta på seg en ekstremt tettsittende lakkjole som del av opplegget til utdrikningslaget, og gir tydelig uttrykk for at hun syns det er helt håpløst.

En annen gjenganger i skrekkformatet er slett karakterarbeid.

– Jeg har alltid irritert meg over hvordan man i skrekkfilmer får presentert en gjeng med folk som man bare ikke tror på som ekte folk i det hele tatt. Man har ikke brukt tre sekunder på å prøve å utvikle karakteren, fordi man er bare keen på å drepe dem, og da blir jeg som tilskuer også bare keen på at de skal dø, for de bare irriterer meg. Så tanken min var å prøve å lage en litt kul jentegjeng – ikke at de alle er kule, det er ikke det, men at de er littegrann mer troverdige som mennesker. Også var litt av greia at vi skal kaste ut masse forvirring, sånn at du som ser på ikke ser ting som egentlig er rett foran nesa på deg. Filmen har en slags krimdramaturgi, veldig sånn whodunnit, og vi leker med sjangeren når vi for eksempel har han weirdoen på landhandelen og hun lille jenta på sykkel. Sånt syns jeg er gøy.

– Utdrikningslag er også en perfekt setting fordi det er masse random folk som blir slengt sammen, som hovedpersonen kjenner fra helt forskjellige sammenhenger. Så skal man plutselig bli kjent nå. Sist gang man var med på noe sånt var vel i barnehagen, omtrent.

Strategisk casting

Filmen har et høyst variert cast, som gjenspeiler det sosiale lappeteppet et utdrikningslag kan være. Foruten at vi får se Viktoria Winge sin retur til sjangerfilmen, består jentegjengen også av Julia Schacht, Marte Sæteren, Tinashe Williamson og Linni Meister.

– Vi skjønte fort at hvis man har x antall minutter til rådighet så måtte vi jobbe med karakterene for at de ikke bare skulle bli til en utydelig suppe. Jeg føler at vi har fått til det å skille dem fra hverandre, at man skjønner hvem alle er.

Hvordan jobbet du med å få tak i de forskjellige skuespillerne?

 – Det var på godt og vondt det vi brukte ekstremt mye av den veldig korte pre-produksjonen på. Vi brukte nesten ikke tid på annet enn det, for vi skjønte at hvis vi ikke har den gjengen, så har vi ingenting. Men at jeg som produsent og to personer til står for casting samtidig som vi lager produksjonsplan og alt mulig, det er total galskap. Vi var 100 % ærlige og sa til alle som skulle være med at dette her kommer til å bli et helvete, det er armer og bein. Vi holdt på å caste fram til noen få uker før vi skulle skyte, jeg lurer på om Linni var den siste som kom på plass. Da hadde vi hvertfall en gjeng å jobbe med, en gjeng som jeg trodde på.

Det viktigste for Greni, selv på en produksjon der premissene var uvanlige, var at han ikke skulle sitte igjen med en følelse av at han selv ikke hadde gitt 100 prosent.

– Jeg skulle få skuespillerne så langt som jeg klarte, jeg skulle få det visuelle så langt som mulig. Vi kan selvfølgelig ikke konkurrere mot filmer med svære budsjetter og masse tid til rådighet, men forhåpentligvis har vi laget en ganske kul indiefilm som har noe litt annet, og som kan overraske litt underveis.

Da pandemien slo til

Greni var full av optimisme før lanseringen i mars, men det er snart ni måneder siden.

– Et helt svangerskap. Ja man kan vel si at vi er på overtid nå, svarer Greni idet vi tar opp kontakten igjen.

Filmen som ifølge ham selv omtrent kostet ham livet, skulle opp fredag den 13. mars. Den 12. mars stengte de kinoene.

– Først ble premieren stanset, og så ble jeg skikkelig sjuk. Lå nede for telling i fem uker med det som sannsynligvis var korona. Situasjonen var helt kritisk fram til Kulturrådet gikk ut med en ordning for de som hadde tapt billettinntekter. Først var jeg redd for at det skulle ta masse tid. Men så var det bare å søke, og så tikket pengene inn på konto. Det var en vanvittig lettelse, for selskapet og jeg hadde satset alt i mange år, og lå an til å tryne i tandem. Jeg hadde jo ikke krav på noen Nav-penger eller noe, for jeg har lagt alt i filmen i fire år. Det var liksom ‘make or break’.

Så begynte han sakte men sikkert å planlegge ny lansering til sommeren. Kinoene skrek etter film og NFI lovet romslig lanseringsbudsjett, slik han opplevde det. Kanskje var det likevel mulig å komme i havn på en grei måte. Men så snudde alt.

– Kulturrådet antydet at vi kanskje ikke skulle fått noen penger likevel – de var ikke sikre, fordi jussen i dette var så vanskelig, og begrepene så vage, at de visste ikke med sikkerhet selv hva de holdt på med.  Dette gjorde meg pissnervøs selvfølgelig. Selskapet hadde ikke en krone på konto etter å ha gjort opp gjeld, og jeg jobbet igjen gratis for å forsøke å få filmen opp på lerretet på nytt. Konsekvensen var at jeg dro i bremsen og ville avvente et svar. Håpet ble da å skulle lansere til Halloween.

Men den gang ei.

– Kulturrådet brøt alle frister, og brydde seg ikke om hva som var det beste for filmen. Til slutt kom de tilbake og varslet at vi kanskje måtte betale tilbake kompensasjonen. Det kan virke som filmen er den eneste kunstarten som må klare seg selv. Enda verre er det at Kulturrådet åpenbart ikke forstår noe som helst av vår bransje. De sammenlignet produsenten med en artist på en scene under en musikkfestival! De forstår ikke at det er produsenter som initierer prosjektene og tar den økonomiske risikoen. Derfor får både kinoene og distributørene fylt lommene med statlige kompensasjonsmidler, mens de som faktisk er skadelidende ikke skal få noe som helst.

Villet politikk å holde de uavhengige ute?

Med dette mørke bakteppet hadde han ikke noe annet valg enn å forsøke å lansere på nytt.

– Ikke før hadde vi tatt den beslutningen, så hadde flere av de største kinoene stengt dørene sine. For å ytterligere strø salt i såret, viste det seg at NFIs lovnad om et skikkelig relanseringsbudsjett bare var tomme ord, og de avspiste oss med noen få lusekroner som har gjort situasjonen helt uholdbar.

Greni mener det er vanskelig å ikke se alt dette i lys av den siste tids rådende filmpolitikk som skal sørge for at filmer som ikke har fått forhåndstilskudd, heller ikke skal få etterhåndstilskudd.

– Man vil ta rotta på den uavhengige filmen i Norge. Det skal kun lages filmer som har gått gjennom NFIs såkalte kvalitetssikring. Det triste er at det ikke virker som om det finnes en kjærlighet til filmen i bunn. Da jeg var en ung filmskaper, var omtrent samtlige av mine forbilder indie-filmskapere. Hvorfor lager NFI et system som sørger for at det blir laget mindre film i Norge? Innen hvilken annen kunstart ville man akseptert en slik form for utvikling? Det er vanskelig å ikke trekke konklusjonen at det er noe galt et sted når man ikke ser det som et sunnhetstrekk at det finnes de som lager film uavhengig av om de får skattebetalernes penger eller ikke.

– Uansett, vi kjører på med lansering i desember. Det blir mildt sagt spennende, og ganske sikkert veldig skummelt. Og det kan vise seg at det blir en av de siste uavhengige filmene som blir å se på norske kinoer.

Alle må dø! settes opp på norske kinoer 11.desember. Portrettfoto av Greni er tatt av Gorm Kallestad