– Kanskje mer enn noe, var vennskapet noe av det som først trakk meg mot historien. Og så er det ofte et bilde du fester deg ved, som ikke nødvendigvis har så mye med det endelige resultatet å gjøre. Jeg så ganske tidlig et bilde av Joshua French og moren i rettssalen. Denne eventyreren, som står igjen der, hvor det bare er han og moren. Det var noen motsetninger og kontraster i det som fascinerte meg. Hvordan ender du opp i en sånn situasjon? Hva er det som driver deg, og hva er det som skjer når du først sitter der, sier regissør Marius Holst om hva som tiltrakk ham ved å skulle lage film om Joshua French og Tjostolv Moland, og hendelsene som skulle få dem dømt til døden i Kongo.

 Er det mulig å unngå mytebygging når man lager en slik film, selv om dere vel ønsket å unngå å lage en heltehistorie?

– Film er i utgangspunktet mytologiserende. I det du setter kamera på en skuespiller, som med sin karisma og kraft skal portrettere et menneske, er det nesten uunngåelig. Men så har vi jo prøvd å balansere det mytologiserende og de filmkarakterene vi har skapt, opp mot de virkelige personene som portretteres.

Det har åpenbart vært enormt mange hensyn å ta, fra diplomatiske og juridiske forhold til pårørende og levende så vel som avdøde personer. Dette er en film som er preget av å balansere mange ulike forhold?

– Jo lenger du holder på, jo flere vepsebol kommer du over. Du blir litt ufri som filmskaper, men samtidig er det noe med all motstanden i det som gjør at du jobber hardere og mer fokusert, som det også kan komme noe godt ut av. Alt kan definitivt oppleves som en tvangstrøye. Og av og til er du bare nødt til å ta valg om å gå for noe, ellers vil ikke historien bevege seg i riktig retning, forteller Holst.

– Når du lager film, eller i hvert fall sånn jeg lager film, så kan du ikke fri deg fra følelser. Og man må se på mennesker nettopp som mennesker – uansett hva de har gjort og hvor mye de måtte ha fortjent situasjonen de har endt opp i. Det har vært en vanskelig balanse.

I intervjuer med regissører spør jeg ofte om de har vært redd for at karakterene skulle bli for usympatiske. Men her har det kanskje vært omvendt?

– Definitivt. Når du ser på situasjonene de har havnet i, setter kamera på dem og gjenforteller det som beviselig skjedde, skjer det noe med deg. Da jeg fikk høre detaljer om hva som skjedde i fengselet, fikk jeg empati. Skal man da la være å vise empati? Det er en balansegang som vi har arbeidet med hver dag, både på settet og helt inn i lydmiksen.

 Under gårsdagens pressekonferanse om Mordene i Kongo, sa Holst følgende om det omfattende researcharbeidet som ligger til grunn for filmen: ”Når du skal lage en fiksjon ut av noe som er virkelig og skjedde for kort tid siden, handler det om å ha såpass mye med deg i sekken at du også er komfortabel når du dikter der du må, for å lage en film som ikke er dokumentar. Det kan beskrives som å gi deg selv frihet i en litt ufri situasjon.”

Mens de to skuespillerne Aksel Hennie og Tobias Santelmann gikk svært dypt og grundig til verks i sitt sannhetssøkende karakterarbeid, hadde regissøren også behov for å beholde en viss avstand. Dette for å kunne tilpasse og forme karakterene og historien – om enn ”uten å ljuge”, som han sier – til en sammenhengende filmfortelling.

– Det var viktig for meg å være tett på og kjenne all researchen som er gjort, men jeg ville heller ikke komme for tett på. Da ville jeg integritetsmessig ha blitt enda mer bundet enn jeg allerede var. Det var en avveining om hvem av meg og Aksel som skulle møte Joshua French, som bare en av oss kunne gjøre. Vi kom til at det var viktigere for Aksel å møte ham enn for meg. Jeg satt uansett med nok informasjon, som jeg fikk både fra Aksel og andre kanaler, sier han til Rushprint.

Var det hele tiden gitt at dere ikke kunne gi et klart svar på skyldspørsmålet i filmen – sett opp mot Aksel Hennies uttalelse om at ”sannheten ligger i filmen”?  

– Det er ikke min uttalelse, men jeg skjønner at det ligger noe der som er både sannsynlig og plausibelt. Samtidig finnes det for lite kriminalteknisk etterforskning til at noen sitter med et hundre prosent sikkert svar. Da er det riktigere å vise flere versjoner som har vært oppe, enn å lande på en versjon.

Har du vært redd for at det kom i veien for en tydelig fortelling, eller en fortelling med bred appell?

– Nei, jeg føler at det ikke kunne ha vært så veldig annerledes, når man først skulle gå inn i dette. Men målet mitt var heller aldri å lage en sjangerfilm som lover publikum svaret med to streker under. Dette er mer en film som undersøker og stiller spørsmål.

Da Tjostolv Moland døde, la dere hele prosjektet på is – men så åpenbarte det seg isteden en ny historie, som gjorde at dere tok det opp igjen. Kan du si noe mer konkret om dette?

– Umiddelbart følte vi at prosjektet var over da Moland døde. Men så innså vi at det ble en annen historie; en vennskapshistorie hvor den ene mister sin venn. I tillegg ble han jo også dømt for dette drapet. På et rent emosjonelt plan ble det en vel så sterk historie når bare en av dem kunne komme hjem.

Joshua French kom som kjent tilbake til Norge 17. mai i fjor. På dette tidspunktet var filmen allerede spilt inn.

Har du involvert French i arbeidet med filmen etter at han kom hjem?

– Nei, jeg kunne ikke gjøre det. Det har vært veldig viktig for meg at de skottene der er tette. Vi har ikke laget denne filmen for noen. French har ikke fått godkjenne filmen, og andre utenfra har heller ikke fått diktere noe. Der har vi vært uavhengige.

Det er en historie preget av paranoia og stor usikkerhet om hva som er sant, og i tillegg ble selve filmen spilt inn i hemmelighet. Hvordan preget dette prosjektet?  

– Folk får jo høye skuldre av det. Når du lager film, er det viktig å få eierskap til historien. En ting er om det er en historie du har diktet opp, men her er det mange krefter som av ulike grunner har hatt sterke meninger om prosjektet. Det har vært en vanskelig film å styre, i og med at så mange har prøvd å dra historien i forskjellige retninger. Jo lenger du kommer og jo mer du finner ut, jo mer lukker virkeligheten seg rundt fiksjonen. Å gå inn i en sånn situasjon er interessant, men også en veldig unik og fremmed opplevelse som filmskaper. Det har vært fascinerende, men også ekstremt krevende.

Da planene om filmprosjektet omsider ble offentliggjort med ditt navn som regissør, uttalte du i pressemeldingen at det er en ”fiksjonsfortelling basert på virkelige hendelser”. Hva legger du i det?

– I det du setter et kamera på en skuespiller, er du allerede i ferd med å lage en fiksjon. Vi påberoper oss jo ikke å kunne rekonstruere virkeligheten nøyaktig. Til dels fordi du er nødt til å komprimere og endre noen ting for å lage en to timers film. Men det er også ting vi ikke kan vite, som like fullt er nødvendig for å fortelle deres historie. Her har vi måttet dikte. Men når du har flere fortellinger om noe, så prøver du å finne essensen i det du har blitt fortalt, og destillere det ned til scener som er forståelige for et publikum, sier regissøren.

– Men filmen ligger tidvis også veldig tett på. Det fantes for eksempel videoopptak uten lyd fra rettsaken da Moland var syk. Da satt vi en leppeleser til å finne ut hva som faktisk ble sagt. Her har vi en gjenskaping av noe som skjedde, som man ikke har hørt før. Så det er en blanding av elementer som er veldig tett på virkeligheten, fordi det fantes reelle opptak, og scener hvor man går inn og tolker, slik man gjør i nesten alle biografiske filmer.

I filmen spiller Ine Jansen en sentral birolle som representant for norske utenriksdepartementet i Kongo, som er en oppdiktet karakter. Hva var bakgrunnen for valget av denne karakteren?

– Det var viktig å ha en karakter som får Joshua French i tale, som på en måte også blir det norske blikket inn på karakteren. Hun kan stille spørsmålene publikum også sitter med, og gi større innblikk i hvem han er. Samtidig er karakteren med på å teste vennskapet, og dramatisere det som ble kalt et ”window of opportunity” for å få French ut da Moland døde.

Fortell om valget av Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som French og Moland?

– Jeg tenkte på Aksel ganske tidlig, og vurderte ikke så mange alternativer, fordi jeg følte at han rommet det den rollen kunne være. Jeg hadde imidlertid flere oppe til vurdering for Tobias sin rolle. Muligens fordi Tobias er så mild, og det er ikke en karakterbrist i sikte. Men han ville veldig gjerne ha rollen, og på et tidspunkt sa han at han trodde han visse hvorfor jeg var skeptisk til å velge ham – og forklarte meg det. Da tenkte jeg at det var veldig godt sett, og tenkte at med den selvinnsikten tror jeg vi kan jobbe med denne karakteren. Det har jeg ikke angret på.

Hva tror du om filmens liv i utlandet, i motsetning til her i Norge hvor folk er sultne på informasjon om historien og allerede kjenner mange av detaljene?

– Vi har danske og svenske coprodusenter, og filmen har fungert veldig godt for de som har sett den der, uten å kjenne saken i særlig detalj. Men det blir spennende å se hvordan den vil spille i Tyskland, for eksempel. Så langt opplever jeg at svensker og dansker har sett den mer som en film. Her hjemme er problemet om den noen gang vil kunne ses for hva den er som film, ikke i lys av alt det som ligger rundt den. Det er kanskje umulig.

«Mordene i Kongo» har kinopremiere denne uken