RIKKE GREGERSEN – De berørte

Rikke Gregersen (f. 1994) har erfaring fra både teater- og litteraturstudier før hun startet sin bachelorgrad i filmregi ved Westerdals i 2015 og avsluttet i 2019. Inngangen hennes til film var gjennom tekst og scene. I filmene sine jobber hun mye med humor og tragedie ved å utforske menneskelig atferd og relasjoner.

Avgangsfilmen hennes De hensynsløse vant The Special Jury Prize under utdelingen av BAFTA og ble senere tildelt en Student Academy Award (student-Oscar). Filmen ble også stemt frem til femte plass i CILECT sin rangering av 2019s beste studentfilmer.

Hennes nyeste kortfilm De berørte mottok Timeglasset for beste manus, Hederlig omtale på fagprisen for beste foto og Hederlig omtale på gullstolen under årets kortfilmfestival i Grimstad. Filmen ble senere nominert til Amanda og vant nylig prisen for Beste kortfilm under Nordisk Panorama. Stine Blichfeldt er produsent på filmen.

De berørte forteller de ulike oppfatningene til menneskene ombord på et fly der en aktivist utfører sivil ulydighet for å stoppe deportasjonen av en afghansk flyktning. Filmen er basert på en sann historie, forteller hun.

– Den er basert på hendelsen fra Göteborg, hvor det var en ung jente som prøvde å stoppe en deportasjon av en flyktning. Hun filmet hendelsen på sin iPhone og streamet det live, men hun filmet bare seg selv og ikke noen av de andre passasjerene. Man får inntrykk av at alle tilskuerne starter med å være ekstremt negative mot henne i filmen hennes. Folk er veldig utålmodige, redde for å ikke komme seg avgårde og miste flyene sine, men til slutt lykkes hun i å få flyktningen ut av flyet, og da plutselig applauderer alle sammen. Den kurven ser man i hennes film, men ellers ser man veldig lite av de menneskene rundt. Så da prøvde jeg å iscenesette noen mulige samtaler som kunne ha foregått ombord på flyet mens hun holdt på.

På slutten av filmen får vi vite at afghaneren skal bli satt på et fly tilbake til Afghanistan som skal gå to timer senere. Filmen har mange lag. De ulike karakterene i filmen agerer alle forskjellig i den samme situasjonen; filmen berører alt fra profesjonalitet, etikk, ulydighet, samtykke, ignoranse og beundring.

– Jeg har prøvd å ta utgangspunkt i hvordan jeg selv tror jeg og mine nærmeste ville agert i en sånn situasjon, også har jeg prøvd å sette de ulike karaktertypene litt på spissen. Et mål i seg selv var at filmen ikke skulle være moraliserende på noen måte; at den ikke skulle presentere fasiten på hva som er riktig og galt og hvordan man skal agere i en sånn situasjon.

Den største utfordringen var å velge scener, forteller hun.

– Fordi det er så mange ulike situasjoner og karakterer man kunne gått for. Også var det spennende å skildre på den måten at man ikke så aktivisten, men kun hørte stemmen hennes. Jeg var usikker på om det kom til å fungere. Det var også teknisk utfordrende å filme på et fly. Vi hadde tre ulike locations; en på et flysett på Jar i Oslo, en på en simulator på Flyakademiet i Sandefjord og en på flyplassen i Kristiansand.

Akkurat nå er Gregersen i gang med manusutvikling til en spillefilm hos Motlys. Filmen handler om en gruppe 15-år gamle jenter som drar på språkreise til Malta. Her utfordrer de sin egen seksualitet og oppdager at de kanskje kan bruke den til noe mer; for å få ting som de vil, heller enn at de er offer for den.

– Jeg er veldig glad i å putte tilskueren inn i de filmene jeg lager. Det er jeg spent på å få testet ut i et lengre format, eksperimentere med strukturer og prøve ut andre former å filme på enn den klassiske aristoteliske Hollywood-modellen. Jeg synes det gjøres mye gøy i norsk film nå, spesielt med Dag Johan Haugerud og Barn, som jeg synes er en fantastisk film som er ulikt alt annet man har laget i dette landet før.

Hun jobber også med utviklingen av en tv-serie hos Anagram og har regi på tre episoder i tv-serien Basic Bitch på D-play.

MAREN KLAKEGG – Kjære far

Maren Klakegg (f. 1995) er regissør, fotograf og klipper. Hun studerte film og tv-produksjon ved Westerdals og ble uteksaminert i 2019. Kortdokumentaren Kjære far er avgangsfilmen og den første filmen hennes. Den vant Amandus for Beste film, Nuff innenfor sin aldersgruppe 21-25 år, shortlistet til BAFTA, trukket ut til Montreal Independent Film Festival, ARFF Berlin og HER International Film Festival, og vant nylig Student Academy Award (Oscar), der prisutdelingen skal foregå digitalt 21. oktober.

Filmen handler om Beate Sommer som ble seksuelt misbrukt av faren sin gjennom oppveksten. Det var mange utfordringer knyttet til å lage en dokumentar om et såpass tabubelagt og ubehagelig tema.

– Det som var mest utfordrende var å tørre å stille de spørsmålene man føler at man ikke har lov til å stille, og det å grave i det såreste i noens liv. Jeg kjenner datteren til Beate og hun fortalte om det en gang vi jobbet sammen. Da begynte jeg å spørre litt. Jeg sa til henne: “Unnskyld, det er ikke meningen å bli gira, men kan vi lage en film om dette? Dette er noe som trengs å fortelles og komme opp og fram.” Og da var ballen i gang.

Det har vært spesielt for Beate Sommer at noen kom og ville høre historien hennes. I begynnelsen kunne hun ikke fortelle, men siden har hun gjenomgått terapi i mange år. Første gang de satte seg ned og Klakegg hadde satt opp kameraene, kom tårene med en gang.

Som en mor til en snart tre år gammel jente var det mange øyeblikk i filmen som ble altfor ubehagelige for denne journalist, der jeg nesten fikk lyst til å ikke høre det som ble sagt. Spesielt når Sommer forteller om hvordan familien hennes rundt henne visste at hun ble seksuelt misbrukt, men tiet om det.

– Det er viktig å fortelle historien til Beate fordi det viser at dette skjer. Men selv om dette skjer, går det an å reise seg og ta tilbake makten over sitt eget liv. Denne historien er ingen offerhistorie, men en historie som belyser et tema som er jævlig og ikke blir snakket om så åpent. Historien til Beate viser at det finnes håp. Du kan komme deg tilbake til livet og oppleve at du har livskvalitet. Hun sitter ikke igjen som et offer fordi hun har valgt å ikke bli det. På den tiden Beate var barn, var ikke incest et ord som ble brukt, det kom først mange år senere da hun allerede var i 20-årene. At det ikke var kjent som et ord gjorde det vanskelig for henne å skjønne at dette ikke var greit. Forhåpentligvis er det færre familiemedlemmer som stikker hodet i sanden nå, men jeg vet ikke om det er realiteten, dessverre. Jeg fikk en skikkelig reality-check med denne historien. Jeg har aldri før berørt tematikken med vold i hjemmet eller kjent noen som har gått gjennom det. Men når jeg får høre denne historien og får vite hvor vanlig dette her, lurer jeg på hvorfor man ikke har hørt om dette. Hvorfor finnes det ikke en større samtale rundt dette temaet?

For øyeblikket jobber hun i etterarbeid på 71 kjendis for Nordisk Film & TV. I tillegg jobber hun i research-fasen med en ny dokumentar som skal være i langfilm- eller serieformat:

– Det jeg synes er fint med dokumentar er at det er ekte mennesker og historier. Det er så mye som trengs å bli fortalt. Når man har muligheten gjennom film å fortelle historier som er tøffe, men viktige, gir det meg et driv til å ville skape mer.

NORA NIVEDITA TVEDT – Fuckings Adoptert

Nora Nivedita Tvedt (f. 1998) er nettopp ferdigutdannet kreativ dokumentarregissør fra Den norske filmskolen (våren 2020). Kortdokumentaren Fuckings Adoptert er hennes eksamensfilm og hennes første. Nylig vant den New Nordic Voice-prisen på Nordisk Panorama. I tillegg ble den semifinalist under Student Academy Award 2020, og er nominert til Beste norske kortdokumentar på BIFF 2020.

Fuckings Adoptert løfter fram de vanskelige følelsene rundt det å være adoptert, både overfor seg selv, sine adoptivforeldre og biologiske foreldre. Tvedt er selv adoptert fra India og sammen med barndomsvenninnen Therese, som også er adoptert fra India, står hun foran kamera og gjennomgår en indre reise i en boks.

– På en side føler jeg meg norsk, men det ser ikke ut som jeg er norsk. Jeg er oppvokst i en norsk familie, men folk tror kanskje jeg har en annen bakgrunn og kultur utifra hvordan jeg ser ut. Jeg har tenkt på dette helt siden barneskolen. Jeg kommer fra et lite sted, Nærsnes, og der var det ikke mange andre som var brune. Jeg fikk ofte spørsmålene: “Hvor kommer du egentlig fra? Skal du ikke oppsøke dine biologiske foreldre?” Da husker jeg at jeg syntes det var vanskelig å svare, fordi jeg hadde jo ikke tenkt gjennom hva jeg selv ville. Det som er viktig for meg med denne filmen er å vise at det går an å være hel der man er og at man ikke må reise et sted for å finne den siste brikken i puslespillet. Man kan finne den i seg selv. Filmen handler om å prøve å få Therese til å akseptere sin historie og at hun er god og hel som den hun er. Jeg føler ikke et behov for å reise til India for å oppsøke mine biologiske foreldre, men det kan forandre seg med tiden. Jeg opplever at jeg har to gode foreldre og en søster her som er familien min, for det er de som har gitt meg kjærlighet og oppdratt meg. Jeg tenker at familie er mer enn blod.

Det er en scene i filmen hvor de har på seg blonde parykker og har malt ansiktene sine hvite. Da Tvedt spør Therese: “Føler du deg norsk nå?”, svarer hun: “Nei, jeg føler meg dum.” Tvedt håper med denne filmen at den kan så et frø til selvaksept, eller være en start på det, for Therese.

Den største utfordringen var å finne den rette balansen da de to venninnene sto i ubehaget sammen.

– Jeg vet at Therese syntes det var vanskelig å si “Jeg er adoptert”. Siden hun er en barndomsvenninne av meg, ga det meg en tillatelse til å pushe Therese kanskje mer enn jeg ellers ville gjort med en annen medvirkende. Men hun kunne også pushe meg tilbake, så vi kunne pushe hverandre. Vi kunne stå i det som var ubehagelig sammen. Men jeg måtte hele tiden passe på å ikke gjøre overtramp.

Da Tvedt gikk i 8. klasse var hun med i en dokumentar som NRK Super lagde, som handlet om adopsjon. Da fikk hun åpnet øynene for dokumentarsjangeren. Hun tenkte at det var en god unnskyldning til å bli kjent med folk du vanligvis ikke hadde blitt kjent med, samtidig som man kan være kreativ. Hun gikk rett fra videregående til Filmskolen. Nå er hun for første gang utenfor skolerammen.

– Det er spesielle tider å komme inn i filmbransjen på, med tanke på corona. Akkurat nå er jeg i en tidlig utvikling av en dokumentarserie sammen med produsent Lillian Løvseth og Erlend Eirik Mo på co-regi, som handler om kjærlighet, parforhold og relasjonsmønstre; å gå inn i seg selv og finne ut av mønstre som kan være destruktive, men også å finne ut av hvordan man er i relasjon med andre. Det å være i relasjon er det beste og det mest utfordrende med å være menneske. Det er en serie for ungdom i aldersgruppen 16-25 år som skal inn i sine første forhold.