Et mektig avishus som havner i basketak med Trump, terroren som rammet Paris, en døende senators forsvar for amerikanske verdier og Kennedy-klanens glemte historie – dokumentarformatet viser sin gjennomslagskraft i våre anbefalinger av dokumentarfilmer og serier du kan strømme.
Vi lever i en tid der den pressen, den såkalte fjerde statsmakt, har fått en relevans den for få år siden tilsynelatende ikke hadde. Årsaken er nedbyggingen av avishus og press på ytringsfriheten, og i Amerikas tilfelle: valget av en president som ikke ser ut til å respektere vanlige demokratiske spilleregler. I den nye serien, The Fourth Estate (Showtime, SVT play og her på NRK.no) framstår valget av Trump som like avgjørende for hva New York Times til en hver tid foretar seg som avishusets øvrige mandat.
Både serieskaperne og reporterne vi får følge på innsiden av NYT legger ikke skjul på at dette er ”strange times”; det blir det når presidenten uten omsvøp omtaler avishuset som den fremste sprederen av ”fake news” og kaller reporterne for ”the enemy of the people” i sine taler. Hvordan dekker man som journalist en så uortodoks president? Bør man gå til motmæle? Svaret finner vi i de journalistiske dydene som New York Times er kjent for. Avisen kalles ikke The grey lady uten grunn; følg storyen og ikke lag unødvendig drama, synes å være sjefredaktør Dean Baquets «kjedelige» motto.
Her finner vi ikke de store personlighetene vi kjenner fra filmer som Alle presidentens menn og The Post, men selvutslettende arbeidsmaur som trofast forfølger sine ledetråder på jakten etter en god story. Det er selvsagt betryggende å se et avishus jobbe så flittig og ryddig i en tid der pressen er satt under press, både økonomisk og politisk. Men det blir ikke alltid medrivende dokudrama av det, og noen av opptakene fra redaksjonenes indre sjelsliv kan fortone seg som nettopp det, som lukkede og uavklarte møter (selv om mange journalister sikkert vil ha utbytte av det).
På redaksjonsmøtene konstaterer reporterne at de angripes fra både venstre- og høyresiden i politikken, og befinner seg hele tiden i skuddlinjen for den økende polariseringen i amerikansk politikk. En av de vi følger, Maggie Haberman, opplever å bli angrepet fordi hun på et tidspunkt gir Trump en viss kred for å ha vært tilbakeholden etter et politisk nederlag. Det er forbannelsen ved å være upartisk og holde seg til sin story. Serien berører også arbeidsforholdene i avisen, hvordan utfordringene overfor myndighetene sammenfaller med avisledelsens nedskalering av staben. For selv om aviser som New York Times og Washington Post har opplevd markant høyere lesertall etter Trump ble president, er hovedutfordringen fortsatt den samme: Hvordan skape en forretningsmodell for moderne aviser som er bærekraftig i det lange løp?
The Fourth Estate gir ingen svar på det, og er forsiktig med å gi oss for mye innsyn. Men i motsetning til den forrige dokumentaren om avisen, Page One: Inside the New York Times, er det langt mer som står på spill denne gangen. Det er som om sjefredaktør Ben Bradlees tale i Alle presidentens menn, som i filmen framsto som en råflott ”filmreplikk” da jeg så den første gangen, nå oppleves nærmere vår egen tid og virkelighet: ”We’re under a lot of pressure, you know… Nothing’s riding on this except the, uh, first amendment to the Constitution, freedom of the press, and maybe the future of the country”
Terrorangrepet i Paris 13.november i 2013 er en så altoverskyggende og emosjonell hendelse for de fleste franskmenn – og mange europeere – at det krever grunnleggende innsikt og forståelse for både individuelle og kollektive traumer for å gjenfortelle det som dokumentarserie. De fransk-amerikanske brødrene Gédéon og Jules Naudet hadde allerede brynt seg på terroranslaget på Manhattan 11.september 2001, med dokumentaren 9/11, da de våget seg frampå med denne dokumentarserien om terroren i Paris. Men i motsetning til terroren i New York har ikke angrepet på Paris noen tilsvarende spektakulære bilder som er blitt ikoniske, som for eksempel de fallende tvillingtårnene, selv om det selvsagt ikke mangler grufullt arkivmateriale. Serieskaperne holder seg stort sett unna disse bildene, men gir oss isteden nærbilder av de overlevende og lar de gjenfortelle hvordan de opplevde det – med egne ord.
Her er det fint lite om bakgrunnen for terroren eller det sikkerhetspolitiske etterspillet og fordeling av ”skyld” som er så dramatisk skildret i Netflix-serien The Looming Tower. Brødrene Naudet lar de overlevende få tid til å formidle hva de opplevde, og vi tilpasser oss deres puls og fortellermåte, der de iblant må ta pauser for å få avstand til traumene som fortsatt overvelder noen av dem. Som i 9/11 er serien viet de som gikk bort, de som kjempet med livet som innsats for å redde andre og de som fortsatt sliter med ettervirkningene. De overlevende befinner seg fortsatt i en prosess av bearbeiding, og det er fraværet av raseri og pekefingre som preget atmosfæren i serien. Serieskaperne er svært behersket i sin bruk av virkemidler, og det er de små detaljene i gjenfortellingene som gjør størst inntrykk: hvordan man havnet i en kamp på liv og død med et helt fremmed menneske, men opplevde en nærhet man aldri glemmer. Man kan kanskje si at brødrene Naudet avpolitiserer terroren på denne måten, ved å skjære inn til beinet med historier om rå og naken overlevelse. Men dette er hva det handlet om for de som var der, de få timene terroren varte.
En hver serieskaper som vil skildre Bobby Kennedys politiske liv, må forholde seg til skyggen fra storebroren JFK. Regissør Dawn Porter har lang fartstid som politisk orientert dokumentarist (blant annet Gideons Army), men her viser hun seg også som en mer rendyrket filmforteller av rang. Med tilgang til et omfattende arkivmaterale får hun gradvis fram Bobbys vei ut av sorgen og storebrorens skygge, men ikke bare det: Hun gir oss fortellingen om hvordan Bobby Kennedy fant seg selv som politiker mot slutten av 60-tallet, hvordan han ble vekket av de voldsomme motsetningene som nesten skulle rive landet i filler de første årene av 70-tallet.
I starten møter vi ham som ung medarbeider for Joe McCarthy og den fanatiske kampen mot kommunistspøkelset på 50-tallet. Det er avgjørende for å få fram transformasjonen Kennedy gjennomgikk: Han var en dypt religiøs katolikk og antikommunist som i starten inntok en viss skepsis overfor det gryende ungdomsopprøret. Men etter hvert som han ble eksponert for borgerrettighetskampen ble den sterke rettferdighetssansen skjerpet, og han endret innstilling. Det er denne forvandlingens prisme Porter belyser RFK-enigmaet gjennom.
Kennedys solidaritet med meksikanske landarbeidere i California representerte noe nesten helt uhørt i amerikansk politikk, der en senator og rikmannssønn tok underklassens parti i kampen mot lokal øvrighet. Hele tiden er Kennedys rådgivere med som kommentatorer i serien, og de tilhører alle den politiske venstresiden som opplevde senatoren som deres siste håp. Det konsensus som en gang hadde eksistert i amerikansk politikk var i fritt fall, og selv om flere av dem hadde vært skeptiske til Kennedy i starten, fantes det ikke lenger for dem noe alternativ. Tapet ble derfor nesten ikke til å holde ut for mange av dem. Det gjør inntrykk å se garvede borgerrettighetslegender som John Lewis i dag ta til tårene foran kamera.
Emmyvinner Peter Kunhardt tilhører denne liberale offentligheten i USA som vurderer senator John McCain som en slags siste skanse mot ”barbaren” Donald Trump. Han fikk ideen om å lage dette portrettet samme dagen som han fikk vite at senatoren var rammet av en fatal hjernesvulst. Denne altoverskyggende dødsdommen preger naturlig nok filmen, som derfor er blitt en sjelden type dokumentar, der vi får være med å oppsummere livet til en statsmann som fortsatt utøver betydelig makt, samtidig som han er døende.
Filmens tittel er hentet fra Hemingways romanklassiker For Whom the bells Tolls som er McCains favorittbok. Han identifiserer seg totalt med hovedpersonen Robert Jordans vilje til å kjempe til det siste for en tapt sak. McCain framstilles som en hederskar av den gamle skole som fortsatt ser ut til å sverge til Hemingways credo om å vise ”grace under pressure”. Han er samtidig en motstridende skikkelse i amerikansk politikk: På ene siden en forkjemper for demokratiske prinsipper og lange linjer i politikken som Trump ser ut til å ville undergrave, og derfor en viktig kontinuitetsbærer for mange. På andre siden en mann med æreskodekser og en sensibilitet som tilhører et helt annet århundre, noe som ofte gjorde ham litt hjelpesløs under presidentvalget i 2008.
Selv om filmen er en hyllest av en ledende politiker som står foran dødens terskel, er den ikke blind for hans svakheter. McCains storhet ligger også i hans erkjennelse av sine begrensninger og feilgrep. Noen av dem har vært betydelige og smertefulle; som da han på 1980-tallet ble avkledd for å ha latt seg påvirke av pengebidrag fra forretningsinteresser i hjemstaten. Men han tok konsekvensen av fadesen og gikk i bresjen for en reform av måten den amerikanske valgkampen er finansiert på. Også valgkampen i 2008 fikk fram det beste og verste i McCain. Hans tankeløse bemerkning under finanskollapsen om at ”the fundamentals of the economy are strong” bidro til valgtapet (og nevnes ikke her), mens måten han forsvarte Obama overfor egne velgere vitnet om storsinn. Det beste skussmålet får han likevel fra eks-kona, som lojalt ventet på ham i fem år mens han satt i fangenskap, og som han bedro kort tid etter hjemkomsten. Det førte til et opprivende brudd som fortsatt preger familien, men hun mener at Amerika trenger ham mer enn noen gang før.
Det er sjelden dokumentarister får anledning til å utforske det som er dokuseriens store styrke – å trekke større linjer og tålmodig grave i de digitale arkivenes hukommelse. Den amerikanske serien Wild Wild Country strekker seg over flere tiår og gir oss et enestående innblikk i framveksten av en lukket religiøs bevegelse. Den fantastiske historien om hvordan Rajneesh-sekten skapte et nytt samfunn av 7000 mennesker i ødemarken i Oregon, berører helt grunnleggende spørsmål knyttet til amerikanernes frihetsidealer. Og som med så mye av det som fortsatt splitter det amerikanske samfunnet, har den sitt utspring i den seksuelle revolusjonen på slutten av 1960-tallet.
Den gangen hadde Bhagwan Shree Rajneesh (senere kjent som bare Osho) oppnådd status i India som en frisinnet mystiker som kombinerte østens tradisjoner med et mer moderne syn på seksualitet. Særlig miksen av fri sex og materialisme virket forlokkende på vestlig ungdom som kanskje opplevde samtidas motkultur som for streng ideologisk. De strømmet til det forgjettede land som guruen og hans høyre hånd, Ma Anand Sheela, kjøpte i et karrig område av Oregon de kalte for Rajneeshpurum. Med et tyvetalls millioner dollar i årlig omsetning på salg av bøker og sjenerøse donasjoner, bygde de en liten by fra grunnen som skulle være utstillingsvindu for Det nye mennesket.
Problemet var bare at ”den gamle” typen mennesker, som utgjorde naboskapet til Rajneeshpurum, så med den største mistenksomhet på hva Rajneesh-sekten holdt på med. Og da guruens håndtlanger Sheela viste seg å være uvanlig hard i klypa, havnet de snart i konfrontasjon med lokalbefolkningen. Det som så skjedde minner kanskje mest om en fantasifull westernfilm om hvordan Vesten ble erobret. De opprinnelige innbyggerne tapte kampen om lokalpolitikken mot tusenvis av Rajneesh-medlemmer, og svarte med å gå bevæpnet i gatene. Sheelas neste trekk var å kjøpe våpen i store kvanta, og forberede seg på krig.
Enkelte kritikere mener at serieskaperne, brødreparet Chapman and Maclain Way, lar Rajneesh-medlemmene og amerikanske myndigheter, som begge lot konflikten eskalere, slippe for lett unna. Men det er opp til oss som seere å ta stilling til det vi ser. Serien utspiller seg som en Rashomon-fortelling, der et hvert handlingsforløp beskrives fra ulike vinkler, av ulike personer. Den største skurken er Sheela, en karismatisk og viljesterk personlighet som ga etter for sine fanatiske impulser. Men kanskje er det en generasjon unge vestlige disipler som indirekte får mest å svare for. Det er klipp fra serien som kan minne om Life of Brian når disiplene tolker noe guddommelig inn i guruens minste bevegelser – eller mangel på bevegelser, som da han bestemte seg for at han skulle være taus. Han gir seg selv likevel lov til å kjøre Rolls Royce. Å se guruen gå på rød løper fram til sine luksusbiler, mens ressurssterke sekstiåttere bøyer seg i støvet, er et av årets mest minneverdige tv-øyeblikk for denne anmelder.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. De to siste tekstene er utdrag hentet fra artikkelforfatterens anmeldelser i Aftenposten.
Et mektig avishus som havner i basketak med Trump, terroren som rammet Paris, en døende senators forsvar for amerikanske verdier og Kennedy-klanens glemte historie – dokumentarformatet viser sin gjennomslagskraft i våre anbefalinger av dokumentarfilmer og serier du kan strømme.
Vi lever i en tid der den pressen, den såkalte fjerde statsmakt, har fått en relevans den for få år siden tilsynelatende ikke hadde. Årsaken er nedbyggingen av avishus og press på ytringsfriheten, og i Amerikas tilfelle: valget av en president som ikke ser ut til å respektere vanlige demokratiske spilleregler. I den nye serien, The Fourth Estate (Showtime, SVT play og her på NRK.no) framstår valget av Trump som like avgjørende for hva New York Times til en hver tid foretar seg som avishusets øvrige mandat.
Både serieskaperne og reporterne vi får følge på innsiden av NYT legger ikke skjul på at dette er ”strange times”; det blir det når presidenten uten omsvøp omtaler avishuset som den fremste sprederen av ”fake news” og kaller reporterne for ”the enemy of the people” i sine taler. Hvordan dekker man som journalist en så uortodoks president? Bør man gå til motmæle? Svaret finner vi i de journalistiske dydene som New York Times er kjent for. Avisen kalles ikke The grey lady uten grunn; følg storyen og ikke lag unødvendig drama, synes å være sjefredaktør Dean Baquets «kjedelige» motto.
Her finner vi ikke de store personlighetene vi kjenner fra filmer som Alle presidentens menn og The Post, men selvutslettende arbeidsmaur som trofast forfølger sine ledetråder på jakten etter en god story. Det er selvsagt betryggende å se et avishus jobbe så flittig og ryddig i en tid der pressen er satt under press, både økonomisk og politisk. Men det blir ikke alltid medrivende dokudrama av det, og noen av opptakene fra redaksjonenes indre sjelsliv kan fortone seg som nettopp det, som lukkede og uavklarte møter (selv om mange journalister sikkert vil ha utbytte av det).
På redaksjonsmøtene konstaterer reporterne at de angripes fra både venstre- og høyresiden i politikken, og befinner seg hele tiden i skuddlinjen for den økende polariseringen i amerikansk politikk. En av de vi følger, Maggie Haberman, opplever å bli angrepet fordi hun på et tidspunkt gir Trump en viss kred for å ha vært tilbakeholden etter et politisk nederlag. Det er forbannelsen ved å være upartisk og holde seg til sin story. Serien berører også arbeidsforholdene i avisen, hvordan utfordringene overfor myndighetene sammenfaller med avisledelsens nedskalering av staben. For selv om aviser som New York Times og Washington Post har opplevd markant høyere lesertall etter Trump ble president, er hovedutfordringen fortsatt den samme: Hvordan skape en forretningsmodell for moderne aviser som er bærekraftig i det lange løp?
The Fourth Estate gir ingen svar på det, og er forsiktig med å gi oss for mye innsyn. Men i motsetning til den forrige dokumentaren om avisen, Page One: Inside the New York Times, er det langt mer som står på spill denne gangen. Det er som om sjefredaktør Ben Bradlees tale i Alle presidentens menn, som i filmen framsto som en råflott ”filmreplikk” da jeg så den første gangen, nå oppleves nærmere vår egen tid og virkelighet: ”We’re under a lot of pressure, you know… Nothing’s riding on this except the, uh, first amendment to the Constitution, freedom of the press, and maybe the future of the country”
Terrorangrepet i Paris 13.november i 2013 er en så altoverskyggende og emosjonell hendelse for de fleste franskmenn – og mange europeere – at det krever grunnleggende innsikt og forståelse for både individuelle og kollektive traumer for å gjenfortelle det som dokumentarserie. De fransk-amerikanske brødrene Gédéon og Jules Naudet hadde allerede brynt seg på terroranslaget på Manhattan 11.september 2001, med dokumentaren 9/11, da de våget seg frampå med denne dokumentarserien om terroren i Paris. Men i motsetning til terroren i New York har ikke angrepet på Paris noen tilsvarende spektakulære bilder som er blitt ikoniske, som for eksempel de fallende tvillingtårnene, selv om det selvsagt ikke mangler grufullt arkivmateriale. Serieskaperne holder seg stort sett unna disse bildene, men gir oss isteden nærbilder av de overlevende og lar de gjenfortelle hvordan de opplevde det – med egne ord.
Her er det fint lite om bakgrunnen for terroren eller det sikkerhetspolitiske etterspillet og fordeling av ”skyld” som er så dramatisk skildret i Netflix-serien The Looming Tower. Brødrene Naudet lar de overlevende få tid til å formidle hva de opplevde, og vi tilpasser oss deres puls og fortellermåte, der de iblant må ta pauser for å få avstand til traumene som fortsatt overvelder noen av dem. Som i 9/11 er serien viet de som gikk bort, de som kjempet med livet som innsats for å redde andre og de som fortsatt sliter med ettervirkningene. De overlevende befinner seg fortsatt i en prosess av bearbeiding, og det er fraværet av raseri og pekefingre som preget atmosfæren i serien. Serieskaperne er svært behersket i sin bruk av virkemidler, og det er de små detaljene i gjenfortellingene som gjør størst inntrykk: hvordan man havnet i en kamp på liv og død med et helt fremmed menneske, men opplevde en nærhet man aldri glemmer. Man kan kanskje si at brødrene Naudet avpolitiserer terroren på denne måten, ved å skjære inn til beinet med historier om rå og naken overlevelse. Men dette er hva det handlet om for de som var der, de få timene terroren varte.
En hver serieskaper som vil skildre Bobby Kennedys politiske liv, må forholde seg til skyggen fra storebroren JFK. Regissør Dawn Porter har lang fartstid som politisk orientert dokumentarist (blant annet Gideons Army), men her viser hun seg også som en mer rendyrket filmforteller av rang. Med tilgang til et omfattende arkivmaterale får hun gradvis fram Bobbys vei ut av sorgen og storebrorens skygge, men ikke bare det: Hun gir oss fortellingen om hvordan Bobby Kennedy fant seg selv som politiker mot slutten av 60-tallet, hvordan han ble vekket av de voldsomme motsetningene som nesten skulle rive landet i filler de første årene av 70-tallet.
I starten møter vi ham som ung medarbeider for Joe McCarthy og den fanatiske kampen mot kommunistspøkelset på 50-tallet. Det er avgjørende for å få fram transformasjonen Kennedy gjennomgikk: Han var en dypt religiøs katolikk og antikommunist som i starten inntok en viss skepsis overfor det gryende ungdomsopprøret. Men etter hvert som han ble eksponert for borgerrettighetskampen ble den sterke rettferdighetssansen skjerpet, og han endret innstilling. Det er denne forvandlingens prisme Porter belyser RFK-enigmaet gjennom.
Kennedys solidaritet med meksikanske landarbeidere i California representerte noe nesten helt uhørt i amerikansk politikk, der en senator og rikmannssønn tok underklassens parti i kampen mot lokal øvrighet. Hele tiden er Kennedys rådgivere med som kommentatorer i serien, og de tilhører alle den politiske venstresiden som opplevde senatoren som deres siste håp. Det konsensus som en gang hadde eksistert i amerikansk politikk var i fritt fall, og selv om flere av dem hadde vært skeptiske til Kennedy i starten, fantes det ikke lenger for dem noe alternativ. Tapet ble derfor nesten ikke til å holde ut for mange av dem. Det gjør inntrykk å se garvede borgerrettighetslegender som John Lewis i dag ta til tårene foran kamera.
Emmyvinner Peter Kunhardt tilhører denne liberale offentligheten i USA som vurderer senator John McCain som en slags siste skanse mot ”barbaren” Donald Trump. Han fikk ideen om å lage dette portrettet samme dagen som han fikk vite at senatoren var rammet av en fatal hjernesvulst. Denne altoverskyggende dødsdommen preger naturlig nok filmen, som derfor er blitt en sjelden type dokumentar, der vi får være med å oppsummere livet til en statsmann som fortsatt utøver betydelig makt, samtidig som han er døende.
Filmens tittel er hentet fra Hemingways romanklassiker For Whom the bells Tolls som er McCains favorittbok. Han identifiserer seg totalt med hovedpersonen Robert Jordans vilje til å kjempe til det siste for en tapt sak. McCain framstilles som en hederskar av den gamle skole som fortsatt ser ut til å sverge til Hemingways credo om å vise ”grace under pressure”. Han er samtidig en motstridende skikkelse i amerikansk politikk: På ene siden en forkjemper for demokratiske prinsipper og lange linjer i politikken som Trump ser ut til å ville undergrave, og derfor en viktig kontinuitetsbærer for mange. På andre siden en mann med æreskodekser og en sensibilitet som tilhører et helt annet århundre, noe som ofte gjorde ham litt hjelpesløs under presidentvalget i 2008.
Selv om filmen er en hyllest av en ledende politiker som står foran dødens terskel, er den ikke blind for hans svakheter. McCains storhet ligger også i hans erkjennelse av sine begrensninger og feilgrep. Noen av dem har vært betydelige og smertefulle; som da han på 1980-tallet ble avkledd for å ha latt seg påvirke av pengebidrag fra forretningsinteresser i hjemstaten. Men han tok konsekvensen av fadesen og gikk i bresjen for en reform av måten den amerikanske valgkampen er finansiert på. Også valgkampen i 2008 fikk fram det beste og verste i McCain. Hans tankeløse bemerkning under finanskollapsen om at ”the fundamentals of the economy are strong” bidro til valgtapet (og nevnes ikke her), mens måten han forsvarte Obama overfor egne velgere vitnet om storsinn. Det beste skussmålet får han likevel fra eks-kona, som lojalt ventet på ham i fem år mens han satt i fangenskap, og som han bedro kort tid etter hjemkomsten. Det førte til et opprivende brudd som fortsatt preger familien, men hun mener at Amerika trenger ham mer enn noen gang før.
Det er sjelden dokumentarister får anledning til å utforske det som er dokuseriens store styrke – å trekke større linjer og tålmodig grave i de digitale arkivenes hukommelse. Den amerikanske serien Wild Wild Country strekker seg over flere tiår og gir oss et enestående innblikk i framveksten av en lukket religiøs bevegelse. Den fantastiske historien om hvordan Rajneesh-sekten skapte et nytt samfunn av 7000 mennesker i ødemarken i Oregon, berører helt grunnleggende spørsmål knyttet til amerikanernes frihetsidealer. Og som med så mye av det som fortsatt splitter det amerikanske samfunnet, har den sitt utspring i den seksuelle revolusjonen på slutten av 1960-tallet.
Den gangen hadde Bhagwan Shree Rajneesh (senere kjent som bare Osho) oppnådd status i India som en frisinnet mystiker som kombinerte østens tradisjoner med et mer moderne syn på seksualitet. Særlig miksen av fri sex og materialisme virket forlokkende på vestlig ungdom som kanskje opplevde samtidas motkultur som for streng ideologisk. De strømmet til det forgjettede land som guruen og hans høyre hånd, Ma Anand Sheela, kjøpte i et karrig område av Oregon de kalte for Rajneeshpurum. Med et tyvetalls millioner dollar i årlig omsetning på salg av bøker og sjenerøse donasjoner, bygde de en liten by fra grunnen som skulle være utstillingsvindu for Det nye mennesket.
Problemet var bare at ”den gamle” typen mennesker, som utgjorde naboskapet til Rajneeshpurum, så med den største mistenksomhet på hva Rajneesh-sekten holdt på med. Og da guruens håndtlanger Sheela viste seg å være uvanlig hard i klypa, havnet de snart i konfrontasjon med lokalbefolkningen. Det som så skjedde minner kanskje mest om en fantasifull westernfilm om hvordan Vesten ble erobret. De opprinnelige innbyggerne tapte kampen om lokalpolitikken mot tusenvis av Rajneesh-medlemmer, og svarte med å gå bevæpnet i gatene. Sheelas neste trekk var å kjøpe våpen i store kvanta, og forberede seg på krig.
Enkelte kritikere mener at serieskaperne, brødreparet Chapman and Maclain Way, lar Rajneesh-medlemmene og amerikanske myndigheter, som begge lot konflikten eskalere, slippe for lett unna. Men det er opp til oss som seere å ta stilling til det vi ser. Serien utspiller seg som en Rashomon-fortelling, der et hvert handlingsforløp beskrives fra ulike vinkler, av ulike personer. Den største skurken er Sheela, en karismatisk og viljesterk personlighet som ga etter for sine fanatiske impulser. Men kanskje er det en generasjon unge vestlige disipler som indirekte får mest å svare for. Det er klipp fra serien som kan minne om Life of Brian når disiplene tolker noe guddommelig inn i guruens minste bevegelser – eller mangel på bevegelser, som da han bestemte seg for at han skulle være taus. Han gir seg selv likevel lov til å kjøre Rolls Royce. Å se guruen gå på rød løper fram til sine luksusbiler, mens ressurssterke sekstiåttere bøyer seg i støvet, er et av årets mest minneverdige tv-øyeblikk for denne anmelder.
Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint. De to siste tekstene er utdrag hentet fra artikkelforfatterens anmeldelser i Aftenposten.
