Foto: Iram Haq – «en dyktig regissør, ikke primært fordi hun er kvinne med pakistansk bakgrunn»

Finnes det et hvitt blikk, og dermed også et svart eller brunt blikk? Muligens, og filmskaper Ali Parandian mener uten tvil at det er en realitet, og at det til og med eksisterer noe som kan kalles det norske hvite blikket.

For meg har Parandians innlegg en tematikk som kan besvares best gjennom et ”fritt svar”, uten institusjonell tilknytning. Dette innlegget er derfor personlig og representerer mine egne synspunkter, ikke Norsk filminstitutt, der jeg for tiden er konsulent.

Bak den dyktige filmskaperens innlegg ligger klassisk identitetspolitikk, hvor det indirekte menes at et kunstverk blir mer autentisk om kunstneren selv har levd det.

Ikke bare bør en manusforfatter og regissør ha levd sitt eget stoff, mener Parandian – også fotografen, klipperen, resten av staben og skuespillerne. Om du lager et filmverk som tematisk også omfatter etnisk mangfold, skal alt og alle være representert.

I praksis – om du tar dette tankesettet helt ut – betyr det at du ikke kan skildre kvinners liv om du selv ikke er det; underforstått at kvinner heller ikke kan skildre menn på en autentisk måte. Eller at middelklassefolk ikke kan fortelle om fattigdom, fattige ikke avbilde rike, mørkhudete ikke skildre hvite, og at hvite ikke kan lage poesi om svarte, osv. I det hele tatt: du kan bare skrive din historie, ellers blir den ikke ekte eller du får ”feil blikk”.

Det mest tragikomiske utslag av denne tankegangen kom til uttrykk gjennom spillefilmen Girl, om en transseksuell ballettdanser, som ble boikottet av deler av transemiljøet fordi vedkommende som spilte hovedrollen ikke var transseksuell.

Det er altså ikke nok at en skuespiller spiller en karakter i film eller teater, du «må være» ham/hun/hen i utgangspunktet. Skal du forestille en morder på film, må du åpenbart ha myrdet noen, muligens være sønn eller datter av en morder, slik at du kan ”identifisere” deg med rollen.

Samtidig klager de samme progressive miljøene over – og her åpenbart med rette – at skuespillere med minoritetsbakgrunn gjerne plasseres i ”minoritetsroller”; altså underforstått at om du er pakistaner, må du spille butikkansatt, forbryter eller drosjesjåfør.

Det blir galt uansett!

Ali Parandian skriver i artikkelen: «Vi har lenge gått stille i gangene og vært fornøyde med mindre enn et minimum av det som er rettferdig og rimelig.»

Han opplever at 1/3-del av landets befolkning, underforstått minoritetene, i dag ikke har et likeverdig kunst- og kulturtilbud, åpenbart fordi de ikke er representert nok.

Han skriver videre:

«Vi betaler også for filmene, tv-seriene, operaen, teaterscenene, NRK og all den andre statsstøttede kulturen. Vi har både behov for og krav på å se vår virkelighet gjenspeilet i kulturen vi betaler for. Og vi har som alle andre behov for økonomisk bærekraftighet i våre karrierer. Vi er lei av å arbeide for å finansiere at bare deres historier blir fortalt, og at vi portretteres gjennom et etnisk norsk blikk.»

Parandian har åpenbart stor tro på at dramatisk kunst skal være et virkemiddel utover seg selv, at det å fortelle selve historien ikke er nok. Og han mener åpenbart at film og kunst ikke bare blir mer rettferdig, men også bedre om de som lager den har «levd den».

Selvfølgelig er det noe i det å ha ”levd egen kunst”. Men samtidig tror jeg denne progressiv-populære måten å tenke på har sine begrensninger. Nettopp det å ikke ha levd noe, gjør at du kan se temaer og miljøer på en ny måte. I Haagen Ringnes flotte og berømte tv-intervju med Jens Bjørneboe (det ligger på You Tube), kommer forfatteren inn på levd kunst, og sier så elegant:

«Det finnes to forskjellige teorier om det, som er meget morsomme. Det ene er brødrene Konkor, som sier at man bare kan skrive ordentlig om det man ikke har opplevd. Og Hemingway sier at man bare kan skrive ordentlig om det man har opplevd. Og det morsomme er, at begge har rett!»

Troen på at rettferdighet kan oppnås gjennom kunst sitter dypt i mange; ikke minst politiske aktivister som skal redde verden. Men kunstens mål er ikke å være rettferdig, men å fortelle virkelighet. Som kunstner og idealist må du alltid sette virkeligheten først, så det du brenner for.

Kunst er estetikk, ikke etikk, og så snart du bruker den mest som et moralsk, politisk eller pedagogisk virkemiddel svekkes den og blir en klisjé eller løgnaktig avbildning av verden. 

Den gode kunstens oppgave er å fortelle sannheten, ikke representere verken kvinner, menn, seksuelle minoriteter eller innvandrere. Ved å være nok i seg selv og ved å være sannferdig, kan den også være noe mer, gjerne noe politisk: «Ved å være ærlig mot seg selv, vil kunstneren også være ærlig mot de deler av kunstverket som allerede bor fast i oss alle», sier komponisten Arne Nordheim.

Det er ikke staten eller politisk velvilje som skaper ny kunst, det er individer med et sterkt fortellerbehov. Det er alltid enkeltindivider som vitaliserer kunsten: Lars von Trier er en dansk ønskedrøm. På samme måte som Roy Andersson er det i Sverige.

Ta en av de aller beste regissørene i Norge: Iram Haq. Hun er en dyktig regissør, ikke primært fordi hun er en kvinne med pakistansk bakgrunn, men fordi hun har et intenst og brennende fortellerbehov, en opprørsk og anarkistisk sjel, kombinert med sterk samtidspolitisk teft og visuelt talent.

Den nevnte Bjørneboe mente at det er avvikerne som driver historien fremover, ikke folk som knytter seg til en identitet og dermed til ren gruppetenkning: «Kulturen vår er skapt av forbrytere, vanvittige og pasienter; sodomitter, pederaster og en del andre.»

Jeg tror det dummeste vi kan gjøre nå, om vi ønsker en ny vår for filmen, ikke minst for norsk spillefilm, er å lage et offentlig tellesystem for rettferdighet; det vil gjøre filmfortellingene enda mere passive og offer-fokuserte enn de allerede er. Å gjøre dem til illeluktende myrer av politisk korrekthet.

”Alle skal med-kunst” er like pedagog-ekkelt som det høres ut som.

Ali Parandian er i ferd med å bli en viktig norsk film-forteller fordi han har kjempet seg dit, som alle kunstnere som vil noe. Han har noe å fortelle og han har talent, og det er det viktigste.

Å lage (film)kunst er en hard individuell øvelse som er uhyre utfordrende for alle, uansett «hvitt eller svart blikk», og her finnes ingen matematikk for å nå absolutt rettferdighet.

Dessverre og heldigvis!

Av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen, filmskaper / filmkonsulent