Som så mange ganger før er jeg på vei til NRK: Dette forunderlige sted som ingen forlater før man har fått merker av det. Det er hamsunske dimensjoner over NRK – også kalt alle bakvaskelser og intrigers mor. Elsket og hatet – innenfra som utenfra. Mye er riktignok skjedd med norske mediers hellige gral siden jeg sluttet for 20 år siden etter å ha arbeidet der i nærmere 20 år. To av de siste var i forbindelse med oppstarten av NRK2 som prosjektredaktør – et prosjekt som sprakk i en av de herligste maktkamper i NRKs historie. Det ble en kanal av det som stadig lever i beste velgående.

Men nå er jeg på vei til det NRK mener skal bli redningen for å kunne møte tsunamien fra kommersielle strømmetjenester: Dramaavdelingen, denne institusjonen i institusjonen som mange hevder har gått fra scenekunst til klikkebrunst.

Etter en pentagonaktig innsjekking i den gamle radioresepsjonen kommer han. Rufsete på håret, likegyldig overfor trender innen kles- og skomoter, men gudskjelov har han fjernet trønderbarten. Det er selveste Ivar Køhn – dramasjefen. Tilsynelatende lykkelig og glad som alltid, med et våkent blikk og rastløst snakkende –  ikke alltid i hele setninger.

Godt å være tilbake igjen i NRK?

– Ja, det er gøy, kommer det på avslepen sørlandsdialekt som får alt til å høres så koselig ut.

– Jeg begynte her i 1987. Kokte kaffe og var assistent for Jarl Emsell Larsen og Ulf Breistrand.

Og senere ble du direktør i NFI og var min sjef da jeg var dokumentarfilmkonsulent fra 2008-2012. Joda, du er verdens triveligste kar, men er du en god sjef? Spør jeg lett infamt.

– Jeg har vel gode sider og dårlige sider. Nei, det der må du spørre andre om…

Da får jeg spørre meg selv: Er du stadig uhøflig og skriver på PC´en mens du tilsynelatende uinteressert har møter med folk på kontoret?

– He, he, du husker det, ja. Jeg tror jeg har blitt bedre, men er jeg blir så fort borte vekk i det jeg holder på med. Og så er jeg ikke flink med improviserte møter.

Såvidt jeg husker var det akkurat slik med de møtene du også selv innkalte til, mumler jeg tilbake.

Borte bra, heime best

Det er vanskelig å være sjef, og her i NRK er det mange sjefer og enda flere meningssterke ansatte, fortsetter han.

– Vi har en forholdsvis flat struktur og en organisasjon i kontinuerlig forandring. Og nettopp forandring preger hele medieverden om dagen. Da kan ikke vi sitte stille og se på. Vi er opptatt av vårt public broadcast-oppdrag. I ordets beste forstand. For NRK er det viktig å være med å utvikle demokratiet. På sitt vis gjør en serie som for eksempel Heimebane nettopp det.

Kvinnelig fotballtrener var jo nybrottsarbeid, istemmer jeg.

– Det er viktig at drama tar opp emner og diskusjoner om det som kan forme og har formet samfunnet. Skam førte til langt større åpenhet overfor vesentlige spørsmål. Dramatikk, følelser og ikke minst viktig: humor – slik skal vi speile dagens og morgendagens Norge ved å rette fokus mot hvem vi er.

Hva med konkurransen fra Netflix og dets like?

– NRK kan selvsagt aldri slå dem på kvantitet. Vi samarbeider med hjemmepublikummet og er en mediebedrift som eies av oss nordmenn. Vårt oppdrag er å avspeile og bety noe i norsk virkelighet. Vi ser ikke på trender. Vi skal lage programmer med høy kvalitet og de skal gi et bredt tilbud. Når alt fragmenteres er det viktig at NRK kan presentere mangfold. Vi tenker mindre lineært. Strømmetjenesten NRK-spilleren blir stadig viktigere. Det er en utfordring for dramaserier at hver eneste episode nå velges. Tidligere kunne vi bare servere og publikum tok alt til seg.

Ser ut som dere er på vei til å lykkes og at du er blitt en suksess som dramasjef?

– Endringene var allerede i gang. Jeg kom til nesten dekket bord, svarer Ivar kledelig beskjedent.

Gråtende filmkunstnere

Er du konfliktsky slik jeg noen ganger kunne erfare det i NFI? Du satset på at en del av problemene ville gå over av seg selv (i parentes bemerket hadde du dessverre ofte rett, noe som plaget klageren). For bråk har det jo vært med deg i NRK. Nå er det nok! utbasunerte Norsk filmforbund om NRKs behandling av medlemmenes rettigheter og gråtende anklaget dere for å tilby de elendigste arbeidsforhold. Ville NRK knuse fagforeningen gjennom separate forhandlinger med hver enkelt?

– Tv drama går mot en økonomisk modell som er mer lik kreative næring enn kunstnerisk.  Å lage TV-drama ligner mer på å være arkitekt enn billedhugger, for å si det sånn…  Selvsagt skal rettighetshavere ha royalties på salg og overskudd, men det er viktigst at de som har denne kraften får ordentlige lønn for selve arbeidet. Vi er positive til en tariffavtale som også regulerer rettighetsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Vi er derimot negative til at rettighetene til de som ansettes skal forvaltes separat av tredjepart.

Ja, dette er noe for forbundslederen i Norsk filmforbund – Sverre Pedersen – tenker jeg. Antakelig den mest krevende motstanderen Ivar kan ha mareritt om, men han fortsetter uforstyrret:

– TV er et kreativt produkt og vi skal fylle en katalog. Derfor er NRK mer og mer avhengig av eksterne produksjoner. Eksterne produksjonsselskaper står for rundt 60 prosent av det vi sender av drama. Risikable prosjekter som ”22.juli” og andre spesielle ting skal stadig gjøres internt. Vi er et miljø som ikke skal drive konkurrerende økonomi. I tiden fremover må NRK å finne riktig balanse mellom det å være publisist og programskaper.

Fyr på bålet

Hva er publikums største behov? 

– Det er tredelt. Underholdning, men også folks behov for å bli sett ved å gjenspeile ulike typer menneskers behov for fellesskap og mulighet til å reflektere sammen. Det er viktig med et peisbål i dagens fragmenterte samfunn. NRK har mulighet til og en visjon om den felles opplevelsen og tilhørigheten.

Ja, det skulle kanskje være mulig med den markante budsjettøkningen drama har fått. Fra 180 millioner i 2017 til 280 millioner i 2018. Har Lykkeland gitt valuta for pengene? Og helt ærlig, hva synes du om serien?

– Vi er veldig fornøyd, svarer en selvtilfreds dramasjef.

Skal jeg være ærlig synes jeg karakterene og konfliktene føltes oppkonstruerte og serien hadde et noe tablå-aktig, litt gammelmodig preg. Det lå kanskje en ironi i det som jeg ikke fikk med meg? Grynter jeg litt smågrettent.

– Du vil vel ikke jeg skal svare på det?

Uansett, du og NRK har oppnådd mye. Emmy til Mammon 2 er ikke så verst, svarer jeg trøstende og fortsetter inkvisitorisk:

Som dokumentarist er jeg opptatt av dramaserienes forhold til historisk virkelighet. I serien Harry og Charles – om den unge kong Haakon 7. og dronning Maud – ble det lest opp korrespondanse fra deres liv, men av det som sto i brevene og ble vist på skjermen var innholdet forandret og tilpasset dramaturgien. Dette på bekostning av den dokumentariske virkeligheten serien understreket at den bygget på. Juks og fanteri med andre ord. Hvorfor jeg maser om denne gamle saken er at dette tullet ser ut til å kunne gjenta seg med den nye, store serien om kronprinsesse Märthas liv i USA under krigen. Det antydes et pikant forhold til president Roosevelt. Rare erotikken kunne det knapt være med verdens mektigste mann i rullestol. Enda lenger ute på viddene ble det da regissør og forfatter Alexander Eik fortalte i Dagsrevyen at kronprinsessen var viktig for at USA valgte riktig side under krigen. Hun var antakelig langt viktigere for luksusforretningene og tesalongene langs Fifth Avenue i New York! Hovedrolleinnhaveren i filmen hevdet sogar at Märtha reddet Norge. Kan du gå god for slike alternative fakta, spør jeg og føler meg som en Brennpunkt-journalist.

Ivar Køhn svarer som en politiker:

– At forholdet mellom drama og dokumentar er i endring er ok nok, men vi må forholde oss til fakta. NRK må ikke lage fake news. Det finnes ingen ren sannhet – heller ikke innenfor dokumentar. Drama er opptatt av menneskene og deres dilemmaer og problematikken kan være hva som helst. Dokumentar er opptatt av saker. Men innenfor fiksjon er vi også opptatt av belegg. Folk henger seg opp i alt. I serien Lykkeland ble vi anklaget for å bruke feil helikopterlyd. Det sover jeg godt med.

Men sover du godt med at attraktive TV-serier skaper et usant historisk ettermæle fordi det hevdes at de bygger på nye, tidligere ikke kjente kilder – uten at dette dokumenteres? Da blir jo NRK med på å forfalske historien. Du vil vel at folk skal kunne stole på NRK?

– Serien er langt fra ferdig, så vi får se, svarer dramasjefen lakonisk. Han er ikke lett å vippe av pinnen.

Av med sokkene!

Hva vil du oppnå som dramasjef og hva blir din viktigste utfordring?

– Jeg tror på mer og mer internasjonal finansiering og samarbeid med offentlige kringkastere – også utover de tradisjonelle DR og SVT. På sikt tror jeg også at det blir slutt på sendeflater som skal fylles. Folk vil velge selv hvor og når, og da er det kun kvalitet som bestemmer. Kvalitet, kvalitet, kvalitet er svaret på forventningene folk skal ha til NRK.

– Vi kommer til å lage mer drama som ikke har så høye budsjetter, samtidig som de største prosjektene blir mer komplekse og – som vi har sett over hele verden – mer filmatiske.  Det gir god variasjon. Men selv om selve produksjonen blir billigere må vi ikke tro at det blir enklere å lage gode historier. Det kommer til å kreve like mye for- og etterarbeid som før og vel så det.

Et spørsmål til slutt. Går du stadig med sokker i sandalene?

– Jeg får ikke lov lenger, kommer det forlegent fra norsk dramaproduksjons viktigste person. Barn og samboer nektet plent – og nå har jeg forstått det selv.

Antakelig var det dem som også fikk fjernet barten.