Utenlandske filmprodusenter startet tradisjonen med å filmatisere norske romaner i Norge, skriver Bent Kvalvik. Adaptasjonene har vekslet mellom nasjonalromantikk, lette komedier, action og mer «vanskelig» samtidslitteratur, og noen få litterære forelegg fant veien helt til Hollywood.
Foto: Fra «Kommandørens døtre» til «Ut og stjæle hester»
Fenomenet film bygget på roman er omtrent like gammelt som filmen selv, iallfall når vi snakker om den etablerte fiksjonsfilmen. Fra å være en tivoliforlystelse, levende lysbilder, ble kinematografene ganske raskt et forum for fortelling og drama. I det første tiåret av 1900-tallet var det kun kortere filmer med varighet fra et kvarter mot en halv time som ble laget og vist, men allerede da kunne man få se populære romanklassikere på lerretet, om enn i sterkt komprimerte versjoner. Da man nærmet seg 20-tallet fant kinodramaet etter hvert sitt standardiserte lengdeformat. Vi fikk langfilmen, som gjennomsnittlig lå på mellom en til to timer i varighet, noe den egentlig gjør den dag i dag.
I Norge ble det laget fiksjonsfilm fra omkring 1910, men fram til 1920 kom det ingen norske filmer med litterært forelegg. Film var betraktet som bred underholdning, og ambisjonene hos norske filmmakere lå nok mest i være folkelige og universelle. De første filmatiseringene av norske romaner kom ikke desto mindre i dette tiåret, men de kom fra utlandet. I 1912 laget Nordisk Film Compagnie i København Kommandørens døtre, etter Jonas Lies roman. Denne produksjonen finnes det bare stillbilder fra i dag, men den står like fullt stolt filmhistorisk som første norske roman på lerretet.
Først på tampen av dette tiåret kom det vi kan kalle gjennombruddet for norske romaner på film. I 1919 kom Synnøve Solbakken i svensk produksjon, innspilt i Gudbrandsdalen. Den ble naturlig nok en stor suksess på norske kinoer og inspirerte norske filmregissører til å vende seg mot nasjonalromantiske hjemstavnsskildringer, heller enn de mer anonyme skillingstrykkfortellingene som hadde dominert filmruten til da. Året etter laget Rasmus Breistein Fante-Anne, etter Kristofer Jansons novelle, som ble en milepelsproduksjon, da den satte en helt ny standard for norsk spillefilm. Dette var den aller første norskproduserte filmen etter et litterært forelegg.
Deretter, på begynnelsen av 1920-tallet, så det ut til at de litterære filmambisjonene var rykket mange trinn høyere, da det kom to ærgjerrige og imponerende Hamsun-filmatiseringer. Den første, Markens grøde (1921) hadde til og med spesialkomponert musikkledsagelse av Leif Halvorsen, et krafttak som ble enestående i norsk stumfilm. Den andre Hamsun-filmen, Pan (1922) lå også på et kunstnerisk nivå som ga rike løfter. Men disse to filmene ble på et vis enslige svaler i norsk film. Det var ikke de kanoniserte norske romanene som kalte på våre filmfolk. Utover på 20-tallet var filmenes litterære forelegg gjerne bondefortellinger og folkekomedier, velkjente fra teateret. Våre største forfattere gikk en gjerne utenom, men mot slutten av tiåret kom likevel tre romanfilmatiseringer som ble historisk vesentlige i norsk stumfilm: Glomdalsbruden (1926) etter Jacob Breda Bull, Troll-elgen (1927) etter Mikkjel Fønhus og ikke minst Laila (1929), etter Jens Andreas Friis‘ Fra Finnmarken.
Formelen velkjent roman og norsk naturromantikk gjorde nok sitt til at tre norske romaner, Synnøve Solbakken, Pan og Laila ble forelegg for flere filmatiseringer og kom til å følge filmhistoriens utvikling fra stumfilm på 20-tallet via lydfilm på 30-tallet til fargefilm på 50-tallet. Det var likevel utenlandske filmprodusenter, ikke norske, som sørget for denne serieeffekten. Nyinnspillingene av Synnøve Solbakken i 1934 og 1957 var like svenske som stumfilmen, selv om også disse ble filmet i Gubrandsdalen, og med norske «Synnøve’r»: Randi Brænne i 1934 og Synnøve Strigen i 1957; i den første var til og med dikterens dattersønn, Tancred Ibsen, regissør. Pan ble nyinnspilt i Tyskland i 1937 og vist i Norge med norskdubbet lydside. Senere ble den gjort i en svensk versjon i 1962 og endelig i en dansk-norsk versjon så sent som i 1995, regissert av Henning Carlsen, som tretti år før hadde laget en annen Hamsun-film med større klassisk holdbarhet, Sult. Med hensyn til Laila, var aldri denne fortellingen regnet som et litterært verk på Bjørnson- eller Hamsun-nivå, men boken hadde lenge vært folkekjær. Stumfilmen var en stor suksess, men suksessen ble kortere enn forventet, da den kom i stumfilmens siste år, og dette var nok grunnen til at samme regissør, George Schnéevoigt, fikk gjøre en dansk-svensk nyinnspilling bare åtte år etter. Suksessen var stor også denne gangen, og klassikerstatusen denne historien nå hadde førte videre til en svensk-tysk fargefilmversjon i 1958. Felles for romanene «Synnøve Solbakken», «Pan» og «Laila» er at de første filmversjonene, stumfilmene, var de som forholdt seg handlingsmessig mest lojalt til foreleggene. Nyinnspillingene etter krigen forholdt seg noe friere til romanene og la dessuten handlingen til nåtid, et valg som ble omdiskutert, og som jo ofte også ellers gir ulike reaksjoner når klassikere bearbeides.
Til tross for at norske filmfolk kan synes å ha hatt en viss prestasjonsangst overfor dikterstørrelsene, er det ingen tvil om at Knut Hamsun er den aller mest filmatiserte norske romanforfatteren. Fra tidlig på 20-tallet og fram til i dag kan vi finne over 20 kinofilmer basert på Hamsun-romaner. De er produsert i mange ulike land, og pussig nok er bare fire av dem genuint norske, foruten de to nevnte stumfilmene er det Telegrafisten fra 1987, etter romanen Sværmere, og endelig Victoria i 2013, et av dikterens mest populære og hyppigst filmatiserte verk. Det kan nok diskuteres hvorvidt Hamsun er vår mest visuelt overførbare forteller, og dermed også hvorvidt litterær «storhet» er god nok grunn til å lage film av en bok. Fra det synspunktet kan en vel delvis forstå norske filmfolks tilsynelatende vegring mot den norske bokheimen. Men – hvilke forfattere var det så norsk film satset på, når de likevel gjorde det?
Av de såkalt fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, var som nevnt sistnevnte Jonas Lie aller først ute på film, men har aldri blitt gjenstand for filmatiseringer siden. Ibsen skrev aldri romaner, og skuespillene hans har svært sjelden blitt til norske filmer, men det episke diktet Terje Vigen ble en stor triumf som svensk stumfilm i 1916. Fra Bjørnsons verker kom En glad gutt som en av de første norske lydfilmene i 1932, og først 70 år etter, Det største i verden (2002) etter romanen Fiskerjenten. Fra Alexander Kiellands verker kan det virke symptomatisk at det var hans mest komedieformede roman, Jacob, som først fant veien til lerretet. Av denne laget Tancred Ibsen den populære Tørres Snørtevold i 1940, og denne filmen avfødte igjen en dansk nyinnspilling, Søren Søndervold, i 1943, og en noe mer romantro svensk versjon, Vid Jacobs stege, i 1944. I 1947 kom Toralf Sandøs filmatisering av romanen Sankt Hans fest, også denne i en versjon som dreiet seg mer mot komedien enn mot romanens skarpe satire.
Av det 20. århundrets norske forfattere kunne det også lenge se ut til at filmmakerne først nærmet seg den lettere materien. Johan Falkberget kom først til filmen med de humoristiske verkene Simen Mustrøens besynderlige oplevelser (1925) og Bør Børson jr. (1938), selv om Eli Sjursdotter (også 1938) i utgangspunktet hadde litterær tyngde nok. (Filmen ble imidlertid mer romantisk enn romanen og fikk en lykkeligere slutt.) Først i 1969 kom en virkelig storsatsing på film etter Falkberget: Arne Skouens An-Magritt med Liv Ullmann i tittelrollen. Sigurd Hoel ble introdusert på lerretet med den muntre romanfilmatiseringen Syndere i sommersol (1934); filmet om igjen i Sverige så sent som i 2003. Etter krigen kom det noen filmversjoner av hans vektigere romaner, i 1953 den svenske Egen ingång (etter En dag i oktober), og i Norge Stevnemøte med glemte år (1957) og Før frostnettene (1966) (etter Fjorten dager før frostnettene).
På 1970-tallet kom det et sterkt kvinnepolitisk element inn i norsk filmproduksjon, både med et inntog av kvinnelige regissører og med hensyn til tematiske valg. I denne epoken gikk man ikke så ofte til litterære forelegg, men to Amalie Skram-filmatiseringer ble likevel realisert på slutten av tiåret: Formynderne (1978) (etter Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen) og Lucie (1979). Den antagelig mest etterlengtede filmatiseringen etter en kvinnelig forfatter – Sigrid Undset – kom først i 1995, med Kristin Lavransdatter.
Vi finner også flere filmatiseringer etter Cora Sandel, Arthur Omre og Jens Bjørneboe i etterkrigstiden, men den som nok sterkest markerer seg som filminspirator i denne epoken, og for så vidt helt fram til i dag, er Tarjei Vesaas. Allerede i 1951 tok norsk film tak i romanen Dei svarte hestane. Denne er ofte holdt fram som Vesaas’ action-roman, ikke utenkelig at det var nettopp det som brakte den tidlig til lerretet. I 1968 kom en polsk versjon av Fuglane, som vakte anerkjennelse, og få år senere kom det tre norske Vesaas-filmer i rask rekkefølge: Brannen (1973), Kimen (1974) og Vårnatt (1976); av disse var det nok Kimen som vakte størst publikumsinteresse. En filmatisering av Isslottet i 1988 ble også tatt vel i mot, og så sent som i fjor kom en ny, norsk film etter Fuglane, med Anders T. Andersen i både registol og hovedrolle.
Gjennom de siste 20-30 årene er det først og fremst samtidslitteraturen norsk film har gått etter for å finne stoff til nye norske filmer. Verdt å merke seg i så henseende er Søndagsengler (1996) (etter Reidun Nordtvets Søndag) og Elling (2001) (etter Ingvar Ambjørnsens Brødre i blodet) som begge ble nominert til Oscar for Beste ikke-engelsk-språklige film. Filmatiseringer av Lars Saabye Christensen «Beatles», Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen», Herbjørg Wassmos «Dinas bok» (filmet som I am Dina i 2000), Anne Karin Elstads «For dagene er onde» (film i 1991) og Gunnar Staalesens Varg veum-romaner er eksempler på populær samtidslitteratur som går til filmen med vekslende hell. I dag har TV-serieformen overtatt mye av ansvaret for romanfilmatiseringer.
Ser vi igjen til utlandet, er det interessant å merke seg hva som har utmerket seg som attraktive norske filmsujetter gjennom tidene. Bortsett fra Ibsen og Hamsun, som uten konkurranse har vært de største leverandørene av forelegg, passerer vi en snublesten ved Sigurd Christiansens roman fra 1931, «To levende og en død», som etter Tancred Ibsens første filmversjon i 1937 også ble filmet i Tsjekkoslovakia i 1947 og i Storbritannia i 1961.
Trygve Gulbrandsen-trilogien «Og bakom synger skogene/Det blåser fra Dauingfjell/Ingen vei går utenom», som kom på 1930-tallet, stod gjennom flere tiår som et av de mest populære norske romanverkene. Her var det nok mange lesere som ventet og håpet på film, men igjen var det utlandet som tok utfordringen. To østerrikske filmer, Und ewig singen die Wälder (1959) og Die Erbe von Björndal (1961) brakte endelig Guldbrandsen til lerretet. Skandinaviske alibier her var Bergmann-skuespilleren May Britt Nilsson øverst på rollelisten og Tancred Ibsen som involvert på manussiden. Men til sjuende og sist ble nok dette mer tyskorientert Heimat-film enn norsk hjemstavnsdiktning.
En av de aller hyppigst filmatiserte norske romanene gjennom tidene er faktisk Sigrid Boos muntre «Vi som går kjøkkenveien» fra 1930. Den oppnådde en momentan og formidabel suksess som bok, og i 1932 ble en norsk og en svensk filmversjon lansert samtidig. I 1934 kom sensasjonelt nok en amerikansk film, Servant’ entrance, med Janet Gaynor (tidenes første Oscar-vinnende skuespiller) i hovedrollen. En finsk «Kjøkkenveien»-film kom i 1942, og i 1954 endatil en dansk versjon. Med fem versjoner er det bare Hamsuns Victoria som kan tangere denne rekorden. Og med hensyn til norske romaner filmet i Hollywood, holder «Vi som går kjøkkenveien» nære på skansen alene. Det eneste andre eksemplet vi kjenner til er en stumfilm fra 1923, The power of a lie, etter Johan Bojers roman «Troens magt».
Med tilbakeblikk på tiden da man samlet på filmstjernebilder på sigaresker og i tyggegummipakker, er det ingen tvil om at kinofilmen som kulturuttrykk har steget til en høyere status. Men den gjennomgående forbindelseslinjen mellom roman og film ser ut til å holde stand. Les boken. Se filmen.
Bent Kvalvik er filmarkivar i Nasjonalbiblioteket
Utenlandske filmprodusenter startet tradisjonen med å filmatisere norske romaner i Norge, skriver Bent Kvalvik. Adaptasjonene har vekslet mellom nasjonalromantikk, lette komedier, action og mer «vanskelig» samtidslitteratur, og noen få litterære forelegg fant veien helt til Hollywood.
Foto: Fra «Kommandørens døtre» til «Ut og stjæle hester»
Fenomenet film bygget på roman er omtrent like gammelt som filmen selv, iallfall når vi snakker om den etablerte fiksjonsfilmen. Fra å være en tivoliforlystelse, levende lysbilder, ble kinematografene ganske raskt et forum for fortelling og drama. I det første tiåret av 1900-tallet var det kun kortere filmer med varighet fra et kvarter mot en halv time som ble laget og vist, men allerede da kunne man få se populære romanklassikere på lerretet, om enn i sterkt komprimerte versjoner. Da man nærmet seg 20-tallet fant kinodramaet etter hvert sitt standardiserte lengdeformat. Vi fikk langfilmen, som gjennomsnittlig lå på mellom en til to timer i varighet, noe den egentlig gjør den dag i dag.
I Norge ble det laget fiksjonsfilm fra omkring 1910, men fram til 1920 kom det ingen norske filmer med litterært forelegg. Film var betraktet som bred underholdning, og ambisjonene hos norske filmmakere lå nok mest i være folkelige og universelle. De første filmatiseringene av norske romaner kom ikke desto mindre i dette tiåret, men de kom fra utlandet. I 1912 laget Nordisk Film Compagnie i København Kommandørens døtre, etter Jonas Lies roman. Denne produksjonen finnes det bare stillbilder fra i dag, men den står like fullt stolt filmhistorisk som første norske roman på lerretet.
Først på tampen av dette tiåret kom det vi kan kalle gjennombruddet for norske romaner på film. I 1919 kom Synnøve Solbakken i svensk produksjon, innspilt i Gudbrandsdalen. Den ble naturlig nok en stor suksess på norske kinoer og inspirerte norske filmregissører til å vende seg mot nasjonalromantiske hjemstavnsskildringer, heller enn de mer anonyme skillingstrykkfortellingene som hadde dominert filmruten til da. Året etter laget Rasmus Breistein Fante-Anne, etter Kristofer Jansons novelle, som ble en milepelsproduksjon, da den satte en helt ny standard for norsk spillefilm. Dette var den aller første norskproduserte filmen etter et litterært forelegg.
Deretter, på begynnelsen av 1920-tallet, så det ut til at de litterære filmambisjonene var rykket mange trinn høyere, da det kom to ærgjerrige og imponerende Hamsun-filmatiseringer. Den første, Markens grøde (1921) hadde til og med spesialkomponert musikkledsagelse av Leif Halvorsen, et krafttak som ble enestående i norsk stumfilm. Den andre Hamsun-filmen, Pan (1922) lå også på et kunstnerisk nivå som ga rike løfter. Men disse to filmene ble på et vis enslige svaler i norsk film. Det var ikke de kanoniserte norske romanene som kalte på våre filmfolk. Utover på 20-tallet var filmenes litterære forelegg gjerne bondefortellinger og folkekomedier, velkjente fra teateret. Våre største forfattere gikk en gjerne utenom, men mot slutten av tiåret kom likevel tre romanfilmatiseringer som ble historisk vesentlige i norsk stumfilm: Glomdalsbruden (1926) etter Jacob Breda Bull, Troll-elgen (1927) etter Mikkjel Fønhus og ikke minst Laila (1929), etter Jens Andreas Friis‘ Fra Finnmarken.
Formelen velkjent roman og norsk naturromantikk gjorde nok sitt til at tre norske romaner, Synnøve Solbakken, Pan og Laila ble forelegg for flere filmatiseringer og kom til å følge filmhistoriens utvikling fra stumfilm på 20-tallet via lydfilm på 30-tallet til fargefilm på 50-tallet. Det var likevel utenlandske filmprodusenter, ikke norske, som sørget for denne serieeffekten. Nyinnspillingene av Synnøve Solbakken i 1934 og 1957 var like svenske som stumfilmen, selv om også disse ble filmet i Gubrandsdalen, og med norske «Synnøve’r»: Randi Brænne i 1934 og Synnøve Strigen i 1957; i den første var til og med dikterens dattersønn, Tancred Ibsen, regissør. Pan ble nyinnspilt i Tyskland i 1937 og vist i Norge med norskdubbet lydside. Senere ble den gjort i en svensk versjon i 1962 og endelig i en dansk-norsk versjon så sent som i 1995, regissert av Henning Carlsen, som tretti år før hadde laget en annen Hamsun-film med større klassisk holdbarhet, Sult. Med hensyn til Laila, var aldri denne fortellingen regnet som et litterært verk på Bjørnson- eller Hamsun-nivå, men boken hadde lenge vært folkekjær. Stumfilmen var en stor suksess, men suksessen ble kortere enn forventet, da den kom i stumfilmens siste år, og dette var nok grunnen til at samme regissør, George Schnéevoigt, fikk gjøre en dansk-svensk nyinnspilling bare åtte år etter. Suksessen var stor også denne gangen, og klassikerstatusen denne historien nå hadde førte videre til en svensk-tysk fargefilmversjon i 1958. Felles for romanene «Synnøve Solbakken», «Pan» og «Laila» er at de første filmversjonene, stumfilmene, var de som forholdt seg handlingsmessig mest lojalt til foreleggene. Nyinnspillingene etter krigen forholdt seg noe friere til romanene og la dessuten handlingen til nåtid, et valg som ble omdiskutert, og som jo ofte også ellers gir ulike reaksjoner når klassikere bearbeides.
Til tross for at norske filmfolk kan synes å ha hatt en viss prestasjonsangst overfor dikterstørrelsene, er det ingen tvil om at Knut Hamsun er den aller mest filmatiserte norske romanforfatteren. Fra tidlig på 20-tallet og fram til i dag kan vi finne over 20 kinofilmer basert på Hamsun-romaner. De er produsert i mange ulike land, og pussig nok er bare fire av dem genuint norske, foruten de to nevnte stumfilmene er det Telegrafisten fra 1987, etter romanen Sværmere, og endelig Victoria i 2013, et av dikterens mest populære og hyppigst filmatiserte verk. Det kan nok diskuteres hvorvidt Hamsun er vår mest visuelt overførbare forteller, og dermed også hvorvidt litterær «storhet» er god nok grunn til å lage film av en bok. Fra det synspunktet kan en vel delvis forstå norske filmfolks tilsynelatende vegring mot den norske bokheimen. Men – hvilke forfattere var det så norsk film satset på, når de likevel gjorde det?
Av de såkalt fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, var som nevnt sistnevnte Jonas Lie aller først ute på film, men har aldri blitt gjenstand for filmatiseringer siden. Ibsen skrev aldri romaner, og skuespillene hans har svært sjelden blitt til norske filmer, men det episke diktet Terje Vigen ble en stor triumf som svensk stumfilm i 1916. Fra Bjørnsons verker kom En glad gutt som en av de første norske lydfilmene i 1932, og først 70 år etter, Det største i verden (2002) etter romanen Fiskerjenten. Fra Alexander Kiellands verker kan det virke symptomatisk at det var hans mest komedieformede roman, Jacob, som først fant veien til lerretet. Av denne laget Tancred Ibsen den populære Tørres Snørtevold i 1940, og denne filmen avfødte igjen en dansk nyinnspilling, Søren Søndervold, i 1943, og en noe mer romantro svensk versjon, Vid Jacobs stege, i 1944. I 1947 kom Toralf Sandøs filmatisering av romanen Sankt Hans fest, også denne i en versjon som dreiet seg mer mot komedien enn mot romanens skarpe satire.
Av det 20. århundrets norske forfattere kunne det også lenge se ut til at filmmakerne først nærmet seg den lettere materien. Johan Falkberget kom først til filmen med de humoristiske verkene Simen Mustrøens besynderlige oplevelser (1925) og Bør Børson jr. (1938), selv om Eli Sjursdotter (også 1938) i utgangspunktet hadde litterær tyngde nok. (Filmen ble imidlertid mer romantisk enn romanen og fikk en lykkeligere slutt.) Først i 1969 kom en virkelig storsatsing på film etter Falkberget: Arne Skouens An-Magritt med Liv Ullmann i tittelrollen. Sigurd Hoel ble introdusert på lerretet med den muntre romanfilmatiseringen Syndere i sommersol (1934); filmet om igjen i Sverige så sent som i 2003. Etter krigen kom det noen filmversjoner av hans vektigere romaner, i 1953 den svenske Egen ingång (etter En dag i oktober), og i Norge Stevnemøte med glemte år (1957) og Før frostnettene (1966) (etter Fjorten dager før frostnettene).
På 1970-tallet kom det et sterkt kvinnepolitisk element inn i norsk filmproduksjon, både med et inntog av kvinnelige regissører og med hensyn til tematiske valg. I denne epoken gikk man ikke så ofte til litterære forelegg, men to Amalie Skram-filmatiseringer ble likevel realisert på slutten av tiåret: Formynderne (1978) (etter Professor Hieronimus og Paa St. Jørgen) og Lucie (1979). Den antagelig mest etterlengtede filmatiseringen etter en kvinnelig forfatter – Sigrid Undset – kom først i 1995, med Kristin Lavransdatter.
Vi finner også flere filmatiseringer etter Cora Sandel, Arthur Omre og Jens Bjørneboe i etterkrigstiden, men den som nok sterkest markerer seg som filminspirator i denne epoken, og for så vidt helt fram til i dag, er Tarjei Vesaas. Allerede i 1951 tok norsk film tak i romanen Dei svarte hestane. Denne er ofte holdt fram som Vesaas’ action-roman, ikke utenkelig at det var nettopp det som brakte den tidlig til lerretet. I 1968 kom en polsk versjon av Fuglane, som vakte anerkjennelse, og få år senere kom det tre norske Vesaas-filmer i rask rekkefølge: Brannen (1973), Kimen (1974) og Vårnatt (1976); av disse var det nok Kimen som vakte størst publikumsinteresse. En filmatisering av Isslottet i 1988 ble også tatt vel i mot, og så sent som i fjor kom en ny, norsk film etter Fuglane, med Anders T. Andersen i både registol og hovedrolle.
Gjennom de siste 20-30 årene er det først og fremst samtidslitteraturen norsk film har gått etter for å finne stoff til nye norske filmer. Verdt å merke seg i så henseende er Søndagsengler (1996) (etter Reidun Nordtvets Søndag) og Elling (2001) (etter Ingvar Ambjørnsens Brødre i blodet) som begge ble nominert til Oscar for Beste ikke-engelsk-språklige film. Filmatiseringer av Lars Saabye Christensen «Beatles», Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen», Herbjørg Wassmos «Dinas bok» (filmet som I am Dina i 2000), Anne Karin Elstads «For dagene er onde» (film i 1991) og Gunnar Staalesens Varg veum-romaner er eksempler på populær samtidslitteratur som går til filmen med vekslende hell. I dag har TV-serieformen overtatt mye av ansvaret for romanfilmatiseringer.
Ser vi igjen til utlandet, er det interessant å merke seg hva som har utmerket seg som attraktive norske filmsujetter gjennom tidene. Bortsett fra Ibsen og Hamsun, som uten konkurranse har vært de største leverandørene av forelegg, passerer vi en snublesten ved Sigurd Christiansens roman fra 1931, «To levende og en død», som etter Tancred Ibsens første filmversjon i 1937 også ble filmet i Tsjekkoslovakia i 1947 og i Storbritannia i 1961.
Trygve Gulbrandsen-trilogien «Og bakom synger skogene/Det blåser fra Dauingfjell/Ingen vei går utenom», som kom på 1930-tallet, stod gjennom flere tiår som et av de mest populære norske romanverkene. Her var det nok mange lesere som ventet og håpet på film, men igjen var det utlandet som tok utfordringen. To østerrikske filmer, Und ewig singen die Wälder (1959) og Die Erbe von Björndal (1961) brakte endelig Guldbrandsen til lerretet. Skandinaviske alibier her var Bergmann-skuespilleren May Britt Nilsson øverst på rollelisten og Tancred Ibsen som involvert på manussiden. Men til sjuende og sist ble nok dette mer tyskorientert Heimat-film enn norsk hjemstavnsdiktning.
En av de aller hyppigst filmatiserte norske romanene gjennom tidene er faktisk Sigrid Boos muntre «Vi som går kjøkkenveien» fra 1930. Den oppnådde en momentan og formidabel suksess som bok, og i 1932 ble en norsk og en svensk filmversjon lansert samtidig. I 1934 kom sensasjonelt nok en amerikansk film, Servant’ entrance, med Janet Gaynor (tidenes første Oscar-vinnende skuespiller) i hovedrollen. En finsk «Kjøkkenveien»-film kom i 1942, og i 1954 endatil en dansk versjon. Med fem versjoner er det bare Hamsuns Victoria som kan tangere denne rekorden. Og med hensyn til norske romaner filmet i Hollywood, holder «Vi som går kjøkkenveien» nære på skansen alene. Det eneste andre eksemplet vi kjenner til er en stumfilm fra 1923, The power of a lie, etter Johan Bojers roman «Troens magt».
Med tilbakeblikk på tiden da man samlet på filmstjernebilder på sigaresker og i tyggegummipakker, er det ingen tvil om at kinofilmen som kulturuttrykk har steget til en høyere status. Men den gjennomgående forbindelseslinjen mellom roman og film ser ut til å holde stand. Les boken. Se filmen.
Bent Kvalvik er filmarkivar i Nasjonalbiblioteket
