Strømme- og kinoliv: The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

Strømme- og kinoliv: The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

«It’s sa-a-turday!» Denne uka anbefaler Jon Inge Faldalen særlig singelaktuelle The Musical Slave sine fantastisk frie musikkfilmer, som ikke ligner noe annet. Men han har også sett «Maskineriet» med Kristoffer Joner og «Klovn – The Final».

Det fins flere severdige ting på lerret og skjerm for tiden, som Om det uendelige på kino, The Great hos HBO, de siste episodene av Michael Jordan-dokumentaren på Netflix, avsluttede sesonger for Better Things og Dave på HBO. Og neste uke kommer Space Force på Netflix. Men denne uka vil jeg først og fremst anbefale musikkfilmene til The Musical Slave, filmen Klovn – The Final og serien Maskineriet.

Ikke sett meg i bås: They Can’t Stop You og No Plan

Nina Simone sang om «how it feels to be free». Og énkvinnesbøljeband og omreisende gatemusikant Kristin Vollset og hennes prosjekt The Musical Slave skildrer gjennom sine musikkfilmer gateplanene til en særegen bergensk dubliner, som nekter å se verden passere, og heller gjennom originale levende bilder, sang, synth og gitar skaper ekte kunstverk som ikke lar seg plassere.

Og som kanskje nettopp derfor er sterkt fengende i sitt frihetsjag.

I Cold wind blowing (link) fra fortauet i Dublin i 2013 rir en hest og kjerre forbi mot slutten, og i Remember my heart (link) fra Bergen i 2014 gjestesynger til sist en kar i supermannlue. 17. mai sangen (link) fra Bergen samme år er ei norskspråklig politisk protestvise, mens Berrywine (link), «a tropical punk ballad», slutter med en varm samtale med en kar fra Sibir. Light (link) fra 2015 besynger solen til tårefull pardans fra tilfeldig forbipasserende.

Men det er særlig fra og med den korte musikkdokumentarfilmen No Plan (link) – med sangen «No Plan» (aka «I’m gonna choke your chicken») – fra 2016 i Dublin at alt stemmer.

En ung kvinne sitter med en gitar i fanget i en stall. En håndfull joggedresskledte tenåringsgutter gjør lett narr av «norwigi». Hun sier «I made the song, I can’t help it», gitarstrummer og begynner synge – til guttenes bråvunne fascinasjon – om frihet og følelser og detaljbeskrivelser av «the horses and the boys», hennes «Celtic warrior tribe» av hestehovbarn, som de lys levende bildene skildrer ri hestene gatelangs så asfalten sprekker.

Vollset er en forteller i en evig menneskelig tradisjon. Lik Family Guys karikerte «Randy Newman» «singing about what he sees» eller Bård Tufte Johansens Uti vår hage-visetrubadurkarakter «Ansgar Børrestad»s «E’ synger det e’ ser» synger hun det hun ser, men også så mye mer, som i de punkimproviserte primalsangtekstene til Ruben Östlunds «gitarmongo».

«There is a crack, a crack in everything/That’s how the light gets in», som Leonard Cohen synger i «Anthem».

Dels sosiolog, dels antropolog med etnografisk, deltakende observasjon, spytter Vollset tropiske punkballader med harmonisk agg om autonomi og anarki, med en elektrisk energi og levd liv som gjaller langt utover fortauskantene og gjennom skjermen.

Filmen om «the song about the lane» er produsert, regissert og klippet av Vollset og co-regissert av Sean O’Connor og Ryan Brannigan, med et kamera sendt på omgang. Sluttens tekstplakater skriver at hun vil «inspire future generations to stay free, soulful, and wild». Og det frie, sjelfulle og ville skaldekvadet om de urbane hestegjengene i Dublin forblir en helt unik dokumentarisk musikkvideo, som verken ber om tillatelse eller tilgivelse.

Og der den unge Dylan befant seg «subterranean» og «homesick» med «blues», står og synger Vollset på asfaltskorpa, tilsynelatende uten hjemlengsel med tropisk punk.

Gutt rir hest.

På asfalt.

Sett gjennom et bilvindu.

No Plan er rett og slett intet mindre enn et betydelig norsk kunstverk fra titallet.

Og endelig er en oppfølger her – og flere musikkfilmer er ventet gjennom 2020.

They Can’t Stop You – «the Dublin ballad» – åpner med et brennende bål av paller omgitt av dansende mennesker og mursteinsblokker i Dublin 8s St. Teresa’s Gardens, på ny en sprelsk sosiokulturell skildring produsert og regissert av Vollset, og skarpt fotografert av Slawomir Bracki.

Vollset og hennes søstre og brødre danser lørdagsfritt i det flammende nattemørket, men hun ser seg stadig over skulderen i klippene hvor hun spiller og synger «standing on the corner, waiting for your freedom…it’s coming now», «standing in the chipper, waiting for your burger…it’s coming now» og «it’s sa-a-turday!»

Hun står et helt eget sted, kanskje mellom kongeklagesangere som The Clash og The Cranberries.

Ordene handler om små og store fellesskaps forsamlingsfrihet og frie utfoldelse, om ytringsfrihet, individuell identitet og posering, i kamp mot et truende «They» og motstand mot hva politiet røver. Og da lovens lange arm Garda til sist kommer for å bryte opp både forestilling og stemning synger tilhørerne «we want norwigi!».

Politiske tekstplakater til slutt brøler «Stop arresting kids!» og beskriver en spenning mellom stamme og stat.

Vollsets musikkfilmer synes nødvendige.

Hun tilsynelatende lage dem.

Se og hør.

Hold (følelsene på) avstand: Klovn – The Final

Hva om de bodde sammen? Også omhandlende frihetsjag, men noe helt annet tilbys i den kinoaktuelle crapkomedien Klovn – The Final, Frank Hvam og Casper Christensens påstått tredje og siste film fra Nordens morsomste film- og serieunivers de siste tiårene.

«Frank» fyller 50, og tanken på fyrverkeri frister mer enn klein misjonærstillingsex med kona, før tittelsekvensen presser seg ned en rosa endetarm, og Mia straks står klar til å synge «Stupid Man». Men hennes dumme mann «Frank» lar seg avlede av en kompis’ lekelandplaner til kjøkkenet, der han går glipp av konas hyllest, hvorpå han senere «må» late som om han var til stede.

Det er denne gjentatte avlednings- og løgnrytmen som skaper alle de komiske forviklingene – og som får Mia til å vurdere skilsmisse fordi hun rettmessig ikke føler seg sett.

«Casper»s kyniske blikk på verden blunker stadig mot alle kvinner, med øyedråper for å virke sensitiv, og han flørter forsiktig ved å dytte oppstikkende kleslapper ned ved kvinnenakker. Som Prefab Sprout synger i «When You Get To Know Me Better»: «I’m a man with one small weakness/Any woman in a dress/When you get to know me better/You’ll learn to love me less.»

Forviklinger med et vaskemerke i ei bukselinning på vei til en planlagt heisatur til Island gjør tokløveret askefast hos naboen rett over gata, med mulighet til å beskue eget liv utenfra, i et originalt premiss, som ligner det effektive episodeformatet fra serien.

De maler seg deretter selvsagt inn i alle hjørner, i et roadmoviekammerspill der lyve- og lytehumoren handler om å bæsje i bukse og basseng, en kortvokst mann i ballbinge eller med bilnøklene lagt over rekkevidde på biltaket, kvinneundertøy med bremsespor, håndjobbtilbud fra svigermor, øl og et fryseskap fullt av vårruller, barnemark og tannbørste i ræva, «bøssefilm» fra Narnia, hurtigturisme, transebuss, karamellkvelning og en bestemorbid upskirtselfie.

Jada, Klovn – The Final gir og tar livsløgnen fra to «under gjennomsnitts»-mennesker.

Grensehandlinger: Maskineriet

Var «Olle» fra Sandefjord? De mest salgbare nordiske fiksjonene de seneste tiårene har vært krimserier, og Viaplays premiereklare serie Maskineriet – regissert av Richard Holm (Gåsmannen) og skrevet av Niclas Ekström og Kjersti Ugelstad (Torpedo) – er det nyeste leddet i maskineriet av sjanger uten anger, actionthrillere med heseblesende harryhandling med jakt med og på hodeløse karakterer på vei gjennom vidåpne låvedører.

På sitt beste, severdig, med et skeivt smil.

På sitt svakeste, not so much, med hakeslepp – og et ønske om å sitere noen av replikkene:

«Slutt å preike piss.»

«Slutt å kødd.»

I første scene våkner Kristoffer «Walken» Joner som tilsynelatende forvirrete «Olle» i et bilførersete på ei ferges bildekk (en fin vri på de allestedsnærværende parkeringshusene i nordisk noir), med halve ansiktet dekket av en balaklava, blod på skjorta og en bag med penger og pistol i passasjersetet.

La flukten begynne.

For der broen mangler må man ta båten fatt. Og på Sandefjord-Strømstad-fergen møter (eller gjenforenes de?) han etterforsker «Nina» – strålende spilt av Julia Schacht, som en sjarmerende sær og sur snushane med scanneblikk, som nær selvskadende etter hvert slår og skyter fra seg – med gjenforeningsklangbunn fra Pål Sletaunes Naboer, der Joner og Schacht tidligere har spilt mot hverandre. Enkelte utspørringer i scener med underliggende trusler nærmer seg her intensiteten derfra, og karakterdynamikken «Olle»/«Nina» ligner også litt «Villanelle»/«Eve» i Killing Eve, der katt og mus møtes hastig nå og da til litt fascinert kloring.

Den første av mange kortreiste båtflukter mellom skjærgårdens harde steiner roterer opp kjølvann og replikker som «Kjør fortere!», «Vi er på maks» og «Faen i helvete!», i en fortelling som ofte lar pistolene prate og ikke er redd for å plumpe uti med begge beina, i følelsesladde flashbacks med barn på husker og avslørte familierelasjoner eller melodramatiske klimaks med barn ved lekeapparater, baby i baksetet eller datter i den ene armkroken og kjøkkenkniv i den andre hånden.

«Olle» gjør alt for at familien ikke skal beskytes.

Det er også mye humor, med truende matbestillinger, hendene i været da en politibil passerer, menn med øks og ljå, gærne rånere, helikopterjakt, bildueller, t-skjorte påskrevet «You’re gonna need a bigger boat», Bjørn Sundquist som sier «Æ tar en tur i vaskeautomaten» og original bruk av spikerpistol.

Det er også noen varere øyeblikk, som kjærtegn over blåmerker eller da to svenske og norske hender foldes, med klirrende ringer lagt inntil hverandre.

Svorsk mesterskap, indeed.

«Brunost?» ler en svenske.

«Nei, dere ligger jo alltid litt foran», sier «Nina» senere sarkastisk.

Ingen kan klamre som Joner, et vandrende mentalt sammenbrudd som jages og hundses høyt og lavt, henges, slås, sparkes og skytes, og selv slåss med pistol, kokende vann, gafler, tenner, brekkjern, hånd på gassbluss, nødbluss i kjeften og brukne tannbørster, men like fullt smetter unna, ofte intenst akrobatisk, ofte bløt, gjerne med et glis om munnen.

Men den som senker andre ned i vann får gjerne vansker med den fortrengte menneskemengden.

Oppvirvlet fortid vrir motivasjonene flere omdreininger og skaper en sterkere emosjonell forankring mot slutten, og det er plenty payoff i de siste episodene.

Joner er Joner, men den største beholdningen for min del er Schacht som lettere deprimert sporhund med teft, men totalt uten takt og tone, i et smalt følelsesregister på et steinansikt som troverdig holder tilbake stormkastene bak.

Selv når hun setter Joner eller Sundquist sjakk matt eller snuser på en blodrød flekk på en saus hvite ull.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømmetips her:

After Life og Killing Eve

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.

Strømme- og kinoliv: The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

Strømme- og kinoliv: The Musical Slave, Maskineriet og Klovn

«It’s sa-a-turday!» Denne uka anbefaler Jon Inge Faldalen særlig singelaktuelle The Musical Slave sine fantastisk frie musikkfilmer, som ikke ligner noe annet. Men han har også sett «Maskineriet» med Kristoffer Joner og «Klovn – The Final».

Det fins flere severdige ting på lerret og skjerm for tiden, som Om det uendelige på kino, The Great hos HBO, de siste episodene av Michael Jordan-dokumentaren på Netflix, avsluttede sesonger for Better Things og Dave på HBO. Og neste uke kommer Space Force på Netflix. Men denne uka vil jeg først og fremst anbefale musikkfilmene til The Musical Slave, filmen Klovn – The Final og serien Maskineriet.

Ikke sett meg i bås: They Can’t Stop You og No Plan

Nina Simone sang om «how it feels to be free». Og énkvinnesbøljeband og omreisende gatemusikant Kristin Vollset og hennes prosjekt The Musical Slave skildrer gjennom sine musikkfilmer gateplanene til en særegen bergensk dubliner, som nekter å se verden passere, og heller gjennom originale levende bilder, sang, synth og gitar skaper ekte kunstverk som ikke lar seg plassere.

Og som kanskje nettopp derfor er sterkt fengende i sitt frihetsjag.

I Cold wind blowing (link) fra fortauet i Dublin i 2013 rir en hest og kjerre forbi mot slutten, og i Remember my heart (link) fra Bergen i 2014 gjestesynger til sist en kar i supermannlue. 17. mai sangen (link) fra Bergen samme år er ei norskspråklig politisk protestvise, mens Berrywine (link), «a tropical punk ballad», slutter med en varm samtale med en kar fra Sibir. Light (link) fra 2015 besynger solen til tårefull pardans fra tilfeldig forbipasserende.

Men det er særlig fra og med den korte musikkdokumentarfilmen No Plan (link) – med sangen «No Plan» (aka «I’m gonna choke your chicken») – fra 2016 i Dublin at alt stemmer.

En ung kvinne sitter med en gitar i fanget i en stall. En håndfull joggedresskledte tenåringsgutter gjør lett narr av «norwigi». Hun sier «I made the song, I can’t help it», gitarstrummer og begynner synge – til guttenes bråvunne fascinasjon – om frihet og følelser og detaljbeskrivelser av «the horses and the boys», hennes «Celtic warrior tribe» av hestehovbarn, som de lys levende bildene skildrer ri hestene gatelangs så asfalten sprekker.

Vollset er en forteller i en evig menneskelig tradisjon. Lik Family Guys karikerte «Randy Newman» «singing about what he sees» eller Bård Tufte Johansens Uti vår hage-visetrubadurkarakter «Ansgar Børrestad»s «E’ synger det e’ ser» synger hun det hun ser, men også så mye mer, som i de punkimproviserte primalsangtekstene til Ruben Östlunds «gitarmongo».

«There is a crack, a crack in everything/That’s how the light gets in», som Leonard Cohen synger i «Anthem».

Dels sosiolog, dels antropolog med etnografisk, deltakende observasjon, spytter Vollset tropiske punkballader med harmonisk agg om autonomi og anarki, med en elektrisk energi og levd liv som gjaller langt utover fortauskantene og gjennom skjermen.

Filmen om «the song about the lane» er produsert, regissert og klippet av Vollset og co-regissert av Sean O’Connor og Ryan Brannigan, med et kamera sendt på omgang. Sluttens tekstplakater skriver at hun vil «inspire future generations to stay free, soulful, and wild». Og det frie, sjelfulle og ville skaldekvadet om de urbane hestegjengene i Dublin forblir en helt unik dokumentarisk musikkvideo, som verken ber om tillatelse eller tilgivelse.

Og der den unge Dylan befant seg «subterranean» og «homesick» med «blues», står og synger Vollset på asfaltskorpa, tilsynelatende uten hjemlengsel med tropisk punk.

Gutt rir hest.

På asfalt.

Sett gjennom et bilvindu.

No Plan er rett og slett intet mindre enn et betydelig norsk kunstverk fra titallet.

Og endelig er en oppfølger her – og flere musikkfilmer er ventet gjennom 2020.

They Can’t Stop You – «the Dublin ballad» – åpner med et brennende bål av paller omgitt av dansende mennesker og mursteinsblokker i Dublin 8s St. Teresa’s Gardens, på ny en sprelsk sosiokulturell skildring produsert og regissert av Vollset, og skarpt fotografert av Slawomir Bracki.

Vollset og hennes søstre og brødre danser lørdagsfritt i det flammende nattemørket, men hun ser seg stadig over skulderen i klippene hvor hun spiller og synger «standing on the corner, waiting for your freedom…it’s coming now», «standing in the chipper, waiting for your burger…it’s coming now» og «it’s sa-a-turday!»

Hun står et helt eget sted, kanskje mellom kongeklagesangere som The Clash og The Cranberries.

Ordene handler om små og store fellesskaps forsamlingsfrihet og frie utfoldelse, om ytringsfrihet, individuell identitet og posering, i kamp mot et truende «They» og motstand mot hva politiet røver. Og da lovens lange arm Garda til sist kommer for å bryte opp både forestilling og stemning synger tilhørerne «we want norwigi!».

Politiske tekstplakater til slutt brøler «Stop arresting kids!» og beskriver en spenning mellom stamme og stat.

Vollsets musikkfilmer synes nødvendige.

Hun tilsynelatende lage dem.

Se og hør.

Hold (følelsene på) avstand: Klovn – The Final

Hva om de bodde sammen? Også omhandlende frihetsjag, men noe helt annet tilbys i den kinoaktuelle crapkomedien Klovn – The Final, Frank Hvam og Casper Christensens påstått tredje og siste film fra Nordens morsomste film- og serieunivers de siste tiårene.

«Frank» fyller 50, og tanken på fyrverkeri frister mer enn klein misjonærstillingsex med kona, før tittelsekvensen presser seg ned en rosa endetarm, og Mia straks står klar til å synge «Stupid Man». Men hennes dumme mann «Frank» lar seg avlede av en kompis’ lekelandplaner til kjøkkenet, der han går glipp av konas hyllest, hvorpå han senere «må» late som om han var til stede.

Det er denne gjentatte avlednings- og løgnrytmen som skaper alle de komiske forviklingene – og som får Mia til å vurdere skilsmisse fordi hun rettmessig ikke føler seg sett.

«Casper»s kyniske blikk på verden blunker stadig mot alle kvinner, med øyedråper for å virke sensitiv, og han flørter forsiktig ved å dytte oppstikkende kleslapper ned ved kvinnenakker. Som Prefab Sprout synger i «When You Get To Know Me Better»: «I’m a man with one small weakness/Any woman in a dress/When you get to know me better/You’ll learn to love me less.»

Forviklinger med et vaskemerke i ei bukselinning på vei til en planlagt heisatur til Island gjør tokløveret askefast hos naboen rett over gata, med mulighet til å beskue eget liv utenfra, i et originalt premiss, som ligner det effektive episodeformatet fra serien.

De maler seg deretter selvsagt inn i alle hjørner, i et roadmoviekammerspill der lyve- og lytehumoren handler om å bæsje i bukse og basseng, en kortvokst mann i ballbinge eller med bilnøklene lagt over rekkevidde på biltaket, kvinneundertøy med bremsespor, håndjobbtilbud fra svigermor, øl og et fryseskap fullt av vårruller, barnemark og tannbørste i ræva, «bøssefilm» fra Narnia, hurtigturisme, transebuss, karamellkvelning og en bestemorbid upskirtselfie.

Jada, Klovn – The Final gir og tar livsløgnen fra to «under gjennomsnitts»-mennesker.

Grensehandlinger: Maskineriet

Var «Olle» fra Sandefjord? De mest salgbare nordiske fiksjonene de seneste tiårene har vært krimserier, og Viaplays premiereklare serie Maskineriet – regissert av Richard Holm (Gåsmannen) og skrevet av Niclas Ekström og Kjersti Ugelstad (Torpedo) – er det nyeste leddet i maskineriet av sjanger uten anger, actionthrillere med heseblesende harryhandling med jakt med og på hodeløse karakterer på vei gjennom vidåpne låvedører.

På sitt beste, severdig, med et skeivt smil.

På sitt svakeste, not so much, med hakeslepp – og et ønske om å sitere noen av replikkene:

«Slutt å preike piss.»

«Slutt å kødd.»

I første scene våkner Kristoffer «Walken» Joner som tilsynelatende forvirrete «Olle» i et bilførersete på ei ferges bildekk (en fin vri på de allestedsnærværende parkeringshusene i nordisk noir), med halve ansiktet dekket av en balaklava, blod på skjorta og en bag med penger og pistol i passasjersetet.

La flukten begynne.

For der broen mangler må man ta båten fatt. Og på Sandefjord-Strømstad-fergen møter (eller gjenforenes de?) han etterforsker «Nina» – strålende spilt av Julia Schacht, som en sjarmerende sær og sur snushane med scanneblikk, som nær selvskadende etter hvert slår og skyter fra seg – med gjenforeningsklangbunn fra Pål Sletaunes Naboer, der Joner og Schacht tidligere har spilt mot hverandre. Enkelte utspørringer i scener med underliggende trusler nærmer seg her intensiteten derfra, og karakterdynamikken «Olle»/«Nina» ligner også litt «Villanelle»/«Eve» i Killing Eve, der katt og mus møtes hastig nå og da til litt fascinert kloring.

Den første av mange kortreiste båtflukter mellom skjærgårdens harde steiner roterer opp kjølvann og replikker som «Kjør fortere!», «Vi er på maks» og «Faen i helvete!», i en fortelling som ofte lar pistolene prate og ikke er redd for å plumpe uti med begge beina, i følelsesladde flashbacks med barn på husker og avslørte familierelasjoner eller melodramatiske klimaks med barn ved lekeapparater, baby i baksetet eller datter i den ene armkroken og kjøkkenkniv i den andre hånden.

«Olle» gjør alt for at familien ikke skal beskytes.

Det er også mye humor, med truende matbestillinger, hendene i været da en politibil passerer, menn med øks og ljå, gærne rånere, helikopterjakt, bildueller, t-skjorte påskrevet «You’re gonna need a bigger boat», Bjørn Sundquist som sier «Æ tar en tur i vaskeautomaten» og original bruk av spikerpistol.

Det er også noen varere øyeblikk, som kjærtegn over blåmerker eller da to svenske og norske hender foldes, med klirrende ringer lagt inntil hverandre.

Svorsk mesterskap, indeed.

«Brunost?» ler en svenske.

«Nei, dere ligger jo alltid litt foran», sier «Nina» senere sarkastisk.

Ingen kan klamre som Joner, et vandrende mentalt sammenbrudd som jages og hundses høyt og lavt, henges, slås, sparkes og skytes, og selv slåss med pistol, kokende vann, gafler, tenner, brekkjern, hånd på gassbluss, nødbluss i kjeften og brukne tannbørster, men like fullt smetter unna, ofte intenst akrobatisk, ofte bløt, gjerne med et glis om munnen.

Men den som senker andre ned i vann får gjerne vansker med den fortrengte menneskemengden.

Oppvirvlet fortid vrir motivasjonene flere omdreininger og skaper en sterkere emosjonell forankring mot slutten, og det er plenty payoff i de siste episodene.

Joner er Joner, men den største beholdningen for min del er Schacht som lettere deprimert sporhund med teft, men totalt uten takt og tone, i et smalt følelsesregister på et steinansikt som troverdig holder tilbake stormkastene bak.

Selv når hun setter Joner eller Sundquist sjakk matt eller snuser på en blodrød flekk på en saus hvite ull.


Jon Inge Faldalen er grunnlegger av Screen Cultures ved Universitetet i Oslo og har skrevet for Rushprint siden 2003.

Les hans foregående strømmetips her:

After Life og Killing Eve

Tales from the Loop, Hvite gutter, m.m.

RunThe HuntInvisible man, Emma, m.m.

MENY