Vi fortsetter vår serie der norske film- og serieskapere forteller om en film eller serie som nylig har gjort inntrykk på dem. Sundance-aktuelle Anders Hammer har valgt Netflix-filmen ”Shirkers” – en ”feministisk punk-dokumentar” om å lage film, som også er en referansefest for de med svakhet for indiefilmer fra 1990-tallet.
De første månedene med opptak i Hong Kong var så intense at jeg verken fikk lest bøker eller sett noe særlig film. Uroen startet som en protest mot et lovforslag om en utleveringsavtale med Kina, og har utviklet seg til en omfattende kamp for demokratiske rettigheter. Gjennom lange, uforutsigbare dager og netter har jeg fulgt utviklingen med kamera. Og for første gang regisserer jeg ferdig en dokumentar med postproduksjon og alt i felt.
Nå som det har roet seg litt for en periode, er det også dager med Netflix og Kindle. Det er en del å ta igjen på NRK og HBO når jeg kommer til Oslo. Kinoene i Hong Kong har store, behagelig seter og både brede og smale filmer på programmet: Parasitt, Smerte og ære og Joker har vært blant høydepunktene. Asif Kapadias dokumentar om Diego Maradona, som jeg så på iTunes, var sterk og tragisk. Dessverre skuffet serieoppfølgeren El Camino: En Breaking Bad-film litt. Kanskje historien hadde fungert bedre om den bare ble lansert som en bonusepisode, den innfridde ikke helt som selvstendig film. Jeg var nettopp på kino og så Knives Out og måtte le av scenene som minnet om alle Agatha Christie-seriene og -filmene jeg så på NRK og SVT i oppveksten uten å måtte anstrenge meg. På hotellet har jeg nylig begynt på den tyske Netflix-serien Vi er bølgen. Mindre overnaturlig, men foreløpig like godt håndverk som også tyske Dark.
Filmen som har gjort størst inntrykk den siste tiden er dokumentaren Shirkers. Jeg har ikke lyst til å avsløre for mye av historien. Men dette handler om en ung vennegjeng som sammen med den mye eldre mentoren Georges, spiller inn en ambisiøs indiefilm i Singapore i 1992. Det er ikke så overraskende at den gifte Georges er en tvilsom fyr der han omgir seg med mystikk og unge kvinner. Men opprullingen av hvordan han forsvant med filmrullene, rommer mange lag og vendinger som jeg anbefaler alle å se. Det er kjempegodt fortalt av regissør Sandi Tan som nøster opp med mye selvironi. Spillefilmen ”Shirkers” ble aldri ferdigstilt, men dokumentaren Shirkers som ble publisert et kvart århundre senere, er et ordentlig overskuddsprosjekt. Ikke bare er det en utrolig historie fra virkeligheten – befriende nok uten et eneste drap – filmen er også visuelt nydelig.
Noe av det mest imponerende er den originale, intuitive klippingen med mange utdrag fra opptakene til spillefilmen. Her får vi også se hvor talentfulle og fantasifulle Tan og venninnene var som tenåringer. Samtidig gir det et innblikk i et Singapore som jeg har visst fint lite om.
Tan er fem år eldre enn meg, og det kan være grunn til å komme med en nostalgiadvarsel. For oss som husker deler av 80-tallet og første del av 90-tallet, er dette også en referansefest for filmene som dukket opp på norske filmklubber og heldigvis hos videoutleiere med et avslappet forhold til aldersgrenser. En kamerat fortalte at musikk-strømmetjenestene tjener veldig godt på oss over 40 år som sitter og mimrer, og jeg kan nok ha en tendens til å bli ukritisk når noe omhandler tiden da min interesse for musikk og film var på sitt mest intense. Men dette er en utrolig fin skildring av kjærlighet til film og venner – og en kompleks fyr som het Georges.
Anders Hammer er aktuell med Hong Kong-dokumentaren Do Not Split (不割席”) som får premiere på Sundance Film Festival i januar 2020.
Få med deg Lovleg-skaper Kjersti Wøien Hålands valg: «Fleabag», av og med Phoebe Waller-Bridge.
Vi fortsetter vår serie der norske film- og serieskapere forteller om en film eller serie som nylig har gjort inntrykk på dem. Sundance-aktuelle Anders Hammer har valgt Netflix-filmen ”Shirkers” – en ”feministisk punk-dokumentar” om å lage film, som også er en referansefest for de med svakhet for indiefilmer fra 1990-tallet.
De første månedene med opptak i Hong Kong var så intense at jeg verken fikk lest bøker eller sett noe særlig film. Uroen startet som en protest mot et lovforslag om en utleveringsavtale med Kina, og har utviklet seg til en omfattende kamp for demokratiske rettigheter. Gjennom lange, uforutsigbare dager og netter har jeg fulgt utviklingen med kamera. Og for første gang regisserer jeg ferdig en dokumentar med postproduksjon og alt i felt.
Nå som det har roet seg litt for en periode, er det også dager med Netflix og Kindle. Det er en del å ta igjen på NRK og HBO når jeg kommer til Oslo. Kinoene i Hong Kong har store, behagelig seter og både brede og smale filmer på programmet: Parasitt, Smerte og ære og Joker har vært blant høydepunktene. Asif Kapadias dokumentar om Diego Maradona, som jeg så på iTunes, var sterk og tragisk. Dessverre skuffet serieoppfølgeren El Camino: En Breaking Bad-film litt. Kanskje historien hadde fungert bedre om den bare ble lansert som en bonusepisode, den innfridde ikke helt som selvstendig film. Jeg var nettopp på kino og så Knives Out og måtte le av scenene som minnet om alle Agatha Christie-seriene og -filmene jeg så på NRK og SVT i oppveksten uten å måtte anstrenge meg. På hotellet har jeg nylig begynt på den tyske Netflix-serien Vi er bølgen. Mindre overnaturlig, men foreløpig like godt håndverk som også tyske Dark.
Filmen som har gjort størst inntrykk den siste tiden er dokumentaren Shirkers. Jeg har ikke lyst til å avsløre for mye av historien. Men dette handler om en ung vennegjeng som sammen med den mye eldre mentoren Georges, spiller inn en ambisiøs indiefilm i Singapore i 1992. Det er ikke så overraskende at den gifte Georges er en tvilsom fyr der han omgir seg med mystikk og unge kvinner. Men opprullingen av hvordan han forsvant med filmrullene, rommer mange lag og vendinger som jeg anbefaler alle å se. Det er kjempegodt fortalt av regissør Sandi Tan som nøster opp med mye selvironi. Spillefilmen ”Shirkers” ble aldri ferdigstilt, men dokumentaren Shirkers som ble publisert et kvart århundre senere, er et ordentlig overskuddsprosjekt. Ikke bare er det en utrolig historie fra virkeligheten – befriende nok uten et eneste drap – filmen er også visuelt nydelig.
Noe av det mest imponerende er den originale, intuitive klippingen med mange utdrag fra opptakene til spillefilmen. Her får vi også se hvor talentfulle og fantasifulle Tan og venninnene var som tenåringer. Samtidig gir det et innblikk i et Singapore som jeg har visst fint lite om.
Tan er fem år eldre enn meg, og det kan være grunn til å komme med en nostalgiadvarsel. For oss som husker deler av 80-tallet og første del av 90-tallet, er dette også en referansefest for filmene som dukket opp på norske filmklubber og heldigvis hos videoutleiere med et avslappet forhold til aldersgrenser. En kamerat fortalte at musikk-strømmetjenestene tjener veldig godt på oss over 40 år som sitter og mimrer, og jeg kan nok ha en tendens til å bli ukritisk når noe omhandler tiden da min interesse for musikk og film var på sitt mest intense. Men dette er en utrolig fin skildring av kjærlighet til film og venner – og en kompleks fyr som het Georges.
Anders Hammer er aktuell med Hong Kong-dokumentaren Do Not Split (不割席”) som får premiere på Sundance Film Festival i januar 2020.
Få med deg Lovleg-skaper Kjersti Wøien Hålands valg: «Fleabag», av og med Phoebe Waller-Bridge.
