Nylig svarte NFI på et innlegg fra det nye produsentkullet på Den norske filmskolen her på rushprint.no der studentene etterspurte nye veier til produksjonsmidlene for de uetablerte. I tildelingsbrevet fra Kulturdepartementet for 2019 står det: Tilskuddsordningene skal i løpet av 2019 gjennomgås for å vurdere om de er tilpasset endringene på filmområdet og sikre at de bidrar til å nå de filmpolitiske målene. Foreløpig har ingen invitert regissørene til bordet, så her er våre forslag til strukturelle endringer som vil gi “nye talenter” tilgang på midler uten å gå i lære hos de store, og samtidig ivareta “manifesterte talenter”. (Begrepsbruken rundt ordet talent er en egen diskusjon i seg selv, men den tar vi ikke her.)

Forslag 1: Styrk ordningen med VIP-stipend 

Vi foreslår at VIP-stipend økes til 15-20 stykker hvorav en andel er forbeholdt minoriteter, en annen andel går til regissører av spillefilm/drama uavhengig av plattform (som da vil inkludere dokumentarister som til nå har vært ekskludert fra ordningen fordi de ikke har valgt tradisjonell kinodistribusjon) og en siste andel går til regissører som ennå ikke har debutert.

Hvorfor: Det er en kollektiv prosess å lage en film, men regissører og manusforfattere er ofte første-beveger og premissleverandør i et prosjekt og skaper arbeidsplasser for mange ulike faggrupper på sikt. Både regissører og manusforfattere er svært sårbare i ideutviklings- og første utviklingsfase, og har få steder å søke støtte. I dagens “søkeklima” skal et prosjekt være kommet veldig langt både når man søker utviklingspenger eller presenterer det for en produsent. Regissører må ofte investere mye ubetalt egentid uavhengig av om de er selvstendig næringsdrivende eller midlertidig ansatt i et prosjekt for å bidra til å få filmen «på bena»; først og fremst gjennom manusskriving, utviklingsfaser og lange søknadsprosesser som det ikke kompenseres for. Regissøren kan ikke søke Norsk Filminstitutt som selvstendig kunstner, bortsett fra manusordningen, som nå går en usikker fremtid i møte. Statlige midler som produksjonsstøtte fra NFI går alltid til et produksjonsselskap. Derfor er produsenter per dags dato en «gatekeeper» for mange regissører/manusforfattere og deres prosjekter. Jo mer rom til forskning og fordypning en regissør kan ha, jo sterkere står prosjektet i møte med alle som skal mene noe om innhold, prosess osv. VIP-stipend kan bidra til å styrke utviklingsarbeid, skape rom for nyskapning og ikke minst mangfold.

Forslag 2.: Nye veier 2.0 – innspill til oppgradering

Mange er klar for en oppgradering av Nye Veier. Nye veier kan godt bestå, men det er på tide og mykne opp og gjøre justeringer i retningslinjene slik at det kan romme flere konstellasjoner og produksjonsmåter. Dette kan gjøres f.eks. ved:

1. Å gjøre ordningen mer «rookie». Med det mener vi at retningslinjene må myknes opp slik at det muliggjør større mangfold i både produksjonsmetoder og hvem som får lov til å søke, og at det ikke bare er forbeholdt de står i etablerte regi/produsent relasjoner. Mange starter et prosjekt sammen med en skuespiller, en manusforfatter eller en med-regissør. Det må være mulig for alle disse konstellasjonene å søke om utvikling mot at en produsent kobles på når prosjektet er oppe og står. Vi mener ikke at relasjonen produsent/regi skal forsvinne, for den fungerer svært godt for mange, men flere typer samarbeid og kreative konstellasjoner må anerkjennes som profesjonelle team og kunne ha mulighet til å søke utvikling.
2. At man kan søke om støtte om alt fra 4-12 millioner. Det øverste taket i Nye veier kan nå økes, den har stått på stedet hvil i ti år! (Mens tariffene har endret seg betraktelig)
3. At man også anerkjenner produserende regissører som gjerne vil sette i gang og søke selv, og finne produsent som en del av utviklingen eller hyre inn en kreativ produsent. Dette gjør relasjon mellom produsent og regissør mer likeverdig, makt fordeles.
4. Kanskje skal man gå enda mer radikalt til verks og sette sammen en ekstern komité som vurderer Nye Veier-prosjektene og som sitter to år av gangen slik som hos Fond for Lyd og Bilde. Valgkomiteene fra f.eks. NFR og NDF kan innstille filmskapere med ulik kompetanse til komiteen. Da får man mer sirkulasjon i beslutningstakere og det er ikke bare to konsulenter som til enhver tid bestemmer. Det har blitt sagt før, men kan ikke bli gjentatt nok. «If you change decissionmakers, you change diversity». I markedsordningen finnes et rullerende råd som endres for HVER tildeling. Det vil si at det finnes et system som ”fungerer” og som kan komplimentere hverandre.
5. Ideutvikling til Nye Veier kan sluses innunder VIP-ordningen, da den har lite med Nye Veier å gjøre. De fleste som får ideutvikling til Nye Veier får uansett ikke produksjonsstøtte fra den samme ordningen. Det gir ofte falske forhåpninger.
6. Gi støtte til seks prosjekter i året, ikke bare to. Det er mye film for pengene.

Disse grepene vil åpne opp for at Nye veier går over til å bli utforskende veier og slipper til både etablerte selskaper og mindre selskaper. Man mykner opp strukturene som til nå har utestengt svært mange fra å søke. Dette vil føre til større mangfold i søknadsbunken og vil bidra til en markant frigjøring av både kreativitet, mot, nyskapning og gjennomføringsevne.

Og til det nye produsentkullet: Et mangfold av talentordninger er kommet for å bli. De fleste er for filmskapere som nettopp har kommet ut av sine utdannelser. Film Lab Norge, Viken Ung, Nordic Film Lab, Talent Norge. (Se tidligere innlegg i debatten fra Talent Norge og Talent Lab/Mediefabrikken.) Det er slettes ikke sånn at manifesterte talenter har tilgang til konsulent og markedsordningen. Mange etablerte filmskapere opplever å stå 4-5-6-7 år i kø, så Nye veier 2.0 bør være åpne for alle generasjoner. Det gir også mangfold.

Forslag 3: Pakkefinansiering eller treårig driftsstøtte til nye, men også mindre selskaper

Hvorfor finnes det ikke en pakkefinansiering for unge selskaper eller mindre selskaper som kan vise til tidlig oppnådde resultater eller vurderes ut ifra helt andre kunstneriske kriterier, kriterier tilpasset dette segmentet av produksjonsselskaper?

Mange har guts til å starte for seg selv og ønsker ikke nødvendigvis å gå den hierarkiske veien med “å lære fra de store selskapene”. Det kan være modifiserte kriterier som speiler mindre selskaper, deres erfaring og ansiennitet. For noen er det en fruktbar, trygg og riktig vei å gå i å lære hos andre, for andre kan det være motsatt, en tvangstrøye som tar livet av initiativ, mot og oppdrift. Vi kan ikke tvinge den nye generasjonen filmskapere inn i samme formel “fordi man lærer best av å jobbe hos et etablert selskap først”. Det er en noe arkaisk tankegang. Det er mange måter å lære på. De kan f.eks. knytte mentorer til styrene sine og lignende. Eller kan det være en form for driftstøtte. Scenekunstfeltet fikk på plass en ordning hos Kulturrådet med flerårig driftstøtte. Kan dette være noe for NFI å hente inspirasjon fra?

Som NFI skriver til de unge filmskaperne: Dere er sentrale for norsk film. Dere utfordrer bransjen, dere skaper nye uttrykk, dere vil bevege dere annerledes i markedet, og utvikle fremtidens norske audiovisuelle språk og måter å bygge næring på, på alle plattformer.

Dette høres fint ut, men da må NFI lage strukturer som muliggjør dette og skaper oppdrift, som igjen skaper næring og pågangsmot, ikke avmakt. Kravene for produsent er så store og kompliserte at det er vanskelig å jobbe annerledes/enkelt/bærekraftig. Som mange mindre og nye selskaper erfarer er det stort trykk på at man skal søke flere finansiører og ikke minst samprodusere over landegrensene – det kan være vel og bra, men det krever mye ressurser og byråkrati som ikke alle er tjent med eller ønsker å gå inn i. For filmer med lave budsjetter, og høye ambisjoner, bør det være mulig med en høy andel finansiering fra NFI. Lag derfor strukturer for flere typer selskaper, ikke bare de store med lange trackreckords.

Etterhåndsstøtten

Det er per dags dato en skjevfordeling mellom konsulentordningen og etterhåndsstøtten. NFIs Lars Løge og Elin Erichsen skriver i sitt svar til produsentstudentene: Hver konsulent har per 2019 ca. 30 millioner hver til utvikling og produksjon av spillefilm. Den viktigste årsaken til at dette beløpet er så begrenset, er den største enkeltstående pengepotten i NFI, nemlig etterhåndstilskuddet (EHT). I fjor var den på 134 millioner kr.

Hvis man deler opp etterhåndsstøtten på en helt ny måte, vil man frigjøre midler som kan stimulere mange flere typer filmer. Det som er problematisk med skjevfordelingen mellom etterhåndsstøtte og konsulentstøtte, er at den ikke kommuniserer med mengden prosjekter og filmskapere som finnes her ute.

Filmfeltet har eksplodert og de siste 15 årene har det vært en rivende utvikling, først og fremst på grunn av den ”digitale revolusjonen” – langt flere har tilgang til å lage film. For tiden skjer det mange positive og vitaliserende ting både når det gjelder fiksjonsfilm, dokumentar, barnefilm, kortfilm og animasjon. I kjølvannet av digitaliseringen har det kommet en rekke filmutdannelser som Den norske filmskolen (DNF), en rekke bachelorutdanninger på offentlige høgskoler, NOROFF, Høgskolen Christiania, NISS og Westerdals (nylig slått sammen til OSLO ACT) og ikke minst alle nordmenn som søker seg til studier i utlandet, gjennomfører sin utdannelse ved velrenommerte film- og kunstskoler, bygger nettverk internasjonalt og tar med seg impulser hjem. At fagfeltet har blitt større reflekteres også i medlemsmassen til NFR og NFF, som har hatt 327% økning fra 2005-2017.

Trykket er derfor stort hos NFI, og det er mange svært kvalifiserte søkere med utforskertrang, vilje til nyskaping og pågangsmot i alle sjangere og kategorier, som må stå i kø hos NFI i årevis. Skjevfordelingen bidrar til en flaskehals i møte med konsulentene som har lite midler til rådighet. Derfor trengs det mer midler inn i produksjon og utvikling og nye strukturer som ivaretar hele feltet. En evaluering av etterhåndsstøtten vil kunne bidra til nye perspektiver til nye løsninger, for å gi filmfeltet et større handlingsrom og møte utfordringen fra NFI´s «Handlingsplan for relevans, publikum og bærekraft» som ble lansert under Berlinalen (les her ) og nylig innførte kvalitetskriterier.

Løge og Erichsen skriver også: Her inne, i NFIs gule ganger, opplever vi at det finnes tilgang. Det er bare å søke. Og vi vil gjerne bli utfordret. Dette er en nok en sannhet med modifikasjoner.

Maktbalansen mellom regissør og produsent

Vi må tørre å snakke mer åpent og ærlig om regi og produsent rollen/samarbeidet. Vi kommer ikke vekk fra det faktum at de fleste produsenter har mange flere prosjekter i sving samtidig, enn det en regissør har. I tillegg er regissøren ofte premissleverandøren (ikke alltid) og derfor står prosjektet ofte nærmere hjerte til regissøren. Regissøren blir i større grad vurdert på filmens kvalitet og helhet enn det produsenten gjør. Filmen kan sånn sett «være mer avgjørende» for regissørens track-record enn den er for produsenten. Dette er ikke en svart-hvit sannhet, men en maktdiskusjon vi må tørre å ta. Slik det er i dag ser det ut som at det «økonomiske ansvaret» veier tyngre for NFI enn det kunstneriske ansvaret, med tanke på de ulike støtteordningenes mangel på fleksibilitet, og den reelle maktbalansen mellom regissør og produsent.

Siden produsentens ansvar og involvering i praksis er spredt tynnere utover mange prosjekter – bidrar det til at track-reckorden til produsenten vokser fortere enn for regissøren. Dermed har også produsenten større rom for prøving og feiling enn det regissøren ofte har.

Vi trenger mange og ulike stemmer for å beskrive og kommentere samfunnet vi lever i. Det kommer stadig nye visningsarenaer og distribusjonsmuligheter og det stilles høyere krav til filmskapere om å være innovative for å nå publikum. Daglig vies denne kunstformen stor spalteplass i aviser og media og det forventes høy kvalitet, mangfold, originalitet og omfattende produksjon. Derfor må NFI´s evaluering av ordningene ta høyde for dette i sin gjennomgang og gå i dialog med mange ulike aktører på feltet vårt.

Gunhild Enger, regissør. Ellen Ugelstad, Twentyone Pictures. Lilja Ingolfsdottir, regissør. Itonje Søimer Guttormsen, Andropia. Magnus Mork og Katja Eyde Jacobsen, Alternativet. Vibeke Heide, Sentimeter Film