Den premiereklare dramaserien ”Kielergata” stiller grunnleggende og uvante spørsmål om identitet. Det var fascinerende og utfordrende å finne ut av, forteller skuespiller Thorbjørn Harr som også er aktuell i ”22.July”. – Det var en annen tilnærming enn til alle andre roller.
– Det var gull verdt å spille inn flashbackene først. Jeg fikk det gamle livet hans på kroppen, hvordan det var å være på den gærne siden. Jeg fikk voldeligheten hans under huden, og det preget meg selvfølgelig da jeg spilte ham som «vanlig» familiemann. Det gjorde det lettere, for jeg visste hva som fantes under.
Thorbjørn Harr snakker om rollen som Jonas i serien Kielergata som har premiere på TV2 18.oktober. Den er skapt av Patrik Syversen i tett samspill med Stig Frode Henriksen og Jesper Sundnes, og i likhet med Sopranos, Breaking Bad og The Americans, utforsker den rommet mellom kriminalitet og familieliv. Med et særtrekk som muligens er særnorsk: Hovedpersonen vil bare leve A4-livet, legge fortid og kriminelle impulser bak seg.
– Jeg spiller en fyr som har levd et jævla kriminelt liv og som har fått ny identitet. Når vi treffer ham seks-syv år senere, er han godt i gang med en ny tilværelse. Fått dame og en stedatter han har ansvar for. Han vil dette gode livet. Men fortiden trekker i ham. Og han har jo fremdeles det kriminelle inni seg. Et temperament som ligger under.
Harr har spilt skurkete viking i HBO-serien Vikings, og tok med seg mye av rollefigurens «attakk» til Jonas og Kielergata. Det var Vikings som åpnet dørene til nordmannens internasjonale karriere. Han er snart kinoaktuell med Stockholm og Bel Canto, to høyst ulike gisseldramaer.
– Stockholm er filmen om Stockholm-syndromet, om ranet som ga det navn. Ethan Hawke spiller hovedrollen, Mark Strong er medraneren, Noomi Rapace er hun som blir betatt, hun som får syndromet. Og jeg, det er ikke så stor rolle, er mannen hennes. Jeg oppsøker situasjonen og tilbyr meg å bytte plass med henne. Men det vil hun ikke. Det var mange fine situasjoner, gøy å gjøre. Å spille mot Ethan Hawke var fantastisk.
– Bel Canto er løselig basert på virkelige hendelser i Colombia som igjen var utgangspunktet for en roman av Ann Patchett. Julianne Moore er operadiva på verdensturne og kommer til en ambassade i et søramerikansk land. Jeg er hennes pianist. En gisselsituasjon oppstår, og som det vises i traileren, blir jeg skutt.
Denne uka er det premiere på 22 July, Paul Greengrass’ Netflix-produksjon om terrorangrepet i 2011 og etterspillet som strakte seg langt inn i 2012. Thorbjørn Harr spiller Sveinn Hanssen, faren til hovedpersonen Viljar. Sammen med kona Christin, befant Sveinn seg ved Regjeringskvartalet da bomben gikk av. Kort tid etter hører de om skudd på Utøya, der begge sønnene befinner seg. De drar rett til det provisoriske akuttmottaket på Sundvolden. I filmens andre del diskuterer ekteparet hvorvidt Viljar, fremdeles hardt skadet, skal vitne i rettssaken eller ei. Harr møtte den virkelige Hanssen i forberedelsene til filmen.
– Det var en annen tilnærming enn til alle andre roller. Dette er en person som lever og som skal behandles med respekt. Med andre roller prøver man å finne noen interessante karaktertrekk man bygger ut så mye som mulig, denne handler om å prøve å vise hva personen har gått gjennom. Hele denne prosessen har vært veldig emosjonell. Jeg er bevisst på at rollen ikke er portrett av den virkelige personen, men av hva han har opplevd.
Mer omstendigheter enn sjelsliv, liksom?
– Hans sjelsliv blander jeg meg ikke borti her. Paul Greengrass og menneskene som portretteres har avklart at dette er en fiksjonsfilm. Vi spiller ikke personene, men historiene deres.
Hvordan var det å spille inn en internasjonal storfilm i Norge?
– Det var en merkelig blanding. Man er på et stort, internasjonalt prosjekt, der regissøren stadig nevner arbeidet sitt med store skuespillere, for at vi skal forstå. Hvordan arbeidsprosessen hans med Matt Damon var, for eksempel. Samtidig er man jo bare hjemme. Og jobber med de samme folka, har lunsj med de jeg pleier å ha lunsj med. Å jobbe med Paul Greengrass var givende. Man får mye trygghet. Det er både ro og frihet på settet. Han lar kamera følge oss. Man føler man blir filmet på en dokumentarisk måte.
Ikke så mange kryss i gulvet man må stå på…
– Ikke ett. Kamera følger etter skuespillerne, som om det ikke vet hva som skal skje. Jeg opplevde flere ganger at jeg ikke visste om jeg ble filmet eller ikke.
Filmen er jo også ekstremt virkelighetsnær. Retningen dere løper vekk fra Regjeringskvartalet i f. eks. Eller interiøret i en kantine på Ullevål, som bare er med i et minutt.
– …og rettssaken i Tinghuset. Det sterkest emosjonelle for meg var hotellet på Sundvolden, dit de overlevende fra Utøya kom. Jeg skal ikke sammenligne mine egne erfaringer med dem som har vært gjennom tragedien, men der fikk vi smake litt på hvor forferdelige disse opplevelsene var. Det var sterkt.
Harr har et nytt, hemmelig utenlandsprosjekt han venter på skal gå i boks. Og blir også å oppleve i Hans Petter Molands filmatisering av Per Pettersons Ut og stjæle hester. Men nå handler det meste om Kielergata, der rollefigurens eksplosive sider ulmer under en kjedelig småstedfasade.
– Det er så deilig å føle at man eier rollen. Patrik (Syversen) gir rammene, og så gjør jeg hva jeg vil innenfor dem. Ofte blir man bare trykka inn et sted. Det er en gave spille en rolig hverdag når man vet fysikken ligger under og murrer….
Muskelhukommelse om vold, liksom?
– Ja, man vet at det kan smelle når som helst. Og det lille som finnes av actionscener er så emosjonelt, at man tar med seg psyken til rollefiguren inn i dem… Paul Greengrass snakket mye om det. At man tar med emosjoner når man løper, for eksempel. Patrik er opptatt av dette med roller. Hvem er du når ingen ser deg? Det gjelder særlig for rollefigurene i Kielergata, men er jo et allmenngyldig spørsmål.
– Min rollefigur kjemper en kamp for å ikke bli den du er når ingen ser deg. Det samme med de som er i tilsvarende situasjon som ham i serien. De vil være maska, personen de er i gruppa.
De kjemper for å være en i mengden.
– Ikke bare det, de kjemper for å være den de later som de er. Slik sett er serien eksistensiell.
Interessant at man gjøre noe sånt i en underholdningsserie.
– Det er en av grunnene til at manuset er så bra. Det har lett dialog og alt det der, men under ligger det store, grunnleggende spørsmål om identitet. Det er en kul utfordring som skuespiller.
Vet du akkurat hvor mye det bobler under overflaten under for eksempel en familiefrokost? Og spiller du at det bobler?
– Slike ting var det interessant å finne ut av. Av og til har han ikke med seg noen ting, han sitter bare og spiser frokost, liksom. Kryssklipping er jo en skuespillers beste venn. Det er så gøy å forske i dette. Finne ut akkurat hvor temperaturen skal ligge i det daglige.
Hva likte du aller best med rollefiguren?
– Man spiller jo alltid en fyr som vil oppnå et eller annet. Som kjemper seg gjennom masse hindringer for å komme til målet. Det kan være hva som helst. Men denne fyren her, han vil ha det akkurat sånn som han har det nå. Status quo. Han har vært gjennom et helvete for å komme dit. Og vil bare ha det. Når ting fucker seg opp for ham, vil han ikke ha forandring. Han løser ting på gamlemåten og ødelegger for seg. Det er fascinerende. Og utfordrende å finne ut av. Å spille en fyr som bare vil jobbe på den veikroa.
Kielergata har premiere på TV2 og TV2 Sumo 18. oktober.
Den premiereklare dramaserien ”Kielergata” stiller grunnleggende og uvante spørsmål om identitet. Det var fascinerende og utfordrende å finne ut av, forteller skuespiller Thorbjørn Harr som også er aktuell i ”22.July”. – Det var en annen tilnærming enn til alle andre roller.
– Det var gull verdt å spille inn flashbackene først. Jeg fikk det gamle livet hans på kroppen, hvordan det var å være på den gærne siden. Jeg fikk voldeligheten hans under huden, og det preget meg selvfølgelig da jeg spilte ham som «vanlig» familiemann. Det gjorde det lettere, for jeg visste hva som fantes under.
Thorbjørn Harr snakker om rollen som Jonas i serien Kielergata som har premiere på TV2 18.oktober. Den er skapt av Patrik Syversen i tett samspill med Stig Frode Henriksen og Jesper Sundnes, og i likhet med Sopranos, Breaking Bad og The Americans, utforsker den rommet mellom kriminalitet og familieliv. Med et særtrekk som muligens er særnorsk: Hovedpersonen vil bare leve A4-livet, legge fortid og kriminelle impulser bak seg.
– Jeg spiller en fyr som har levd et jævla kriminelt liv og som har fått ny identitet. Når vi treffer ham seks-syv år senere, er han godt i gang med en ny tilværelse. Fått dame og en stedatter han har ansvar for. Han vil dette gode livet. Men fortiden trekker i ham. Og han har jo fremdeles det kriminelle inni seg. Et temperament som ligger under.
Harr har spilt skurkete viking i HBO-serien Vikings, og tok med seg mye av rollefigurens «attakk» til Jonas og Kielergata. Det var Vikings som åpnet dørene til nordmannens internasjonale karriere. Han er snart kinoaktuell med Stockholm og Bel Canto, to høyst ulike gisseldramaer.
– Stockholm er filmen om Stockholm-syndromet, om ranet som ga det navn. Ethan Hawke spiller hovedrollen, Mark Strong er medraneren, Noomi Rapace er hun som blir betatt, hun som får syndromet. Og jeg, det er ikke så stor rolle, er mannen hennes. Jeg oppsøker situasjonen og tilbyr meg å bytte plass med henne. Men det vil hun ikke. Det var mange fine situasjoner, gøy å gjøre. Å spille mot Ethan Hawke var fantastisk.
– Bel Canto er løselig basert på virkelige hendelser i Colombia som igjen var utgangspunktet for en roman av Ann Patchett. Julianne Moore er operadiva på verdensturne og kommer til en ambassade i et søramerikansk land. Jeg er hennes pianist. En gisselsituasjon oppstår, og som det vises i traileren, blir jeg skutt.
Denne uka er det premiere på 22 July, Paul Greengrass’ Netflix-produksjon om terrorangrepet i 2011 og etterspillet som strakte seg langt inn i 2012. Thorbjørn Harr spiller Sveinn Hanssen, faren til hovedpersonen Viljar. Sammen med kona Christin, befant Sveinn seg ved Regjeringskvartalet da bomben gikk av. Kort tid etter hører de om skudd på Utøya, der begge sønnene befinner seg. De drar rett til det provisoriske akuttmottaket på Sundvolden. I filmens andre del diskuterer ekteparet hvorvidt Viljar, fremdeles hardt skadet, skal vitne i rettssaken eller ei. Harr møtte den virkelige Hanssen i forberedelsene til filmen.
– Det var en annen tilnærming enn til alle andre roller. Dette er en person som lever og som skal behandles med respekt. Med andre roller prøver man å finne noen interessante karaktertrekk man bygger ut så mye som mulig, denne handler om å prøve å vise hva personen har gått gjennom. Hele denne prosessen har vært veldig emosjonell. Jeg er bevisst på at rollen ikke er portrett av den virkelige personen, men av hva han har opplevd.
Mer omstendigheter enn sjelsliv, liksom?
– Hans sjelsliv blander jeg meg ikke borti her. Paul Greengrass og menneskene som portretteres har avklart at dette er en fiksjonsfilm. Vi spiller ikke personene, men historiene deres.
Hvordan var det å spille inn en internasjonal storfilm i Norge?
– Det var en merkelig blanding. Man er på et stort, internasjonalt prosjekt, der regissøren stadig nevner arbeidet sitt med store skuespillere, for at vi skal forstå. Hvordan arbeidsprosessen hans med Matt Damon var, for eksempel. Samtidig er man jo bare hjemme. Og jobber med de samme folka, har lunsj med de jeg pleier å ha lunsj med. Å jobbe med Paul Greengrass var givende. Man får mye trygghet. Det er både ro og frihet på settet. Han lar kamera følge oss. Man føler man blir filmet på en dokumentarisk måte.
Ikke så mange kryss i gulvet man må stå på…
– Ikke ett. Kamera følger etter skuespillerne, som om det ikke vet hva som skal skje. Jeg opplevde flere ganger at jeg ikke visste om jeg ble filmet eller ikke.
Filmen er jo også ekstremt virkelighetsnær. Retningen dere løper vekk fra Regjeringskvartalet i f. eks. Eller interiøret i en kantine på Ullevål, som bare er med i et minutt.
– …og rettssaken i Tinghuset. Det sterkest emosjonelle for meg var hotellet på Sundvolden, dit de overlevende fra Utøya kom. Jeg skal ikke sammenligne mine egne erfaringer med dem som har vært gjennom tragedien, men der fikk vi smake litt på hvor forferdelige disse opplevelsene var. Det var sterkt.
Harr har et nytt, hemmelig utenlandsprosjekt han venter på skal gå i boks. Og blir også å oppleve i Hans Petter Molands filmatisering av Per Pettersons Ut og stjæle hester. Men nå handler det meste om Kielergata, der rollefigurens eksplosive sider ulmer under en kjedelig småstedfasade.
– Det er så deilig å føle at man eier rollen. Patrik (Syversen) gir rammene, og så gjør jeg hva jeg vil innenfor dem. Ofte blir man bare trykka inn et sted. Det er en gave spille en rolig hverdag når man vet fysikken ligger under og murrer….
Muskelhukommelse om vold, liksom?
– Ja, man vet at det kan smelle når som helst. Og det lille som finnes av actionscener er så emosjonelt, at man tar med seg psyken til rollefiguren inn i dem… Paul Greengrass snakket mye om det. At man tar med emosjoner når man løper, for eksempel. Patrik er opptatt av dette med roller. Hvem er du når ingen ser deg? Det gjelder særlig for rollefigurene i Kielergata, men er jo et allmenngyldig spørsmål.
– Min rollefigur kjemper en kamp for å ikke bli den du er når ingen ser deg. Det samme med de som er i tilsvarende situasjon som ham i serien. De vil være maska, personen de er i gruppa.
De kjemper for å være en i mengden.
– Ikke bare det, de kjemper for å være den de later som de er. Slik sett er serien eksistensiell.
Interessant at man gjøre noe sånt i en underholdningsserie.
– Det er en av grunnene til at manuset er så bra. Det har lett dialog og alt det der, men under ligger det store, grunnleggende spørsmål om identitet. Det er en kul utfordring som skuespiller.
Vet du akkurat hvor mye det bobler under overflaten under for eksempel en familiefrokost? Og spiller du at det bobler?
– Slike ting var det interessant å finne ut av. Av og til har han ikke med seg noen ting, han sitter bare og spiser frokost, liksom. Kryssklipping er jo en skuespillers beste venn. Det er så gøy å forske i dette. Finne ut akkurat hvor temperaturen skal ligge i det daglige.
Hva likte du aller best med rollefiguren?
– Man spiller jo alltid en fyr som vil oppnå et eller annet. Som kjemper seg gjennom masse hindringer for å komme til målet. Det kan være hva som helst. Men denne fyren her, han vil ha det akkurat sånn som han har det nå. Status quo. Han har vært gjennom et helvete for å komme dit. Og vil bare ha det. Når ting fucker seg opp for ham, vil han ikke ha forandring. Han løser ting på gamlemåten og ødelegger for seg. Det er fascinerende. Og utfordrende å finne ut av. Å spille en fyr som bare vil jobbe på den veikroa.
Kielergata har premiere på TV2 og TV2 Sumo 18. oktober.
