Foto av Ellen Ugelstad av Gunhild Asting

Juni blir en travel måned for filmskaper Ellen Ugelstad: Den rykende ferske hybriddokumentaren Making Sense Together får sin verdenspremiere på Oslo Pix, og kortfilmen Den grønne dalen vises på Kortfilmfestivalen i Grimstad.

I fjor var Ugelstad også i Grimstad, da med kortfilmen Møterommet som ble tildelt Timeglasset for beste manus. Denne filmen er en del av samme prosjekt som Making Sense Together, og tar for seg samme historie: Vi møter Kjetil, en mangeårig bruker innen psykiatrien, samt hans mor og flere ansatte i systemet. Historien flettes sammen med dokumentariske intervjuer og arkivmateriale.

 Kan du fortelle litt om Kjetil? Hva for en person er han?

 – Han er en som har vært ut og inn av systemet over lenger tid, men vi har valgt å ikke gi ham noen diagnose i filmen. Dette er basert på egne erfaringer, og historier som jeg har samplet opp gjennom årene. Jeg har plukket litt herfra og derfra for å sette sammen både ham og moren som karakterer, og så fletter jeg sammen disse forskjellige historiene dramaturgisk. I Making Sense Together har jeg blant annet skrevet noen nye monologer til Kjetil og moren, for at vi skal bli bedre kjent med Kjetil og hva han har opplevd. Jeg har filmet i ulike perioder og både Edvin Anstensrud og Hilde Olaussen, hovedrolleinnehaverne, forstod tematikk og karakter utrolig godt med tanke på at de ikke hadde direkte erfaring selv.

Her er det også lett å dra linjer til regissørens første dokumentar, Indian Summer, som handlet om hennes egen bror og hans kamp egen verdighet og å klare seg selv, hvor frihet og ufrihet er ytterpunkter i hans liv. At dette er temaer hun er opptatt av å belyse, er tydelig.

– Det er jo en tematikk som har omsluttet meg halve livet. Jeg opplever at det er strukturer innenfor psykiatrien som ikke bidrar til bedring, men som opprettholder sykdom eller til og med gjør ting verre. Systemet er rett og slett for dårlig; det er for fragmentarisk, og det er ikke oppbyggende for de menneskene som er en del av det, hverken ansatte eller brukere. Selv om det helt klart er enkeltpersoner innad som har gode intensjoner og gjør et godt arbeid, så er det noe med disse strukturene og systemene som mennesker blir en del av, uansett sammenheng – om man så jobber i helsevesenet eller i skolen eller Statoil eller noe annet. Det handler om mennesker i samspill med systemet. Jeg mener at det må skje en endring. Det er for mange hierarkier, og det er for mye sykdomsfokus og for lite takhøyde.

Samarbeidet med Highasakite

 I Møterommet møtte vi også en del karakterer innad i systemet som var veldig opptatt av å fremheve at de selv gjør så godt de kan, selv om systemet som sådan ikke fungerer optimalt.

– Ja, det er jo nettopp det at alle kan gjøre jobben sin uten å gjøre jobben sin. Det er et eller annet der som jeg syns er spennende å ta tak i.

Etter arbeidet med den personlige dokumentaren Indian Summer fikk historien også egne bein å gå på, videre ut i kunstfeltet. Det ledet til et samarbeid om en musikkvideotrilogi, med bandet Highasakite.

– Ingrid Helene Håvik, som er vokalist og låtskriver i bandet, hadde transkribert dialogen fra hele filmen og laget sangtekster ut fra det. Vi samarbeidet om å lage musikkvideoer til tre låter, og brukte materiale fra dokumentaren i en av dem. Etterpå tok jeg en pause fra denne tematikken og fokuserte på andre ting. Men så begynte jeg å tenke mye på dette med makt og avmakt, for jeg satt mye med en avmaktsfølelse – uansett hvor mye jeg prøvde og hvor mye jeg gjorde, så var det akkurat som jeg ikke trengte igjennom noe sted. Det er et Sisyfos’ arbeid, den store stenen ruller ned igjen. Man må finne et sted å stå og akseptere smerten til et familiemedlem som du er veldig glad i, og det byråkratiske hamsterhjulet man selv blir dratt inn i. Det påvirker hele familien. Det er ingen i det byråkratiet rundt broren min, som har hørt om ordet «fremdriftsplan», for å si det sånn. Hvis jeg skulle laget et teaterstykke om dette skulle det vært brukt mye tåke på scenen, tror jeg.

Hun fant ut at for mange år tilbake så het ofte psykiatrisk avdeling «sjette avdeling».

– Det viste seg at Tsjekhov har skrevet en kortroman som heter nettopp Sjette avdeling. Han skildrer en lege på 1800-tallet i Russland, som begynner å ha samtaler med «de gale» – da var jo forholdene mye verre, med tanke på hvordan disse pasientene ble oppbevart og så videre. Men denne legen begynte å ha samtaler som han selv syntes var interessante og meningsfulle, og så ble han på en måte litt uglesett. Kollegaene hans begynte etterhvert å se veldig ned på ham, fordi det var jo ikke noe prestisje i å kunne snakke med de gale, det var ikke bra. Så Tsjekhov skildrer hvordan denne mannen går fra å være lege, deretter miste status, og jobb, til å bli pasient selv. Tsjekhov klarer å skildre en avmaktsfølelse som var veldig gjenkjennelig for meg, så da er det ikke en følelse som er bundet til tid og sted. Det ble på en måte inngangen til hele dette prosjektet. I tillegg til en podkast jeg hørte på, Det filosofiske rummet, om byråkratiet og hvilken funksjon økonomen Max Weber egentlig hadde tenkt det skulle ha; opprinnelig er byråkratiet ment til å hjelpe mennesker og skape gode strukturer i samfunnet.

– I denne filmen prøver jeg også skildre hvilke roller man får og hvilke man tar i samspill med et system, og hva det gjør med en – og at vi alle også har mange roller. Psykologen Arnhild Lauveng har sagt at det er ikke sånn at man er enten ansatt eller pårørende eller bruker, men at den ene dagen er man pårørende og den neste dagen har man kanskje angst selv – så man går hele tiden inn og ut av mange forskjellige roller.

Pippi Langstrømpe

Ugelstad var innstilt på at Møterommet skulle nå en viss kjernemålgruppe, men også denne nådde lenger enn det originalt var tenkt. Den ble svært godt mottatt i Grimstad, og ble senere vist på både Høstutstillingen; AMIFF og Nordic Docs og en rekke fagfora i løpet av høsten. Det er tydelig at dette er en tematikk som engasjerer også langt utover faggrupperinger og lignende.

– Det var veldig interessant, ikke minst fordi det er en slags «film i filmen», som ble sluppet tidlig som del av en litt kreativ lanseringsstrategi for hele dette prosjektet. Den fikk veldig mye større nedslagsfelt enn jeg trodde. Så dette med avmakt er tydeligvis noe som når langt ut – og det er ikke så rart, man kan jo føle på avmakt bare man snakker med Get Kundeservice på telefonen, altså.

Når vi møtes, har filmen og dens skaper så vidt kommet seg gjennom en krevende og kunstnerisk utfordrende avslutningsprosess. Men resten av arbeidet beskriver Ugelstad som veldig givende og lærerikt.

– Jeg var litt sånn Pippi Langstrømpe i begynnelsen, og tenkte at nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det satser jeg på at går bra! Selv om det er lignende temaer her som i Indian Summer, er sistnevnte en poetisk dokumentar hvor jeg følger broren min over en periode på syv år og presenterer ham og hans personlige utfordringer i livet. Her ville jeg derimot bruke fiksjon, og belyse strukturene, jeg ville bruke intervjuer og tekstplakater, og så skulle alt dette flettes sammen til noe som jeg ikke helt visste hva skulle bli. Hele driven for meg er å gjøre noe som er utfordrende kunstnerisk, på en måte som du ikke har gjort før.

Viktige støttespillere for regissøren har vært klipper Kirsti Marie Hougen, Audun G. Magnæs på foto, og manusforfatter Einar Sverdrup (som altså vant for beste manus på fjorårets Kortfilmfestival). Hun roser særlig Hougen som har vært med å påvirke alle aspekter av filmen, langt utover bare det rent tekniske og kreative som klipper.

Fiksjon og virkelighet

Ugelstad er nå i ferd med å markere seg sterkt som en hybridfilmskaper, ved å gå mye på tvers av sjangerkonvensjoner og formater når hun arbeider. Har dette vært et mål i seg selv, eller kan det ha noe med opplevde begrensninger i mer tradisjonelle formater å gjøre?

– Av og til må man bruke fiksjon for å kunne si noe sant om virkeligheten. Jeg vet ikke om jeg ville fått frem nyansene og troverdigheten jeg skulle ha filmet det «dokumentarisk» med «ekte» mennesker. Jeg ville isolere et møte og undersøke det, helt avgrenset. Jeg har studert antropologi og liker den måten å avgrense og ramme inn verden på. Derfor har heller ikke karakterene fått hverken yrkestitler eller i det hele tatt opplyst om de forskjellige er pårørende eller bruker eller ansatt. Folk spør om dette er en hybrid eller dokumentar, men for meg er det bare film, først og fremst. Forskjellige virkemidler blir tatt i bruk ut fra hvordan jeg best mulig kan fortelle den historien jeg har lyst å formidle.

I tillegg til filmpremiere på publikumsfestivalen Oslo Pix, skal altså Ugelstad også til det blide sørland med en ny kortfilm i bagasjen. Også denne opererer i grenselandene mellom forskjellige stilistiske formater og sjangre. Kortfilmfestivalen har kalt den et «kortfilmessay» i sin omtale. Hva handler filmen egentlig om?

– I Den grønne dalen har jeg tatt utgangspunkt i tre forskjellige hendelser fra Torshovdalen, som er i mitt nabolag. Jeg og en venninne gikk veldig mye tur rundt i dalen, og bet oss merke i tre ting som skjedde. Først var det en mann som hadde gått ut i dalen og tent på seg selv. Vi ble fortalt at det var en fra asylmottaket, selv om det senere skulle vise seg å være feil. To uker etter dette syklet jeg gjennom dalen på vei til studio, og akkurat da var det en skulptur av et gedigent barnehode som skal monteres. Den lå på et lasteplan og ble dratt opp i lufta og plassert ned på bakken. Jeg syntes bare det var så absurd, hele situasjonen med han som hadde tatt livet av seg og nå det gedigne barnehodet. Jeg skyndte meg hjem og hentet kamera, og filmet hele greia, uten å vite hva jeg skulle bruke det til.

– Noen uker senere igjen kom jeg syklende gjennom et sommerarrangementet til leksehjelpen i regi av Torshov Bibliotek. Her stiller folk opp frivillig for å hjelpe barn med lekser. Det var ei jente på 17 år som holdt en utrolig fin tale og var veldig takknemlig overfor de som hadde hjulpet henne, og særlig én person som hadde stilt opp mye, morgen og kveld. Og da følte jeg bare at her er det den viktige kunsten foregår, her bidrar de frivillige til reell endring. Den skulpturen av barnehodet hadde jo fått masse presse, mens hendelsen med han som tente på seg selv var det ingen som snakket om, og livet gikk fort bare videre. Når den skulpturen ble installert like etterpå ble det nesten som en slags gravstøtte, et monument for denne mannen. Skulpturen fikk så en stor offisiell avduking med korps som spilte og det hele. Men så er det det nivået med hvordan kunst integreres i et nabolag. Nabolaget har ikke vært en del av valget om hvor det passer at skulpturen skal stå. Etter research fant jeg ut at den er plassert midt i der hvor det har vært en akebakke i 30 år. Jeg liker skulpturen godt, men det er så utrolig typisk at naboene ikke har vært med på den prosessen. Og like ved skulpturen kunne man se flekken i gresset etter han som brant.

– Disse tre hendelsene hadde ingenting med hverandre å gjøre, men de fikk forbindelser i min måte å være i den dalen. Tragedie, håp og kunst, i løpet av noen uker i et lite nabolag. Så har jeg prøvd å lage en historie ut av det. Det handler også om hvilke bilder og historier vi skaper i vårt eget hode.

Den grønne dalen er nok en film signert Einar Sverdrup på manus, og fotografen har vært Janne Lindgren. I hovedrollene finner vi Christina Ørbekk Nikolaisen og Helga Guren, mens filmen er produsert av Kristian Mosvold i Substans Film.

Blikket til Ugelstad er allerede rettet framover – med nytt prosjekt, og nytt format:

– Jeg har fått idéutviklingsstøtte fra Nye Veier til et spillefilmprosjekt, som beveger seg mye mer over i fiksjonen. Foreløpig arbeidstittel her er Det godes problem, og dette er også en slags flettverksfilm,; fem forskjellige historier med utgangspunkt i dilemmaer knyttet til det godes problem.

Making Sense Together går på Oslo Pix 6. og 7. juni.

Den grønne dalen kan ses på Grimstad Kulturhus, 14. og 15. juni.