Når animasjonen bearbeider det grufulle

Når animasjonen bearbeider det grufulle

Å vise nåtiden og minnene til palestinske flyktninger i to ulike uttrykk, skaper en fin balanse, synes Pierre-Luc Granjon og Hefang Wei som har vært ansvarlige for henholdsvis dukke- og 2D-animasjonen i kinoaktuelle «Tårnet». – De mest forstyrrende scenene er i 2D-delen, og det var et riktig valg av regissør Mats Grorud.

Denne helgen er det duket for kinopremiere på den helaftens animasjonsfilmen Tårnet, som regissør og animatør Mats Grorud (Min bestemor Beijing, Julenilssen) og produsent Frode Søbstad fra Tenk.tv har arbeidet med i flere år. Filmen har imidlertid allerede blitt vist på en lang rekke festivaler rundt om i verden, etter at den hadde verdenspremiere på den viktige animasjonsfilmfestivalen i Annecy i juni.

Gjennom den unge jenta Wardi forteller Tårnet om en palestinsk flyktningeleir i Beirut, og de etter hvert fire generasjonene som har bodd der siden staten Israel ble opprettet for 70 år siden. Filmen inneholder også tilbakeblikk til begivenheter opp igjennom disse tiårene, som danner grunnlaget for disse permanente flyktningenes situasjon i dag.

For å fortelle dette, har filmen benyttet seg av to ulike animasjonsteknikker: Nåtidsfortellingen er i stop-motion dukkeanimasjon, mens sekvensene fra fortiden er i tegnet 2D-animasjon. Dette ble utført hos det franske animasjonsstudioet Foliascope, med Pierre-Luc Granjon og Hefang Wei som ansvarlig for henholdsvis dukke- og 2D-animasjonen. Begge tok utgangspunkt i tegningene til filmens art director og produksjonsdesigner Rui Tenreiro.

– Rui har en veldig sterk visuell stil. Han arbeider i 2D selv, så materialet hans ga en tydelig retning for hvordan 2D-animasjonen i filmen skulle se ut. Vi ønsket å bevare så mye som mulig av uttrykket hans, men måtte gjøre det på en kostnadseffektiv måte, fordi budsjettet var lavt i forhold til hva man normalt ville hatt for en helaftens animasjonsfilm i Frankrike. Det er som regel også fordyrende å kombinere mer enn ett animasjonsuttrykk i en film, sier Hefang Wei.

– Ruis strek har veldig fine og elegante linjer, men dette blir fort veldig kostbart når man skal animere. Til slutt bestemte vi oss for å lage ”cut outs”, som vi animerte digitalt. Da behøvde kun å tegne karakterene en gang. Men vi kunne ikke variere grafikken så mye, kun bevege kroppene deres, forteller hun.

– Det var en utfordring å binde de to uttrykkene sammen. Vår oppgave var å oversette Ruis 2D-stil til stop motion-animasjon. For eksempel har dukkene veldig spesielle, nesten hatteformede øyne. Det er slik de er designet i 2D-delen, sier Pierre-Luc Granjon, som hadde ansvaret for dukkeanimasjonen.

Storyboard for 2D-animasjonen (alle fotos: Tenk tv)

 

Skisse av selve tårnet.

Animatørene i samme hus

Han forteller at det var en fordel at de satt i samme hus som 2D-animatørene, slik at de kunne konsultere hverandre underveis.

– Rui har arbeidet mye med tegneserier og illustrasjon, og har en ganske fargerik stil – som er ganske sanselig, ikke så kald. Vi kom nærmere dette ved å benytte oss av digitale vannfarger, som ga mer følelse. Et friere, ikke så hardt uttrykk. Når vi hadde kommet fram til dette, fant vi ut at man kunne bruke noen slike tegninger i bakgrunner i 3D-animasjonen også, for eksempel i himmelen eller på bygninger, slik at de to ulike delene ble bundet mer sammen, fortsetter 2D-animatør Hefang Wei.

– Cut out-figurene er dessuten også en form for dukker. Vi skapte ulike kroppsdeler, som armer, øyne og så videre, som vi opererte nokså likt som man gjør med dukkeanimasjonen, legger hun til.

Dukkekroppene er formet av leire og ståltråd, med hender av silikon. Hodene var imidlertid laget av et hardt materiale, som gjorde at munnen og øyenbrynene var det eneste animatørene kunne bevege i ansiktene deres.

– Munnen og brynene var det eneste vi kunne bruke for å uttrykke karakterenes følelser. Men man har jo også resten av kroppene deres – samt historien, så klart. Mats var usikker på dette valget i begynnelsen, men etter en stund ble han overbevist om at det fungerte, sier Granjon.

– Jeg foretrekker at det ikke er for mye uttrykk i ansiktene. Mesteparten av tiden er fortellingen tilstrekkelig til at vi forstår hva de føler. Det blir mer som i gamle østeuropeiske animasjonsfilmer, hvor man brukte figurer av tre. De hadde det samme uttrykket enten de var glade eller triste, og det funket. Jeg liker at vi ikke er for påtrengende, men heller litt subtile overfor publikum, sier han.

Mats Grorud og Hefang Wei

 

Styrken i begrensningene

Også 2D-animatørene måtte skape emosjonelle uttrykk i karakterene, samtidig som den grafiske stilen satt visse begrensinger for hvordan de kunne bevege dem.

– Om vi hadde en karakter som var tegnet i profil, måtte vi fortelle historien til denne karakteren med ansiktet kun sett fra siden – i motsetning til dukkene, som man kan snu. Men istedenfor å tenke på stilens begrensinger, fokuserte vi på å få fram det vi ønsket å formidle, og jobbet mye med å finne sterke og uttrykksfulle vinkler, sier Wei.

Pierre-Luc Granjon forteller at tiden var deres største utfordring, med kun fem måneder til rundt 45 minutter dukkeanimasjon i stop-motion.

– Jeg jobbet med et team som jeg har samarbeidet med lenge, inkludert set director Samuel Ribeyron, og det var en klar fordel. Det var nok også noe av grunnen til at Mats valgte oss. Men det var ikke mye tid, og det var en utfordring.

Både Granjon og Wei arbeidet med nokså små team.

– Hvis det hadde vært mange folk involvert, hadde det vært vanskeligere å skape et helhetlig uttrykk i samsvar med Ruis stil. Derfor foretrakk jeg å heller jobbe med færre mennesker over lengre tid, sier Wei.

Til sammen arbeidet teamet hennes rundt ni måneder med 2D-delen av filmen, hvorav de to-tre første gikk med til bakgrunner og layout, og de resterende til selve animasjonen.

– Totalt er det rundt 35 minutter 2D-animasjon i filmen, så det var helt fint, sier Wei. I teamet sitt arbeidet hun med folk fra Frankrike, Italia og Portugal, i tillegg til at hun selv opprinnelig er fra Kina.

Pierre-Luc Granjon

De råeste scenene i 2D

I 2001 arbeidet regissør Grorud ett år i flyktningleiren Burj el Barjaneh, som filmen skildrer. Hvor realistisk ønsket de å gjenskape dette stedet i modellarbeidet?

– Vi var opptatt av å skape en ekthet, noe som var nære hvordan det ser ut der. Selv om gaten vi bygde, ikke eksisterer i virkeligheten. Vi i animasjonsteamet hadde ikke mulighet til å reise til flyktningeleiren selv, men vi hadde mange fotografier Mats hadde tatt. Der var det mange elementer vi kunne gjenskape i settet. Jeg har fått tilbakemelding fra folk som kjenner leiren, som sier at det virkelig ser ut som i filmen. Det var veldig godt for oss å høre, sier Granjon.

– Mats’ ønske var å gjenskape hvordan han opplevde livet i flyktningleiren, og det han ble fortalt av folk der. Målet var ikke å gi inn på alle aspekter av denne konflikten, sier han om den komplekse politiske situasjonen filmen omhandler.

Selv om filmens hovedkarakter er et barn, er Tårnet opprinnelig ment for et hovedsakelig voksent publikum. Etter den ble ferdigstilt, har den imidlertid vist seg å fungere godt for yngre publikummere – til tross for at den inneholder en del forstyrrende scener.

– Jeg tror den fungerer godt for barn ned til ti år, men det må være med noen som forklarer dem om situasjonen og bakgrunnen, mener Granjon.

– De mest forstyrrende scenene er i 2D-delen, og det tror jeg var et riktig valg av Mats. Da er det kun tegninger, som gjør det mindre realistisk enn om det var i stop motion. Jeg tror man kan vise ganske mye for barn, og man kan snakke med dem om vanskelig temaer som død og krig. Men det handler om hvordan man viser det og hvordan man forteller det, sier han.

Hefang Wei er enig i at 2D-animasjonen oppleves mindre virkelig enn dukkeanimasjonen i filmen, og at dette gjør at man her kan vise mer brutale scener.

– Jeg støtter Mats’ avgjørelse om å vise det vi har tatt med. Om du skal snakke om et politisk tema som dette, vil det være løgnaktig å unnlate det – for det er en del av historien. Om man ikke så grusomhetene, ville man ikke forstå hvorfor Wardis oldefar Sidi er uten håp. Man må se noe for å føle noe, ikke bare få det forklart med ord. Det gir også mer rom for at publikum kan tolke selv. Å vise nåtiden og minnene i to ulike uttrykk, skaper en fin balanse, sier hun.

Granjon berømmer tilliten de fikk fra regissør Grorud, som ikke kunne være tilstede i Frankrike under hele produksjonen.

– Det var et veldig godt samarbeid. Han var mye tilstede i begynnelsen og forklarte hvordan han ville ha det, og det ga meg en forståelse av hva han likte og ikke likte. Jeg tror han stolte på meg, slik jeg også stolte på ham. Og så har man naturligvis Skype, email og lignende når det dukker opp spørsmål underveis. Det fungerte veldig fint, sier han.

– Mats er veldig åpen for innspill fra teamet, og jeg følte at han stolte på rådene jeg kom med. Det er veldig motiverende, istemmer Wei, som i likhet med Granjon har regissert flere animerte kortfilmer selv.

– Han har jobbet med filmen i veldig mange år, og resultatet er nok ganske annerledes enn han opprinnelig så for seg. Men jeg tror også det har gitt nytt liv til den. Da jeg så den ferdige filmen for første gang, ble jeg virkelig beveget. Selv om den er laget med begrensede midler, og at det dermed er detaljer vi ikke kunne inkludere, har den blitt veldig sterk, når man ser delene satt sammen. Det er godt å være fornøyd med resultatet, avslutter hun.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Når animasjonen bearbeider det grufulle

Når animasjonen bearbeider det grufulle

Å vise nåtiden og minnene til palestinske flyktninger i to ulike uttrykk, skaper en fin balanse, synes Pierre-Luc Granjon og Hefang Wei som har vært ansvarlige for henholdsvis dukke- og 2D-animasjonen i kinoaktuelle «Tårnet». – De mest forstyrrende scenene er i 2D-delen, og det var et riktig valg av regissør Mats Grorud.

Denne helgen er det duket for kinopremiere på den helaftens animasjonsfilmen Tårnet, som regissør og animatør Mats Grorud (Min bestemor Beijing, Julenilssen) og produsent Frode Søbstad fra Tenk.tv har arbeidet med i flere år. Filmen har imidlertid allerede blitt vist på en lang rekke festivaler rundt om i verden, etter at den hadde verdenspremiere på den viktige animasjonsfilmfestivalen i Annecy i juni.

Gjennom den unge jenta Wardi forteller Tårnet om en palestinsk flyktningeleir i Beirut, og de etter hvert fire generasjonene som har bodd der siden staten Israel ble opprettet for 70 år siden. Filmen inneholder også tilbakeblikk til begivenheter opp igjennom disse tiårene, som danner grunnlaget for disse permanente flyktningenes situasjon i dag.

For å fortelle dette, har filmen benyttet seg av to ulike animasjonsteknikker: Nåtidsfortellingen er i stop-motion dukkeanimasjon, mens sekvensene fra fortiden er i tegnet 2D-animasjon. Dette ble utført hos det franske animasjonsstudioet Foliascope, med Pierre-Luc Granjon og Hefang Wei som ansvarlig for henholdsvis dukke- og 2D-animasjonen. Begge tok utgangspunkt i tegningene til filmens art director og produksjonsdesigner Rui Tenreiro.

– Rui har en veldig sterk visuell stil. Han arbeider i 2D selv, så materialet hans ga en tydelig retning for hvordan 2D-animasjonen i filmen skulle se ut. Vi ønsket å bevare så mye som mulig av uttrykket hans, men måtte gjøre det på en kostnadseffektiv måte, fordi budsjettet var lavt i forhold til hva man normalt ville hatt for en helaftens animasjonsfilm i Frankrike. Det er som regel også fordyrende å kombinere mer enn ett animasjonsuttrykk i en film, sier Hefang Wei.

– Ruis strek har veldig fine og elegante linjer, men dette blir fort veldig kostbart når man skal animere. Til slutt bestemte vi oss for å lage ”cut outs”, som vi animerte digitalt. Da behøvde kun å tegne karakterene en gang. Men vi kunne ikke variere grafikken så mye, kun bevege kroppene deres, forteller hun.

– Det var en utfordring å binde de to uttrykkene sammen. Vår oppgave var å oversette Ruis 2D-stil til stop motion-animasjon. For eksempel har dukkene veldig spesielle, nesten hatteformede øyne. Det er slik de er designet i 2D-delen, sier Pierre-Luc Granjon, som hadde ansvaret for dukkeanimasjonen.

Storyboard for 2D-animasjonen (alle fotos: Tenk tv)

 

Skisse av selve tårnet.

Animatørene i samme hus

Han forteller at det var en fordel at de satt i samme hus som 2D-animatørene, slik at de kunne konsultere hverandre underveis.

– Rui har arbeidet mye med tegneserier og illustrasjon, og har en ganske fargerik stil – som er ganske sanselig, ikke så kald. Vi kom nærmere dette ved å benytte oss av digitale vannfarger, som ga mer følelse. Et friere, ikke så hardt uttrykk. Når vi hadde kommet fram til dette, fant vi ut at man kunne bruke noen slike tegninger i bakgrunner i 3D-animasjonen også, for eksempel i himmelen eller på bygninger, slik at de to ulike delene ble bundet mer sammen, fortsetter 2D-animatør Hefang Wei.

– Cut out-figurene er dessuten også en form for dukker. Vi skapte ulike kroppsdeler, som armer, øyne og så videre, som vi opererte nokså likt som man gjør med dukkeanimasjonen, legger hun til.

Dukkekroppene er formet av leire og ståltråd, med hender av silikon. Hodene var imidlertid laget av et hardt materiale, som gjorde at munnen og øyenbrynene var det eneste animatørene kunne bevege i ansiktene deres.

– Munnen og brynene var det eneste vi kunne bruke for å uttrykke karakterenes følelser. Men man har jo også resten av kroppene deres – samt historien, så klart. Mats var usikker på dette valget i begynnelsen, men etter en stund ble han overbevist om at det fungerte, sier Granjon.

– Jeg foretrekker at det ikke er for mye uttrykk i ansiktene. Mesteparten av tiden er fortellingen tilstrekkelig til at vi forstår hva de føler. Det blir mer som i gamle østeuropeiske animasjonsfilmer, hvor man brukte figurer av tre. De hadde det samme uttrykket enten de var glade eller triste, og det funket. Jeg liker at vi ikke er for påtrengende, men heller litt subtile overfor publikum, sier han.

Mats Grorud og Hefang Wei

 

Styrken i begrensningene

Også 2D-animatørene måtte skape emosjonelle uttrykk i karakterene, samtidig som den grafiske stilen satt visse begrensinger for hvordan de kunne bevege dem.

– Om vi hadde en karakter som var tegnet i profil, måtte vi fortelle historien til denne karakteren med ansiktet kun sett fra siden – i motsetning til dukkene, som man kan snu. Men istedenfor å tenke på stilens begrensinger, fokuserte vi på å få fram det vi ønsket å formidle, og jobbet mye med å finne sterke og uttrykksfulle vinkler, sier Wei.

Pierre-Luc Granjon forteller at tiden var deres største utfordring, med kun fem måneder til rundt 45 minutter dukkeanimasjon i stop-motion.

– Jeg jobbet med et team som jeg har samarbeidet med lenge, inkludert set director Samuel Ribeyron, og det var en klar fordel. Det var nok også noe av grunnen til at Mats valgte oss. Men det var ikke mye tid, og det var en utfordring.

Både Granjon og Wei arbeidet med nokså små team.

– Hvis det hadde vært mange folk involvert, hadde det vært vanskeligere å skape et helhetlig uttrykk i samsvar med Ruis stil. Derfor foretrakk jeg å heller jobbe med færre mennesker over lengre tid, sier Wei.

Til sammen arbeidet teamet hennes rundt ni måneder med 2D-delen av filmen, hvorav de to-tre første gikk med til bakgrunner og layout, og de resterende til selve animasjonen.

– Totalt er det rundt 35 minutter 2D-animasjon i filmen, så det var helt fint, sier Wei. I teamet sitt arbeidet hun med folk fra Frankrike, Italia og Portugal, i tillegg til at hun selv opprinnelig er fra Kina.

Pierre-Luc Granjon

De råeste scenene i 2D

I 2001 arbeidet regissør Grorud ett år i flyktningleiren Burj el Barjaneh, som filmen skildrer. Hvor realistisk ønsket de å gjenskape dette stedet i modellarbeidet?

– Vi var opptatt av å skape en ekthet, noe som var nære hvordan det ser ut der. Selv om gaten vi bygde, ikke eksisterer i virkeligheten. Vi i animasjonsteamet hadde ikke mulighet til å reise til flyktningeleiren selv, men vi hadde mange fotografier Mats hadde tatt. Der var det mange elementer vi kunne gjenskape i settet. Jeg har fått tilbakemelding fra folk som kjenner leiren, som sier at det virkelig ser ut som i filmen. Det var veldig godt for oss å høre, sier Granjon.

– Mats’ ønske var å gjenskape hvordan han opplevde livet i flyktningleiren, og det han ble fortalt av folk der. Målet var ikke å gi inn på alle aspekter av denne konflikten, sier han om den komplekse politiske situasjonen filmen omhandler.

Selv om filmens hovedkarakter er et barn, er Tårnet opprinnelig ment for et hovedsakelig voksent publikum. Etter den ble ferdigstilt, har den imidlertid vist seg å fungere godt for yngre publikummere – til tross for at den inneholder en del forstyrrende scener.

– Jeg tror den fungerer godt for barn ned til ti år, men det må være med noen som forklarer dem om situasjonen og bakgrunnen, mener Granjon.

– De mest forstyrrende scenene er i 2D-delen, og det tror jeg var et riktig valg av Mats. Da er det kun tegninger, som gjør det mindre realistisk enn om det var i stop motion. Jeg tror man kan vise ganske mye for barn, og man kan snakke med dem om vanskelig temaer som død og krig. Men det handler om hvordan man viser det og hvordan man forteller det, sier han.

Hefang Wei er enig i at 2D-animasjonen oppleves mindre virkelig enn dukkeanimasjonen i filmen, og at dette gjør at man her kan vise mer brutale scener.

– Jeg støtter Mats’ avgjørelse om å vise det vi har tatt med. Om du skal snakke om et politisk tema som dette, vil det være løgnaktig å unnlate det – for det er en del av historien. Om man ikke så grusomhetene, ville man ikke forstå hvorfor Wardis oldefar Sidi er uten håp. Man må se noe for å føle noe, ikke bare få det forklart med ord. Det gir også mer rom for at publikum kan tolke selv. Å vise nåtiden og minnene i to ulike uttrykk, skaper en fin balanse, sier hun.

Granjon berømmer tilliten de fikk fra regissør Grorud, som ikke kunne være tilstede i Frankrike under hele produksjonen.

– Det var et veldig godt samarbeid. Han var mye tilstede i begynnelsen og forklarte hvordan han ville ha det, og det ga meg en forståelse av hva han likte og ikke likte. Jeg tror han stolte på meg, slik jeg også stolte på ham. Og så har man naturligvis Skype, email og lignende når det dukker opp spørsmål underveis. Det fungerte veldig fint, sier han.

– Mats er veldig åpen for innspill fra teamet, og jeg følte at han stolte på rådene jeg kom med. Det er veldig motiverende, istemmer Wei, som i likhet med Granjon har regissert flere animerte kortfilmer selv.

– Han har jobbet med filmen i veldig mange år, og resultatet er nok ganske annerledes enn han opprinnelig så for seg. Men jeg tror også det har gitt nytt liv til den. Da jeg så den ferdige filmen for første gang, ble jeg virkelig beveget. Selv om den er laget med begrensede midler, og at det dermed er detaljer vi ikke kunne inkludere, har den blitt veldig sterk, når man ser delene satt sammen. Det er godt å være fornøyd med resultatet, avslutter hun.

Legg igjen en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

MENY