Strømme- og kinoliv: La Vérité, The Manila Lover, Melkekrigen, 13 måneder,  Space Force og High Fidelity

Strømme- og kinoliv: La Vérité, The Manila Lover, Melkekrigen, 13 måneder, Space Force og High Fidelity

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Johanna Pyykkös sterke The Manila Lover og Hirokazu Koreedas mesterlige La Vérité. Men vi ser også nærmere på Melkekrigen, 13 måneder, Space Force og High Fidelity.

Denne uka er den sterke protestdokumentaren LA 92 (Netflix) – om opptøyene etter Rodney King-saken – igjen brennaktuell, David Lynch presenterer animasjonskortfilmer og «værmeldinger» på YouTube, Hannah Gadsbys Douglas (Netflix) serverer skarpt veltalende humorteori og -praksis, medie- og mannskritiske Bombshell strømmes flere steder i kjølvannet av fiksjonsserien The Loudest Voice (HBO Nordic) – om Fox, Roger Ailes og seksuell trakassering – og The Peanut Butter Falcon, en varm skildring om uventet vennskap og Downs syndrom, er på kino. Men til og med kinofilmfestivaler er jo nå ute i onlinevarianter, som den kommende digitale Kortfilmfestivalen 10. til 14. juni.

Maktforskøvne fordommer: The Manila Lover

Hvem er egentlig elskeren? En av fjorårets aller beste norske filmer, Johanna Pyykkös kortfilm The Manila Lover, hadde premiere i Cannes i fjor, og vises til uka som en åpenbar vinnerkandidat under den digitale Kortfilmfestivalen, og er ellers å finne på filmbib.no (produsent er Barbosa film). Det er også Pyykkös forrige kortfilm, My sister dances, der et mylder av baksnakkende stemmer omkranser ei ung jente alene blant alle de andre i skolegården i åpningsinnstillingene. Storesøsteren som har Downs syndrom speiler seg og legger neglelakk før fest, og lekende ølsøl og kjærlig småkjekling viser søskenkjærlighet, før dansing, drikking, hesteklapping og «jeg har aldri…»-lek klemmer lillesøster ut fra felleskap til utenforskap, og sluttens maktfornedringer er presise øvelser i hvordan man sårer de man kjenner best, i en kort, men sterk skildring av originale karakterer.

The Manila Lover åpner også med et mylder av stemmer, denne gang ikke-diegetiske menn som snakker særlig om savn av nærhet, mens vi ser Lars (Øyvind Brandtzæg) stå alene ute i snøen i Steinkjer, og seeren bes om å lese ham som et eksempel på dem som søker fjernt etter nærhet. Klipp til solrike Filippinene, der han handler blomster og mottar en telefon om penger som likevel fortvilet ikke kommer inn på konto. Han møter kvinnen Abigail på et hotellrom, fra var berøring og kyss gjennom finmasket gardin til klønefingring og besvart begjær, nytelse og orgasme. Lars står tankefull igjen med et langt svart hår mellom fingrene.

Han ber henne bli med hjem til Steinkjer, men en tilfeldig knust antikvitet forskyver maktbalansen dem imellom, og filmen smyger overraskende kattemykt nye sympatistrukturer elegant rundt seerens ankler. «So, why did you need a Nordic man, huh?» sier ensomme Lars  til hennes klær før han bærer dem forsiktig og så slenger dem på senga og revner tøyet aggressivt, i en høyst original overgrepsfantasiscene.

En intim, tosom skildring forteller mye om geografiske, etniske og kjønnslige maktrelasjoner og seksuelt maktspill, med ombyttet tilbud og etterspørsel, subjektivisering og objektivisering, om sexisme og rasisme, vestlig ignoranse og arroganse: For hvem er den underlegne «Manila-elskeren» gjemt unna på et hotellrom nå? Som de fleste gode titler leses denne annerledes i etterkant. Det ville vært enkelt å gjøre en kvinne fortred eller en mann ille. Men Pyykkö vrenger både karakterenes og seerens fordommer, ved å vaske et opprinnelig blikk og dets umiddelbare betraktninger. Blikket virker verken særegent «mannlig» eller «kvinnelig», men heller «menneskelig», fra en sterk skildrer i tradisjonen etter det svenske forbildet Mai Zetterling.

Men det fins også en ny islandsk og dansk film verdt en kinotur.

«13 måneder»

Egen og andres grunn: Melkekrigen og 13 måneder

Stikker du hodet langt nok fram så risikerer du å bli født.

I Melkekrigenåpningens fjøsfødsel dras og deiser en kalv ut av ei ku ned i høyet ved siden av melkebondekona Inga, som ellers lytter til popmusikk, røyker og drømmer om ferie som en Kaurismäki-karakter i dørkarmen, eller sitter taus med kjøkkenbordet mellom seg og mannen, i trange rom som ikke hindrer avstand. Med forgjeldet gård og frykt for å bli svartelistet av Felleskjøpet legger ektemannen en sen kveld lastebilen i stabilt sideleie i elva og gjør henne til enke liggende igjen alene i dobbeltsenga. Mannens etterlatenskaper gjødsler dårlig, og med korthugne replikker og krasse handlinger – lik islendingesagaene eller westernsjangeren, i en  enkel fortelling med tidløs tematikk – tvinges hun til hamle opp med den umiddelbare omverdenens melkemonopolmafiose møkkaspredere på egen grunn.

Åtselsdyr flokker seg mens liket er varmt, og det er nok av småhøvdinger å bryne seg på og Felleskjøpsløpegutter å henge ut på Facebook for Inga, i en film om autonomi og råderett og ekte kooperasjon, skildret med både alvor og mørk humor. Hun blir etter hvert en ibsensk folkefiende, som først ikke finner støtte til et nytt andelsmeieri hos de andre bøndene. Hun tømmer tanken og lik en liten geysir spruter hun melk med traktoren, over biler og butikkfasade, over asfalten og ned i avløpet.

Filmen har en særlig elegant skildring i et avgjørende øyeblikk, ved å ligge i nærbilde og beholde vår subjektive sammenstilling med hovedkarakteren, og mot slutten medsynger Inga en popsang om frihet, og hennes lille bil kaster lange skygger utover jorden omkring. En kvinne er en øy.

En mye større geografi dekkes i det sterkt rørende danske melodramaet 13 måneder, som åpner med at den unge turner Daniel lander forkjært og skader ankelen og heller begynner å knipse bilder. Han havner i lære i Mogadishu, hvor han blir frelst på fotografi av å avbilde smilende fotballbarn. Dette lett naive nordiske blikket gjennom linsen rykkes brått ut av fokus da han prisverdig ønsker å dokumentere hverdag under krig i Syria, men blir kidnappet, får brillene knust og strammet bind for øynene, fanget til tortur og smertelig visshet om hvor langt det er fra Legoland til Aleppo.

Det er et voldsomt vitnesbyrd og mørkt kammerspill om ubeskrivelig ondskap, fangenskap og flukt, angst, redsel, panikk og håpløshet, om mennesket i fangenskap alene, og om mennesket i fangenskap sammen. For Daniel møter rørende godhet i Raqqa, som den amerikanske kollegaen og senere videohenrettede James Foley, som også er skildret i den kraftfulle dokumentaren Jim: The James Foley Story (2016). I 13 måneder forteller Foley at han er mest redd for å gi etter for hatet, og at alt han føler er kjærlighet. Daniel memorerer et brev han senere resiterer til de etterlatte. For en tidligere dansk soldat som opererer i grenseområdene mot Tyrkia hjelper den psykisk sterkt lidende familien hjemme i Danmark, som i skjul fortvilet forsøker å samle inn løsepenger. En kveld er plutselig 1 000 046 danske kroner satt inn på konto, og gåsehuden er fullkommen.

Denne uka har også premiere på to nye komedieserier, som begge sliter litt med tonen, men innimellom treffer godt.

Zoë Kravitz i «High Fidelity».

 Stiv Carells romfarse og Zoë Kravitz’ kvinnelister: Space Force og High Fidelity

«Tampons spend all day in vaginas. Nothing manlier, if you ask me.» Steve Carells Space Force (Netflix) – en virkelighetsfjern satire om virkelighetsnære amerikanske ambisjoner om «boots on the moon» – er en månebedotten serie som ikke er lett å bli helt klok på. Sarkastiskkyniske John Malkovich har som alltid en ubestemmelig gravitasjonskraft og leverer både piano og sang og en fantastisk monolog i mørket i sene episoder, og Carell har enkelte øyeblikk, men til tider lugger det litt eller er til og med helt off, før det plutselig fins fantastisk originale scener som er kjempemorsomme. Ideer om masseskytinger på månen, eller scenen med apen som skal reparere i rommet – en «chimpstronaut» – men heller blir en krigsfange i en kinesisk satellitt, er for eksempel strålende. Men oftest dominerer replikker som «People really like the Internet» eller «People need feelings», eller halvmorsomme replikkvekslinger som denne:

«Beijing is hosting the Winter Olympics 2022. We boycott.» (Malkovich)

«Then they win even more medals.» (Carell)

«No, China’s surprisingly awful at Winter Olympic sports. But boy-oh-boy, Norway would be happy.» (Resepsjonsgeneralen «Brad»)

            Sterkere poesi fins i Billy Braggs versjon av «Walk Away Renee»: «I couldn’t stop thinking about her/And every time I switched on the radio, there was somebody else/Singing a song about the two of us.» Tanker som også har funnet halvekko i Sondre Lerches boktittel Alle sanger handler om deg. Musikknerdeuniverset i den romantiske komedieserien High Fidelity (TV2 Sumo) er som skapt for romantiske diskusjoner om man foretrekker originalen (boka) eller coveren (film- eller nå serieadaptasjonen).

Tidlig på nittitallet på Bøn i Eidsvoll – da Lenny Kravitz’ «Are You Gonna Go My Way» ristet flettene på MTV – var jeg forlengst hekta på å skrive lister og lage samlekassetter da to bøker fikk meg til å forstå at jeg ikke var alene: Erlend Loes Naiv. Super og Nick Hornbys High Fidelity. Her kunne man prøve ut ulike karakterer som (først og helst) smakspoliti og (kanskje senere, mer sofistikert) smaksrøver, i en verden der the things you like er viktigere enn what you are like. Og det virker nesten ubegripelig nå, men det var ei tid etter jeg flyttet til Oslo ved årtusenskiftet da de som «jobbet» i byens platebutikker var blant de aller kuleste folka.

I denne løse High Fidelity-adaptasjonen er platesjappeeier Rob spilt av Zoë Kravitz – datter av Lisa Bonet og Lenny Kravitz og slik en ekte kroppsliggjøring av åttitallet – som ser mot kamera og snakker med oss om sine indre tanker, som i Fleabag. Hun forsøker først å stikke fra en klein date, men glemmer mobilen og må inn igjen. Hun famler og søler, hvorpå daten velter et glass i solidaritet, og dermed glemmer hun at hun egentlig skulle gå og nerder videre i vei om Fleetwood Mac og at «Tusk» er bedre enn «Rumours».

Til oss lister hun opp eksene: som barndomskjæresten hun kysset etter å ha løyet og sagt at hun på høretelefonene lyttet til Weezer heller enn sannheten Zappa, «fordi alle hvite gutter liker Weezer», og «forholdet» varte i seks timer; og den (senere ikke så) kule kvinnen Cat, som hun også ble dumpet av.

«Thou shalt not shuffle a lady’s playlist.» Blant billige og verdifulle vinylplater har Rob to kolleger for emosjonell og komisk relief, der favorittidretten er å hetse kunder, som en «woke» diskusjon om hvorvidt det er riktig å selge en kunde «Off the wall». De kommer fram til at om bare «snille» artister var tillatt å selge plater av ville det vært begrenset til Bono, Phil Collins, Michael Stipe og Sufjan Stevens. Og senere får en gitarrockversjon de tre kredrytternes ører opp for mesterverket «I’ll make love to you».

Det er jo ganke søtt, men samtidig lite som er mindre sjarmerende enn såkalte musikkelskere som sammenligner størrelsen på stiftene sine.

Man bør egentlig vokte seg for popmusikk. Den handler oftest om kjærlighet og kjærlighetssorg, og drømmene om begge deler vil forfølge deg hele livet.

Koreeda viser andre sider i en ny fase av filmforfatterskapet, der Deneuve/Binoche-relasjonen ligner Liv og Linn Ullmann i et Bergman-univers, mens Binoche/Hawke-relasjonen klinger linklatersk.

Man kan ikke stole på minner: La vérité

Ingen andre som arbeider med film nå er i nærheten av japanske Hirokazu Koreedas kvalitet. Den fremste filmen jeg har sett den siste uka og vil anbefale på det aller varmeste er hans franske film La vérité, som nå er tilgjengelig på dvd/blu-ray og strømming hos Curzon Artificial Eye. Koreeda følger her opp Gullpalmevinner Shoplifters med sin første film laget utenfor Japan.

Musikalen Paraplyene i Cherbourg (Jacques Demy, 1964) er blant tidenes aller beste filmer, med unge Catherine Deneuve i en uforglemmelig romantisk rolle. For hennes aldrende karakter «Fabienne Dangeville» her – som skulle spilt for Hitchcock og himler med øynene av Brigitte Bardot – er det nær solnedgang på boulevarden, med Juliette Binoche i rollen som datter «Lumir» og manusforfatter – som blant annet må skrive replikker til morens beklagelser – og Ethan Hawke som «skuespiller» «Hank» i skarptungete svigermors øyne.

Koreeda viser andre sider i en ny fase av filmforfatterskapet, der Deneuve/Binoche-relasjonen ligner Liv og Linn Ullmann i et Bergman-univers, mens Binoche/Hawke-relasjonen klinger linklatersk.

«Minnet kan man ikke stole på» er en replikk som gjentas. Og La vérité er bakomfilmen til en selvbiografi, et familiedrama om filmambisjoner, full av omskrevne sannheter og minner, ignorerte og utskrevne mennesker. «Does a camera stand cost that much?» klager Fabienne på for mange nymotens kamerabevegelser i en sciencefictionfilm om morsminner, der hun dikter flere mot- enn medspillere. Vi følger et nysgjerrig barnebarn på filmsett og leseprøver, og Koreeda skaper en poetisk produksjonsstudie (som i deler av mesterverket After Life), der han og Deneuve viser hvordan skuespill setter ord og gester på følelser som har manglet form. Han filmer mot den fjerde veggens befolkete crewområde, viser bommen i bildet og ser gjennom monitors sikte, men makter likevel – som i auditionscenen i Mulholland Dr. (Lynch, 2002) – å involvere skuespiller og seer emosjonelt.

Vi serveres smakfulle nybølgetoskudd med en ung kvinnes nakke mot oss og Deneuve i trefjerdedelsprofil, presis, ekte.

Hun spiller med øyelokkets stramme bevegelse nedover eplet.

Fabienne sier hun foretrekker å være en dårlig mor og venn heller enn en dårlig skuespiller, og hun angrer raskt virkelighetens bortkastede følelser. To kvaliteter er mer enn du trenger for å leve. På et tidspunkt ser hun seg selv spaltet i tre i sminkespeilet, og senere ser hun sin yngre skuespillerkollegas fantombein i speilbildet.

Minnet er et narrespeil.

For hva er sant?

Hva er egentlig våre egne ord når vi snakker med andre?

La vérité viser lånte ords sannhet.

For vi sier hverandres replikker.

Og vi gjør hverandres gester.

Som når jeg er sliten og gnir håndflatene og fingrene nedover ansiktet, og ser farfar i mørket innenfor.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømme- og kinotips her:

 The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

After Life og Killing Eve

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.


 

Strømme- og kinoliv: La Vérité, The Manila Lover, Melkekrigen, 13 måneder,  Space Force og High Fidelity

Strømme- og kinoliv: La Vérité, The Manila Lover, Melkekrigen, 13 måneder, Space Force og High Fidelity

Jon Inge Faldalen anbefaler særlig Johanna Pyykkös sterke The Manila Lover og Hirokazu Koreedas mesterlige La Vérité. Men vi ser også nærmere på Melkekrigen, 13 måneder, Space Force og High Fidelity.

Denne uka er den sterke protestdokumentaren LA 92 (Netflix) – om opptøyene etter Rodney King-saken – igjen brennaktuell, David Lynch presenterer animasjonskortfilmer og «værmeldinger» på YouTube, Hannah Gadsbys Douglas (Netflix) serverer skarpt veltalende humorteori og -praksis, medie- og mannskritiske Bombshell strømmes flere steder i kjølvannet av fiksjonsserien The Loudest Voice (HBO Nordic) – om Fox, Roger Ailes og seksuell trakassering – og The Peanut Butter Falcon, en varm skildring om uventet vennskap og Downs syndrom, er på kino. Men til og med kinofilmfestivaler er jo nå ute i onlinevarianter, som den kommende digitale Kortfilmfestivalen 10. til 14. juni.

Maktforskøvne fordommer: The Manila Lover

Hvem er egentlig elskeren? En av fjorårets aller beste norske filmer, Johanna Pyykkös kortfilm The Manila Lover, hadde premiere i Cannes i fjor, og vises til uka som en åpenbar vinnerkandidat under den digitale Kortfilmfestivalen, og er ellers å finne på filmbib.no (produsent er Barbosa film). Det er også Pyykkös forrige kortfilm, My sister dances, der et mylder av baksnakkende stemmer omkranser ei ung jente alene blant alle de andre i skolegården i åpningsinnstillingene. Storesøsteren som har Downs syndrom speiler seg og legger neglelakk før fest, og lekende ølsøl og kjærlig småkjekling viser søskenkjærlighet, før dansing, drikking, hesteklapping og «jeg har aldri…»-lek klemmer lillesøster ut fra felleskap til utenforskap, og sluttens maktfornedringer er presise øvelser i hvordan man sårer de man kjenner best, i en kort, men sterk skildring av originale karakterer.

The Manila Lover åpner også med et mylder av stemmer, denne gang ikke-diegetiske menn som snakker særlig om savn av nærhet, mens vi ser Lars (Øyvind Brandtzæg) stå alene ute i snøen i Steinkjer, og seeren bes om å lese ham som et eksempel på dem som søker fjernt etter nærhet. Klipp til solrike Filippinene, der han handler blomster og mottar en telefon om penger som likevel fortvilet ikke kommer inn på konto. Han møter kvinnen Abigail på et hotellrom, fra var berøring og kyss gjennom finmasket gardin til klønefingring og besvart begjær, nytelse og orgasme. Lars står tankefull igjen med et langt svart hår mellom fingrene.

Han ber henne bli med hjem til Steinkjer, men en tilfeldig knust antikvitet forskyver maktbalansen dem imellom, og filmen smyger overraskende kattemykt nye sympatistrukturer elegant rundt seerens ankler. «So, why did you need a Nordic man, huh?» sier ensomme Lars  til hennes klær før han bærer dem forsiktig og så slenger dem på senga og revner tøyet aggressivt, i en høyst original overgrepsfantasiscene.

En intim, tosom skildring forteller mye om geografiske, etniske og kjønnslige maktrelasjoner og seksuelt maktspill, med ombyttet tilbud og etterspørsel, subjektivisering og objektivisering, om sexisme og rasisme, vestlig ignoranse og arroganse: For hvem er den underlegne «Manila-elskeren» gjemt unna på et hotellrom nå? Som de fleste gode titler leses denne annerledes i etterkant. Det ville vært enkelt å gjøre en kvinne fortred eller en mann ille. Men Pyykkö vrenger både karakterenes og seerens fordommer, ved å vaske et opprinnelig blikk og dets umiddelbare betraktninger. Blikket virker verken særegent «mannlig» eller «kvinnelig», men heller «menneskelig», fra en sterk skildrer i tradisjonen etter det svenske forbildet Mai Zetterling.

Men det fins også en ny islandsk og dansk film verdt en kinotur.

«13 måneder»

Egen og andres grunn: Melkekrigen og 13 måneder

Stikker du hodet langt nok fram så risikerer du å bli født.

I Melkekrigenåpningens fjøsfødsel dras og deiser en kalv ut av ei ku ned i høyet ved siden av melkebondekona Inga, som ellers lytter til popmusikk, røyker og drømmer om ferie som en Kaurismäki-karakter i dørkarmen, eller sitter taus med kjøkkenbordet mellom seg og mannen, i trange rom som ikke hindrer avstand. Med forgjeldet gård og frykt for å bli svartelistet av Felleskjøpet legger ektemannen en sen kveld lastebilen i stabilt sideleie i elva og gjør henne til enke liggende igjen alene i dobbeltsenga. Mannens etterlatenskaper gjødsler dårlig, og med korthugne replikker og krasse handlinger – lik islendingesagaene eller westernsjangeren, i en  enkel fortelling med tidløs tematikk – tvinges hun til hamle opp med den umiddelbare omverdenens melkemonopolmafiose møkkaspredere på egen grunn.

Åtselsdyr flokker seg mens liket er varmt, og det er nok av småhøvdinger å bryne seg på og Felleskjøpsløpegutter å henge ut på Facebook for Inga, i en film om autonomi og råderett og ekte kooperasjon, skildret med både alvor og mørk humor. Hun blir etter hvert en ibsensk folkefiende, som først ikke finner støtte til et nytt andelsmeieri hos de andre bøndene. Hun tømmer tanken og lik en liten geysir spruter hun melk med traktoren, over biler og butikkfasade, over asfalten og ned i avløpet.

Filmen har en særlig elegant skildring i et avgjørende øyeblikk, ved å ligge i nærbilde og beholde vår subjektive sammenstilling med hovedkarakteren, og mot slutten medsynger Inga en popsang om frihet, og hennes lille bil kaster lange skygger utover jorden omkring. En kvinne er en øy.

En mye større geografi dekkes i det sterkt rørende danske melodramaet 13 måneder, som åpner med at den unge turner Daniel lander forkjært og skader ankelen og heller begynner å knipse bilder. Han havner i lære i Mogadishu, hvor han blir frelst på fotografi av å avbilde smilende fotballbarn. Dette lett naive nordiske blikket gjennom linsen rykkes brått ut av fokus da han prisverdig ønsker å dokumentere hverdag under krig i Syria, men blir kidnappet, får brillene knust og strammet bind for øynene, fanget til tortur og smertelig visshet om hvor langt det er fra Legoland til Aleppo.

Det er et voldsomt vitnesbyrd og mørkt kammerspill om ubeskrivelig ondskap, fangenskap og flukt, angst, redsel, panikk og håpløshet, om mennesket i fangenskap alene, og om mennesket i fangenskap sammen. For Daniel møter rørende godhet i Raqqa, som den amerikanske kollegaen og senere videohenrettede James Foley, som også er skildret i den kraftfulle dokumentaren Jim: The James Foley Story (2016). I 13 måneder forteller Foley at han er mest redd for å gi etter for hatet, og at alt han føler er kjærlighet. Daniel memorerer et brev han senere resiterer til de etterlatte. For en tidligere dansk soldat som opererer i grenseområdene mot Tyrkia hjelper den psykisk sterkt lidende familien hjemme i Danmark, som i skjul fortvilet forsøker å samle inn løsepenger. En kveld er plutselig 1 000 046 danske kroner satt inn på konto, og gåsehuden er fullkommen.

Denne uka har også premiere på to nye komedieserier, som begge sliter litt med tonen, men innimellom treffer godt.

Zoë Kravitz i «High Fidelity».

 Stiv Carells romfarse og Zoë Kravitz’ kvinnelister: Space Force og High Fidelity

«Tampons spend all day in vaginas. Nothing manlier, if you ask me.» Steve Carells Space Force (Netflix) – en virkelighetsfjern satire om virkelighetsnære amerikanske ambisjoner om «boots on the moon» – er en månebedotten serie som ikke er lett å bli helt klok på. Sarkastiskkyniske John Malkovich har som alltid en ubestemmelig gravitasjonskraft og leverer både piano og sang og en fantastisk monolog i mørket i sene episoder, og Carell har enkelte øyeblikk, men til tider lugger det litt eller er til og med helt off, før det plutselig fins fantastisk originale scener som er kjempemorsomme. Ideer om masseskytinger på månen, eller scenen med apen som skal reparere i rommet – en «chimpstronaut» – men heller blir en krigsfange i en kinesisk satellitt, er for eksempel strålende. Men oftest dominerer replikker som «People really like the Internet» eller «People need feelings», eller halvmorsomme replikkvekslinger som denne:

«Beijing is hosting the Winter Olympics 2022. We boycott.» (Malkovich)

«Then they win even more medals.» (Carell)

«No, China’s surprisingly awful at Winter Olympic sports. But boy-oh-boy, Norway would be happy.» (Resepsjonsgeneralen «Brad»)

            Sterkere poesi fins i Billy Braggs versjon av «Walk Away Renee»: «I couldn’t stop thinking about her/And every time I switched on the radio, there was somebody else/Singing a song about the two of us.» Tanker som også har funnet halvekko i Sondre Lerches boktittel Alle sanger handler om deg. Musikknerdeuniverset i den romantiske komedieserien High Fidelity (TV2 Sumo) er som skapt for romantiske diskusjoner om man foretrekker originalen (boka) eller coveren (film- eller nå serieadaptasjonen).

Tidlig på nittitallet på Bøn i Eidsvoll – da Lenny Kravitz’ «Are You Gonna Go My Way» ristet flettene på MTV – var jeg forlengst hekta på å skrive lister og lage samlekassetter da to bøker fikk meg til å forstå at jeg ikke var alene: Erlend Loes Naiv. Super og Nick Hornbys High Fidelity. Her kunne man prøve ut ulike karakterer som (først og helst) smakspoliti og (kanskje senere, mer sofistikert) smaksrøver, i en verden der the things you like er viktigere enn what you are like. Og det virker nesten ubegripelig nå, men det var ei tid etter jeg flyttet til Oslo ved årtusenskiftet da de som «jobbet» i byens platebutikker var blant de aller kuleste folka.

I denne løse High Fidelity-adaptasjonen er platesjappeeier Rob spilt av Zoë Kravitz – datter av Lisa Bonet og Lenny Kravitz og slik en ekte kroppsliggjøring av åttitallet – som ser mot kamera og snakker med oss om sine indre tanker, som i Fleabag. Hun forsøker først å stikke fra en klein date, men glemmer mobilen og må inn igjen. Hun famler og søler, hvorpå daten velter et glass i solidaritet, og dermed glemmer hun at hun egentlig skulle gå og nerder videre i vei om Fleetwood Mac og at «Tusk» er bedre enn «Rumours».

Til oss lister hun opp eksene: som barndomskjæresten hun kysset etter å ha løyet og sagt at hun på høretelefonene lyttet til Weezer heller enn sannheten Zappa, «fordi alle hvite gutter liker Weezer», og «forholdet» varte i seks timer; og den (senere ikke så) kule kvinnen Cat, som hun også ble dumpet av.

«Thou shalt not shuffle a lady’s playlist.» Blant billige og verdifulle vinylplater har Rob to kolleger for emosjonell og komisk relief, der favorittidretten er å hetse kunder, som en «woke» diskusjon om hvorvidt det er riktig å selge en kunde «Off the wall». De kommer fram til at om bare «snille» artister var tillatt å selge plater av ville det vært begrenset til Bono, Phil Collins, Michael Stipe og Sufjan Stevens. Og senere får en gitarrockversjon de tre kredrytternes ører opp for mesterverket «I’ll make love to you».

Det er jo ganke søtt, men samtidig lite som er mindre sjarmerende enn såkalte musikkelskere som sammenligner størrelsen på stiftene sine.

Man bør egentlig vokte seg for popmusikk. Den handler oftest om kjærlighet og kjærlighetssorg, og drømmene om begge deler vil forfølge deg hele livet.

Koreeda viser andre sider i en ny fase av filmforfatterskapet, der Deneuve/Binoche-relasjonen ligner Liv og Linn Ullmann i et Bergman-univers, mens Binoche/Hawke-relasjonen klinger linklatersk.

Man kan ikke stole på minner: La vérité

Ingen andre som arbeider med film nå er i nærheten av japanske Hirokazu Koreedas kvalitet. Den fremste filmen jeg har sett den siste uka og vil anbefale på det aller varmeste er hans franske film La vérité, som nå er tilgjengelig på dvd/blu-ray og strømming hos Curzon Artificial Eye. Koreeda følger her opp Gullpalmevinner Shoplifters med sin første film laget utenfor Japan.

Musikalen Paraplyene i Cherbourg (Jacques Demy, 1964) er blant tidenes aller beste filmer, med unge Catherine Deneuve i en uforglemmelig romantisk rolle. For hennes aldrende karakter «Fabienne Dangeville» her – som skulle spilt for Hitchcock og himler med øynene av Brigitte Bardot – er det nær solnedgang på boulevarden, med Juliette Binoche i rollen som datter «Lumir» og manusforfatter – som blant annet må skrive replikker til morens beklagelser – og Ethan Hawke som «skuespiller» «Hank» i skarptungete svigermors øyne.

Koreeda viser andre sider i en ny fase av filmforfatterskapet, der Deneuve/Binoche-relasjonen ligner Liv og Linn Ullmann i et Bergman-univers, mens Binoche/Hawke-relasjonen klinger linklatersk.

«Minnet kan man ikke stole på» er en replikk som gjentas. Og La vérité er bakomfilmen til en selvbiografi, et familiedrama om filmambisjoner, full av omskrevne sannheter og minner, ignorerte og utskrevne mennesker. «Does a camera stand cost that much?» klager Fabienne på for mange nymotens kamerabevegelser i en sciencefictionfilm om morsminner, der hun dikter flere mot- enn medspillere. Vi følger et nysgjerrig barnebarn på filmsett og leseprøver, og Koreeda skaper en poetisk produksjonsstudie (som i deler av mesterverket After Life), der han og Deneuve viser hvordan skuespill setter ord og gester på følelser som har manglet form. Han filmer mot den fjerde veggens befolkete crewområde, viser bommen i bildet og ser gjennom monitors sikte, men makter likevel – som i auditionscenen i Mulholland Dr. (Lynch, 2002) – å involvere skuespiller og seer emosjonelt.

Vi serveres smakfulle nybølgetoskudd med en ung kvinnes nakke mot oss og Deneuve i trefjerdedelsprofil, presis, ekte.

Hun spiller med øyelokkets stramme bevegelse nedover eplet.

Fabienne sier hun foretrekker å være en dårlig mor og venn heller enn en dårlig skuespiller, og hun angrer raskt virkelighetens bortkastede følelser. To kvaliteter er mer enn du trenger for å leve. På et tidspunkt ser hun seg selv spaltet i tre i sminkespeilet, og senere ser hun sin yngre skuespillerkollegas fantombein i speilbildet.

Minnet er et narrespeil.

For hva er sant?

Hva er egentlig våre egne ord når vi snakker med andre?

La vérité viser lånte ords sannhet.

For vi sier hverandres replikker.

Og vi gjør hverandres gester.

Som når jeg er sliten og gnir håndflatene og fingrene nedover ansiktet, og ser farfar i mørket innenfor.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømme- og kinotips her:

 The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

After Life og Killing Eve

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.


 

MENY