«Insentivordningen tømmes for 32 millioner»

«Insentivordningen tømmes for 32 millioner»

Den 19. juni ble revidert statsbudsjett banket gjennom i Stortinget. Men istedenfor at insentivordningen ble styrket, tømmes den for 32 millioner. I bransjen murres det nå om at NFI i det skjulte motarbeider insentivordningen, skriver Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon.

Foto: Byråkratene på Filmens Hus «signaliserer at insentivordningen er ustabil».

De siste årene har vi sett en voldsom vekst i produksjon av film og dramaserier verden over.

En fersk studie fra Olsberg SPI viser at de årlige produksjonskostnadene har vokst til over 1700 milliarder kroner. De største filmene forbruker gjerne 100 millioner kroner i uken gjennom 16 innspillingsuker, og blir et økonomisk lokomotiv i hvert lokalsamfunn de besøker.

Følgelig har land over hele kloden satt til verks næringspolitiske stimuli for å sikre sin del i denne veksten. Det viktigste virkemiddelet: Insentiv- og refusjonsordninger. Det finnes i dag over 100 slike ordninger i verden. (Kun 3-4 land har en mer begrenset ordning enn Norge).

Da koronapandemien satte en stopper for all aktivitet i samfunnet, så mange land til filmbransjen som en bidragsyter til økonomisk opphenting. I filmproduksjonenes mangslungne leverandørkjede finner vi nemlig flere av sektorene som har blitt hardest rammet av koronakrisen.

En rekke europeiske land har derfor de siste ukene styrket og utvidet sine insentivordninger. De ser at internasjonale investeringer er en bærebjelke i filmbransjens økosystem. Sist ut var Frankrike, som nå øker den automatiske refusjonen for å legge internasjonalt VFX-arbeid til landet.

Det er et betydelig potensial for økt internasjonal investering også i Norge.

Følger så Norge etter?

Regjeringens plattform slår fast at insentivordningen skal styrkes, og det finnes knapt noe verktøy i Kulturdepartementets kasse som er bedre tilpasset de politiske målene med koronatiltakene: Få fart på økonomien, få folk i arbeid.

Alt skulle ligge til rette for at ordningen ble løftet frem også her. Skulle man tro.

Men Kulturdepartementet (KUD) og Norsk filminstitutt (NFI) tenker annerledes.

Den 19. juni ble revidert statsbudsjett banket gjennom i Stortinget. Istedenfor at ordningen styrkes, tømmes den for 32 millioner. I fase 3 av koronatiltakene, der 27 milliarder pøses inn i økonomien, er heller ikke insentivordningen nevnt.

Der andre land er opptatt av å signalisere at insentivordningene ligger fast, det er kontinuitet, forutsigbarhet, og et ønske om å ta imot flere produksjoner, kommuniserer Norge at ordningen er ustabil. Om det hersket usikkerhet rundt ordningen før, så skal det bli verre etter korona! Produksjoner som vil komme til Norge høsten 2020 eller i løpet av 2021 får bare innfinne seg.

Hvordan er det mulig? Hvordan kom vi dit? NFI trengte da bare å slå inn noen åpne dører!

I deler av bransjen murres det nå om at NFI i det skjulte motarbeider insentivordningen. Det er nemlig ikke første gang NFI og KUD ikke er på ballen.

I statsbudsjettet for 2018 ble regjeringen anmodet om å utrede konsekvensene av en automatisk insentivordning. Utredningen ble levert av KUD i forbindelse med revidert budsjett samme år, og utredet alt annet enn det Stortinget hadde bedt om. Alle forsøk på å få tilgang til hvilke faglige premisser NFI hadde bidratt med overfor KUD ble stanset, med unntak av en epost med lenke til bloggen No Film School – sendt fra daværende NFI-direktør. Om den eposten var symptomatisk for entusiasmen og kunnskapsnivået NFI møtte anmodningsvedtaket med, så er det ikke rart at vi ble stående på stedet hvil. Anmodningen fra Stortinget ble ikke overraskende parkert.

I forvaltningslitteraturen er det en kjent problemstilling at direktorater i enkelte tilfeller kan være uegnet til å fremskaffe uavhengige faglige råd. Direktoratene kan ha strategiske interesser av hvilke vurderinger som blir lagt grunn, for eksempel fordi direktoratet tar hensyn til egne oppgaver, interesseposisjoner og innflytelse. Er den stemoderlige oppfølgingen av anmodningsvedtaket i 2018, av insentivordningen i revidert budsjett og koronatiltak i 2020, et eksempel på dette?

Det er i alle tilfeller betimelig å spørre:  Hva vil egentlig NFI med insentivordningen?

Hvordan utøver NFI sin rolle som faglig premissleverandør for regjeringens mål om å styrke insentivordningen?

Har NFI noen strategi for at norsk filmindustri skal ha konkurransedyktige rammevilkår, også den delen av bransjen som leverer VFX og infrastruktur for innspillinger?

Hvordan tolker NFI det politiske målet om å utvikle en profesjonell filmbransje med sunn økonomi? Mener NFI at dette målet er realistisk, uten å ta fullverdig del i det globale produksjonsmarkedet?

Om NFI ikke har vilje til å videreutvikle insentivordningen, selv ikke i møte med pandemier og anmodninger fra Stortinget, så er det kanskje på tide at KUD setter seg ned med andre departement og aktører og fordeler et par oppgaver.


Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon


 

«Insentivordningen tømmes for 32 millioner»

«Insentivordningen tømmes for 32 millioner»

Den 19. juni ble revidert statsbudsjett banket gjennom i Stortinget. Men istedenfor at insentivordningen ble styrket, tømmes den for 32 millioner. I bransjen murres det nå om at NFI i det skjulte motarbeider insentivordningen, skriver Sigmund Elias Holm i Vestnorsk filmkommisjon.

Foto: Byråkratene på Filmens Hus «signaliserer at insentivordningen er ustabil».

De siste årene har vi sett en voldsom vekst i produksjon av film og dramaserier verden over.

En fersk studie fra Olsberg SPI viser at de årlige produksjonskostnadene har vokst til over 1700 milliarder kroner. De største filmene forbruker gjerne 100 millioner kroner i uken gjennom 16 innspillingsuker, og blir et økonomisk lokomotiv i hvert lokalsamfunn de besøker.

Følgelig har land over hele kloden satt til verks næringspolitiske stimuli for å sikre sin del i denne veksten. Det viktigste virkemiddelet: Insentiv- og refusjonsordninger. Det finnes i dag over 100 slike ordninger i verden. (Kun 3-4 land har en mer begrenset ordning enn Norge).

Da koronapandemien satte en stopper for all aktivitet i samfunnet, så mange land til filmbransjen som en bidragsyter til økonomisk opphenting. I filmproduksjonenes mangslungne leverandørkjede finner vi nemlig flere av sektorene som har blitt hardest rammet av koronakrisen.

En rekke europeiske land har derfor de siste ukene styrket og utvidet sine insentivordninger. De ser at internasjonale investeringer er en bærebjelke i filmbransjens økosystem. Sist ut var Frankrike, som nå øker den automatiske refusjonen for å legge internasjonalt VFX-arbeid til landet.

Det er et betydelig potensial for økt internasjonal investering også i Norge.

Følger så Norge etter?

Regjeringens plattform slår fast at insentivordningen skal styrkes, og det finnes knapt noe verktøy i Kulturdepartementets kasse som er bedre tilpasset de politiske målene med koronatiltakene: Få fart på økonomien, få folk i arbeid.

Alt skulle ligge til rette for at ordningen ble løftet frem også her. Skulle man tro.

Men Kulturdepartementet (KUD) og Norsk filminstitutt (NFI) tenker annerledes.

Den 19. juni ble revidert statsbudsjett banket gjennom i Stortinget. Istedenfor at ordningen styrkes, tømmes den for 32 millioner. I fase 3 av koronatiltakene, der 27 milliarder pøses inn i økonomien, er heller ikke insentivordningen nevnt.

Der andre land er opptatt av å signalisere at insentivordningene ligger fast, det er kontinuitet, forutsigbarhet, og et ønske om å ta imot flere produksjoner, kommuniserer Norge at ordningen er ustabil. Om det hersket usikkerhet rundt ordningen før, så skal det bli verre etter korona! Produksjoner som vil komme til Norge høsten 2020 eller i løpet av 2021 får bare innfinne seg.

Hvordan er det mulig? Hvordan kom vi dit? NFI trengte da bare å slå inn noen åpne dører!

I deler av bransjen murres det nå om at NFI i det skjulte motarbeider insentivordningen. Det er nemlig ikke første gang NFI og KUD ikke er på ballen.

I statsbudsjettet for 2018 ble regjeringen anmodet om å utrede konsekvensene av en automatisk insentivordning. Utredningen ble levert av KUD i forbindelse med revidert budsjett samme år, og utredet alt annet enn det Stortinget hadde bedt om. Alle forsøk på å få tilgang til hvilke faglige premisser NFI hadde bidratt med overfor KUD ble stanset, med unntak av en epost med lenke til bloggen No Film School – sendt fra daværende NFI-direktør. Om den eposten var symptomatisk for entusiasmen og kunnskapsnivået NFI møtte anmodningsvedtaket med, så er det ikke rart at vi ble stående på stedet hvil. Anmodningen fra Stortinget ble ikke overraskende parkert.

I forvaltningslitteraturen er det en kjent problemstilling at direktorater i enkelte tilfeller kan være uegnet til å fremskaffe uavhengige faglige råd. Direktoratene kan ha strategiske interesser av hvilke vurderinger som blir lagt grunn, for eksempel fordi direktoratet tar hensyn til egne oppgaver, interesseposisjoner og innflytelse. Er den stemoderlige oppfølgingen av anmodningsvedtaket i 2018, av insentivordningen i revidert budsjett og koronatiltak i 2020, et eksempel på dette?

Det er i alle tilfeller betimelig å spørre:  Hva vil egentlig NFI med insentivordningen?

Hvordan utøver NFI sin rolle som faglig premissleverandør for regjeringens mål om å styrke insentivordningen?

Har NFI noen strategi for at norsk filmindustri skal ha konkurransedyktige rammevilkår, også den delen av bransjen som leverer VFX og infrastruktur for innspillinger?

Hvordan tolker NFI det politiske målet om å utvikle en profesjonell filmbransje med sunn økonomi? Mener NFI at dette målet er realistisk, uten å ta fullverdig del i det globale produksjonsmarkedet?

Om NFI ikke har vilje til å videreutvikle insentivordningen, selv ikke i møte med pandemier og anmodninger fra Stortinget, så er det kanskje på tide at KUD setter seg ned med andre departement og aktører og fordeler et par oppgaver.


Sigmund Elias Holm er leder av Vestnorsk filmkommisjon


 

MENY