– Den neste filmkonsulenten må ikke bli gammalt nytt!

– Den neste filmkonsulenten må ikke bli gammalt nytt!

Vi er ikke tjent med at den hvite middelaldrende middelklassen besitter de sentrale maktposisjonene i bransjen, mener Gunhild Enger. – For vi representere det bestående, makta og de automatiske mulighetene det gir.

I disse dager skal Norsk filminstitutt ansette en ny rådgiver og konsulent for Nye Veier-ordningen.  Det er en talentutviklingsordning som er ment å stimulere til kunstnerisk vågemot hos norske filmregissører. Hvem dette blir, vil derfor få stor betydning for kunstnerisk film- og tv-produksjon i årene fremover. Viktigheten av denne ansettelsen på mange ulike plan, har fått meg til å tenke.

Men før jeg begynner, vil jeg understreke at dette på ingen måte er noe personangrep på noen, men snarere en fornuftig opptelling, for å synligjøre tydelige maktstrukturer vi må tørre å ta innover oss.

På NFIs seminar ”Let’s talk about sex” i november var vi så heldige å få besøk av Stephen Mcconnachie fra British Film Institute. De ligger noen hestehoder foran oss i Norge, på det å lese statesikk, analysere den og handle deretter. Med grunnlag i statestikk fra flere tiår tilbake kunne han konkludere: Change diversity, and you change structures. 

Hvis vi følger denne konkusjonen må vi alle være villige til å stille oss selv spørsmålet om vi tilhører makten og hva det gjør med våre beslutninger. Det finnes ingen 100 prosent objektive mennesker, og det er heller ikke målet. Målet er at makten skal få ulike ansikter, som automatisk vil representere et mangfold og være en demokratisk styrke.

I dag sitter det fire etnisk norske kvinner og menn i førtiåra i ledende og bevilgende stillinger på NFI – fire personer som alle har gått på Den norske filmskolen, til dels samtidig: Sveinung Golimo er direktør og gikk på produsentlinja, Ståle Stein Berg er spillefilmkonsulent og gikk på manuslinja, Kari Moen Kristiansen er vikarierende konsulent for Nye Veier-ordningen og gikk på produsentlinja, det samme gjorde Tone Johnsen som er vikarierende kortfilmkonsulent og tidligere manuskonsulent.

I disse OL-tider er det fristende å bruke analogier til toppidretten. Norsk langrennsport har i mange tiår blitt kritisert for å være så dominerende at det minsker interessen for sporten utenfor Norge og Norden. Det har vært snakket om verdien av at andre nasjoner også vinner og hva eksempelvis en tysk vinner kunne gjort for langrenn som breddeidrett i Tyskland versus hva en norsk vinner betyr for den norske kulturen.

Jeg tror de fleste kan være enig i at det beste for rekruttering, interesse og verdien av sporten i sin helhet, kommersielt så vel som ideelt, er at ikke alltid Norge vinner. På samme måte er filmbransjen tjent med at den hvite middelaldrende middelklassen ikke får alle jobbene og pengene, uansett hvor gode utdanninger, refleksjoner og erfaringer vi har, for vi representere det bestående, makta og de automatiske mulighetene det gir.

Siden Nye Veier-ordningen skal representere kunstnerisk vågemot, langsiktighet, nyskapning og innovasjon innen vår uttrykksform, har jeg tillatt meg selv å sjekke Det store norske leksikon for å se hvordan disse begrepene defineres:

Innovasjon, fornyelse; nyskapning; forandring; nye produkter, tjenester eller produksjonsprosesser; å bringe fram endringer i måten økonomiske goder eller andre verdier blir produsert på. Innovasjon er en betegnelse på menneskeskapt endring av verdiskapende aktiviteter.

Slik jeg ser det, så er endring et viktig ord i denne sammenhengen. Noe må skje, noe nytt må komme inn, utenfra, for å skape friksjon og dialog med det bestående.

Endringen representerer en verdi i seg selv og en mulighet til stor gevinst i den andre enden. Vi må alle tørre å ta sjansen på det uvisse, det uforløste potensialet og den enorme kraften som ligger i det.

Samtidig må vi også være tålmodige. Man kan si mye om oljeindustrien, men én ting har de skjønt, og det er behovet for å bore mange brønner, på leting etter verdi, kvalitet og avkasting for felleskapet.

La oss begynne å gjøre det samme i filmbransjen og starte med NFI, som er et statlig forvaltningsorgan. Med dette oppfordrer jeg ansettelseskomiteen til å ansette en ny Nye Veier-konsulent som kommer utenfra og gjerne har en annen bakgrunn enn de andre NFI-konsulenten, enten det handler om profesjon, erfaring eller etnisitet. En person som er villig til å stille spørsmål, endre holdninger og fremgangsmåter på søken etter ny filmkunst!

Gunhild Enger er regissør

 

Sorry, comments are closed for this post.

– Den neste filmkonsulenten må ikke bli gammalt nytt!

– Den neste filmkonsulenten må ikke bli gammalt nytt!

Vi er ikke tjent med at den hvite middelaldrende middelklassen besitter de sentrale maktposisjonene i bransjen, mener Gunhild Enger. – For vi representere det bestående, makta og de automatiske mulighetene det gir.

I disse dager skal Norsk filminstitutt ansette en ny rådgiver og konsulent for Nye Veier-ordningen.  Det er en talentutviklingsordning som er ment å stimulere til kunstnerisk vågemot hos norske filmregissører. Hvem dette blir, vil derfor få stor betydning for kunstnerisk film- og tv-produksjon i årene fremover. Viktigheten av denne ansettelsen på mange ulike plan, har fått meg til å tenke.

Men før jeg begynner, vil jeg understreke at dette på ingen måte er noe personangrep på noen, men snarere en fornuftig opptelling, for å synligjøre tydelige maktstrukturer vi må tørre å ta innover oss.

På NFIs seminar ”Let’s talk about sex” i november var vi så heldige å få besøk av Stephen Mcconnachie fra British Film Institute. De ligger noen hestehoder foran oss i Norge, på det å lese statesikk, analysere den og handle deretter. Med grunnlag i statestikk fra flere tiår tilbake kunne han konkludere: Change diversity, and you change structures. 

Hvis vi følger denne konkusjonen må vi alle være villige til å stille oss selv spørsmålet om vi tilhører makten og hva det gjør med våre beslutninger. Det finnes ingen 100 prosent objektive mennesker, og det er heller ikke målet. Målet er at makten skal få ulike ansikter, som automatisk vil representere et mangfold og være en demokratisk styrke.

I dag sitter det fire etnisk norske kvinner og menn i førtiåra i ledende og bevilgende stillinger på NFI – fire personer som alle har gått på Den norske filmskolen, til dels samtidig: Sveinung Golimo er direktør og gikk på produsentlinja, Ståle Stein Berg er spillefilmkonsulent og gikk på manuslinja, Kari Moen Kristiansen er vikarierende konsulent for Nye Veier-ordningen og gikk på produsentlinja, det samme gjorde Tone Johnsen som er vikarierende kortfilmkonsulent og tidligere manuskonsulent.

I disse OL-tider er det fristende å bruke analogier til toppidretten. Norsk langrennsport har i mange tiår blitt kritisert for å være så dominerende at det minsker interessen for sporten utenfor Norge og Norden. Det har vært snakket om verdien av at andre nasjoner også vinner og hva eksempelvis en tysk vinner kunne gjort for langrenn som breddeidrett i Tyskland versus hva en norsk vinner betyr for den norske kulturen.

Jeg tror de fleste kan være enig i at det beste for rekruttering, interesse og verdien av sporten i sin helhet, kommersielt så vel som ideelt, er at ikke alltid Norge vinner. På samme måte er filmbransjen tjent med at den hvite middelaldrende middelklassen ikke får alle jobbene og pengene, uansett hvor gode utdanninger, refleksjoner og erfaringer vi har, for vi representere det bestående, makta og de automatiske mulighetene det gir.

Siden Nye Veier-ordningen skal representere kunstnerisk vågemot, langsiktighet, nyskapning og innovasjon innen vår uttrykksform, har jeg tillatt meg selv å sjekke Det store norske leksikon for å se hvordan disse begrepene defineres:

Innovasjon, fornyelse; nyskapning; forandring; nye produkter, tjenester eller produksjonsprosesser; å bringe fram endringer i måten økonomiske goder eller andre verdier blir produsert på. Innovasjon er en betegnelse på menneskeskapt endring av verdiskapende aktiviteter.

Slik jeg ser det, så er endring et viktig ord i denne sammenhengen. Noe må skje, noe nytt må komme inn, utenfra, for å skape friksjon og dialog med det bestående.

Endringen representerer en verdi i seg selv og en mulighet til stor gevinst i den andre enden. Vi må alle tørre å ta sjansen på det uvisse, det uforløste potensialet og den enorme kraften som ligger i det.

Samtidig må vi også være tålmodige. Man kan si mye om oljeindustrien, men én ting har de skjønt, og det er behovet for å bore mange brønner, på leting etter verdi, kvalitet og avkasting for felleskapet.

La oss begynne å gjøre det samme i filmbransjen og starte med NFI, som er et statlig forvaltningsorgan. Med dette oppfordrer jeg ansettelseskomiteen til å ansette en ny Nye Veier-konsulent som kommer utenfra og gjerne har en annen bakgrunn enn de andre NFI-konsulenten, enten det handler om profesjon, erfaring eller etnisitet. En person som er villig til å stille spørsmål, endre holdninger og fremgangsmåter på søken etter ny filmkunst!

Gunhild Enger er regissør

 

Sorry, comments are closed for this post.

MENY