Disneys ferd mot verdensherredømme

Disneys ferd mot verdensherredømme

Disney holder på å feste grepet med sin nye strømmetjeneste. Stig Andersen ble inspirert av en ny utstilling til å ta et gjensyn med Disneys nyvinninger slik han vokste opp med dem. «I en tid da selfie-kulturen bestemmer vårt selvbilde er de gamle Disney-figurene en befrielse i sin mangfoldighet.»

Foto: Elvebåten Willie på nye eventyr – her som legosett.

Tegne- og animasjonsfilmene har utviklet seg enormt på 100 år. Særlig etter at Walt Disney kom i gang ble det fart i sakene og hans selskap kan ta svært mye av æren for utviklingen.

ArtScience Museum i Singapore viste nylig en tankevekkende gjennomgang av Disney-studioets animasjonsfilmer, betegnende nok kalt Magic of Animation. Med tanke på at Disney-universet har – og har hatt – et enormt nedslagsfelt i Norge, bør denne vandreutstillingen også snarest komme hit, så snart korona-isolasjonen slipper taket på oss. Enhver filminteressert vil elske dette.

Det er lenge siden gamle Walt døde i 1966 – bare 65 år gammel. Siden da har The Walt Disney Company utviklet seg til en hyperkommersiell, global underholdningsindustri som med sin enorme katalog av filmer nå satser sterkt på strømming. I disse koronatider, da Disneyland og kinoene har måttet holde stengt, er strømmetjenesten også blitt Disneys viktigste kanal for å møte publikum.

Derfor er det betimelig å se nærmere på utviklingen innen den mest markante delen av Disneyuniverset – tegne- og animasjonsfilmene. Siden bladet Donald Duck dukket opp i Norge i 1948 har populariteten bare økt, selv om bladet aldri slo stort an i USA, og nylig ble førsteutgaven av bladet solgt for kr. 98 000 (pluss 25% i omkostninger!).

Matrosen på elvebåten

 

Mye har skjedd med animasjonsfilmens magi siden Steamboat Willie dukket opp i 1928. Ikke minst teknisk har Disney-produksjonene ligget i forkant; nettopp Steamboat Willie var vel den første, vellykkede synkroniserte lydfilmen. Nå hadde riktignok Disney og laget hans skapt en haug med småfilmer før vi møtte Mikke Mus som en slags matros på elvebåten. Kapteinen på skuta er en skikkelig skummel, grovkalibret fyr – klassisk skremmende. Slik så Svartepetter – Peg Leg Pete – dagens lys, og kuriøst nok hadde han et trebein. Det beinet ble imidlertid retusjert bort etter Koreakrigen i 1953. Det kunne forurette amerikanske soldater som vendte hjem med en manglende kroppsdel. Denne frykten for å støte publikum har forfulgt Disney helt inn i vår tid og globale suksesser som Frost 2.

Men tilbake til Steamboat Willie: Typetegningen er overdrevent karaktersterk og handlingen er full av bisarre og absurde innfall. Dette var knapt ment som kunst, men er det. Nettopp fordi det ligger opptakt til mange lag i fortellingen. Dette skulle Disney utvikle i årene som kom. Det skjedde en revolusjon innen feltet utover i 1930-årene med suksessen Snøhvit og de syv dverger i 1937 – den første tegnefilmen i spillefilmlengde som gikk som en farsott over hele verden. Her er heksen skikkelig grusom. Så kom de på rekke og rad i årene rundt 1940, anført av Pinocchio (1940) og Dumbo (1941). Sistnevnte handler om den lille elefantungen som var forlatt, men som kunne fly med hjelp av de store ørene. Her henspilles det på barn som hadde mistet sine foreldre, noe som var svært aktuelt under annen verdenskrig.

Hallusinatoriske Fantasia

I 1940 kom også Fantasia – et hovedverk innenfor tegnekunst overhodet. Men filmen ble en kommersiell og økonomisk fiasko. Den ble for kostbar å produsere. Staben var på over 1000 mennesker som jobbet med dette fra 1937. Fantasia hadde premiere i 13 byer 13. november, 1940. Mikke Mus er trollmannens læregutt og fikk gjennom filmen sitt andre og største gjennombrudd. Det lå veldige ambisjoner bak, og lydsiden ble båret oppe av Philadelphia Orchestra under den verdenskjente dirigenten Leopold Stokowski. I utgangspunktet ville han gjøre jobben gratis, men angret visstnok bittert da han forsto omfanget. Trøsten var at han fikk være med på å bestemme måten dette skulle lages på. Resultatet ble en av de aller første filmene med overbevisende stereolyd. Kjente stykker av Bach, Tsjajkovskij og Stravinsky ledsaget nærmest hallusinatoriske fortellinger fra livets opprinnelse til dinosaurenes undergang – fra Mikke Mus som misbruker trollmannskraft til gresk mytologi. To år senere skled Bambi på isen over filmlerretene uten at Disney ble rikere. Karakterene i disse filmene oppleves som selvstendige individer med et sammensatt følelsesregister som går i dybden i personlighetene. Det fikk heller være at for eksempel Fantasia hadde vært et pengesluk uten like. Filmen begynte først å tjene penger i 1969 da hippiebevegelsen begynte å ruse seg på denne «psykedeliske» filmen.

Nærhet mellom hånd og hjerne

Å gjennomgå alle de rundt 70 full-lengde tegne/animasjonsfilmene fra 1937 og frem til i dag får ligge i denne omgang. Det interessante er å se på hvordan utviklingen av persongalleriet på mange måter løper parallelt med en bredere samfunnsmessig utvikling. Slik sett både avspeiler og former Disneys produksjoner menneskene i en populærkulturell verden. Kløktig analyseres tidsriktige temaer – i stadig økende grad tilpasset breddepublikum. På veien fikk vi også den svært sjarmerende Lady og Landstrykeren i 1955 og den noe mer skremmende 101 dalmatinere i 1961, for å nevne to. Hvem kan glemme den grusomme Cruella de Ville som ville lage kåper av de søte dalmantinerhvalpenes skinn? Og ikke minst hennes V8 power car?

Disney-studioet sto for mange tekniske nyvinninger som kom til å bety mye for den globale filmindustrien. Rundt 30 Oscar-statuetter forteller sitt, og også for sangen «Let it go» (Frost, 2013). Dermed knyttes den musikalske tråden tilbake til kortfilmen De tre små griser (1933) som førte til at sangen «Who is Afraid of the Big, Bad Wolf» ble en kjempeslager.

Disneys produksjoner er en historie om hvordan dyr og fantasifigurer utviklet seg. Fra de tidligere filmene der hver og en representerte sammensatte karakterer. De ble troverdige personer med et vell av uttrykk som gjorde dem lett gjenkjennelige for oss mennesker – som deler av oss selv. Som følge av det ble også dristigheten i disse historiefortellingene et speilbilde på noe dypere i vår felles psyke. Dette skyldtes trolig først og fremst at figurene var skapt på tegnebordet, og ikke gjennom dataprogrammer. De var sterkere knyttet til den skjøre forbindelsen det er mellom menneskets hjerne og hånden. I en tid da selfie-kulturen bestemmer vårt selvbilde er de gamle Disney-figurene en befrielse i sin mangfoldighet.

Skjønnmalende kreativitet

Fra 1990-tallet og utover tilførte datarevolusjonen en ny dimensjon i animasjonskunsten. Den røffere og mer uforutsigbare karaktertegningen ble gradvis erstattet av en glattere og mer endimensjonal, dukkeaktig fremstilling. Historiene ble også mindre overraskende og «riktigere». Pocahontas fra 1995 er Disney-konsernets siste, tilnærmede tegnefilm før dataanimasjon tok helt over (og Disney kjøpte animasjonsfilmens mest nyskapende studio ved årtusenskiftet, Pixar). Indianerjentas møte med europeiske erobrere ble av enkelte kritiserte som kolonialistisk historieforskjønnende. Men etter hvert ble jentehelter og annet som kunne fremstå som kommersielt og politisk korrekt stadig mer fremtredende. Slik reflekterer Disney ikke bare perioden den enkelte film er skapt i, men har også vært med på å definere samtiden. Det er tankevekkende at skjønnmalende virkelighet tar stadig mer plass i verden og at Disneys animasjonsfilmer ser mer og mer ut som resultat av dette, samt av markedsanalyser. Avstanden til den kreative lekenheten som preget de tidligere filmene er svekket og den kunstneriske brodden og mangfoldigheten har måttet vike. Hverken Steamboat Willie eller Fantasia kunne vært laget i dag – og det skyldes ikke bare den svært krevende produksjonsformen. Så er det kanskje slik at kunst gjerne skapes gjennom motstand. Ingen hverken kan eller har lenger tid til å tegne filmer. Derfor passer da også filmer som Frost og Frost 2 bedre til de moderne forventninger til et tidsriktig uttrykk. Individualismens tidsalder gjør oss merkelig nok mer konforme.

Stig Andersen er regissør/produsent i Indie Film

Disneys ferd mot verdensherredømme

Disneys ferd mot verdensherredømme

Disney holder på å feste grepet med sin nye strømmetjeneste. Stig Andersen ble inspirert av en ny utstilling til å ta et gjensyn med Disneys nyvinninger slik han vokste opp med dem. «I en tid da selfie-kulturen bestemmer vårt selvbilde er de gamle Disney-figurene en befrielse i sin mangfoldighet.»

Foto: Elvebåten Willie på nye eventyr – her som legosett.

Tegne- og animasjonsfilmene har utviklet seg enormt på 100 år. Særlig etter at Walt Disney kom i gang ble det fart i sakene og hans selskap kan ta svært mye av æren for utviklingen.

ArtScience Museum i Singapore viste nylig en tankevekkende gjennomgang av Disney-studioets animasjonsfilmer, betegnende nok kalt Magic of Animation. Med tanke på at Disney-universet har – og har hatt – et enormt nedslagsfelt i Norge, bør denne vandreutstillingen også snarest komme hit, så snart korona-isolasjonen slipper taket på oss. Enhver filminteressert vil elske dette.

Det er lenge siden gamle Walt døde i 1966 – bare 65 år gammel. Siden da har The Walt Disney Company utviklet seg til en hyperkommersiell, global underholdningsindustri som med sin enorme katalog av filmer nå satser sterkt på strømming. I disse koronatider, da Disneyland og kinoene har måttet holde stengt, er strømmetjenesten også blitt Disneys viktigste kanal for å møte publikum.

Derfor er det betimelig å se nærmere på utviklingen innen den mest markante delen av Disneyuniverset – tegne- og animasjonsfilmene. Siden bladet Donald Duck dukket opp i Norge i 1948 har populariteten bare økt, selv om bladet aldri slo stort an i USA, og nylig ble førsteutgaven av bladet solgt for kr. 98 000 (pluss 25% i omkostninger!).

Matrosen på elvebåten

 

Mye har skjedd med animasjonsfilmens magi siden Steamboat Willie dukket opp i 1928. Ikke minst teknisk har Disney-produksjonene ligget i forkant; nettopp Steamboat Willie var vel den første, vellykkede synkroniserte lydfilmen. Nå hadde riktignok Disney og laget hans skapt en haug med småfilmer før vi møtte Mikke Mus som en slags matros på elvebåten. Kapteinen på skuta er en skikkelig skummel, grovkalibret fyr – klassisk skremmende. Slik så Svartepetter – Peg Leg Pete – dagens lys, og kuriøst nok hadde han et trebein. Det beinet ble imidlertid retusjert bort etter Koreakrigen i 1953. Det kunne forurette amerikanske soldater som vendte hjem med en manglende kroppsdel. Denne frykten for å støte publikum har forfulgt Disney helt inn i vår tid og globale suksesser som Frost 2.

Men tilbake til Steamboat Willie: Typetegningen er overdrevent karaktersterk og handlingen er full av bisarre og absurde innfall. Dette var knapt ment som kunst, men er det. Nettopp fordi det ligger opptakt til mange lag i fortellingen. Dette skulle Disney utvikle i årene som kom. Det skjedde en revolusjon innen feltet utover i 1930-årene med suksessen Snøhvit og de syv dverger i 1937 – den første tegnefilmen i spillefilmlengde som gikk som en farsott over hele verden. Her er heksen skikkelig grusom. Så kom de på rekke og rad i årene rundt 1940, anført av Pinocchio (1940) og Dumbo (1941). Sistnevnte handler om den lille elefantungen som var forlatt, men som kunne fly med hjelp av de store ørene. Her henspilles det på barn som hadde mistet sine foreldre, noe som var svært aktuelt under annen verdenskrig.

Hallusinatoriske Fantasia

I 1940 kom også Fantasia – et hovedverk innenfor tegnekunst overhodet. Men filmen ble en kommersiell og økonomisk fiasko. Den ble for kostbar å produsere. Staben var på over 1000 mennesker som jobbet med dette fra 1937. Fantasia hadde premiere i 13 byer 13. november, 1940. Mikke Mus er trollmannens læregutt og fikk gjennom filmen sitt andre og største gjennombrudd. Det lå veldige ambisjoner bak, og lydsiden ble båret oppe av Philadelphia Orchestra under den verdenskjente dirigenten Leopold Stokowski. I utgangspunktet ville han gjøre jobben gratis, men angret visstnok bittert da han forsto omfanget. Trøsten var at han fikk være med på å bestemme måten dette skulle lages på. Resultatet ble en av de aller første filmene med overbevisende stereolyd. Kjente stykker av Bach, Tsjajkovskij og Stravinsky ledsaget nærmest hallusinatoriske fortellinger fra livets opprinnelse til dinosaurenes undergang – fra Mikke Mus som misbruker trollmannskraft til gresk mytologi. To år senere skled Bambi på isen over filmlerretene uten at Disney ble rikere. Karakterene i disse filmene oppleves som selvstendige individer med et sammensatt følelsesregister som går i dybden i personlighetene. Det fikk heller være at for eksempel Fantasia hadde vært et pengesluk uten like. Filmen begynte først å tjene penger i 1969 da hippiebevegelsen begynte å ruse seg på denne «psykedeliske» filmen.

Nærhet mellom hånd og hjerne

Å gjennomgå alle de rundt 70 full-lengde tegne/animasjonsfilmene fra 1937 og frem til i dag får ligge i denne omgang. Det interessante er å se på hvordan utviklingen av persongalleriet på mange måter løper parallelt med en bredere samfunnsmessig utvikling. Slik sett både avspeiler og former Disneys produksjoner menneskene i en populærkulturell verden. Kløktig analyseres tidsriktige temaer – i stadig økende grad tilpasset breddepublikum. På veien fikk vi også den svært sjarmerende Lady og Landstrykeren i 1955 og den noe mer skremmende 101 dalmatinere i 1961, for å nevne to. Hvem kan glemme den grusomme Cruella de Ville som ville lage kåper av de søte dalmantinerhvalpenes skinn? Og ikke minst hennes V8 power car?

Disney-studioet sto for mange tekniske nyvinninger som kom til å bety mye for den globale filmindustrien. Rundt 30 Oscar-statuetter forteller sitt, og også for sangen «Let it go» (Frost, 2013). Dermed knyttes den musikalske tråden tilbake til kortfilmen De tre små griser (1933) som førte til at sangen «Who is Afraid of the Big, Bad Wolf» ble en kjempeslager.

Disneys produksjoner er en historie om hvordan dyr og fantasifigurer utviklet seg. Fra de tidligere filmene der hver og en representerte sammensatte karakterer. De ble troverdige personer med et vell av uttrykk som gjorde dem lett gjenkjennelige for oss mennesker – som deler av oss selv. Som følge av det ble også dristigheten i disse historiefortellingene et speilbilde på noe dypere i vår felles psyke. Dette skyldtes trolig først og fremst at figurene var skapt på tegnebordet, og ikke gjennom dataprogrammer. De var sterkere knyttet til den skjøre forbindelsen det er mellom menneskets hjerne og hånden. I en tid da selfie-kulturen bestemmer vårt selvbilde er de gamle Disney-figurene en befrielse i sin mangfoldighet.

Skjønnmalende kreativitet

Fra 1990-tallet og utover tilførte datarevolusjonen en ny dimensjon i animasjonskunsten. Den røffere og mer uforutsigbare karaktertegningen ble gradvis erstattet av en glattere og mer endimensjonal, dukkeaktig fremstilling. Historiene ble også mindre overraskende og «riktigere». Pocahontas fra 1995 er Disney-konsernets siste, tilnærmede tegnefilm før dataanimasjon tok helt over (og Disney kjøpte animasjonsfilmens mest nyskapende studio ved årtusenskiftet, Pixar). Indianerjentas møte med europeiske erobrere ble av enkelte kritiserte som kolonialistisk historieforskjønnende. Men etter hvert ble jentehelter og annet som kunne fremstå som kommersielt og politisk korrekt stadig mer fremtredende. Slik reflekterer Disney ikke bare perioden den enkelte film er skapt i, men har også vært med på å definere samtiden. Det er tankevekkende at skjønnmalende virkelighet tar stadig mer plass i verden og at Disneys animasjonsfilmer ser mer og mer ut som resultat av dette, samt av markedsanalyser. Avstanden til den kreative lekenheten som preget de tidligere filmene er svekket og den kunstneriske brodden og mangfoldigheten har måttet vike. Hverken Steamboat Willie eller Fantasia kunne vært laget i dag – og det skyldes ikke bare den svært krevende produksjonsformen. Så er det kanskje slik at kunst gjerne skapes gjennom motstand. Ingen hverken kan eller har lenger tid til å tegne filmer. Derfor passer da også filmer som Frost og Frost 2 bedre til de moderne forventninger til et tidsriktig uttrykk. Individualismens tidsalder gjør oss merkelig nok mer konforme.

Stig Andersen er regissør/produsent i Indie Film

MENY