Nordmannen som skremte Cannespublikummet

Nordmannen som skremte Cannespublikummet

Benjamin Loeb var Norges eneste deltaker i Cannes i år som fotograf på det brutale fyrverkeriet «Mandy» med Nicolas Cage i hovedrollen. – Cage måtte utsette seg for mye og var gjennom lange nattopptak bundet fast i bare underbuksene, forteller han om filmen som enkelte kritikere utroper til en mulig kultklassiker.

Foto: Filmfotograf Benjamin Loeb og regissøren Panos Cosmatos

Filmfestivalen i Cannes manglet som kjent norske deltakere i år. Men noen var der og ble lagt merke til. Amerikanske Mandy med den norske filmfotografen Benjamin Loeb vekket oppsikt med sitt originale visuelle uttrykk i sideprogrammet Directors Fortnight, og ble blant annet omtalt som en «psychotropic arthouse horror» og en mulig kultklassiker av Nerdist. Det er ikke den ytre handlingen som er uvanlig for den blodige filmen: Vi møter Nicolas Cage som får livet snudd på hodet da kjæresten Mandy (Andrea Riseborough) blir kidnappet og brent levende (!) av en religiøs kult, ledet av Linus Roache. Cage begir seg ut på en hevnodyssé som fikk kinopublikummet i Cannes til å hoppe i setene, og kritikere til å ta fram superlativer:

«Mandy is a hypnotic, bloody pleasure», skrev Screen Internationals anmelder og fremhever Benjamin Loebs innsats bak kamera. Det samme gjorde The Guardians anmelder: «….Benjamin Loeb’s colour-saturated cinematography delivers the promise of every great painted 1980s VHS box cover». Også Variety lot seg målbinde: «In terms of disorientating techniques, (the director) Cosmatos throws in everything but the kitchen sink, from filters to superimpositions to strobing — adding great gobs of post-production effects to the already arresting widescreen images of DP Benjamin Loeb».

Så hvem er Benjamin Loeb? Han vokste opp på Nesbru, rett utenfor Asker og gikk på Noroff fra 2006, før han bestemte seg for å dra ut av landet. Han tok en fire år lang utdannelse i Vancouver innen kunst, og med hovedfokus på film. I løpet av de årene fikk han øynene opp for industrien der, og etablerte seg ganske raskt både i Canada og USA.

– Jeg har vært veldig mye frem og tilbake mellom Norge og jobb i utlandet, og det har vært viktig for meg å alltid ha litt fokus på bransjen hjemme; prosjektene jeg har fått gjøre med regissører som Truls Krane Meby har vært med på å holde ting gående hjemme også. På mange måter føler jeg også at smaken min innen film aller best samsvarer med europeisk film, og spesielt noe av det som lages i Skandinavia.

Loeb i opptak i de belgiske skoger

Fremmed åttitalls-estetikk

Loeb har så langt filmet fire spillefilmer i henholdsvis New York, Vancouver, Belgia og i Tyskland – hvorav produksjonen i Belgia var for Mandy i regi av Panos Cosmatos (forøvrig sønnen til avdøde George P. Cosmatos, kjent for filmer som Rambo II og Cobra). Det var en innspilling som skulle bli mer krevende enn han hadde regnet med.

– Produksjonen opplevde noen tilbakeslag etter at Nicolas Cage brakk ankelen under innspillingen av en annen film, og vi måtte derfor utsette innspillingen ganske lenge i vente på at foten hans skulle bli sterk nok. Jeg hadde på min side kjent Panos en stund ettersom han bor i Vancouver, og vi har en del felles bekjente. Hans første film, Beyond the Black Rainbow, er også en jeg er godt kjent med da en av mine bedre venner Norm Li var fotograf på den. Men da de trengte en filmfotograf fra Europa på Mandy kom Panos på å spørre meg. Filmen var hovedsaklig en amerikansk produksjon, men fikk mye støtte gjennom Umedia i Belgia, og selve produksjonen ble derfor satt til Wallonia-regionen på grunn av skatteinsentiver.

Nicolas Cage

Opptaksperioden på filmen ble ganske intens.

– Særlig fordi jeg kun fikk to uker med forarbeid – og jeg kan ærlig si at å dykke ned i Panos sin kreative sjel ikke var en ensidig eller kort prosess. Han hadde en veldig sterk idé om hvordan filmen skulle være, og hadde sendt meg en hel rekke med referanser både fra filmer, musikk og andre visuelle kunstformer som var ekstremt viktige for ham. Han ønsket også å lage noe som virkelig tok tak i estetikken som ble brukt i de store actionfilmene fra 1980-tallet, men å ta dette til et relativt ekspressivt og moderne sted samtidig. Det var også veldig viktig å løse så mye som mulig i kamera fremfor å gjøre ting i post – så prep-tiden jeg hadde ble ganske dyrbar. Vi endte opp med å skyte Mandy på 29 dager – og ettersom handlingen i stor grad utspilles etter solen er gått ned, gjorde dette at flertallet innspillingsdager foregikk på natten. Vi skjøt fra tidlig juli og ganske langt ut i august, og i Belgia på den tiden fikk vi omlag sju og en halv time med mørke per natt. Vi var klar over at vi måtte være ekstremt effektive når vi gikk i opptak, så mange av mine løsninger i henhold til lys og kamera var alltid flersidig slik at vi kunne bruke mer tid på opptak fremfor å måtte rigge om for mye på lys eller andre ting.

Selvoppofrende Cage

Å jobbe med Cage var inspirerende.

– Nic var stort sett veldig begeistret for det Panos ønsket å gjøre med filmen, og var tilstede og tilgjengelig hele opptaksperioden. Og selv om filmen hadde et budsjett på omlag seks millioner dollar føltes hver dag som en ganske stor utfordring på de aller fleste plan, også for Nic. Han måtte gjennom enorme mengder falsk blod, utallige timer med motorsagscener, lange netter bundet fast til et gjerde i underbuksene sine… og det stoppet ikke der. Jeg må si jeg syns han tok alt sammen vanvittig pent. Han var alltid villig til å samarbeide når det var noe jeg eller Panos ønsket å prøve.

Den største utfordringen under produksjonen, utenom logistikken og bare å komme seg gjennom innspillingsplanen, var for Loeb å omstille sin egen smak .

– Jeg har personlig et ganske magert forhold til 80-talls actionfilm og uttrykket disse filmene representerer, så akkurat det var ikke en lett prosess. Rent teknisk kom vel de største utfordringene når vi skjøt de største eksteriørscenene våre om kvelden. På grunn av et relativt stramt budsjett hadde vi rett og slett ikke råd til å lyssette ovenifra med lifts og lignende – så vi måtte alltid tenke kreativt, spesielt siden vi også hadde et relativt lite lys- og grip-crew.

Mange av løsningene ble derfor enkle, men kreative.

– Nicolas Cage spiller karakteren Red i filmen, og det er ikke nødvendigvis derfor vi ønsket å bruke rødt mye som en visuell estetikk – men det ble fargen vi valgte for å fremstille verden rundt Red og Mandy når ting ikke var normalt. Tanken var å skape noe som føltes uttrykksfullt og annerledes, og finne en tone som virkelig fikk publikum til å synke inn i scenene. Dette da selvfølgelig i samsvar med filmens avdøde komponist Jóhann Jóhannsson og hans bidrag. Filmen kan kanskje ikke tas for seriøst, men den krever at man åpner sansene og lar det visuelle universet ta over.

Loeb hadde fra starten som mål å etablere seg som fotograf i utlandet først, og deretter flytte hjem når det føltes riktig. Og det tidspunktet har nå kommet – han flytter hjem til Norge permanent fra neste uke.

– Fremover nå blir det nok en liten pause med reklame og kanskje til og med litt ferie ettersom hele sommeren i 2017 forsvant mens vi skjøt Mandy. Ellers ser jeg etter neste spillefilmprosjekt som forhåpentligvis kanskje kan bli i Norge. Har den siste tiden fått samarbeide litt med Erika Calmeyer som jeg syns er en veldig spennende regissør – og jeg vet samtidig at Truls Krane Meby holder på å utvikle sin første spillefilm som jeg forhåpentligvis får være med på.

Nordmannen som skremte Cannespublikummet

Nordmannen som skremte Cannespublikummet

Benjamin Loeb var Norges eneste deltaker i Cannes i år som fotograf på det brutale fyrverkeriet «Mandy» med Nicolas Cage i hovedrollen. – Cage måtte utsette seg for mye og var gjennom lange nattopptak bundet fast i bare underbuksene, forteller han om filmen som enkelte kritikere utroper til en mulig kultklassiker.

Foto: Filmfotograf Benjamin Loeb og regissøren Panos Cosmatos

Filmfestivalen i Cannes manglet som kjent norske deltakere i år. Men noen var der og ble lagt merke til. Amerikanske Mandy med den norske filmfotografen Benjamin Loeb vekket oppsikt med sitt originale visuelle uttrykk i sideprogrammet Directors Fortnight, og ble blant annet omtalt som en «psychotropic arthouse horror» og en mulig kultklassiker av Nerdist. Det er ikke den ytre handlingen som er uvanlig for den blodige filmen: Vi møter Nicolas Cage som får livet snudd på hodet da kjæresten Mandy (Andrea Riseborough) blir kidnappet og brent levende (!) av en religiøs kult, ledet av Linus Roache. Cage begir seg ut på en hevnodyssé som fikk kinopublikummet i Cannes til å hoppe i setene, og kritikere til å ta fram superlativer:

«Mandy is a hypnotic, bloody pleasure», skrev Screen Internationals anmelder og fremhever Benjamin Loebs innsats bak kamera. Det samme gjorde The Guardians anmelder: «….Benjamin Loeb’s colour-saturated cinematography delivers the promise of every great painted 1980s VHS box cover». Også Variety lot seg målbinde: «In terms of disorientating techniques, (the director) Cosmatos throws in everything but the kitchen sink, from filters to superimpositions to strobing — adding great gobs of post-production effects to the already arresting widescreen images of DP Benjamin Loeb».

Så hvem er Benjamin Loeb? Han vokste opp på Nesbru, rett utenfor Asker og gikk på Noroff fra 2006, før han bestemte seg for å dra ut av landet. Han tok en fire år lang utdannelse i Vancouver innen kunst, og med hovedfokus på film. I løpet av de årene fikk han øynene opp for industrien der, og etablerte seg ganske raskt både i Canada og USA.

– Jeg har vært veldig mye frem og tilbake mellom Norge og jobb i utlandet, og det har vært viktig for meg å alltid ha litt fokus på bransjen hjemme; prosjektene jeg har fått gjøre med regissører som Truls Krane Meby har vært med på å holde ting gående hjemme også. På mange måter føler jeg også at smaken min innen film aller best samsvarer med europeisk film, og spesielt noe av det som lages i Skandinavia.

Loeb i opptak i de belgiske skoger

Fremmed åttitalls-estetikk

Loeb har så langt filmet fire spillefilmer i henholdsvis New York, Vancouver, Belgia og i Tyskland – hvorav produksjonen i Belgia var for Mandy i regi av Panos Cosmatos (forøvrig sønnen til avdøde George P. Cosmatos, kjent for filmer som Rambo II og Cobra). Det var en innspilling som skulle bli mer krevende enn han hadde regnet med.

– Produksjonen opplevde noen tilbakeslag etter at Nicolas Cage brakk ankelen under innspillingen av en annen film, og vi måtte derfor utsette innspillingen ganske lenge i vente på at foten hans skulle bli sterk nok. Jeg hadde på min side kjent Panos en stund ettersom han bor i Vancouver, og vi har en del felles bekjente. Hans første film, Beyond the Black Rainbow, er også en jeg er godt kjent med da en av mine bedre venner Norm Li var fotograf på den. Men da de trengte en filmfotograf fra Europa på Mandy kom Panos på å spørre meg. Filmen var hovedsaklig en amerikansk produksjon, men fikk mye støtte gjennom Umedia i Belgia, og selve produksjonen ble derfor satt til Wallonia-regionen på grunn av skatteinsentiver.

Nicolas Cage

Opptaksperioden på filmen ble ganske intens.

– Særlig fordi jeg kun fikk to uker med forarbeid – og jeg kan ærlig si at å dykke ned i Panos sin kreative sjel ikke var en ensidig eller kort prosess. Han hadde en veldig sterk idé om hvordan filmen skulle være, og hadde sendt meg en hel rekke med referanser både fra filmer, musikk og andre visuelle kunstformer som var ekstremt viktige for ham. Han ønsket også å lage noe som virkelig tok tak i estetikken som ble brukt i de store actionfilmene fra 1980-tallet, men å ta dette til et relativt ekspressivt og moderne sted samtidig. Det var også veldig viktig å løse så mye som mulig i kamera fremfor å gjøre ting i post – så prep-tiden jeg hadde ble ganske dyrbar. Vi endte opp med å skyte Mandy på 29 dager – og ettersom handlingen i stor grad utspilles etter solen er gått ned, gjorde dette at flertallet innspillingsdager foregikk på natten. Vi skjøt fra tidlig juli og ganske langt ut i august, og i Belgia på den tiden fikk vi omlag sju og en halv time med mørke per natt. Vi var klar over at vi måtte være ekstremt effektive når vi gikk i opptak, så mange av mine løsninger i henhold til lys og kamera var alltid flersidig slik at vi kunne bruke mer tid på opptak fremfor å måtte rigge om for mye på lys eller andre ting.

Selvoppofrende Cage

Å jobbe med Cage var inspirerende.

– Nic var stort sett veldig begeistret for det Panos ønsket å gjøre med filmen, og var tilstede og tilgjengelig hele opptaksperioden. Og selv om filmen hadde et budsjett på omlag seks millioner dollar føltes hver dag som en ganske stor utfordring på de aller fleste plan, også for Nic. Han måtte gjennom enorme mengder falsk blod, utallige timer med motorsagscener, lange netter bundet fast til et gjerde i underbuksene sine… og det stoppet ikke der. Jeg må si jeg syns han tok alt sammen vanvittig pent. Han var alltid villig til å samarbeide når det var noe jeg eller Panos ønsket å prøve.

Den største utfordringen under produksjonen, utenom logistikken og bare å komme seg gjennom innspillingsplanen, var for Loeb å omstille sin egen smak .

– Jeg har personlig et ganske magert forhold til 80-talls actionfilm og uttrykket disse filmene representerer, så akkurat det var ikke en lett prosess. Rent teknisk kom vel de største utfordringene når vi skjøt de største eksteriørscenene våre om kvelden. På grunn av et relativt stramt budsjett hadde vi rett og slett ikke råd til å lyssette ovenifra med lifts og lignende – så vi måtte alltid tenke kreativt, spesielt siden vi også hadde et relativt lite lys- og grip-crew.

Mange av løsningene ble derfor enkle, men kreative.

– Nicolas Cage spiller karakteren Red i filmen, og det er ikke nødvendigvis derfor vi ønsket å bruke rødt mye som en visuell estetikk – men det ble fargen vi valgte for å fremstille verden rundt Red og Mandy når ting ikke var normalt. Tanken var å skape noe som føltes uttrykksfullt og annerledes, og finne en tone som virkelig fikk publikum til å synke inn i scenene. Dette da selvfølgelig i samsvar med filmens avdøde komponist Jóhann Jóhannsson og hans bidrag. Filmen kan kanskje ikke tas for seriøst, men den krever at man åpner sansene og lar det visuelle universet ta over.

Loeb hadde fra starten som mål å etablere seg som fotograf i utlandet først, og deretter flytte hjem når det føltes riktig. Og det tidspunktet har nå kommet – han flytter hjem til Norge permanent fra neste uke.

– Fremover nå blir det nok en liten pause med reklame og kanskje til og med litt ferie ettersom hele sommeren i 2017 forsvant mens vi skjøt Mandy. Ellers ser jeg etter neste spillefilmprosjekt som forhåpentligvis kanskje kan bli i Norge. Har den siste tiden fått samarbeide litt med Erika Calmeyer som jeg syns er en veldig spennende regissør – og jeg vet samtidig at Truls Krane Meby holder på å utvikle sin første spillefilm som jeg forhåpentligvis får være med på.

MENY