Filmfotograf Agnès Godard er kanskje mest kjent for sitt 30-årige samarbeid med filmregissør Claire Denis. Sammen skapte de mesterstykket Beau Travail som hun vant den gjeveste franske filmprisen for, en César. Hun har jobbet med andre profilerte filmkunstnere som Erick Zonca (Englers drømmeliv) og André Téchiné (Les Egares) – to samarbeid hun også ble nominert til César for. Hun er også kåret til Best Cinematographer av The National Society of Film Critics i USA, og fikk blant annet Chlotrudis-prisen i 2010, Special Prize CST 2009 og Marburger Kamerapreis i 2012. Det var under Oslo Pix at Rushprints utsendte møtte henne da hun stilte til mesterklasse.

Du er kjent for å løfte filmer, for å tilføre visuell genialitet. Hvordan startet din interesse for filmfotografi?

– Det er en enkel familiehistorie. Jeg kommer fra den franske landsbygda og ingen i min familie har hatt tilknytning til det kunstneriske. Min far, som aldri hadde noe med profesjonelt filmfotografi eller foto å gjøre, tok hele tiden familiebilder og filmet på Super 8. Så ble disse vist frem to eller tre ganger i året. Far var veldig sjenert og etter hvert skjønte jeg at kamera var hans måte å uttrykke sine følelser på. Han tok mer enn 2000 fotografier. Jeg oppdaget at dette var hans måte å kommunisere med sin familie på.

Så du arvet denne måten å kommunisere følelser på?

– Ja, og det er også en måte å fange et liv eller en eksistens på. Det er også en måte å delta på og etterlate spor.

Du har jobbet med mange av filmens store filmskapere gjennom din karriere. Hva var din vei inn i filmens verden?

– Jeg var heldig. Etter filmskolen tilbød den berømte filmfotografen Henri Alekan meg jobb som kameraassistent på en produksjon av Wim Wenders; The State of Things. Jeg fortsatte å jobbe med Wenders på Paris, Texas der Claire Denis var assistent. Jeg spurte henne om hun ville se en film jeg hadde laget på bakgrunn av min fars filmer og foto. Etter visningen spurte hun om jeg ville filme for henne, når hun kom til å lage film selv. To år senere gikk vi i gang med filmen Chocolate.

Hva kjennetegner ditt samarbeid med Claire Denis?

– Claire Denis skriver manus på en veldig eiendommelig måte. Manusprosessen er mer beslektet med en roman. Det er mer litterært enn et vanlig filmmanus. Mye er beskrevet som stemninger. Vi bruker veldig mye tid på å jakte på locations. Når Claire bestemmer seg for en location er det alltid av en helt spesiell grunn. Jeg prøver å ivareta og fange inn det som er interessant for henne med akkurat den location.

Hvilke ting kan det være som er interessant?

– Det kan være atmosfæren, lyset, romligheten, stemningen i forhold til patina og palette. Claire er alltid veldig bevisst, men mye er uuttalt. Sakte, steg for steg, styrer hun deg mot det hun ønsker å utforske.

Hva er det som gjør det kunstneriske samarbeidet mellom dere fortsatt vitalt etter så mange år?

– Jeg tror det handler om det cinematiske møtet, opplevelsen av hva film er og kan være. Våre felles tanker om film. Å dele smak, følelser og tolkning fordi vi er virkelig svært ulike personligheter. På settet er det mer som en stafett. Jeg overtar for henne med kamera.

Hva er din metode for å finne det visuelle uttrykket for en film?

– Jeg leser manus og samtaler med regissøren for å finne den enkelte film sitt utrykk. Valg av filmoptikk og så videre avhenger  av den historien som skal fortelles og med hvilket lynne den skal formidles. Rytmen i kamerabevegelsene, melodien likeså. Ulike regissører har ulik tilnærming.

 Du var kameraoperatør på Wim Wenders film Lidenskapens vinger.Hvordan jobbet dere med utrykket?

– Robby Muller var DOP på Paris, Texas, Henri Alekan var på Lidenskapens vinger. Wenders har klare visjoner for hvordan filmene skal se ut.

Hvordan vil du beskrive stilen på kamerabevegelsene?

– Kamera var flyvende på grunn av engelen. Jeg var hele tiden i bevegelse og fulgte etter og tilførte mye av min egen personlige rytme og tolkning. Men det var hele tiden Wim sitt visuelle konsept.

Hva gjør du for å opprettholde bevegelighet og styrke i det krevende arbeidet som filmfotograf? Trener du på noen spesiell måte eller er arbeidet med kamera nok til å holde deg i form?

– Jeg er en meget fysisk person, jeg er en god løper. En tid ønsket jeg å bli gymlærer. Under min oppvekst på landet var det mye hardt arbeid, vi svømte også mye. Det kommer naturlig for meg å hele tiden være i bevegelse og holde meg i god form.

Hvordan opplevde du overgangen fra celluloid til det digitale?

– I begynnelsen fant jeg meg ikke hjemme i det digitale utrykket. Jeg likte ikke teksturen.

Hva mener du med tekstur?  Pixel, sortnivå, fargenyanser eller mulighet for dybde-uskarphet?

– Ja, alt det der samlet.

Når det gjelder de digitale kameraene, betyr størrelsen mye? Er det å ha et mindre og  lettere kamera noe som kan virke mindre intimiderende?

– Åpenbart betyr vekten noe, en for tung kameravekt kan være en klar hindring. Men lettheten kommer ikke nødvendigvis med størrelsen. Det som gjør en forskjell er hvordan du holder kamera, om du holder det på nivå med hjerte eller på høyde med øynene. Det å ha kamera på skulderen, er der hvor jeg startet å filme.

Fordi det var en konvensjon?

– Fordi filmkamera var bygget for å bæres på skulderen. Kamera var tenkt ut på denne måten, hvilket var en god idé. Det ga meg muligheten til å lære meg å ikke bare se via øyne, men gjennom hele min personlighet. Det ga en tilstedeværelse som utgjorde en stor forskjell.

Du har omtalt det å holde kamera på hjertenivå, som under filmingen av The heartfelt camera, som om de ulike følelsene går gjennom deg mens du filmer. Kan du utdype det?

– Jeg brukte A-Minima – et Aaton 16mm-kamera som var utviklet av Jean Pierre Beauviala, som nylig døde. Du holder det sånn mot hjertet (viser). Du ser i søkeren, men beveger deg ut fra hjertet. Det er utrolig hvordan den logikken er så enkel. Jeg brukte det for å filme en kjærlighetsscene, fordi jeg ønsket å kunne filme helt tett på. På et vis var jeg så nærme at de glemte kamera helt.

Det at de glemte deg, har det noe med at du blir endel av handlingen og ikke lenger oppfattes som en betrakter?

– Jeg oppdaget under research til noen filmer at når du er lenger unna, følger du historien. Men når du er tett på, leter du etter en inngang til å leve deg inn og føle.

Så du leter etter det som gir et emosjonelt utrykk eller en forsterkning?

– Ja, på en måte. Det fins mange veier. Det å lete etter en detalj som representerer helheten.

Hvilke type filmprosjekter ville du aldri gjort?

– Filmprosjekter som ikke harmonerer med mine verdier, unngår jeg. Film har en stor kraft og kan gjøre en forskjell. Derfor velger jeg å løfte fram de humanistiske verdiene.