Står den norske Oscarkomiteen for fall?

Står den norske Oscarkomiteen for fall?

Hvert enkelt lands valg av sin Oscarkandidat har alltid vært et politisk valg, også her i Norge. Nå tar kritikere til orde for å avvikle ordningen i sin nåværende form og la filmkunsten komme i forgrunnen.

Oscar-kategorien for beste utenlandske film har ofte vært gjenstand for debatt. Lenge gikk den under det absurde navnet «beste fremmedspråklige film», noe som for mange ble symptomatisk for hvordan Hollywood ser på verden rundt seg. I 2019 ble kategorien oppdatert til «Best international feature film». Men i en tid der all film, inkludert Hollywoodfilmen, nesten per definisjon kan oppfattes som internasjonal, vil ikke diskusjonen rundt den forsvinne.

Sist ute er den amerikanske kritikeren Alissa Wilkinson som på Vox.com argumenterer for at denne internasjonale kategorien ikke lenger gir helt mening. Hun peker på hva hun oppfatter som sentrale svakheter ved kategorien, og får støtte av blant annet kritikeren Richard Brody i New Yorker.

Å la hvert enkelt land få ansvaret for å plukke ut sin Oscarkandidat har gitt oss en rekke underlige valg opp gjennom årene, mener hun. Da blir denne Oscar-kategorien fort prisgitt diktaturer og autoritære regimer som ønsker at en bestemt type film skal representere dem. Wilkinson og Brody mener at akademiet selv må velge de beste filmene og være villig til å fungere som innledende smaksdommer. Bare da kan filmkunsten komme i forgrunnen, og filmer som oppleves som politisk kontroversielle i hjemlandet kan ha en sjanse.

En annen svakhet er at regelverket for språk stenger filmer ute. For at en film skal kvalifiseres kan den i prinsippet ikke være på engelsk. Men det gjør det utfordrende for nigerianske filmer som ofte er på engelsk (det er et av hovedspråkene i Nigeria). Reglene for hvor mange stabsmedlemmer som må være statsborgere av det aktuelle landet som melder på en film, oppfattes også som rigide – ikke minst i en tid der filmarbeidere er nomader som forflytter seg konstant mellom land og kontinenter.

Her hjemme har vi en Oscar-komité som Norsk filminstitutt har ansvaret for. Det har iblant vært uklart hvilke kriterier komiteen jobber etter, utover å finne den filmen som best kan representere norsk film overfor akademiets medlemmer og USA som marked. Det gjøres ved at den norske komiteen velger tre filmer som får lov til å «pitche» sin Oscar-kampanje overfor medlemmene. Den som leverer den beste presentasjonen, blir Norges Oscar-kandidat.

Man skulle tro at en tilsvarende komité hos det amerikanske akademiet utelukkende ville ha sett på kvaliteten på filmene, og ikke på hvem av produsentene som var best til å presentere den. Derfor framstår den norske framgangsmåten som litt underlig, der man legger uforholdsmessig stor vekt på evnen til å presentere filmen, snarere enn filmens kvaliteter alene. Det er selvsagt fordeler forbundet med at den mest karismatiske produsenten, med den mest medrivende presentasjonen, vinner fram. Å fange Oscar-akademiets oppmerksomhet, ja, bare det å få medlemmene til å komme å se din film, kan være krevende. Men den beste filmen er noen ganger laget av den dårligste pitcheren.

Vi liker å tro at vårt valg av Oscarkandidat er basert på noen uklanderlige demokratiske spilleregler, mens autoritære land som Kina og Egypt vil velge filmer som føyer seg etter den offisielle politikken.

Men det går selvsagt også politikk og nasjonal prestisje i de valgene den norske Oscar-komiteen foretar. Om komiteen for eksempel hadde valgt Fluefangeren som norsk kandidat istedenfor Thelma i 2017, ville det vært et sterkt signal om at minoritetsfilmskapere (som utgjorde flertallet av filmteamet) omsider var tatt inn i varmen og kunne representere Norge internasjonalt. Isteden ble det Hva vil folk si som året etter fikk denne æren, også det et politisk signal til det flerkulturelle Norge, om enn i mindre skala. 

Norsk filminstitutt er underlagt Kulturdepartementet, og den norske Oscar-komiteen må derfor også ses på som et instrument for den offisielle norske filmpolitikken. På den måten harmonerer den norske komiteens vektlegging av en god presentasjon godt med den dominerende  tankegangen i bransjen. Men det skal altså bare en liten endring i Oscarstatuettene til for at den norske komiteen er historie.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Står den norske Oscarkomiteen for fall?

Står den norske Oscarkomiteen for fall?

Hvert enkelt lands valg av sin Oscarkandidat har alltid vært et politisk valg, også her i Norge. Nå tar kritikere til orde for å avvikle ordningen i sin nåværende form og la filmkunsten komme i forgrunnen.

Oscar-kategorien for beste utenlandske film har ofte vært gjenstand for debatt. Lenge gikk den under det absurde navnet «beste fremmedspråklige film», noe som for mange ble symptomatisk for hvordan Hollywood ser på verden rundt seg. I 2019 ble kategorien oppdatert til «Best international feature film». Men i en tid der all film, inkludert Hollywoodfilmen, nesten per definisjon kan oppfattes som internasjonal, vil ikke diskusjonen rundt den forsvinne.

Sist ute er den amerikanske kritikeren Alissa Wilkinson som på Vox.com argumenterer for at denne internasjonale kategorien ikke lenger gir helt mening. Hun peker på hva hun oppfatter som sentrale svakheter ved kategorien, og får støtte av blant annet kritikeren Richard Brody i New Yorker.

Å la hvert enkelt land få ansvaret for å plukke ut sin Oscarkandidat har gitt oss en rekke underlige valg opp gjennom årene, mener hun. Da blir denne Oscar-kategorien fort prisgitt diktaturer og autoritære regimer som ønsker at en bestemt type film skal representere dem. Wilkinson og Brody mener at akademiet selv må velge de beste filmene og være villig til å fungere som innledende smaksdommer. Bare da kan filmkunsten komme i forgrunnen, og filmer som oppleves som politisk kontroversielle i hjemlandet kan ha en sjanse.

En annen svakhet er at regelverket for språk stenger filmer ute. For at en film skal kvalifiseres kan den i prinsippet ikke være på engelsk. Men det gjør det utfordrende for nigerianske filmer som ofte er på engelsk (det er et av hovedspråkene i Nigeria). Reglene for hvor mange stabsmedlemmer som må være statsborgere av det aktuelle landet som melder på en film, oppfattes også som rigide – ikke minst i en tid der filmarbeidere er nomader som forflytter seg konstant mellom land og kontinenter.

Her hjemme har vi en Oscar-komité som Norsk filminstitutt har ansvaret for. Det har iblant vært uklart hvilke kriterier komiteen jobber etter, utover å finne den filmen som best kan representere norsk film overfor akademiets medlemmer og USA som marked. Det gjøres ved at den norske komiteen velger tre filmer som får lov til å «pitche» sin Oscar-kampanje overfor medlemmene. Den som leverer den beste presentasjonen, blir Norges Oscar-kandidat.

Man skulle tro at en tilsvarende komité hos det amerikanske akademiet utelukkende ville ha sett på kvaliteten på filmene, og ikke på hvem av produsentene som var best til å presentere den. Derfor framstår den norske framgangsmåten som litt underlig, der man legger uforholdsmessig stor vekt på evnen til å presentere filmen, snarere enn filmens kvaliteter alene. Det er selvsagt fordeler forbundet med at den mest karismatiske produsenten, med den mest medrivende presentasjonen, vinner fram. Å fange Oscar-akademiets oppmerksomhet, ja, bare det å få medlemmene til å komme å se din film, kan være krevende. Men den beste filmen er noen ganger laget av den dårligste pitcheren.

Vi liker å tro at vårt valg av Oscarkandidat er basert på noen uklanderlige demokratiske spilleregler, mens autoritære land som Kina og Egypt vil velge filmer som føyer seg etter den offisielle politikken.

Men det går selvsagt også politikk og nasjonal prestisje i de valgene den norske Oscar-komiteen foretar. Om komiteen for eksempel hadde valgt Fluefangeren som norsk kandidat istedenfor Thelma i 2017, ville det vært et sterkt signal om at minoritetsfilmskapere (som utgjorde flertallet av filmteamet) omsider var tatt inn i varmen og kunne representere Norge internasjonalt. Isteden ble det Hva vil folk si som året etter fikk denne æren, også det et politisk signal til det flerkulturelle Norge, om enn i mindre skala. 

Norsk filminstitutt er underlagt Kulturdepartementet, og den norske Oscar-komiteen må derfor også ses på som et instrument for den offisielle norske filmpolitikken. På den måten harmonerer den norske komiteens vektlegging av en god presentasjon godt med den dominerende  tankegangen i bransjen. Men det skal altså bare en liten endring i Oscarstatuettene til for at den norske komiteen er historie.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

MENY