Det hvite norske blikket

Det hvite norske blikket

Det er oppmuntrende å få støtte fra filmskaperne bak «Alle utlendinger har lukka gardiner» til å fremme mangfold, skriver Ali Parandian. Men det er synd at kompetansen til filmarbeidere med minoritetsbakgrunn ikke blir utnyttet i filmen.

Foto fra «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Her på rushprint.no kunne vi for noen dager siden lese følgende: «Til rollene i Alle utlendinger har lukka gardiner var det avgjørende for regissør Ingvild Søderlind å bruke ungdommer fra Oslos østkant. Hun mener filmbransjen må bli modigere når den leter etter skuespillere. – I norsk film castes det bare fra middelklassen, særlig øvre middelklasse,” sier Søderlind.

Det er fint at regissør Ingvild Søderlind og caster Camilla Glaister ser og påpeker et stort problem flere av oss minoriteter har snakket om lenge: Det finnes et klasseskille som stadig opprettholdes innen norsk film og TV. Og det hvite blikket og historiene som blir fortalt er ubalanserte i sin fremstilling av minoriteter. Det er oppmuntrende å oppleve at en får støtte, også av etnisk norske filmskapere som tør å dele sine meninger og erfaringer om disse utfordringene. Vi skulle ønske flere kunne stå frem, for dette er ikke et problem som bare angår oss eller som vi må kjempe for.

Etter tilbakemeldinger fra en kollega går det likevel plutselig opp for meg, og jeg må arrestere meg selv for at jeg er i ferd med å rose produksjonen for innsatsen og hvordan de har inkludert minoritetene under prosessen. Det skal strengt tatt ikke være nødvendig.

Men sulten og tørsten for aksept og inkludering som minoriteter bærer på kan gjøre oss blinde for det mest åpenbare. Vi har lenge gått stille i gangene og vært fornøyde med mindre enn et minimum av det som er rettferdig og rimelig. Det skal ikke være nødvendig å gi ros for at noen i mine øyne har utført en ren profesjonell jobb, nemlig å caste riktig type skuespillere til en bestemt film med handling satt til Oslo øst. At slikt fortsatt må påpekes, sier noe om hvor pinlig kort vi har kommet med integreringsarbeidet. Det vil si det hvite etniske norske integreringsarbeidet. For integrering er et gjensidig arbeid. Og der feiler majoriteten av befolkningen de resterende 27% med innvandrere og deres barn. Og alle de andre som har et annet opphav, er adopterte eller tilhører en nasjonal minoritet.

Det innebærer at en 1/3-del av landets befolkning ikke har et likeverdig kunst- og kulturtilbud. Slikt skaper misnøye. Vi betaler også for filmene, tv-seriene, operaen, teaterscenene, NRK og all den andre statsstøttede kulturen. Vi har både behov for og krav på å se vår virkelighet gjenspeilet i kulturen vi betaler for. Og vi har som alle andre behov for økonomisk bærekraftighet i våre karrierer. Vi er lei av å arbeide for å finansiere at bare deres historier blir fortalt, og at vi portretteres gjennom et etnisk norsk blikk.

«Det lages filmer som skildrer det nye Norge i dag. Men da er det nesten alltid fokus på unge med flerkulturell bakgrunn som noe negativt – enten ved at de er kriminelle eller at det framstilles som problematisk at de ikke er integrerte i det norske samfunnet. Det vi har laget er en film med og for ungdom, uavhengig av hudfarge, etnisitet og klasse. Ungdommer trenger å se seg selv – også på det store lerretet,” sier produsent Cecilie Aspenes.

Så, da er vi tilbake til det strukturelle igjen – når kommer de konkrete handlingene og forhandlingene med minoriteter for å skape de reelle endringene? Vi har forslag på konkrete tiltak som kan endre på den kritiske situasjonen og er klare for å møtes til dialog med KUD, NFI, og de regionale filmsentrene. Hva har skjedd med de 12 punktene i handlingsplanen for mangfold som NFI slapp i januar 2019? Hvor mange rapporter har NFI skrevet og levert? Hvor kan vi lese dem? Dette er punkter de selv har sagt at de skal følge opp og innfri.

Ingvild Søderlind sier: “Den norske filmbransjen ligger pinlig langt etter sine naboland og de fleste andre land. I norsk film castes det bare fra norsk middelklasse, særlig øvre middelklasse. Som regissør tenker jeg at det er forskjell på ungdom; om du har vokst opp på Smestad, på Flisa eller Holmlia. Det er forskjeller på hvordan man beveger seg og prater. Måten de tenker på livet.”

Dette er ikke ment som kritikk av produsent, regissør og caster. Det er riktig påpekt, og observert. Men samtidig så må jeg si at dette bør jo være ren selvfølge, pur profesjonalisme, dette er ikke noe en skal strekke seg etter, dette bør være pensum for alle som arbeider med film. At en går ut og finner de beste og mest egnete kandidatene til å utføre en bestemt jobb. Jeg har stor tro på Ingvild Søderlind, hun er en dyktig filmskaper. Og jeg har helt siden kortfilmen hennes Jenny kom i 2011 gledet meg til å se mer film laget av nettopp henne, uavhengig av hennes bakgrunn og hudfarge. Det er godt at hun har gjort en profesjonell jobb med å finne ungdommene foran kamera – men hva med blikket de sees med?

Med Alle utlendinger har lukka gardiner kan NFI klappe seg selv på skulderen, for nå har de et mangfoldsalibi som de sikkert vil leve godt på lenge. Men igjen blir minoriteter skildret gjennom et hvitt blikk. Det blir ikke nødvendigvis noe dårligere film av at alle hovedfunksjoner bak kamera er etnisk norske. Men vi sitter igjen med et fattigere åndsliv som et resultat av en lite demokratisk fordeling av våre skattepenger. Når vi bygger veier, eller sykehus så bygger vi dem for alle. Men når vi bygger kinoer så er det fremdeles sånn i Norge at hele befolkningen ikke finner et tilbud som også de kan kjenne seg igjen i.

Senest idag kunne regissør og manusforfatter Maria Sødahl fortelle meg og et knippe med filmskapere at historiene vi forteller må komme innenifra; det ville vært rart for henne å skulle fortelle om noe annet enn det hun kjenner best til, nemlig middelklassen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne. For å skape gjenkjennelighet hos betrakteren så må vi ha innsikt i historiene vi forteller. Denne diskusjonen kan ikke reduseres til et spørsmål om klasser, men for oss så er det viktig at mangfold blir en del av kvalitetsbegrepet og at vi som tilhører en stor minoritet i Norge blir representert og deler de samme privilegiene som alle andre i Norge. Vi lever tross alt i et demokratisk land. Det er synd at kompetansen til filmarbeidere med minoritetsbakgrunn ikke blir utnyttet i en film som Alle utlendinger har lukka gardiner. Jeg håper og tror at resultatet er godt – men jeg er sikker på at det ville blitt et annet perspektiv om profesjonelle minoriteters spesielle kompetanse hadde blitt tatt i bruk også bak kamera.

Ali Parandian er regissør, av blant annet Amandavinneren «No Man is an Island»

Det hvite norske blikket

Det hvite norske blikket

Det er oppmuntrende å få støtte fra filmskaperne bak «Alle utlendinger har lukka gardiner» til å fremme mangfold, skriver Ali Parandian. Men det er synd at kompetansen til filmarbeidere med minoritetsbakgrunn ikke blir utnyttet i filmen.

Foto fra «Alle utlendinger har lukka gardiner»

Her på rushprint.no kunne vi for noen dager siden lese følgende: «Til rollene i Alle utlendinger har lukka gardiner var det avgjørende for regissør Ingvild Søderlind å bruke ungdommer fra Oslos østkant. Hun mener filmbransjen må bli modigere når den leter etter skuespillere. – I norsk film castes det bare fra middelklassen, særlig øvre middelklasse,” sier Søderlind.

Det er fint at regissør Ingvild Søderlind og caster Camilla Glaister ser og påpeker et stort problem flere av oss minoriteter har snakket om lenge: Det finnes et klasseskille som stadig opprettholdes innen norsk film og TV. Og det hvite blikket og historiene som blir fortalt er ubalanserte i sin fremstilling av minoriteter. Det er oppmuntrende å oppleve at en får støtte, også av etnisk norske filmskapere som tør å dele sine meninger og erfaringer om disse utfordringene. Vi skulle ønske flere kunne stå frem, for dette er ikke et problem som bare angår oss eller som vi må kjempe for.

Etter tilbakemeldinger fra en kollega går det likevel plutselig opp for meg, og jeg må arrestere meg selv for at jeg er i ferd med å rose produksjonen for innsatsen og hvordan de har inkludert minoritetene under prosessen. Det skal strengt tatt ikke være nødvendig.

Men sulten og tørsten for aksept og inkludering som minoriteter bærer på kan gjøre oss blinde for det mest åpenbare. Vi har lenge gått stille i gangene og vært fornøyde med mindre enn et minimum av det som er rettferdig og rimelig. Det skal ikke være nødvendig å gi ros for at noen i mine øyne har utført en ren profesjonell jobb, nemlig å caste riktig type skuespillere til en bestemt film med handling satt til Oslo øst. At slikt fortsatt må påpekes, sier noe om hvor pinlig kort vi har kommet med integreringsarbeidet. Det vil si det hvite etniske norske integreringsarbeidet. For integrering er et gjensidig arbeid. Og der feiler majoriteten av befolkningen de resterende 27% med innvandrere og deres barn. Og alle de andre som har et annet opphav, er adopterte eller tilhører en nasjonal minoritet.

Det innebærer at en 1/3-del av landets befolkning ikke har et likeverdig kunst- og kulturtilbud. Slikt skaper misnøye. Vi betaler også for filmene, tv-seriene, operaen, teaterscenene, NRK og all den andre statsstøttede kulturen. Vi har både behov for og krav på å se vår virkelighet gjenspeilet i kulturen vi betaler for. Og vi har som alle andre behov for økonomisk bærekraftighet i våre karrierer. Vi er lei av å arbeide for å finansiere at bare deres historier blir fortalt, og at vi portretteres gjennom et etnisk norsk blikk.

«Det lages filmer som skildrer det nye Norge i dag. Men da er det nesten alltid fokus på unge med flerkulturell bakgrunn som noe negativt – enten ved at de er kriminelle eller at det framstilles som problematisk at de ikke er integrerte i det norske samfunnet. Det vi har laget er en film med og for ungdom, uavhengig av hudfarge, etnisitet og klasse. Ungdommer trenger å se seg selv – også på det store lerretet,” sier produsent Cecilie Aspenes.

Så, da er vi tilbake til det strukturelle igjen – når kommer de konkrete handlingene og forhandlingene med minoriteter for å skape de reelle endringene? Vi har forslag på konkrete tiltak som kan endre på den kritiske situasjonen og er klare for å møtes til dialog med KUD, NFI, og de regionale filmsentrene. Hva har skjedd med de 12 punktene i handlingsplanen for mangfold som NFI slapp i januar 2019? Hvor mange rapporter har NFI skrevet og levert? Hvor kan vi lese dem? Dette er punkter de selv har sagt at de skal følge opp og innfri.

Ingvild Søderlind sier: “Den norske filmbransjen ligger pinlig langt etter sine naboland og de fleste andre land. I norsk film castes det bare fra norsk middelklasse, særlig øvre middelklasse. Som regissør tenker jeg at det er forskjell på ungdom; om du har vokst opp på Smestad, på Flisa eller Holmlia. Det er forskjeller på hvordan man beveger seg og prater. Måten de tenker på livet.”

Dette er ikke ment som kritikk av produsent, regissør og caster. Det er riktig påpekt, og observert. Men samtidig så må jeg si at dette bør jo være ren selvfølge, pur profesjonalisme, dette er ikke noe en skal strekke seg etter, dette bør være pensum for alle som arbeider med film. At en går ut og finner de beste og mest egnete kandidatene til å utføre en bestemt jobb. Jeg har stor tro på Ingvild Søderlind, hun er en dyktig filmskaper. Og jeg har helt siden kortfilmen hennes Jenny kom i 2011 gledet meg til å se mer film laget av nettopp henne, uavhengig av hennes bakgrunn og hudfarge. Det er godt at hun har gjort en profesjonell jobb med å finne ungdommene foran kamera – men hva med blikket de sees med?

Med Alle utlendinger har lukka gardiner kan NFI klappe seg selv på skulderen, for nå har de et mangfoldsalibi som de sikkert vil leve godt på lenge. Men igjen blir minoriteter skildret gjennom et hvitt blikk. Det blir ikke nødvendigvis noe dårligere film av at alle hovedfunksjoner bak kamera er etnisk norske. Men vi sitter igjen med et fattigere åndsliv som et resultat av en lite demokratisk fordeling av våre skattepenger. Når vi bygger veier, eller sykehus så bygger vi dem for alle. Men når vi bygger kinoer så er det fremdeles sånn i Norge at hele befolkningen ikke finner et tilbud som også de kan kjenne seg igjen i.

Senest idag kunne regissør og manusforfatter Maria Sødahl fortelle meg og et knippe med filmskapere at historiene vi forteller må komme innenifra; det ville vært rart for henne å skulle fortelle om noe annet enn det hun kjenner best til, nemlig middelklassen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne. For å skape gjenkjennelighet hos betrakteren så må vi ha innsikt i historiene vi forteller. Denne diskusjonen kan ikke reduseres til et spørsmål om klasser, men for oss så er det viktig at mangfold blir en del av kvalitetsbegrepet og at vi som tilhører en stor minoritet i Norge blir representert og deler de samme privilegiene som alle andre i Norge. Vi lever tross alt i et demokratisk land. Det er synd at kompetansen til filmarbeidere med minoritetsbakgrunn ikke blir utnyttet i en film som Alle utlendinger har lukka gardiner. Jeg håper og tror at resultatet er godt – men jeg er sikker på at det ville blitt et annet perspektiv om profesjonelle minoriteters spesielle kompetanse hadde blitt tatt i bruk også bak kamera.

Ali Parandian er regissør, av blant annet Amandavinneren «No Man is an Island»

MENY