Ikke bare skal vi adles gjennom lidelse – det handler om fremtiden til livet på jorden. Stig Andersen avgir her rapport fra en av miljøkampens frontlinjer i filmbransjen.
Foto fra Oslo Rådhus da Indiefilm ble miljøfyrtårn. Fra venstre: Carsten Aanonsen, Stig Andersen, August B. Hanssen og klimaforkjemper Karianne Berge, varaordfører Kamzy Gunaratnam og Claudia Emilie Aanonsen.
Å være klima-aktivist koster. Som første filmproduksjonsselskap – såvidt vi har fått opplyst – mottok Indie Film diplom som Miljøfyrtårn i Oslo Rådhus mandag 21.oktober. Hvordan kunne det skje? Jo, det skal jeg fortelle.
Indie har en ildsjel – også den eneste kvinnen i selskapet – som brenner for miljøet. Hun heter Karianne og er skikkelig sta. Ikke nok med at hun koker hjemmelagde bleier, men hun truer også oss andre til å tenke som hun gjør. Turen til Nordisk Forum i Malmø har for eksempel alltid vært en hyggelig flyreise med en hale av vakker eksos over himmelhvelvingen. I tillegg kommer tax free alkohol, parfyme og andre herligheter som vi lykkelig kunne servere som avlat der hjemme.
Men nei, nå skulle alle presses inn i en bil, helst elektrisk selvsagt – inkludert koselige ladepauser. Den fintfølende sjefen Carsten, ettertenksomme August og ikke minst den taletrengte Even. Sistnevnte kan aldri holde kjeft og ut rant den ene grove historien etter den andre. Jeg var hjemme og fikk gleden av telefonisk overføring. Det var gripende å føle de lidelser sjefen opplevde inne i den trange vogna. Ikke funket GPS´en skikkelig heller, og det verste var at Even var sjåfør…
Personlig er jeg blitt tvunget til å oppgi hvor mange kilometer jeg hadde Skakkjørt med min bensinslukende BMW – den ble jo brukt i NRK-serien med samme tittel. Det gikk flere kvelder til det. Og skal du bruke skriveren på kontoret, må du luske deg bort når klimaforkjemperen er på do. Lunsjen blir også sunnere og sunnere – og vondere og vondere.
Så er det kildesortering. Karianne er på ingen måte fornøyd med gårdeiers innsats, men hun har løsningen. Vi skal ta med oss den sorterte søpla hjem! Men Even er slu og har stjålet tilbake en søppelbøtte – gjemt under bordet. Der kan han hive rester av frokostens havregrøt som han gourmet- og ernæringsmessig riktig tilbereder hver morgen. Og August kaster brukt snus oppi før hun oppdager det.
Vinteren blir kald når panelovnene skrus ned til sparemodus. Nei, det holder ikke lenger å slukke lyset etter seg. På kontoret skal vi adles gjennom lidelse. Møysommelig noterer Karianne alt det gale vi gjør og som hun ikke bare ønsker å forbedre, men faktisk forbedrer. Dette nitidige arbeidet med skjemaer og excel-ark gir resultater, og vi omvendes gradvis. Sakte, men sikkert. Vi slutter med bæreposer i plast, vi tør ikke annet enn å ta buss og trikk, og vi later som om vi er lykkelige fordi Oslo nå er blitt ufremkommelig med bil og jubler sammen med Lan Marie Berg: Vi elsker bomringer!
Ja, sånn kan det gå. Og sånn gikk det til at Indie Film ble Miljøfyrtårn. Mange bekker små gjør en stor å (elv), heter det i et gammelt ordtak. Ikke bare skal vi adles gjennom lidelse – det handler om fremtiden til livet på jorden.
Foto fra Oslo Rådhus da Indiefilm ble miljøfyrtårn. Fra venstre: Carsten Aanonsen, Stig Andersen, August B. Hanssen og klimaforkjemper Karianne Berge, varaordfører Kamzy Gunaratnam og Claudia Emilie Aanonsen.
Å være klima-aktivist koster. Som første filmproduksjonsselskap – såvidt vi har fått opplyst – mottok Indie Film diplom som Miljøfyrtårn i Oslo Rådhus mandag 21.oktober. Hvordan kunne det skje? Jo, det skal jeg fortelle.
Indie har en ildsjel – også den eneste kvinnen i selskapet – som brenner for miljøet. Hun heter Karianne og er skikkelig sta. Ikke nok med at hun koker hjemmelagde bleier, men hun truer også oss andre til å tenke som hun gjør. Turen til Nordisk Forum i Malmø har for eksempel alltid vært en hyggelig flyreise med en hale av vakker eksos over himmelhvelvingen. I tillegg kommer tax free alkohol, parfyme og andre herligheter som vi lykkelig kunne servere som avlat der hjemme.
Men nei, nå skulle alle presses inn i en bil, helst elektrisk selvsagt – inkludert koselige ladepauser. Den fintfølende sjefen Carsten, ettertenksomme August og ikke minst den taletrengte Even. Sistnevnte kan aldri holde kjeft og ut rant den ene grove historien etter den andre. Jeg var hjemme og fikk gleden av telefonisk overføring. Det var gripende å føle de lidelser sjefen opplevde inne i den trange vogna. Ikke funket GPS´en skikkelig heller, og det verste var at Even var sjåfør…
Personlig er jeg blitt tvunget til å oppgi hvor mange kilometer jeg hadde Skakkjørt med min bensinslukende BMW – den ble jo brukt i NRK-serien med samme tittel. Det gikk flere kvelder til det. Og skal du bruke skriveren på kontoret, må du luske deg bort når klimaforkjemperen er på do. Lunsjen blir også sunnere og sunnere – og vondere og vondere.
Så er det kildesortering. Karianne er på ingen måte fornøyd med gårdeiers innsats, men hun har løsningen. Vi skal ta med oss den sorterte søpla hjem! Men Even er slu og har stjålet tilbake en søppelbøtte – gjemt under bordet. Der kan han hive rester av frokostens havregrøt som han gourmet- og ernæringsmessig riktig tilbereder hver morgen. Og August kaster brukt snus oppi før hun oppdager det.
Vinteren blir kald når panelovnene skrus ned til sparemodus. Nei, det holder ikke lenger å slukke lyset etter seg. På kontoret skal vi adles gjennom lidelse. Møysommelig noterer Karianne alt det gale vi gjør og som hun ikke bare ønsker å forbedre, men faktisk forbedrer. Dette nitidige arbeidet med skjemaer og excel-ark gir resultater, og vi omvendes gradvis. Sakte, men sikkert. Vi slutter med bæreposer i plast, vi tør ikke annet enn å ta buss og trikk, og vi later som om vi er lykkelige fordi Oslo nå er blitt ufremkommelig med bil og jubler sammen med Lan Marie Berg: Vi elsker bomringer!
Ja, sånn kan det gå. Og sånn gikk det til at Indie Film ble Miljøfyrtårn. Mange bekker små gjør en stor å (elv), heter det i et gammelt ordtak. Ikke bare skal vi adles gjennom lidelse – det handler om fremtiden til livet på jorden.