I januar fikk endelig Elle-Máijá Tailfeathers og Kathleen Hepburns spillefilm sine første offisielle kinovisninger i Norge – og i Sápmi (Sameland), som Tailfeathers understreket på premieren i Tromsø. The Body Remembers When The World Broke Open hadde sin internasjonale premiere på Berlinalen for et år siden, og er coprodusert med Oslo Pictures og Tannhauser Film. Som halvt samisk og halvt blackfoot er Tailfeather selv i høyeste grad tett på tematikken. Filmen skildrer et tilfeldig møte mellom to unge urfolkskvinner i Vancouver, og er basert på et møte Tailfeathers selv hadde med en yngre kvinne.

– Jeg traff en ung kvinne på gata. Hun var bare 18 år gammel, og akkurat som Rosie i filmen sto hun barfot ute i regnet, hun var gravid, og kjæresten hennes sto på andre siden av veien. Jeg tok tak i henne og dro henne med meg. Hun ville absolutt ikke kontakte verken sykehus eller politi, og hadde ingen venner eller familie hun kunne oppsøke. Jeg tok henne med meg hjem, men hadde ikke noen videre plan. Siden jeg var eldre og i en mer stabil livssituasjon tenkte jeg at jeg skulle være i stand til å støtte og hjelpe henne. Men så enkelt var det jo ikke. Det opplevdes som en kollisjon mellom våre forskjellige virkeligheter.

Teatermetoden og glidende overganger

Opprinnelig tenkte Tailfeathers at dette ville bli en god kortfilm, men det var noe mer mellom linjene som også ville fram i lyset. Det viste seg også at fortellingen nærmest krevde noen litt uvanlige fortellertekniske grep.

– Jeg tok kontakt med Kathleen Hepburn, som jeg kjente fra før, og hun var villig til å samarbeide med meg om både manus og regi. Vi fiksjonaliserte det som hadde skjedd, ikke minst fordi det ikke var kun min historie å fortelle. Det var også historien til den unge kvinnen jeg møtte. Jeg ville ikke følge i fotsporene til filmskapere som simpelthen tar en historie som ikke tilhører dem.

Filmen består av tre tagninger, hvorav én er rundt 90 minutter lang. Hvordan jobbet dere med det, både på manus og regi og i samarbeid med fotografen?

 – Jeg har bakgrunn fra teater, og setter stor pris på den prosessen hvor du øver med manus i flere uker – og da vi hadde castet Violet Nelson i rollen som Rosie ville vi gjerne ha anledning til å arbeide i dybden sammen med henne. Hun hadde dessuten et personlig forhold til materialet vi jobbet med, blant annet fordi moren hennes var i et voldelig forhold mens Violet var barn. Hun har også tilbrakt noe tid i fosterhjemsystemet, som er et annet tema i filmen. Det var viktig for oss å ta godt vare på henne underveis.

– På teater blir det dessuten et momentum som bygger seg opp når man følger skuespillerne gjennom en kontinuerlig opptreden. Med film blir scener skutt i en helt annen rekkefølge, og man må hoppe fra noe som skjer midt i filmen til starten av filmen og hele tiden fram og tilbake. Vi var interesserte i å se hva vi kunne få ut av Violet med en mer teateraktig tilnærming.

– Et annet aspekt er at vi filmet på 16mm, og hver filmrull varer bare i elleve minutter. Filmen vår er 105 minutter lang, og mesteparten av den skulle altså fremstå som én tagning. Fotografen vår Norm Li utviklet dermed noe han kalte for «real-time transitions»: Det er bygget inn tolv overganger gjennom filmen, slik at det er kontinuerlig handling fra Rosie og Áila treffer hverandre og til filmen er slutt. For hver overgang sto en kameraassistent klar med et kamera og satte det i gang, så gjennomførte Norm en koreografert bevegelse med sitt kamera; så byttet han til det nye kameraet, og gjentok den samme bevegelsen. Deretter ble det hele lappet sammen.

Nedarvede traumer

Det overordnede temaet i filmen er opplevelsen av å være urfolkskvinne i dagens Canada. Dette er et enormt tema med mange komplekse avgreininger.

– Ett av temaene vi ville berøre er situasjonen for urfolksungdom i fosterhjemsystemett i Canada, hvor denne gruppen utgjør mer enn 50 % av dem som er i systemet. Dette går helt tilbake til internatskolene man hadde her, som kan minne om fornorskingspolitikken i Sápmi. Da disse skolene etter hvert ble nedlagt, tok kanadiske myndigheter systematisk urfolksungdom bort fra familiene sine, og plasserte dem i hvite fosterhjem. Det er et stort problem hvordan disse ungdommene, akkurat som Rosie i filmen, vokser ut av fostersystemet idet de fyller 19 – og plutselig er mutters alene, helt uten støtte, etter å ha vært institusjonalisert gjennom store deler av livet. De har overhodet ingenting. Det er ekstremt vanskelig for dem å få enten jobb eller videre utdanning, og veldig mange ender opp på gata og på kant med loven for å overleve. Mange ungdommer har dødd nettopp i løpet av året de har fylt 19, fordi de plutselig har måttet bo på gata, kanskje fått rusproblemer, eller må selge sex, i veldig utrygge omgivelser.

I The Body Rememembers… forsøker Áila, spilt av Tailfeathers selv, å overtale Rosie til å få hjelp fra politiet, å dra til sykehuset, og til å ta inn på et krisesenter. Rosie er gravid og lutfattig, og bor hjemme hos sin voldelige kjæreste og hans mor.

– Men Rosie er skeptisk til politi og andre autoriteter fordi det historisk er et forferdelig forhold mellom politi og urfolk. For eksempel ble selveste Royal Canadian Mounted Police, de berømte ridende politifolkene i røde uniformer, i sin tid grunnlagt for å «holde styr på» urbefolkningen i området. Rosie vil heller ikke på sykehus, fordi hun risikerer at de vil ta fra henne barnet. Det samme kan skje hvis hun havner på radaren til barnevernet. Rosie vet instinktivt at hun ikke kan stole på de institusjonene som mange av oss umiddelbart vil gå til for å få hjelp.

Nå som du har brukt mye tid på å bearbeide denne historien, vil du si at karakteren Áila, som er basert på deg selv, utviser en viss naivitet i sine forsøk på å hjelpe Rosie?

– Definitivt. Det var noe av det vi virkelig ønsket å vise fram, naiviteten til en person som Áila; en person som aldri har opplevd vold i hjemmet eller i nære relasjoner, som har vært privilegert nok til å få vokse opp med sin egen familie og deres kultur, og i middelklassen. Akkurat som meg er hun vanskeligere å definere ut fra utseendet sitt, så hennes opplevelser med rasisme er også totalt forskjellige fra Rosie sine erfaringer. Jeg har ofte tenkt på om det var jeg som sto der barfot på gata, ville noen ha stoppet for meg? Jeg tror dessverre de ville ha stoppet mye raskere for meg enn for Rosie (Tailfeathers far er same, moren er fra Blackfoot-stammen. Red.anm).

Siden de to karakterene nettopp fremstår så forskjellige, kunne dette lett stått i fare for å bli en film hvor den ressurssterke middelklassekvinnen, som ikke umiddelbart defineres på utsiden av den hvite normen, skal redde den yngre kvinnen fra en vanskeligere bakgrunn og som ikke kan gjemme bort sin urfolkstilhørighet.

– Vi tenkte hardt og lenge på hvordan dette skulle balanseres. For hver enkelt scene tenkte vi på hvem som har definisjonsmakt og påvirkningskraft over den eller de andre. Dette skulle ikke være noen slags frelser-historie, og Rosie skulle ikke bli redusert til et offer for omstendighetene. Hun er en snarrådig person med mye indre styrke, og som forstår alle disse kompliserte strukturelle problemene som påvirker henne som individ. Vi ville vise fram både Áilas naivitet og Rosies styrke.

Kvinnekropp som slagmark

Filmens dialog går aldri utover den konkrete handlingen for å forklare bakgrunnen for de sosiale utfordringene den skildrer, men små drypp og kommentarer underveis lar publikum forstå at det er store temaer som ligger bak. Ved siden av generell urfolksproblematikk brukes også kvinnekroppen eksplisitt for å synliggjøre utfordringene de to unge kvinnene står overfor.

– Et av de overordnede temaene her er å ha selvråderett over egen kropp, som kvinner. Dette er ekstra komplisert for urfolkskvinner, som har blitt fratatt sine barn gjennom generasjoner. I Canada er dessuten vold mot urfolkskvinner et massivt problem. En rapport har fastslått at urfolkskvinner er tolv ganger mer utsatt for å dø som følge av vold enn for andre kvinner. Tusenvis av urfolkskvinner har blitt drept eller forsvunnet. Helt siden den første kontakten med kolonimaktene har våre kropper vært åsted for vold.

– Konseptet selvråderett over egen kropp var noe vi ville undersøke, og hvorvidt det kan ses i sammenheng med råderett over landområder og kultur. Vi har tenkt mye på hvordan klassetilhørighet påvirker kroppslig selvråderett. Áila har for eksempel muligheten til å gå til en gynekolog og få satt inn spiral, hun befinner seg i en posisjon hvor hun har disse valgmulighetene. Som kvinner må vi alle forholde oss til ting som menstruasjon, som vi alle vet kan være utrolig ubeleilig, men det er noe man ikke ser på lerret eller skjerm. Det handler om hvordan det er å leve i en kvinnekropp.

The Body Remembers When The World Broke Open er utvilsomt en filmtittel med mye mening pakket inn i ordene, og som sier noe om i hvilke sammenhenger man kan se historien som utspiller seg. Tittelen er lånt fra et essay:

– Det er skrevet av Billy-Ray Belcourt, en ledende ung stemme innen urfolkstematikk i Canada. Vi strevde med å finne en dekkende tittel som peker på de store temaene i filmen, og tittelen til denne teksten grep virkelig tak i oss. Teksten handler i bunn og grunn om hvordan vi, som urfolk, bærer med oss vekten av den kollektive koloniale arven i kroppene våre. Og om hvordan vi møter en slags forventning om at vi må komme oss videre fra alt det der fordi alt er jo greit nå, liksom. Men det stemmer ikke, hverdagen er fortsatt veldig utfordrende og ofte voldelig for urfolk. Essayet tar opp dette, og hvordan vold legemliggjøres, men hvordan vi også legemliggjør styrke og skjønnhet fra forfedrene og -mødrene våre. Det slår fast at det er enormt komplekse saker, og at vi som urfolk aldri kan glemme det øyeblikket da verden ble brutt åpen. Hvordan verden fortsetter å brytes åpen rundt oss, hele tiden.

The Body Remembers When The World Broke Open har norsk kinopremiere på fredag. Distributør er Another World Entertainment.